Drømmer om baby#2 i 2022

[Beken]

Jeg har aldri tidligere skrevet dagbok her inne, men synes det er så spennende å følge med på andres dagbøker, at jeg fikk lyst til å prøve meg på min egen. Og kanskje mannen kan få litt fred fra grubleriene mine, hvis jeg har et sted å tømme hodet.

Litt om meg:
Jeg er 28 år og gift med en fin fyr på 29. Sammen har vi en datter på 2,5 år. Hun var definitivt en overraskelse, så prøverfasen er veldig ny for meg. Ønsket om et barn til begynte - for min del - allerede for et år siden, men fordi jeg ønsket å gjøre ferdig utdannelsen min har vi ventet til nå. Det har vært et seigt år med mye venting, men nå merker jeg at mannen også er mer klar mentalt for et barn til. 6. august var jeg hos gynekologen og fikk tatt ut hormonspiralen. Hun kunne meddele etter å ha sjekket meg at jeg har helt fin livmor og fine eggstokker, så alt ligger til rette for at prøvingen kan starte.

I dag er det 3 dager siden jeg fikk fjernet spiralen og tidligere i dag fikk jeg litt rosa på papiret, så satser på at det er bortfallsblødning som er på vei.

Jeg skal ha siste vaksinedose i oktober, så fram til da tenker jeg å forsøke å finne ut av syklusen, samtidig som vi "ser hva som skjer". Vil jo gjerne ha dose nummer to, men jeg klarte ikke holde ut ventingen lengre. Helt ok om jeg blir gravid raskt, men også helt ok å få vaksine først.

 

[Trondheimsjenta]

Lykke til, blir spennende å følge med her

 

[Superappelsin]

Hei og velkommen hit Blir spennende å følge med deg videre

 

[Beken]

Svinger innom med en liten oppdatering om... ingenting, egentlig. 9. og 10. august spottet jeg ørlite rosa, og 11. hadde jeg en liten bødning, men så var det stopp. Tolket dette som en bortfallsblødning. Jeg har lastet ned premom-appen og har såvidt begynt å teste litt etter eggløsning for gøy, men de er jo selvfølgelig så negative som de kan få blitt. Egentlig er det mest for å bli litt kjent med LH-testene, da jeg aldri har brukt sånne før.

I disse dager er jeg travelt opptatt med planleggingsdager og skolestart (jobber som lærer) og vi fikk nettopp vite på jobb at vi som ikke hadde mottatt vaksinedose nr. 2 før skolestart, kan bli fremskyndet i køen. Hvis det viser seg at det ikke er så fryktelig lenge til jeg får tilbud, kommer jeg nok til å holde igjen den aktive prøvingen litt til. Imens har jeg egentlig nok stress med å legge halvårsplaner.

 

[Beken]

Plutselig kom TR den 18. august og varte helt til 24. Har hatt regelmessig blødning med spiral, men det har jo vært minimalt, så jeg må ærlig si at jeg ble litt overveldet over både mengden og lengden. Jentungen har vært syk den siste uka, og nå var det visst min tur. Håper det går raskt over, for i dag er jeg på CD9 og kunne tenkt meg å legge inn noen aksjer denne måneden.

 

[Beken]

Sykdom overlevd og jeg er tilbake i god form. Jeg gikk tom for eggløsningstester, så jeg har ikke helt kontrollen, men her er spådommene til appene mine:

Clue: i går
Premom: i dag
Ovia Fertility: i morgen

Ut i fra utflod og murring i magen holder jeg en knapp på i dag.

Fikk time for andre dose torsdag 9., altså om en uke, så der røyk forestillingen om en liten mai-baby i favorittmåneden min. Blandede følelser dette her. Jeg vil jo ha vaksinen og nå som jeg har fått timen har jeg ikke lyst til å risikere noe, men det føles likevel litt surt å være nødt til å vente en PP før vi prøver. Jeg har jo tross alt ønsket meg baby veldig mye lengre og mer intenst enn vaksinen. Vi fikk ristet sengetøy for noen dager siden da, før jeg hadde fått timen, men tviler egentlig på at det er noen svømmere igjen der nede.

 

[Beken]

Da var jeg plutselig fullvaksinert! Jeg tok to graviditestester på morgenen jeg skulle vaksineres, en vanlig og en tidligtest. Begge var negative. Nå kjennes det helt greit at det ikke ble noen graviditet denne måneden. Jeg har plutselig begynt å grue meg til graviditeten. Forrige svangerskap var en litt traumatisk prosess med mye kvalme og oppkast (kastet opp godt inn i 8. måned), blodtrykksfall, voldsom utmattelse og insomnia, så jeg var sykemeldt mesteparten av de siste seks månedene. Det å gå sykemeldt så lenge var vanvittig tøft for psyken, og noe jeg aldri har lyst til å oppleve det samme igjen Nå som jeg faktisk forhåpentligvis skal inn i et nytt svangerskap gruer jeg meg skikkelig. Jeg har ikke lyst til å gå gravid, jeg har bare lyst på babyen. Hvis noen andre har hatt et forferdelig første svangerskap, for så å oppleve at det går lettere andre gangen, må du gjerne føle deg fri til å fortelle om det her. Kunne trengt noen solskinnshistorier.

 

[Beken]

Da kom mensen akkurat når den skulle og jeg er på CD1 i min *offisielt* første PP. Jeg er faktisk litt lettet over at det ikke ble noen positiv test denne måneden. Eller i alle fall likeglad. Nå kan jeg i alle fall slappe av med tanke på at jeg er fullvaksinert.

Jeg er ganske spent på hvordan denne prøvingen blir framover. Kommer ting til å gå fort, eller kommer det til å ta lang tid? Spennende greier.

 

[Beken]

CD11 PP1

Vi er nå på vei ut av runde to med sykdom denne høsten. Først ble jentungen syk, så jeg og nå er det mannen som ligger nede for telling. Selv har jeg hatt fire dager sammenhengende med feber og i dag er min første feberfrie dag siden tirsdag. Skal få til å karre meg på jobb i morgen. Kanskje burde jeg vært hjemme i morgen også og hentet meg inn litt - kjenner jeg er ganske utmatta etter så mange sykedager, men jeg er lei av bare sitte inne. Satser på at jeg føler meg enda bedre i morgen, for nå vil jeg tilbake på jobb. Og takk og pris for at jeg har en jobb jeg liker.

Men i og med at mannen har blitt syk nå, spøker det kanskje litt for å kunne treffe eggløsning denne måneden. Vi får se, er man ikke i form, så er det ikke noe å gjøre med det. Appene mine spår at EL kommer 1. oktober, så nå driver jeg og tester litt for sikkerhets skyld. Håper, håper, håper vi kan få til å prøve litt denne uka.

 

[Beken]

CD15 PP1

Uuuæææ! Nå begynner det på ligne på EL her! Snakk om skrekkblandet fryd. Jeg er fyllt av begeistring over å bare falle rett tilbake i en stabil og forutsigbar syklus, etter spiraluttaket. Samtidig er det veldig surrealistisk at nå skjer det faktisk på ordentlig. Nå skal vi prøve å få et barn til, liksom.

 

[Beken]

CD24 7DPO PP1

Endte med at jeg fikk peak på EL-test på CD16. Vi fikk lagt inn aksjer samme dag, så en liten sjanse er det vel.

2,5-åringen er krevende om dagen. Alle situasjoner har potensiale for å bli en interessekonflikt mellom henne og oss voksne. Det å få henne opp om morgenen, levere i barnehagen, hente igjen, spise middag, og få pusset tenner - alt ender i melt down. Så når kvelden kommer og hun endelig har sovnet er det ikke mye i meg eller mannen som har lyst eller overskudd til å prøve å lage barn. Jeg har jo gått og vært så verpesjuk i over ett år, men akkurat nå om dagen er det faktisk ikke så lett. Eller, ikke misforstå meg, jeg ønsker meg jo så veldig en liten til, men jeg er helt utslitt av hun vi allerede har. Da kommer tanker om at jeg ikke vet om jeg orker en til snikende. Noen andre som har hatt det sånn? Samtidig er ønsket om å kunne gi henne søsken veldig sterkt. Jeg skulle ønske at jeg visste akkurat datoen for når "trassalderen" er overstått, for akkurat nå føles det ut som om det aldri vil ta slutt.

Ellers vil må jeg si at dagene i DPO-land snegler seg avgårde. Haaaar såååå lyst til å teste. Jeg hadde egentlig tenkt at jeg skulle vente til IKM, men tror ærlig talt ikke jeg klarer å vente så lenge.

 

[Beken]

CD29 13DPO PP1

Mye har skjedd den siste uka, så her kommer et lite referat. Jeg endte opp med å svi av noen tidligtester, men de var helt blenda. På kvelden 9DPO sa jeg til mannen da vi hadde lagt oss: "Jeg tror ikke jeg er litt gravid en gang. Jeg kjenner ingen ting." Lite visste jeg da om at jeg bare noen få timer senere skulle stå med en test med to streker på rett før jeg skulle på jobb. 10DPO og en svak, svak strek. Jeg dro litt tidligere fra jobb og dro for å kjøpe med en cb digital. Morgenen etter tok jeg den og den kunne avsløre "Gravid 1-2".Jeg var i ekstase og overasket mannen med å overrekke ham testen på senga. Han blei så overaska og så utrolig glad. Noe litt annet enn for litt over tre år siden da vi fant ut at vi ventet første. Hun var et sjokk, et veldig velkomment og ønsket sjokk, men den graviditeten snudde livet vårt på hodet og jeg hadde så mange bekymringer. Denne gangen var det bare begeistring og jeg tillot meg å bare være lykkelig. Dyttet bort alle vonde "tenk om"-tanker som kom snikende. De to dagene var gode dager.

Gleden skulle likevel være kortvarig. 12DPO, bare to døgn etter at jeg fikk den første positive testen våknet jeg opp meg blødninger. Jeg tok en ny test og den var fortsatt positiv, men jeg syntes ikke streken så ut til å ha blitt noe sterkere. Tankene om at dette kom til å ende i kjemisk overveldet meg. Jeg var knust. Helt forferdelig å gå på jobb å være en imøtekommende lærer når tårene er truende til å trille hvert øyeblikk. På kvelden fikk jeg heldigvis tømt meg. Mannen min altså - for en klippe! Jeg tok en test på kvelden, vel vitende om at den nok kom til å være veldig svak, men jaggu var den blitt sterkere.

I dag er jeg 13DPO og dagens test var litt sterkere enn den i går. Jeg har hatt blødninger i dag og,men kanskje noe mindre enn i går. I alle fall noe helt annet enn jeg kan forvente av dag nr.2 med mensen. Jeg kjenner ingen smerter, ingen ting som likner på menssmerter eller murringer. Nå er jeg veldig usikker. Er jeg fortsatt gravid eller har det gått til grunne?

 

[Beken]

CD6 PP2

Som overskriften tyder blir det ingen juni-baby på oss. Testene ble svakere og svakere, og i går var det ikke antydning til strek lenger. Denne opplevelsen med kjemisk var tristere enn jeg kunne sett for meg. Man vet faktisk ikke hvordan det oppleves å miste før man har gått igjennom det selv. Selv om jeg såvidt hadde beveget meg inn i uke 5, hadde jeg jo rukket å begynne og se for meg hvordan både graviditeten, fødsel og barseltid kunne bli. Men så ble jeg brått røsket ned på jorda igjen. Jeg skulle ønske det ikke var så tabu å snakke om. Jeg har egentlig mest lyst til å si til alle jeg treffer at akkurat nå er jeg litt trist fordi den ene dagen var jeg gravid, men så den neste dagen var jeg ikke det lenger. Samtidig føler jeg meg teit fordi jeg opplever at tristheten ikke helt stemmer overens med lengden på graviditeten. Jeg rakk jo bare være litt gravid, så da burde jeg bare være litt trist, eller?

Jeg har vært litt usikker i løpet av de siste om jeg hadde lyst til å kjøre på og prøve igjen denne måneden, eller om jeg ønsket en pause for å fordøye inntrykkene litt. Nå tror jeg at jeg har konkludert led at jeg vil prøve igjen. Klarer nok ikke å la være. Ut i fra hva jeg har lest rundt på forumet ser det ut til at det er mange som blir raskt gravide igjen etter SA/kjemisk, så da er det vare å håpe på at det ikke er lenge til neste positive test.

 

[Timi90]

CD6 PP2
Som overskriften tyder blir det ingen juni-baby på oss. Testene ble svakere og svakere, og i går var det ikke antydning til strek lenger. Denne opplevelsen med kjemisk var tristere enn jeg kunne sett for meg. Man vet faktisk ikke hvordan det oppleves å miste før man har gått igjennom det selv. Selv om jeg såvidt hadde beveget meg inn i uke 5, hadde jeg jo rukket å begynne og se for meg hvordan både graviditeten, fødsel og barseltid kunne bli. Men så ble jeg brått røsket ned på jorda igjen. Jeg skulle ønske det ikke var så tabu å snakke om. Jeg har egentlig mest lyst til å si til alle jeg treffer at akkurat nå er jeg litt trist fordi den ene dagen var jeg gravid, men så den neste dagen var jeg ikke det lenger. Samtidig føler jeg meg teit fordi jeg opplever at tristheten ikke helt stemmer overens med lengden på graviditeten. Jeg rakk jo bare være litt gravid, så da burde jeg bare være litt trist, eller?

Jeg har vært litt usikker i løpet av de siste om jeg hadde lyst til å kjøre på og prøve igjen denne måneden, eller om jeg ønsket en pause for å fordøye inntrykkene litt. Nå tror jeg at jeg har konkludert led at jeg vil prøve igjen. Klarer nok ikke å la være. Ut i fra hva jeg har lest rundt på forumet ser det ut til at det er mange som blir raskt gravide igjen etter SA/kjemisk, så da er det vare å håpe på at det ikke er lenge til neste positive test.

Det er lov til å være trist, og det er lov uansett lengde på svangerskapet! Jeg har selv hatt 3 kjemiske og går helt i kjelleren hver gang. Lykken er så stor når testen er positiv, også skal man liksom få den revet vekk bare noen dager senere?! Det er søren meg ikke lett.. Så la deg selv sørge over tapet så lenge du trenger. Jeg håper dere lykkes veldig snart!

 

[Beken]

Det er lov til å være trist, og det er lov uansett lengde på svangerskapet! Jeg har selv hatt 3 kjemiske og går helt i kjelleren hver gang. Lykken er så stor når testen er positiv, også skal man liksom få den revet vekk bare noen dager senere?! Det er søren meg ikke lett.. Så la deg selv sørge over tapet så lenge du trenger. Jeg håper dere lykkes veldig snart!

Takk for gode ord, kjære deg. Godt å høre at jeg ikke er alene om å kjenne på den sorgen, men samtidig vondt å høre at du har opplevd det 3 ganger.