CD1. Endelig kom det litt blødning. Sær følelse å vente utålmodig på det. Tok som sist nøyaktig 72 timer side siste Cyclogest. Jeg er fremdeles kvalm og trøtt, så «artig» at bivirkningene henger i godt og lenge.
Mentalt veldig langt nede om dagen. Men prøver å opprettholde gode vaner med aktivitet og kosthold. BMI har krøpet fra 37,5 til 35,9 siden starten av mars, og alle monner drar jo.
Er i tenkeboksen på om jeg skal ta letrozol denne syklusen. Har det jo liggende, så en del av meg tenker hvorfor ikke. Den andre delen av meg tenker at syklusene hvor jeg har brukt letrozol før ofte er blitt lange, fordi eggløsning er kommet sent. Og da blir det lenger til neste runde IVF. Samtidig så hadde jeg ikke eggløsning før på CD 20 forrige naturlig syklus. Så det blir jo sent uansett virker det som.
Og har jeg i det hele tatt en runde til med IVF i meg? Fysisk ja, men mentalt? Jeg fikk en så kjempeknekk sist, og jeg kjenner at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal komme meg opp igjen. Vanligvis får jeg litt fri fra eget hodet når jeg går tur, men i dag her det bare kvernet og kvernet. Gikk og gikk i jakten på den litt bedre følelsen, som aldri kom. Men er fysisk godt utgangspunkt for dagen, i det minste.
De to gangene jeg har fått tydelig positiv test under prøving på barn 2, har vært naturlige sykluser uten hverken IVF eller med letrozol. Kanskje bare gi kroppen helt fri fra medisiner.
Kaos innlegg, men det blir sånn når det er kaos i hodet. Håper det er litt ekstra ille i dag pga. hormoner i forbindelse med mensen.
Oppdaget en ny runde i nabolaget da, i det minste.
