Vårt lille Knøtt er født ♡

Maddieh

Forumet er livet
Junibarna 2019
13/06-201: Lille Frøken Vims er født.
3480 gram og 49 cm lang. Hu er nydelig og mamma er sliten!

25/01-2019: Tror jeg kjenner bevegelser nå og da, og det er litt godt. Håper det kommer oftere og tydeligere, så mannen kan kjenne også ❤️
21/01-2019: OUL 18+6. Ser ut som jente ❤️
12/12-2018: TUL, satt til 13+1. Var på 12+4. Kommer til å regne begge fremover.
Ett friskt lite Knøtt, kjønn ukjent. <3

09/08-2018 : Da havnet vi over i PP5. :)

CD3, begynt med letrozol igjen.
Da havnet vi over i PP4, 20/06-2018... Etter en kjemisk..

PP3 - Positiv test 16/06-2018.. 18/06-2018 negativ test.. Kjemisk? Håper på bedre lykke i PP4, drar til legen for blodprøve imorgen, bare for å bekrefte at det ikke er noe der.. Håper jeg får mensen snart så PP4 kan begynne...
30/05-2018; Ser ut til at TR endelig har gitt seg. Tok lengre tid enn vanlig.
Tar nest siste tablett idag. *krysser fingrene*
25/05-2018 CD3! Tar første tablett med Letrozol, og håper på en eggløsning denne PP'en.
Har en litt annerledes mensen, med mindre, men friskere blod. Syns det egentlig er litt vanskelig å i det hele tatt kalle det en mensen. Men kanskje det er Provera'n som har gjort jobben sin skikkelig etter 3 runder? Kan jo hende jeg har hatt små rester som er umulig å se på innvendig ultralyd som endelig har kommet seg helt ut. Vi får se hvordan de neste dagene går. :)
22/05-2018 begynt å blø smått nå, så dagen idag blir enten siste i PP2, eller første i PP3 får se hvordan det går utover kvelden. Hvis ikke begynner PP3 imorgen!
Bare CD57 denne PP'en hvis det blir imorgen, og 56 hvis det blir idag, noe som er en 2-3 dagers forbedring fra forrige PP, forhåpentligvis går dette veien!
Klar med Letrozol, Vitex og sædvennlig glidemiddel fra Komplett Apotek! :)

11/05-2018 dag 3 med Provera, så nå er det bare å ta tabletter i 7 dager til, så vente på blødning. :)

26/01-2017 Endelig PP1. CD1. :)
CD3 starter på Letrozol. 28/01-2018
Ingen bekreftet eggløsning i PP1.
Skal ta graviditetstest rundt den 10 mars, og hvis den er negativ, som den kommer til å være, så skal jeg begynne på nytt med Provera.
Om jeg har hatt eggløsning kommer jeg til å få mensen før, eller når jeg går på Provera, om ikke så får jeg det 3-4 dager etter siste tablett.
Har måttet øke stoffskiftetablettene mine da gyn ikke var fornøyd med nivået.
Begynt på Provera 9/03-2018. Så er det bare å vente.
Siste tablett tatt igår, forventer TR om ca 2 dager :)
26/03-2018: siste Provera tablett tatt for 8 dager siden. Fikk smålig panikk og tok en graviditetstest idag for å finne ut om grunnen til at jeg ikke enda har fått mensen er om jeg er gravid selv om siste test var negativ.. fikk panikk for at jeg muligens hadde ødelagt en eventuell spire.
Den var negativ så nå må jeg bare håpe at jeg begynner å blø snart. Kan jo hende jeg har hatt veldig sen eggløsning, og at blødning ikke skjer før 14 dager etter? Lets hope!
Bestilt vitex, venter på det nå, kanskje det kan hjelpe. Time will tell.
Mensen vær så snill kom så jeg kan komme meg videre til PP 2 :)
27/03-2018: Da havnet vi over i PP2. :)
29/03-2018: CD3, startet med Letrozol, og fortsetter med Vitex. Spurte Daydream og hun sa jeg kunne ta det fram til positiv graviditetstest. :)

Min historie er muligens litt lang og komplisert, så hvis du ikke liker lang og komplisert, vil du kanskje ikke lese videre.. :)

Jeg giftet meg da jeg var 23 år, og jeg var i full jobb som kjørelærer.
Datoen var 9 januar, og vi valgte den datoen fordi det var nøyaktig ett år siden vi traff hverandre på en fest i Bergen.
Helt siden vi traff hverandre har alt føltes... riktig.
Da jeg skulle begynne på jobb ett par dager senere, (vi valgte å utsette bryllupsreisen da vi ikke hadde verdens beste økonomi. Vi hadde også ett veldig økonomisk bryllup, på tinghuset, og en middag senere.) så kjørte jeg hjemmefra. Stanset for en bil fra høyre.
Da kjørte en bil inn i meg bakfra. Jeg merket umiddelbare smerter, i hodet og nakke. Bilen som hadde kjørt på meg i 30 sonen lå i en høyere fart enn 30, og jeg sto med foten på bremsen. Hvis du vet noe som helst om hvordan slike ting fungerer, så kan du kanskje gjette hvor sterke smerter jeg hadde.
Vi skrev ulykkelsesrapport, jeg ringte til politiet fordi jeg hadde mistanker om personskade. De valgte å ikke komme, de mente ikke det var alvorlig nok.
Jeg ringte til sjefen min, og jeg ringte til mine elever, avbestilte timene.
Prøvde forgjeves å ringe hjem, og si ifra til min nye mann. Fikk ikke noe svar. Det skulle vise seg at han hadde sovnet på sofaen. Jeg ringte legevakten, fikk en time. Kjørte hjem. Fortalte hva som hadde skjedd. Jeg gråt, jeg hadde vondt, og jeg hadde en dårlig følelse.
Dette var tre dager etter at vi giftet oss. Snakk om en flott begynnelse på ekteskapet....

De fant ingenting på røntgen, valgte å sykmelde meg, og jeg gikk hjem med mye smertestillende. På dette tidspunktet var jeg helt stiv. Og jeg hadde så utrolig vondt. Det skulle ta ytterligere EN MND før legevakten henviste meg til en fysioterapeut. Jeg prøvde også å jobbe noen timer den samme dagen jeg skulle til hun. Det gjorde meg bare verre, så da var det bare å la vær å prøve å jobbe. Først i mai fikk jeg time til MR, hvor de ikke fant noen ting der heller.
I etterkant har jeg lært at man ikke ser alt på MR i Norge. I utlandet kan man få dynamisk og stående MR, hvor man ser langt mer enn i en MR der vi ligger helt stille.
Det skulle ta hele 5 år og 11 måneder før jeg fikk godkjent uføre, etter å ha gått på AAP i nesten 5 år.

For meg var det å ha store smerter, å ikke kunne jobbe, et mareritt. Jeg kunne ikke lenger være meg selv. Folk rundt meg kalte meg lat, og de regnet jo med at jeg skulle komme meg til jobb etter kort tid..
Jeg savner å jobbe, jeg savner å ha en mening.
Iløpet av det første året jeg var sykmeldt, så begynte jeg å tenke mye på dette med barn. Tidligere ønsket jeg meg ikke barn, fordi jeg regnet med at jeg kom til å jobbe i lang tid med en jobb hvor jeg kanskje jobbet 10-12 timer flere dager i uken. Men nå prøvde jeg å lete etter en grunn til å leve. Jeg prøvde å finne en mening med livet, der jobb muligens ikke var en del av min hverdag. For meg har dette vært ekstremt tungt, både fysisk og psykisk.
Jeg går fortsatt til fysioterapeut ukentlig.

Så, de siste 5 årene har jeg hatt lyst på en liten baby, mens min mann ikke har vært sikker. Han er redd for at han sitter igjen med mesteparten av ansvaret, siden jeg er litt limited hjemme. Men jeg både håper og tror at jeg har muligheten til å hvertfall gjøre mesteparten med babyen/ungen, og til og med lage egen barnemat, fordi min mor sier til meg at da jeg var liten nektet jeg å spise mat på glass.

Dette kommer sannsynligvis ikke til å bli enkelt, da legen mistenker PCOS, og jeg har veldig uregelmessige sykluser.
Jeg kommer til å begynne med Provera den 12 januar. Jeg har valgt å utsette det til den 12 januar fordi at den dagen har en veldig dårlig betydning per dags dato, jeg håper at det å ta provera er begynnelsen på ett nytt liv, en forandring, at livet mitt går videre etter ulykken.
Jeg har også fått skrevet ut femar, og jeg har en liste over når min gynekolog vil at jeg skal begynne på det, og når hun vil at jeg skal ta eggløsningstester, etc for å finne ut om jeg har eggløsning i det hele tatt.
Selv om det kanskje ikke lykkes på første forsøk, eller til og med andre, så er det for meg en begynnelse på et helt nytt liv. Livet går videre.

For å være helt ærlig så vet jeg ikke hva som førte til at mannen min endret mening angående barn, jeg vet bare at det skjedde etter at jeg fikk ufør godkjent, og han fikk diagnosen aspergers, noe som gir han større rettigheter iht NAV.
Jeg er spent på ett nytt liv. Jeg håper jeg får unngå kjemisk og SA, men jeg vet at det er en risiko for at det kan skje. Jeg håper jeg får en frisk liten baby. <3<3
 
Last edited:
Jeg begynner på Provera imorgen, 12 januar, for å få det linket til noe som forhåpentligvis blir en positiv hendelse i mitt liv.
Lurer på om det er noen som har erfaring med Provera?
Når på dagen bør det tas, og sånn ca hvor lang tid tar det før man begynner å blø?
Jeg er veldig spent på det å begynne med det, for å være ærlig, første gang jeg prøver noe slikt, og jeg er nervøs, spent og litt småkvalm med tanke på det.. :)

Maddie
 
Uff, for en dramatisk historie! En lærer virkelig at en må sette pris på helsen mens man har den, man vet ikke hva morgendagen bringer.. så raskt kan ting skje...
Godt du er ferdig med AAP-perioden og forhåpentligvis slipper usikkerhet med Nav.
Ønsker deg all mulig lykke og håper spiren kommer raskt!
Jeg har ingen erfaringer med de preparatene, men følger med videre i håp om å lære mer. Har selv ustabil syklus og aner jo ikke hva jeg kanskje må gjennom om prøvingen ikke resulterer i noe.
 
Uff, for en dramatisk historie! En lærer virkelig at en må sette pris på helsen mens man har den, man vet ikke hva morgendagen bringer.. så raskt kan ting skje...
Godt du er ferdig med AAP-perioden og forhåpentligvis slipper usikkerhet med Nav.
Ønsker deg all mulig lykke og håper spiren kommer raskt!
Jeg har ingen erfaringer med de preparatene, men følger med videre i håp om å lære mer. Har selv ustabil syklus og aner jo ikke hva jeg kanskje må gjennom om prøvingen ikke resulterer i noe.
Det er ikke en veldig hyggelig historie, men det er jo livet mitt. :p
Når man er ung så føler man seg gjerne uovervinnelig, og iblant skulle jeg ønske jeg var det, men de siste seks årene har vist meg at slik er det rett og slett ikke... Så jeg håper at livet får en ny start da jeg begynner på Provera imorgen. :)
 
12 januar 2012.
3 dager etter bryllupet. Jeg er på vei til jobb, og blir påkjørt bakfra. Omtrent hver eneste dag siden har jeg hatt vondt.
I begynnelsen måtte min mann hjelpe meg opp av sengen, hjelpe meg i dusjen, og hjelpe meg med å få klærne mine på.
Alt tok en evighet.
Jeg kunne ikke lage mat, sleit med å komme meg opp av stolen, fikk ikke sove, jeg var stiv og slet med omtrent alt.

Dette har ført til at jeg har mistet noen venner, fordi de mener jeg snakker om det for mye. Så jeg sluttet å snakke om det.
Bodde hos min svigermor i en periode, hvor jeg ble kalt feit, lat, en manipulerende bitch. Hun endte opp med å gi min mann ett ultimatum, forlate meg, eller miste henne.
Dette var noe av det vanskeligste jeg har vært igjennom, jeg ville ikke miste min mann. Det endte med at han valgte meg.
Jeg har mye stygt å si om henne, men jeg gjør det aldri. Jeg prøver å oppfordre min mann til å holde kontakt med hans mor, fordi jeg ikke vil at han skal miste henne på grunn av meg.
Nå som vi skal starte en familie har jeg sagt det ganske enkelt, jeg vil ikke ha vårt barn alene med henne. Hun røyker og drikker ekstremt mye.
Alt dette har ført til at den 12 januar er en helt forferdelig dag for meg. Hvilket er hvorfor jeg håper på å starte ett nytt kapittel hvor den 12 av alt kanskje har en bedre betydning. Derfor starter jeg på Provera idag. Forhåpentligvis ett nytt og positivt kapittel i vårt liv. :)
 
Huff for en historie! kjenner meg veldig igjen sånn jobbmessig og føle du vil videre i livet ditt. Selv går jeg på AAP men lyst p bli ufør da jeg har sterk angst.. leste du hadde uregelmessig mensyklus du Også? vel sanne har jeg og jeg fikk vite den 06 januar (etter å vært sendt til legevakta pga sterke magesmerter som jeg trudde jeg skulle dø av) at jeg var gravid x) jeg hadde hørt fra leger at jeg aldri kunne bli gravid. De trudde d var graviditet utenfor livmor og jeg ble kjempe redd side de fant blod i buken.. men etter blodprøver og hcg nivået som stiger d som d skal så kunne man se en liten fostersekk på ultralyden forrige onsdag 10.01 ❤ så håper du får en liten spire også som setter seg å kan endre ditt syn på livet! etter jeg fikk vite jeg var gravid gikk jeg rundt å strålte og så en side på livet jeg ikke hadde gjort før! Så ønsker deg masse lykke til ❤❤
 
Huff for en historie! kjenner meg veldig igjen sånn jobbmessig og føle du vil videre i livet ditt. Selv går jeg på AAP men lyst p bli ufør da jeg har sterk angst.. leste du hadde uregelmessig mensyklus du Også? vel sanne har jeg og jeg fikk vite den 06 januar (etter å vært sendt til legevakta pga sterke magesmerter som jeg trudde jeg skulle dø av) at jeg var gravid x) jeg hadde hørt fra leger at jeg aldri kunne bli gravid. De trudde d var graviditet utenfor livmor og jeg ble kjempe redd side de fant blod i buken.. men etter blodprøver og hcg nivået som stiger d som d skal så kunne man se en liten fostersekk på ultralyden forrige onsdag 10.01 ❤ så håper du får en liten spire også som setter seg å kan endre ditt syn på livet! etter jeg fikk vite jeg var gravid gikk jeg rundt å strålte og så en side på livet jeg ikke hadde gjort før! Så ønsker deg masse lykke til ❤❤
Takk. :)
 
Jeg har akkurat startet å prøve, og jeg sitter med en nagende følelse at det kommer til å ta en halv evighet.
Jeg har ventet 5 år på at min mann skal bli klar.

Jeg fyller 30 år i Februar, og da jeg var yngre så jeg liksom for meg at jeg på dette punktet enten ikke skulle ha barn, eller var ferdig med barn.
Det er jo vanlig at det tar hvertfall ett år før det klaffer, og når man i tillegg har problemer med syklus så er sjansene enda større for at det tar lenger tid.
Jeg prøver å få tankesettet av at det kommer til å ta tid, slik at jeg ikke blir så altfor skuffet om det tar det.
Folk i livet mitt vet ikke engang at jeg prøver, utenom søsteren min, som også ønsker seg en liten en..
Jeg skulle ønske jeg kunne jobbe, da hadde jeg hvertfall noe å fokusere på, men neida, jeg har store smerter, og er ufør, så da er det eneste jeg generelt sett kan gjøre er å sitte stille, dra til fysio, vente, se serier, lese bøker, strikke (til en baby som ikke engang er i nærheten av å finnes).

Jeg føler jeg må finne noe annet å fokusere på, jeg vil ikke at prøvingen skal bli hele livet mitt. Jeg vil ikke at det er det eneste jeg tenker på, fordi jeg tror jeg muligens kommer til \å bli litt gæren av det... :(
 
Imorgen er siste tablett på Provera, og noen dager etter det skal jeg visst nok få "mensen"
På 3 blødningsdag begynner jeg på Letrozol.
På 12 blødningsdag skal jeg begynne å ta eggløsningstester.

Jeg har vært gravid en gang før, men jeg var bare 17. Det skjedde gjennom prevensjon. Så jeg vet i det minste at jeg kan bli gravid.
Etter ukesvis med tenking, så kom jeg fram til at jeg ville ta abort. Jeg fikk ingen hjelp av min daværende kjæreste, han var ekstremt passiv. Så jeg kom fram til denne beslutningen selv, jeg var for ung til å kunne ta vare på ett barn.

Jeg har vært sammen med min mann i 7 år, man skulle trodd at en ulykke skulle skjedd, ett eller annet sted.
Hvilket er hvorfor vi valgte å søke hjelp tidlig. Så jeg har PCOS, og trenger hjelp for å få eggløsning o.l.
Jeg er veldig spent på hvordan det kommer til å gå på Letrozol, om jeg faktisk får eggløsning eller ikke. Jeg krysser fingrene for at det funker, så jeg slipper andre måter, vil jo helst at det skal kunne komme så naturlig som mulig, om mulig...
 
Krysser fingrene for at ventetiden på positiv test blir kort for dere :Heartred
Dere har vært igjennom mye har jeg inntrykk av, og jeg håper at det blir en fin og givende tid for deg fremover :bunny
 
Lykke til med testinga og håper Letrozol hjelper :)



Gratulerer med å ha vunnet Fuelbox på topp 100 for januar :)
 
Back
Topp