Egoistisk samboer

  • Trådstarter Trådstarter frustrert mamma
  • Opprettet Opprettet
F

frustrert mamma

Guest
Trenger å få lufta tankene litt, så dette blir et langt innlegg. Jeg er egentlig bruker på babyverden men velger å sende innlegget anonymt da jeg er så utrolig flau over min egen samboer.

Vi fikk en nydelig jente for ca 7 uker siden.
Jeg blei uplanlagt gravid men vi valgte å beholde, egentlig mot hans vilje. Jeg klarte rett og slett ikke ta abort da vi har vært gjennom det en gang tidligere og jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å beholde. Det sier han også at han ikke gjør.

Under svangerskapet hadde jeg kraftig bekkenløsning og syns han hjalp lite til men tenkte at det kom til å bli bedre når jenta kom.
Når hun først kom så var han kjempe engasjert! Var med oss alle dagene på barsel og vi levde i vår egen lykkeboble. Så kom vi hjem.....

Han er hjemme hver dag, på dagpenger på leting etter jobb. Jeg er i permisjon fra jobben min. De første dagene stilte han i hvertfall litt opp, mye mindre enn han burde men i hvertfall litt. Jeg var full av barseltårer som varte noen uker. Sleit med amming så endte opp med å fullpumpe, noe som tærer ekstremt på energien min og skuffelsen men å ikke få jenta til å ta puppen. Det gikk et par uker så virket han mer uinteressert. Mye ute med venner på kveldene og ga egentlig litt blaffen i at jeg satt hjemme med brystbetennelse og en baby med kolikk, og da måtte pumpe så ofte jeg kunne.
Det skal sies at jeg fikk fri en til to kvelder i uka ca for å reise til en venninne og kose meg der for å slappe av uten babyskrik.

De siste 2-3 ukene har han forandra seg helt. Han har ikke tatt en eneste bleie, ikke et eneste kveldstell, nekter å mate hu da han syns hu gulper for mye, han skal ALDRI være aleine med hu igjen for han orker ikke grining sier han. Han kjefter på meg hver gang babyen gråter forde han blir frustrert. En dag kom jeg ut av dusjen, da stod han å skreik til babyen vår og lot hu bare ligge. Han sa han vurderte å legge hun på soverommet så han slapp å høre på det. DA blei jeg skremt. Jeg lar IKKE babyen ligge å skrike, og gjør alt jeg kan for å trøste henne når hun gråter om jeg så ikke klarer det. Babyen blir bare mer og mer knyttet til meg i og med at det kun er jeg av oss to som viser henne omsorg regner jeg med.

Nå er jeg totalt utslitt. Jeg kikker på den skjønne jenta mi og får utrolig dårlig samvittighet for at hun har en pappa som gir så blanke faen i oss begge. Han skjønner ikke at han bare straffer henne men også meg. Jeg distanserer meg mer og mer fra han og sitter ofte og kikker på han og tenker "du er en jævla stor drittsekk". Synd, men klarer ikke la vær.

Jeg har noen utrolig flotte foreldre og svigerforeldre heldigvis! Kunne ikke hatt bedre. De stiller opp som dagen er lang. Men allikevel er det jo utrolig slitsomt å ha det sånn her. Alle rundt oss tror at alt er fryd og gammel. Får stadig spørsmålet "åh, er det ikke en fantastisk tid?" NEI. Kanskje for noen, men ikke for meg! Jeg går rundt med en vond klump inni meg hele tiden. Hvor er den gutten jeg forelska meg i for 7 år siden? Vi blei sammen da jeg var 14 år så blei jo sammen ganske tidlig og har vært gjennom mye men det har gått greit. Denne gangen vet jeg ikke om det gjør det..

Vil ikke gå i fra han heller. Ville aldri tatt fra han jenta vår. Ville hatt omsorg 50/50, men hvordan skulle det gått når han ikke engang klarer å ta i en bleie?! Hadde jo sitti å bekymra meg hele tida!

Hva skal jeg gjøre?! Noen i samme situasjon? Trenger noen støttende ord kjenner jeg :)
 
Kanskje dere skulle tatt en liten pause fra hverandre og snakke med familievern kontoret for litt hjelp
 
Du mener ikke for alvor at du ville gitt ham 50/50 av omsorgen?
Jeg hadde satt meg ned og snakket med ham og sagt at dere trenger å snakke med noe. Evt får du gå alene og snakke med noen, for dette er helt uholdbart for deg og babyen.
Ring familievernkontoret, forklar dem situasjonen og dra dit alene eller med din mor eller annen støtte. men snakk med noen! Det er mitt beste råd.

Og dersom det går slik, så klarer du deg utmerket godt alene. Du får barnebidrag, aleneforsørgertillegg og kanskje også bostøtte. Og du slipper å være ekstra psykisk utslitt, og babyen deres slipper å bli skreket til og være redd pappaen sin. For det er psykisk mishandling av en baby å skrike til den og bare la den ligge!

masse lykke til.
 
Trur ikkje eg hadde turd å la han vere åleine med ungen, slik som du skildrer han... Hadde vore redd skrikinga hans på ungen kunne føre til verre ting. Til dømes shaken baby syndrome og sånt..
 
Jeg hadde gjort noe mens jeg orket det. Har det dessverre på samme måte men det har gått for lang tid. Jeg lar ingen passe min datter. Mannen min er mer redd for om noen tar å låner verktøyet uten at han veit det enn om foreldrene hans tar med seg datteren vår på butikken uten at vi veit det. Jeg sier til meg selv og andre at det blir bedre, men det gjør dessverre ikke det. Han går til psykolog, men det hjelper ikke mye. Alt jeg gjør er min feil, er han sur er det min feil, vil han ikke ha sex på flere mnd er det fordi jeg har sagt noe, blir han sint på datteren vår uten grunn er det min feil fordi jeg gjort han i dårlig humør. Jeg ber han om å reise ut med venner men gjør det ikke og gjør han det er han enda verre dagen etter, unnskyldningen da er at han aldri er ute og det var så godt at han ble i dårlig humør. Hvis han viser tegn til å drive med psykisk mishandling er det hjelp å få. Og lite sannsynlig for at han får noe samvær, spesielt når hu er så liten. Men det er den største redselen jeg har, at han får samvær. Familien hans er dessverre for anerkjent her og får hjelp fra alle kanter, jeg er redd for å miste hu hvis jeg går. Jeg er redd for alt. Så råder deg til å gå mens du orker. Og ja jeg burde det selv, men er uten jobb( vil ikke jobbe da jeg ikke vil ha dattera mi i bhg enda) og ingen steder å bo.
 
Husk at selv om det ofte er vi mammaer det er fokus på når en ny baby kommer i hus, så kan faktisk fedre å få reaksjoner som ikke alltid er posetive. Det ble kanskje ikke som han hadde tenkt, han føler seg kanskje ikke god nok eller er rett og slett blitt litt deprimert pga at det var mer tøft å bli pappa enn hva han hadde trodd. Da kan man gjerne ta litt avstand. Har du snakka med han om det? Spurt hvorfor det er blitt sånn??

Vis det ikke er anna enn umodenhet og giddalaushet så syns jeg du skal gi et ulimatum. Feks at endten må han hjelpe og dele på ansvaret ellers må dere få hjelp utenfra eller du kan like godt flytte for deg selv for er lettere å gjøre alt jobben selv når man ikke kan forvente noe av andre!
 
Jeg tenker at han kanskje er i en vanskelig fase etter å fått baby. Det er ikke unormalt at fedrene også kan få en fødselsdepresjon eller en slags reaksjon på det å få barn. Kanskje han er deprimenert, kanskje han er sjalu på babyen fordi den får din fulle oppmerksomhet, kanskje han sliter med å knytte seg til henne eller kanskje han ikke føler han mestrer rollen som far? Dette kan være mange årsaker, men en ting er sikkert og det er at det kommer garantert til å gå over. Hun er bare 7 uker.. La han ta den tiden han trenger til å la det gå innover seg. Snakk med han og prøv å finn ut hva den underliggende årsaken er. La han ta seg av henne uten at du blander deg inn eller kommenterer hvordan han gjør eller skal gjøre ting, skryt av han for det han gjør. Ta dere en kveld ut på restaurant bare dere to:) jeg er helt sikker på at dette ordner seg:) snakker av erfaring:) det tar tid for disse fedrene å finne farskjærligheten, husk at vi har knyttet oss til babyen i 9mnd og er mye bedre forberedt enn dem:)

Uansett ikke ta noen avgjørelser så i barseltiden, det er en vanskelig og krevende tid for alle.
Men det er som regel kun en periode.
 
Det er jo ikke ukjent at menn også faktisk kan få fødselsdepresjon.
Og derfor ville jeg som de 2 rett over her foreslå og spørre hva som går igjennom tankene hans her om dagen og si rett ut at oppførselen hans skremmer deg på den måten at du føler deg ikke trygg på å la han være alene med babyen da han ikke gjør noe for å trøste henne og velger å la henne ligge å gråte for så å stå å skrike til henne.

Og avsluttet med at om han ikke vil at dere eller han alene skal søke hjelp uten fra eller ta seg sammen så kommer du til å flytte fra han.

Det er nok ikke bare bare å flytte når man har blitt mamma med et lite barn, men det er heller ikke rett mot deg og værtfall ikke den lille å bli værende når ting er så ille. Du har så mange rettigheter som alene mor og den beste "rettigheten" er vel det at du slipper unna den psykiske utmattelsen som følger med.
 
Sånn kan du ikke ha det! Kan være fødselsdepresjon som noen nevner, og det er helt klart at det å få barn uansett er en stor overgang som kan være overveldende, men da må han få hjelp. Ta og prat ordentlig med ham, og ta med deg babyen hjem til dine foreldre et par uker slik at han kan få tenkt seg om. Hvis han ikke skjerper seg/er villig til å snakke med noen om dette ville jeg helt klart stilt et ultimatum.
 
Har du snakket med ham om dette, eller sitter du bare og tenker at han er en tosk uten å la ham få vite det?
 
hegedm skrev:
Har du snakket med ham om dette, eller sitter du bare og tenker at han er en tosk uten å la ham få vite det?
Klikk for å utvide …

Nei, det har han fått klar beskjed om uten å bry seg særlig om det :-) han sier stadig at han er så glad i meg og jenta vår men er utrolig dårlig til å vise det.
 
Jeg ville få ordnet en time hos familievernkontoret for å få litt veiledning der :) Høres ikke ut som du har det noe godt akkurat nå og håper de kan hjelpe med noe. Kanskje kan du få flytte inn hos foreldrene dine noen dager eller lignende for å få litt hjelp og komme deg litt vekk fra han?
 
Frustrert mamma skrev:
Nei, det har han fått klar beskjed om uten å bry seg særlig om det :) han sier stadig at han er så glad i meg og jenta vår men er utrolig dårlig til å vise det.
Klikk for å utvide …
Jeg synes det høres ut som en fødselsdepresjon.. Det er en stor omveltning for mannfolkene og. De mister kjæresten sin på en måte, i hvert fall i begynnelsen.
Snakk med helsesøster om dette, eller familievernkontoret. Eller begge.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp