Hei damer!
Tenkte jeg skulle lage meg en dagbok jeg også.
Vi er et gift par på 29 og 30. Vært sammen lenge (snart 10 år), og er nå klare for å gjøre familien vår større. Jeg sluttet på prevensjon i november 17, så siden det har vi tenkt at det som skjer det skjer. Jeg startet ikke med EL-testing før i april, så før det var det litt vilkårlig når vi hadde samleie - hensikten var å få igjen lysten i starten. Etter mange år som «aseksuell» føler jeg at jeg er tilbake til normaltilstand, noe som føles skikkelig bra.
Mannen har slitt med prostatitt, så vi var litt bekymret for om det ville ha noe å si. Det har det nok ikke hatt, heldig vis!
Jeg startet med EL-tester i april. PP1 gikk forbi uten resultater. PP2 var i mai, og jammen klaffet det ikke. Det klaffet faktisk på bryllupsreisen vår! Det er jo den ultimate kjærlighetshistorien, som dessverre ikke ble så langvarig.
Jeg visste ikke at det klaffet før jeg forstod at noe var alvorlig galt og ble lagt inn på sykehuset to dager etterpå, og hasteoperert for svangerskap utenfor livmor. En veldig ubehagelig opplevelse som har satt prøvingen på vent i to måneder. Vi mistet i uke 6 (5+3). Jeg taklet det for så vidt bra, siden vi ikke hadde rukket å glede oss, men med en eggleder mindre er jeg så innmari negativ til fremtiden... merker jeg innerst inne ikke har trua i det hele tatt.
Nå har jeg hatt en EL og en menstruasjon - legene anbefalte en syklus før vi prøvde igjen. Vi prøvde strengt tatt litt halvveis forrige mnd, men var nok litt tidlig ute. Så derfor blir det nå PP3/4 alt ettersom.
Jeg har EL i disse dager, og legger inn aksjer som best jeg kan. Jeg tenker baby 24/7, og tror ikke det er helt sunt... føler jeg er omgitt av barn, babyer og gravide for tiden, og at det klaffer for alle andre enn meg. Jeg er en utålmodig og urolig person, så de greiene her er en skikkelig tålmodighetsprøve for meg. Mannen tar det hele med knusende ro, og jeg bruker forumet til å ventilere i stedet for å snakke alt for mye om kroppen med mannen min. Jeg ønsker ikke at dette skal føles som en plikt for ham.
Jeg holder nå på å teste for EL, men har ikke fått noe napp ennå. CD 13 i dag, med sykluser på 25-27 dager.
Håper jeg kan være med i en termingruppe snart. Mannen ønsker seg mai-barn
Jeg er en emosjonell type, men jeg merker at tapet av en potensiell baby er noe jeg har undertrykket litt. Vi har ventet så lenge med å prøve, så jeg er liksom redd for at mannen i mitt liv og jeg aldri skal bli foreldre sammen - noe jeg vet er i overkant negativt siden vi ikke er veldig gamle. Jeg elsker den mannen så innmari, han er min beste venn og mitt absolutte motstykke. Jeg gleder meg sånn til å se ham som pappa, og til å kjenne på hvordan det føles å ha et annet menneske inni seg, som vokser og gror. [emoji7]
Tenkte jeg skulle lage meg en dagbok jeg også.
Vi er et gift par på 29 og 30. Vært sammen lenge (snart 10 år), og er nå klare for å gjøre familien vår større. Jeg sluttet på prevensjon i november 17, så siden det har vi tenkt at det som skjer det skjer. Jeg startet ikke med EL-testing før i april, så før det var det litt vilkårlig når vi hadde samleie - hensikten var å få igjen lysten i starten. Etter mange år som «aseksuell» føler jeg at jeg er tilbake til normaltilstand, noe som føles skikkelig bra.
Mannen har slitt med prostatitt, så vi var litt bekymret for om det ville ha noe å si. Det har det nok ikke hatt, heldig vis!
Jeg startet med EL-tester i april. PP1 gikk forbi uten resultater. PP2 var i mai, og jammen klaffet det ikke. Det klaffet faktisk på bryllupsreisen vår! Det er jo den ultimate kjærlighetshistorien, som dessverre ikke ble så langvarig.
Jeg visste ikke at det klaffet før jeg forstod at noe var alvorlig galt og ble lagt inn på sykehuset to dager etterpå, og hasteoperert for svangerskap utenfor livmor. En veldig ubehagelig opplevelse som har satt prøvingen på vent i to måneder. Vi mistet i uke 6 (5+3). Jeg taklet det for så vidt bra, siden vi ikke hadde rukket å glede oss, men med en eggleder mindre er jeg så innmari negativ til fremtiden... merker jeg innerst inne ikke har trua i det hele tatt.
Nå har jeg hatt en EL og en menstruasjon - legene anbefalte en syklus før vi prøvde igjen. Vi prøvde strengt tatt litt halvveis forrige mnd, men var nok litt tidlig ute. Så derfor blir det nå PP3/4 alt ettersom.
Jeg har EL i disse dager, og legger inn aksjer som best jeg kan. Jeg tenker baby 24/7, og tror ikke det er helt sunt... føler jeg er omgitt av barn, babyer og gravide for tiden, og at det klaffer for alle andre enn meg. Jeg er en utålmodig og urolig person, så de greiene her er en skikkelig tålmodighetsprøve for meg. Mannen tar det hele med knusende ro, og jeg bruker forumet til å ventilere i stedet for å snakke alt for mye om kroppen med mannen min. Jeg ønsker ikke at dette skal føles som en plikt for ham.
Jeg holder nå på å teste for EL, men har ikke fått noe napp ennå. CD 13 i dag, med sykluser på 25-27 dager.
Håper jeg kan være med i en termingruppe snart. Mannen ønsker seg mai-barn
Jeg er en emosjonell type, men jeg merker at tapet av en potensiell baby er noe jeg har undertrykket litt. Vi har ventet så lenge med å prøve, så jeg er liksom redd for at mannen i mitt liv og jeg aldri skal bli foreldre sammen - noe jeg vet er i overkant negativt siden vi ikke er veldig gamle. Jeg elsker den mannen så innmari, han er min beste venn og mitt absolutte motstykke. Jeg gleder meg sånn til å se ham som pappa, og til å kjenne på hvordan det føles å ha et annet menneske inni seg, som vokser og gror. [emoji7]
Last edited:
Håper virkelig det klaffer for dere igjen fort! 
Det går sååå tregt også går en liksom å kjenner etter symptomer. Er til å bli gal av til tider! Det er virkelig godt å ha en plass å få ventilert litt