Ein uforventa diskusjon❤️

[ElskerJesus♡]

Her kan me dele middagstips, bilder til inspo og generelle tips om mat som er sunn, god, usunn, deilig, lett å få ned, lett å spy opp, næringsrik, ja, you name it

Eg kan umulig være den einaste med ulvehunger og NULL matlyst pga kvalmen. Får bølger der eg blir inspirert og får litt energi til å lage mat å spise, men for det meste er det loff og nugatti som blir nødmaten... og ja, 11åringen lage mykje middag om dagen for eg e så dårlig, ikkje at hu ikkje e flink, men blir fort enkelt som pai, tomatsuppe, omelett osv.. så eg ønske gjerne tips om mat ein kan preppe i forkant på gode dager som ein kan fort snappe med seg når ulvehungeren melde seg! (Eller som 11åringen kan preppe for den saks skyld).
Gogogo

Kan melde at eg laga ein stoooor porsjon med biffsnadder forrige veka (fordi eg tok opp ein stor ytrefilet ved uhell), laga ovnsbakte poteter, steikte sopp, løk, brokkoli og minimais sammen med biffstrimler, kjøpte ferdig bernaisesaus med skrukork og hadde minst 5 måltider av restene! Mulig eg må søka gjennom frysen etter meir kjøtt. Men iløpet av desse 4 vekene e utvilsomt det det besta eg har fått i meg.

 

[Novo]

Ovnsbakt laks med litt soya, grillet kylling og ris, fiskepinner er det jeg har hatt i det siste

Plis ikke la 11 åringen din stå ansvarlig for middag Hilsen eldst i søskenflokk på 5 som tok og fikk mye ansvar tidlig

 

[ElskerJesus♡]

Ovnsbakt laks med litt soya, grillet kylling og ris, fiskepinner er det jeg har hatt i det siste

Plis ikke la 11 åringen din stå ansvarlig for middag Hilsen eldst i søskenflokk på 5 som tok og fikk mye ansvar tidlig

Veldig spesiell uttalelse når du ikkje ein gang kjenne oss Hu elske å laga mat, og alle mine barn får ansvar alltid, det gjer dei sjølvstendige og beviste på at me e familie som står sammen i kvardagen.
Hilsen hu som laga middag fra hu var 9år og fekk jobb som kokk ombord i båt og hadde utbetalt 35k i mnd som 19åring større problem i dagens samfunn at voksne ikkje gir barn ansvar overhodet. Dei starte med mat og helse i 6.kl, etter det bør det være ein selvfølgelig at 11-12åringene får lage middag heime.

 

[Novo]

Jeg trenger ikke kjenne dere. Det er noen typer ansvar barn ikke skal pålegges, og det er universelt uavhengig av hvor gla i å lage mat barnet er. Som f.eks. å stå for en vesentlig del av voksenoppgaven fordi den voksne ikke er i stand til det.

Du skriver: «11åringen lage mykje middag om dagen for eg e så dårlig». Det er for mye ansvar for et barn (uavhengig av hva du rettferdiggjør det med).

Jeg har både blitt oppdratt på den måten og bistått både barn og foreldre i BUP og saker etter barnevern- og barneloven hvor dette har vært tema. Jeg har dermed også lært en del om hvordan dette kan påvirke utvikling, psykisk belastning og relasjon til foreldre og andre.

Jeg legger til grunn at du vil bare det beste for barna dine, derfor gjør jeg deg oppmerksom på dette. Om jeg hadde stoppet deg på gata og gjort deg oppmerksom på at en føflekk på hånden til datteren din bør sjekkes, så hadde du antagelig takket for tipset og tatt henne med til legen. Når det gjelder oppdragelse og barns psykiske helse blir man derimot defensiv og avvisende

 

[Solskinnshjerte]

Jeg trenger ikke kjenne dere. Det er noen typer ansvar barn ikke skal pålegges, og det er universelt uavhengig av hvor gla i å lage mat barnet er. Som f.eks. å stå for en vesentlig del av voksenoppgaven fordi den voksne ikke er i stand til det.

Du skriver: «11åringen lage mykje middag om dagen for eg e så dårlig». Det er for mye ansvar for et barn (uavhengig av hva du rettferdiggjør det med).

Jeg har både blitt oppdratt på den måten og bistått både barn og foreldre i BUP og saker etter barnevern- og barneloven hvor dette har vært tema. Jeg har dermed også lært en del om hvordan dette kan påvirke utvikling, psykisk belastning og relasjon til foreldre og andre.

Jeg legger til grunn at du vil bare det beste for barna dine, derfor gjør jeg deg oppmerksom på dette. Om jeg hadde stoppet deg på gata og gjort deg oppmerksom på at en føflekk på hånden til datteren din bør sjekkes, så hadde du antagelig takket for tipset og tatt henne med til legen. Når det gjelder oppdragelse og barns psykiske helse blir man derimot defensiv og avvisende

Jeg skjønner at du sikkert mente det i beste mening, men det er viktig at vi husker at vi er i et anonymt forum der man ikke har noe som helst innsyn i «virkeligheten» til de som skriver her, annet enn de selv velger å dele.

Om noen hadde kommet med en kommentar til deg angående hvordan du skal eller ikke skal oppdra dine barn så er det ikke så sikkert du hadde tatt i mot med åpne armer du heller.

Det er mye her inne jeg ikke er enig i eller ikke forstår hvorfor folk tar i et forum, men det er ikke opp til meg å diktere andres liv, meninger, eller behov for å dele.

Dette forumet er jo til for at vi skal støtte hverandre, ikke bryte hverandre ned. Og det syns jeg man skal huske på når man deler egne meninger om andres liv.

 

[Liztuppa]

Kjære meg.. jeg er også gravid med barn nr 5.
Og jeg opplever ikke at de barna det er snakk om får for mye ansvar.

Jeg har også både 14åring og 10åring her hjemme. 10åringen var hjemme alene i helga og bakterier 2eplekaker og 1brownies fordi hun elsker å bake og spurte om lov. Vi tar all verdens forhåndsregler og har telefon kontakt opptil flere ganger, men jeg stopper henne ikke i å gjøre noe hun liker så godt å gjøre. Mine 2 har også måtte lage middag og mat flere ganger, og jeg er ikke stressa hverken for samarbeid med BV eller BUP.

Skal vi forøvrig dra kortet med "jobb og erfaringer" så er jeg selv sykepleier med videreutdanning i psykisk helse og rus. At man utelukkende kan slenge ut kommentarer i et slikt forum som at sånn type ansvar kan "ødelegge relasjon til foreldre" oppleves forferdelig provoserende og jeg forstår at trådstarter går i forsvar mot såpass "kvasse" påstander. Synd denne tråden ble kuppet med negativitet. Trolig best å legge tråden dø å forsøke på nytt en annen plass?

 

[Novo]

Jeg skjønner at du sikkert mente det i beste mening, men det er viktig at vi husker at vi er i et anonymt forum der man ikke har noe som helst innsyn i «virkeligheten» til de som skriver her, annet enn de selv velger å dele.

Om noen hadde kommet med en kommentar til deg angående hvordan du skal eller ikke skal oppdra dine barn så er det ikke så sikkert du hadde tatt i mot med åpne armer du heller.

Det er mye her inne jeg ikke er enig i eller ikke forstår hvorfor folk tar i et forum, men det er ikke opp til meg å diktere andres liv, meninger, eller behov for å dele.

Dette forumet er jo til for at vi skal støtte hverandre, ikke bryte hverandre ned. Og det syns jeg man skal huske på når man deler egne meninger om andres liv.

Tenker du at jeg bryter ned TS ved å påpeke noe jeg tenker at kan være skadelig for et barn? For med den logikken er foreldrenes ego opphøyd over barnas vel og ve og det er jeg totalt uenig i.

Ja folk har påpekt ting i min oppdragelse også. Da har jeg tatt det til meg, vurdert og enten lært noe nytt eller vurdert situasjonen med nytt blikk. Ingen av oss er ferdig utlært og jeg håper at jeg har en ydmyk tilnærming til foreldrerollen.

 

[n00bie]

Her kan me dele middagstips, bilder til inspo og generelle tips om mat som er sunn, god, usunn, deilig, lett å få ned, lett å spy opp, næringsrik, ja, you name it

Eg kan umulig være den einaste med ulvehunger og NULL matlyst pga kvalmen. Får bølger der eg blir inspirert og får litt energi til å lage mat å spise, men for det meste er det loff og nugatti som blir nødmaten... og ja, 11åringen lage mykje middag om dagen for eg e så dårlig, ikkje at hu ikkje e flink, men blir fort enkelt som pai, tomatsuppe, omelett osv.. så eg ønske gjerne tips om mat ein kan preppe i forkant på gode dager som ein kan fort snappe med seg når ulvehungeren melde seg! (Eller som 11åringen kan preppe for den saks skyld).
Gogogo

Kan melde at eg laga ein stoooor porsjon med biffsnadder forrige veka (fordi eg tok opp ein stor ytrefilet ved uhell), laga ovnsbakte poteter, steikte sopp, løk, brokkoli og minimais sammen med biffstrimler, kjøpte ferdig bernaisesaus med skrukork og hadde minst 5 måltider av restene! Mulig eg må søka gjennom frysen etter meir kjøtt. Men iløpet av desse 4 vekene e utvilsomt det det besta eg har fått i meg.

Hopper tilbake til temaet jeg:
I dag var jeg kvalm hele dagen, men til middag koste jeg meg skikkelig! Kvalmen ble helt stilt mens jeg spiste: ferdig fiskegrateng (sånn standard frossen), kokte poteter og gulrøtter, remulade og syltet agurk (sånn pariser skiver på glass)

 

[n00bie]

Kjære meg.. jeg er også gravid med barn nr 5.
Og jeg opplever ikke at de barna det er snakk om får for mye ansvar.

Jeg har også både 14åring og 10åring her hjemme. 10åringen var hjemme alene i helga og bakterier 2eplekaker og 1brownies fordi hun elsker å bake og spurte om lov. Vi tar all verdens forhåndsregler og har telefon kontakt opptil flere ganger, men jeg stopper henne ikke i å gjøre noe hun liker så godt å gjøre. Mine 2 har også måtte lage middag og mat flere ganger, og jeg er ikke stressa hverken for samarbeid med BV eller BUP.

Skal vi forøvrig dra kortet med "jobb og erfaringer" så er jeg selv sykepleier med videreutdanning i psykisk helse og rus. At man utelukkende kan slenge ut kommentarer i et slikt forum som at sånn type ansvar kan "ødelegge relasjon til foreldre" oppleves forferdelig provoserende og jeg forstår at trådstarter går i forsvar mot såpass "kvasse" påstander. Synd denne tråden ble kuppet med negativitet. Trolig best å legge tråden dø å forsøke på nytt en annen plass?

Så ikke forslaget om å lage ny tråd før jeg skrev om dagens middag. Sikkert lurt med en ny tråd ja!

 

[Liztuppa]

Tenker du at jeg bryter ned TS ved å påpeke noe jeg tenker at kan være skadelig for et barn? For med den logikken er foreldrenes ego opphøyd over barnas vel og ve og det er jeg totalt uenig i.

Ja folk har påpekt ting i min oppdragelse også. Da har jeg tatt det til meg, vurdert og enten lært noe nytt eller vurdert situasjonen med nytt blikk. Ingen av oss er ferdig utlært og jeg håper at jeg har en ydmyk tilnærming til foreldrerollen.

Av ren nysgjerrighet og "ydmykhet";
Hva tenker du om at barna har mat og helse på skolen hvor de skal lage ulike typer mat? Og av videre nysgjerrighet, hva tenker du evt er forskjellen på om barn lager mat på et skolesekken kontra hjemme?

En ydmyk tilnærming for å virkelig forsøke å forstå tankegangen bak at dette virkelig kan være SKADELIG for barn? Det er jo en ganske "alvorlig" påstand, så da er jeg ydmyk å nysgjerrig..

 

[Solskinnshjerte]

Tenker du at jeg bryter ned TS ved å påpeke noe jeg tenker at kan være skadelig for et barn? For med den logikken er foreldrenes ego opphøyd over barnas vel og ve og det er jeg totalt uenig i.

Ja folk har påpekt ting i min oppdragelse også. Da har jeg tatt det til meg, vurdert og enten lært noe nytt eller vurdert situasjonen med nytt blikk. Ingen av oss er ferdig utlært og jeg håper at jeg har en ydmyk tilnærming til foreldrerollen.

Mitt poeng er vel kanskje mer at du ikke vet noe om hva som kan være «skadelig» for TS sine barn, eller noen andres, basert på en setning i et foruminnlegg.

Men det er tydelig at du og jeg ikke har samme syn på hva som er innafor eller ei i dette forumet, og det får være greit. På samme måte som du mener du må «påpeke noe du tenker kan være skadelig for et barn» så kommer jeg til å si fra når jeg mener noen tråkker over streken i sin respons til andre.

Stemmer også for å legge denne tråden død, og ønsker alle en fin kveld videre

 

[Novo]

Av ren nysgjerrighet og "ydmykhet";
Hva tenker du om at barna har mat og helse på skolen hvor de skal lage ulike typer mat? Og av videre nysgjerrighet, hva tenker du evt er forskjellen på om barn lager mat på et skolesekken kontra hjemme?

En ydmyk tilnærming for å virkelig forsøke å forstå tankegangen bak at dette virkelig kan være SKADELIG for barn? Det er jo en ganske "alvorlig" påstand, så da er jeg ydmyk å nysgjerrig.

Mine kommentarer var knyttet til det TS beskriver; at 11 åringen lager mye mat fordi hun er dårlig. Da har du en situasjon hvor et barn tar mer ansvar enn alderen tilsier fordi en voksen ikke kan. Det er dette jeg siktet til som potensielt skadelig, og noe jeg også opplevde i min barndom.

Hvis du ikke klarer å se forskjell på det og at unger lærer om mat på skolen eller lager mat en gang i blant, så kan jeg dessverre ikke hjelpe deg forstå.

Jeg har forsøkt å forholde meg respektfull og saklig når jeg har forklart mitt syn, ser at du går for å overdrive og latterliggjøre meg, mitt syn og min opplevelse. Da har ikke jeg noe videre å diskutere med deg.

 

[ElskerJesus♡]

Mine kommentarer var knyttet til det TS beskriver; at 11 åringen lager mye mat fordi hun er dårlig. Da har du en situasjon hvor et barn tar mer ansvar enn alderen tilsier fordi en voksen ikke kan. Det er dette jeg siktet til som potensielt skadelig, og noe jeg også opplevde i min barndom.

Hvis du ikke klarer å se forskjell på det og at unger lærer om mat på skolen eller lager mat en gang i blant, så kan jeg dessverre ikke hjelpe deg forstå.

Jeg har forsøkt å forholde meg respektfull og saklig når jeg har forklart mitt syn, ser at du går for å overdrive og latterliggjøre meg, mitt syn og min opplevelse. Da har ikke jeg noe videre å diskutere med deg.

Eg forstår du har ekstremt dårlig erfaring med dette, og eg kan se at eit barn som forventes å ta ansvar og være voksen og oppdra søsken fordi foreldrene ikkje evner å klare det er svært skadelig. Det du sliter med å skille er dette fra heilt 100% normal oppdragelse.

Du veit at eg er ekstremt kvalm om dagen fordi eg er gravid. Du veit mest sannsynlig at mannen også har vært bortreist siden Torsdag. At du anser det at mitt barn lager mykje mat om dagen (fordi eg tillater det når hu er lei av å spise skive) i denne EKSTREMT korte perioden i vårt liv som SKADELIG, seier meir om kor ødelagt syn du har på ordet ansvar og deltakelse i familien.

Eg er ei fantastisk mamma, så fantastisk at barnevernet vil ha oss til å være fosterforeldre til tross for at me har 5 egne barn (med denne). Grunnen til at dei syns me er fantastiske er fordi me setter grenser og krever ansvar fra ungene våre. Dei har grenser i absolutt alt, fra skjermtid til fritid. Dei blir oppdratt til å alltid hjelpe til, strekke ut ei hand, gå på dugnad, stille opp for naboer som sliter osv. Dei blir oppdratt til å lære om livet, korleis ein tar oppvask, vasker klær, lager middag, vasker gulv. De blir oppdratt til å bry seg om menneskene rundt seg, spesielt søsken, om ein ikkje kan ha rom, respekt og overbærenhet med søsken, kven då?
At Ayra kjenner på omsorg for meg og tilbyr seg å lage middag, at hu tar med småsøsken i barnehagen etter stengetid og rydder heile kjøkkenet før hu går å legger seg vitner berre om kor god mamma eg er, og kor godt eg har oppdratt hu. Hu bryr seg, hu ønsker å hjelpe, hu ELSKER meg. Kjærlighet er mektige saker, det får ein til å ta ansvar, om ein har lært det.

At du sammenligner at eg i ein kort kort periode i livet gir min 11åring lov å ta meir ansvar enn normalt som neglisjering og sier at det ødelegger henne hører ikkje heime verken på eit anonymt forum eller IRL. Du kommer med utsagn som kan gjer stor skade om feil person hører det.

At du har opplevd omsorgssvikt er for meg ekstremt leit, men ikkje kom her og ilegg heilt normal, god, kjærlig oppdragelse som omsorgssvikt basert på ein setning du leser som vekker vonde minner hos deg.

Som eg nevnte blei eg oppdratt på samme måte, og det gjorde at eg som 16åring kunne stå STØDIG i verden, eg kunne lage mat og eg kunne ta ansvar fordi eg hadde ei fantastisk mamma som LÆRTE meg det. Barn SKAL og BØR lære seg slikt, det er det du må skille vekk fra at barn MÅ ta ansvar og MÅ lage mat.

Eg og mannen min må, barna våre lærer i ein trygg og fantastisk havn.

 

[Liztuppa]

Eg forstår du har ekstremt dårlig erfaring med dette, og eg kan se at eit barn som forventes å ta ansvar og være voksen og oppdra søsken fordi foreldrene ikkje evner å klare det er svært skadelig. Det du sliter med å skille er dette fra heilt 100% normal oppdragelse.

Du veit at eg er ekstremt kvalm om dagen fordi eg er gravid. Du veit mest sannsynlig at mannen også har vært bortreist siden Torsdag. At du anser det at mitt barn lager mykje mat om dagen (fordi eg tillater det når hu er lei av å spise skive) i denne EKSTREMT korte perioden i vårt liv som SKADELIG, seier meir om kor ødelagt syn du har på ordet ansvar og deltakelse i familien.

Eg er ei fantastisk mamma, så fantastisk at barnevernet vil ha oss til å være fosterforeldre til tross for at me har 5 egne barn (med denne). Grunnen til at dei syns me er fantastiske er fordi me setter grenser og krever ansvar fra ungene våre. Dei har grenser i absolutt alt, fra skjermtid til fritid. Dei blir oppdratt til å alltid hjelpe til, strekke ut ei hand, gå på dugnad, stille opp for naboer som sliter osv. Dei blir oppdratt til å lære om livet, korleis ein tar oppvask, vasker klær, lager middag, vasker gulv. De blir oppdratt til å bry seg om menneskene rundt seg, spesielt søsken, om ein ikkje kan ha rom, respekt og overbærenhet med søsken, kven då?
At Ayra kjenner på omsorg for meg og tilbyr seg å lage middag, at hu tar med småsøsken i barnehagen etter stengetid og rydder heile kjøkkenet før hu går å legger seg vitner berre om kor god mamma eg er, og kor godt eg har oppdratt hu. Hu bryr seg, hu ønsker å hjelpe, hu ELSKER meg. Kjærlighet er mektige saker, det får ein til å ta ansvar, om ein har lært det.

At du sammenligner at eg i ein kort kort periode i livet gir min 11åring lov å ta meir ansvar enn normalt som neglisjering og sier at det ødelegger henne hører ikkje heime verken på eit anonymt forum eller IRL. Du kommer med utsagn som kan gjer stor skade om feil person hører det.

At du har opplevd omsorgssvikt er for meg ekstremt leit, men ikkje kom her og ilegg heilt normal, god, kjærlig oppdragelse som omsorgssvikt basert på ein setning du leser som vekker vonde minner hos deg.

Som eg nevnte blei eg oppdratt på samme måte, og det gjorde at eg som 16åring kunne stå STØDIG i verden, eg kunne lage mat og eg kunne ta ansvar fordi eg hadde ei fantastisk mamma som LÆRTE meg det. Barn SKAL og BØR lære seg slikt, det er det du må skille vekk fra at barn MÅ ta ansvar og MÅ lage mat.

Eg og mannen min må, barna våre lærer i ein trygg og fantastisk havn.

Så fantastisk koselig å høre at flere har barn som er så gode hjelpere dette er også mitt barn nr 5 og de andre barna er utrolig flinke til å hjelpe til. De bistår med både rydding, søppel, oppvask, matlaging. Og vi har også fått masse skryt fra skolen o.l på at de bli oppdratt til å ha omsorg for de i rundt seg og lære seg å være en del av fellesskapet. Det går naturlig nok ALDRI utover hverken lekser eller treninger eller treff med venner, og vi har en fin dialog på det i hverdagen

Ja, jeg skjønner at det helt klart blir noe annet som det er snakk om en alkoholisert alenemor som ikke har økonomi eller ligger døddrukket og ikke lager mat til barna sine. Men synes det overhode ikke sto til den settingen som ble beskrevet i dette innlegget. Det vil jo helt klart være noe annet og jeg forstår at slike type erfaringer kan trigge mye. Dessverre oppfattet jeg det som ble skrevet her som at ALLE barn som lager mat får skadelig relasjoner osvosv.. å den synes jeg var grovt urettferdig og kunne gjerne tenkt meg å lest forsking som feks støtter opp under dette.

Jeg vet jeg er en god mor uavhengig av om barna mine laget litt mat her og der, og jeg vet at ting som skrives på nett lett kan misstolkes. Jeg har i grunn ingen intensjoner om å dra denne diskusjonen noe særlig lengre heller.

 

[ElskerJesus♡]

Så fantastisk koselig å høre at flere har barn som er så gode hjelpere dette er også mitt barn nr 5 og de andre barna er utrolig flinke til å hjelpe til. De bistår med både rydding, søppel, oppvask, matlaging. Og vi har også fått masse skryt fra skolen o.l på at de bli oppdratt til å ha omsorg for de i rundt seg og lære seg å være en del av fellesskapet. Det går naturlig nok ALDRI utover hverken lekser eller treninger eller treff med venner, og vi har en fin dialog på det i hverdagen

Ja, jeg skjønner at det helt klart blir noe annet som det er snakk om en alkoholisert alenemor som ikke har økonomi eller ligger døddrukket og ikke lager mat til barna sine. Men synes det overhode ikke sto til den settingen som ble beskrevet i dette innlegget. Det vil jo helt klart være noe annet og jeg forstår at slike type erfaringer kan trigge mye. Dessverre oppfattet jeg det som ble skrevet her som at ALLE barn som lager mat får skadelig relasjoner osvosv.. å den synes jeg var grovt urettferdig og kunne gjerne tenkt meg å lest forsking som feks støtter opp under dette.

Jeg vet jeg er en god mor uavhengig av om barna mine laget litt mat her og der, og jeg vet at ting som skrives på nett lett kan misstolkes. Jeg har i grunn ingen intensjoner om å dra denne diskusjonen noe særlig lengre heller.

Ja det blir framstilt ganske grovt som at det at barn får ansvar overhodet ikkje er bra. At eg skriver at ein 11åring har laga mykje mat dei siste 2 ukene kan på absolutt ingen måte overhodet skade hu, det skulle i tilfelle eg også ha sett forskning som viser til, men det eksisterer ikkje. For det er motsatt, forskning viser at barn nå til dags får alt for lite ansvar som hemme utviklingen deiras. Helicopter parenting er jo nettopp det, overbeskyttende foreldre som ikkje lar barna ta ansvar, og det skader utviklinga deiras.
Så å påstå at barn ikkje skal få heilt normalt ansvar i ein heilt normal heim er skadelig og totalt uten noko rot i virkelighet.

Ka skulle eg liksom gjort då? Leigd inn hushjelp til å rydda og laga middag og nekta jentene? Kva beskjed hadde det gitt dei liksom? Nei kjære tid. Barn er ikkje til for å få sydd puter under armene og eksisterer, dei er mennesker som må lære seg å ta ansvar, ta egne avgjerelser, lære seg risikovurdering og oppleve livsmestring. Og skal love deg eldstajento opplevde livsmestring idag når alle skrøyt over paien hu hadde laga. For å være ærlig trur eg ikkje hu tenke på at hu får ansvar, hu er berre lykkelig over at hu får lov

 

[Drømmeren23]

Jeg trenger ikke kjenne dere. Det er noen typer ansvar barn ikke skal pålegges, og det er universelt uavhengig av hvor gla i å lage mat barnet er. Som f.eks. å stå for en vesentlig del av voksenoppgaven fordi den voksne ikke er i stand til det.

Du skriver: «11åringen lage mykje middag om dagen for eg e så dårlig». Det er for mye ansvar for et barn (uavhengig av hva du rettferdiggjør det med).

Jeg har både blitt oppdratt på den måten og bistått både barn og foreldre i BUP og saker etter barnevern- og barneloven hvor dette har vært tema. Jeg har dermed også lært en del om hvordan dette kan påvirke utvikling, psykisk belastning og relasjon til foreldre og andre.

Jeg legger til grunn at du vil bare det beste for barna dine, derfor gjør jeg deg oppmerksom på dette. Om jeg hadde stoppet deg på gata og gjort deg oppmerksom på at en føflekk på hånden til datteren din bør sjekkes, så hadde du antagelig takket for tipset og tatt henne med til legen. Når det gjelder oppdragelse og barns psykiske helse blir man derimot defensiv og avvisende

Eg har hatt ein tøff barndom, og tenker at kjærlighet, trygghet, tillit og sjølvstendig læring er det viktigste i barns utvikling. Det som er skadelig er langt mer alvorlig og omfattende en at en 11 åring lager middag. Tviler på at dei barnevernssakene du har vært borti KUN handlet om at et barn hjelper til i heimen.
Det er isåfall minst like skadelig å sitte med pekefinger på et anonymt forum. Å være småbarnsmor er tøft i dagens samfunn då ein umulig klarer å gjøre alt rett, og alle har noke dei sku sakt.
Eg lever i god tru at dei aller fleste gjør det dei meiner er rett for sitt eget barn.
Måten eg oppdrar mitt barn, er ikke måten du oppdrar ditt barn. Mitt barn vil foralltid føle seg sett, forstått, elsket og hørt, selv om hun bidrar i hjemmet når hun blir større.

 

[Mammatil2smågull]

Riktig type ansvar er gull verdt å ha med videre i livet.
Er enig i at barn ikke skal bli pålagt voksenansvar, men det å lage middag når matlaging er en interesse fra før av, vil jeg ikke si er voksenansvar.

Hadde vert en annen historie om dette var påtvunget, noe det ikke virker til å være.

Jeg lagde mye mat og bakte mye i ung alder, jeg vasket og klær, gjorde husarbeid som å vaske toalett osv. Dette er oppgaver man er avhengig av å kunne senere i livet, og noe jeg er sjeleglad jeg fikk lært i ung alder. Har vert borti alt for mange tenåringer (typ 16+) som ikke en gang kan bytte sengetøy, koke poteter eller sette på en klesvask.

Basale livsferdigheter og for mye ansvar er to forskjellige ting, hilsen ei som måtte gjøre det meste selv i oppveksten ellers ble det ikke gjordt.

Bare fordi det gir traumer/varige med for én, betyr det ikke at det gir det for en annen. Vi har forskjellige interesser og personligheter, takk gud for det.

 

[Kaffekanna]

Jeg ble «reserve mamma» til min lillesøster fra jeg var veldig liten. Hun er funksjonshemmet, mest mentalt, og var/er babyen vår. Dette var ikke noe tvang fra foreldre, men en naturlig rolle jeg tok på meg etter min omsorgsevne og behov. Jeg fulgte henne første skoledag (på spesialskole) selv om jeg var 9. Mamma var med, men var jeg som var med inn og viste henne rundt. Vi sov sammen på samme rom, og var alltid «oss». Dette var mitt valg. D jeg var 14-15, og hun 12 passet jeg på henne alene mens foreldrene våre reiste til syden i 2 uker. Sendte henne på skole med drosje, gikk til bussen selv, lagde all mat, frokost, pakket lunsj og lagde middag, handlet og ryddet i huset. Dette var nok litt i overkant av hva som var lov, selv for 20 år siden, og vi tøyser med at barnevernet nok ikke hadde likt det, men vi storkoste oss. Jeg var et englebarn, så ingen «risiko» for hjemmefester eller å finne på noe tull, men var litt styrete å måtte drasse med lillesøster på butikken (kan ikke være alene hjemme), gå i 15 min hver vei, i snøstorm. Hehe. Jeg har absolutt ikke tatt skade av dette, og hele familien har et kjempegodt forhold idag. Selvsagt, det ER mye omsorgssvikt og mishandling der ute, men ofte er det gode foreldre som kjenner barna sine selv (jeg har selv innenfor utdanning innen dette og skrev min bachelor om nettopp omsorgssvikt), og å lære ansvar, og en god oppdragelse er utrolig viktig. Så det stadig vekk på en jobb jeg hadde, 17 åringer (ikke barnevern, «normale unger») som ikke vet hvordan man støvsuger, ikke hvordan man vasker klær, ikke hvordan man koker en potet. De kan varme en grandis, og håpe «mamma» (meg) rydder resten. Nope. Å lære seg om livet er kjempeviktig. Hadde flere gjort det hadde det ikke vært så mange unge på luksusfellen, og ikke så mange som lever på ferdigmat, redbull og godteri..

 

[Novo]

Jeg ser at mange av dere oppfattet meg som motstander av at barn får ansvar, lærer om livet eller om matlaging eller at de ikke må dyrke sine interesser innen heimen eller få noen oppgaver. Det er feil og synd da det ikke er det jeg beskriver. Samtidig viser det at mange her ikke er kjent med det jeg snakket om, noe som er naturlig men som også understreker viktigheten av å dele om det. Jeg var tross alt heller ikke kjent med det før jeg lærte om det for noen år siden. Det at jeg lærte om det har gjort noe med hvordan jeg selv oppdrar barn.

Det jeg beskrev; at et barn får så mye ansvar at det overtar voksenoppgavene fordi den voksne ikke er i stand til - heter parentifisering. Det betyr ikke at den voksne ikke er glad i barnet eller at barnet hater det, eller at den voksne har onde hensikter eller er alkoholisert. Mine foreldre var ressurssterke folk som var veldig glad i oss og jeg var veldig glad i dem. Jeg så når de hadde det vanskelig og tilbudte meg å hjelpe, fordi barn er jevnt over omsorgsfulle. Enkelte oppgaver ble tillagt meg og det ble stadig mindre tid til å være barn, men dumt å si ifra når mamma og pappa hadde det vanskelig. Det er her barna trenger en voksen til å trå til og si «dette er ikke ditt ansvar».

Det en en fin linje mellom sunt ansvar og oppgaver i hjemmet på den ene siden og på den andre siden for mye ansvar hvor barnet selv påtar seg en voksenrolle ved å f.eks lage mye mat for familien, stå for handleturer, ta seg av mindre søsken, hente/levere mindre søsken og/eller være en samtalepartner for den voksne. (Merk at jeg ikke sier noen av dere gjør det, men angir eksempler fra litteraturen).

For de(n) som ønsket forskning på det så er det bare å google, bla studien til Early og Cushway som viser at parentifisering påvirker identitetsutvikling, personlighet, forhold med andre og egne barn.

Jeg har videre ikke skrevet at parentifisering i seg selv er omsorgssvikt, det kan selvfølgelig inngå men ikke nødvendigvis. Det er som sagt en tynn linje mellom noe som kan være destruktivt og noe som er bra. I utgangspunktet bør man gi barna aldersadekvate oppgaver og unngå at de stepper inn fordi en forelder ikke kan.

Målet med å skrive her har vært å gjøre folk/TS oppmerksom på at den type ansvar kan være skadelig, så får enhver vurdere selv. Jeg har ikke krevd at TS forklarer seg for meg eller gjør rede for familedynamikken.
Jeg skrev heller ikke at TS neglisjerer barnet sitt, tvert imot skrev jeg at hun bare vil det beste for sine unger.
Jeg er uenig i at det jeg skrev er skadelig for folk å lese- igjen med en slik tankegang opphøyer vi foreldrenes ego over barnas vel og ve. Men jeg forstår at det er mye mer behagelig å leve i et ekkokammer. Jeg forsøker også å si ifra så skånsomt som mulig, hvor jeg ikke er usaklig, ikke latterliggjør og legger til grunn at forelderen vil det beste og er glad i ungene sine. Ikke er det hyggelig for meg heller å få mange av dere «på nakken», som tilskriver meg meninger jeg ikke har eller latterliggjør meg. Jeg sier ifra der jeg tenker det er til barnas beste at foreldre har denne informasjonen.

De som har lest hva jeg har skrevet og tenkt «ja, men det er jo ikke oss» kan jo bare gå videre med livet sitt, de som føler at det traff, kan lære noe nytt som de kan bruke. Også er vi enige om å være uenig om det å gjøre folk oppmerksom på potensielt skadelige forhold hører til i formuet eller ikke.

 

[ElskerJesus♡]

Jeg ser at mange av dere oppfattet meg som motstander av at barn får ansvar, lærer om livet eller om matlaging eller at de ikke må dyrke sine interesser innen heimen eller få noen oppgaver. Det er feil og synd da det ikke er det jeg beskriver. Samtidig viser det at mange her ikke er kjent med det jeg snakket om, noe som er naturlig men som også understreker viktigheten av å dele om det. Jeg var tross alt heller ikke kjent med det før jeg lærte om det for noen år siden. Det at jeg lærte om det har gjort noe med hvordan jeg selv oppdrar barn.

Det jeg beskrev; at et barn får så mye ansvar at det overtar voksenoppgavene fordi den voksne ikke er i stand til - heter parentifisering. Det betyr ikke at den voksne ikke er glad i barnet eller at barnet hater det, eller at den voksne har onde hensikter eller er alkoholisert. Mine foreldre var ressurssterke folk som var veldig glad i oss og jeg var veldig glad i dem. Jeg så når de hadde det vanskelig og tilbudte meg å hjelpe, fordi barn er jevnt over omsorgsfulle. Enkelte oppgaver ble tillagt meg og det ble stadig mindre tid til å være barn, men dumt å si ifra når mamma og pappa hadde det vanskelig. Det er her barna trenger en voksen til å trå til og si «dette er ikke ditt ansvar».

Det en en fin linje mellom sunt ansvar og oppgaver i hjemmet på den ene siden og på den andre siden for mye ansvar hvor barnet selv påtar seg en voksenrolle ved å f.eks lage mye mat for familien, stå for handleturer, ta seg av mindre søsken, hente/levere mindre søsken og/eller være en samtalepartner for den voksne. (Merk at jeg ikke sier noen av dere gjør det, men angir eksempler fra litteraturen).

For de(n) som ønsket forskning på det så er det bare å google, bla studien til Early og Cushway som viser at parentifisering påvirker identitetsutvikling, personlighet, forhold med andre og egne barn.

Jeg har videre ikke skrevet at parentifisering i seg selv er omsorgssvikt, det kan selvfølgelig inngå men ikke nødvendigvis. Det er som sagt en tynn linje mellom noe som kan være destruktivt og noe som er bra. I utgangspunktet bør man gi barna aldersadekvate oppgaver og unngå at de stepper inn fordi en forelder ikke kan.

Målet med å skrive her har vært å gjøre folk/TS oppmerksom på at den type ansvar kan være skadelig, så får enhver vurdere selv. Jeg har ikke krevd at TS forklarer seg for meg eller gjør rede for familedynamikken.
Jeg skrev heller ikke at TS neglisjerer barnet sitt, tvert imot skrev jeg at hun bare vil det beste for sine unger.
Jeg er uenig i at det jeg skrev er skadelig for folk å lese- igjen med en slik tankegang opphøyer vi foreldrenes ego over barnas vel og ve. Men jeg forstår at det er mye mer behagelig å leve i et ekkokammer. Jeg forsøker også å si ifra så skånsomt som mulig, hvor jeg ikke er usaklig, ikke latterliggjør og legger til grunn at forelderen vil det beste og er glad i ungene sine. Ikke er det hyggelig for meg heller å få mange av dere «på nakken», som tilskriver meg meninger jeg ikke har eller latterliggjør meg. Jeg sier ifra der jeg tenker det er til barnas beste at foreldre har denne informasjonen.

De som har lest hva jeg har skrevet og tenkt «ja, men det er jo ikke oss» kan jo bare gå videre med livet sitt, de som føler at det traff, kan lære noe nytt som de kan bruke. Også er vi enige om å være uenig om det å gjøre folk oppmerksom på potensielt skadelige forhold hører til i formuet eller ikke.

Det er STOR forskjell på det du skriver og parentifisering. At du ikkje evner å se det er red flag for min del, då skiller du ikkje overhodet. Og at du trur at ein setning på eit forum gir deg rett til å advare om parentifisiering og sitte der med hersketeknikkene dine i kvart innlegg havner ikkje i god fisk hos meg. Ref: "Men jeg forstår at det er mye mer behagelig å leve i et ekkokammer".

at du også skriver at det er ei fin linje mellom at eit barn får ansvar og parentifisering viser berre kor ekstremt lite fakta du faktisk besitter. Du nærmest advarer her om at me som svarer deg kan drive med parentifisering uten at me veit det. Kjære vene tid, du har misforstått mykje. Anbefaler deg å lese deg litt meir opp og slutte å blande alvorlige oppdragelsestilstander inn i heilt 100% normal oppdragelse. Spesielt på eit anonymt forum.

Og den slutten din provosere heilt sjukt. Ka potensielt skadelig forhold er det du har advart om føle du?? Skjerpings!