Veien som ble litt annerledes enn forventet
Første gang skulle jeg fortelle det til mamma på julaften. Jeg skulle skrive ut bilde fra ultralyden og lage juletrepynt av den. Så skulle mamma plutselig få øye på nyheten, som skulle henge pent og pyntelig på juletreet.
Andre gangen skulle jeg fortelle det på fastelaven. Ultralydbilde skulle ligge under bollene på fatet. Når hun tok en bolle ville hun se nok av bilde til å forstå. Hun kom til å bli så glad. Så glad og så overrasket.
Begge gangene fortalt jeg det mellom tårer. Hulkende i sengen etter jeg hadde forestått at det ikke gikk veien. Jeg har ikke gitt opp håpet, men jeg er innstilt på at veien kanskje blir lenger enn jeg først tenkte.
Begge gangene jeg har blitt gravid har det klaffet på første forsøk. Det er jeg takknemlig for. Det tok litt tid for kroppen å hente seg inn etter pilleslutt, men når syklusen har kommet i orden har den delen foreløpig gått greit. Gleden har imidlertid vært kortvarig og jeg har mistet i uke seks begge gangene.
Jeg har bestilt legetime og håper på å få resept på progesteron og blodfortynnende. Tips som kan hjelpe taes i mot. I tillegg er jeg under litt tettere oppfølging på celledeling. Dette grunnet påvist hpv16 og noe unormal celledeling. Har tatt biopsi to ganger som har vært normal. Nå er det på tiden med celleprøver igjen og jeg er selvfølgelig redd for at de finner noe skummelt. Redd for å være syk, men også redd for å måtte konisere og utsette drømmen. Aller mest redd er jeg jo for det verste, men det kan jeg ikke tenke for mye på kjenner jeg.
Takk til deg som leser eller svarer i denne dagboken. Jeg er ganske skjør nå, og henger meg opp i negative ting, så jeg setter veldig pris på om det ikke kommer skumle kommentarer eller historier knyttet til verken spontanabort eller hpv/celledeling. Jeg setter veldig pris på informasjon om støttemedisiner eller andre tips og historier der det har gått bra. Jeg må holde motet oppe og det er så mange fantastiske damer her inne som har så mye fint å dele. Jeg er evig takknemlig for at babyverden finnes
Jeg er forresten 28 år og bor i Oslo. Jeg har ingen barn fra før. Termin 29. juli og termin 10. september har gått bort og jeg er tilbake på start. Egentlig føles det som jeg er på en startstrek som starter en del tidligere enn den egentlige startstreken nå. Målstreken føles i hvert fall lenger borte. Men jeg kan skimte den i det fjerne. Jeg kan høre gledesrop og fanfare langt der borte et sted
Liten oversikt over prøvingen
Før prøvingen startet forsøkte jeg å bli kjent med syklusen. Mannen reiser mye i jobb, så her må ting times
Syklus 1: Sluttet med p-piller i juli, og fikk første mens i september, lette ikke etter eggløsning (med tester).
Syklus 2: Måtte stå over stor del på grunn av venting på svar på vevsprøver. Fant ikke eggløsning/var for sent ute
Første gang skulle jeg fortelle det til mamma på julaften. Jeg skulle skrive ut bilde fra ultralyden og lage juletrepynt av den. Så skulle mamma plutselig få øye på nyheten, som skulle henge pent og pyntelig på juletreet.
Andre gangen skulle jeg fortelle det på fastelaven. Ultralydbilde skulle ligge under bollene på fatet. Når hun tok en bolle ville hun se nok av bilde til å forstå. Hun kom til å bli så glad. Så glad og så overrasket.
Begge gangene fortalt jeg det mellom tårer. Hulkende i sengen etter jeg hadde forestått at det ikke gikk veien. Jeg har ikke gitt opp håpet, men jeg er innstilt på at veien kanskje blir lenger enn jeg først tenkte.
Begge gangene jeg har blitt gravid har det klaffet på første forsøk. Det er jeg takknemlig for. Det tok litt tid for kroppen å hente seg inn etter pilleslutt, men når syklusen har kommet i orden har den delen foreløpig gått greit. Gleden har imidlertid vært kortvarig og jeg har mistet i uke seks begge gangene.
Jeg har bestilt legetime og håper på å få resept på progesteron og blodfortynnende. Tips som kan hjelpe taes i mot. I tillegg er jeg under litt tettere oppfølging på celledeling. Dette grunnet påvist hpv16 og noe unormal celledeling. Har tatt biopsi to ganger som har vært normal. Nå er det på tiden med celleprøver igjen og jeg er selvfølgelig redd for at de finner noe skummelt. Redd for å være syk, men også redd for å måtte konisere og utsette drømmen. Aller mest redd er jeg jo for det verste, men det kan jeg ikke tenke for mye på kjenner jeg.
Takk til deg som leser eller svarer i denne dagboken. Jeg er ganske skjør nå, og henger meg opp i negative ting, så jeg setter veldig pris på om det ikke kommer skumle kommentarer eller historier knyttet til verken spontanabort eller hpv/celledeling. Jeg setter veldig pris på informasjon om støttemedisiner eller andre tips og historier der det har gått bra. Jeg må holde motet oppe og det er så mange fantastiske damer her inne som har så mye fint å dele. Jeg er evig takknemlig for at babyverden finnes
Jeg er forresten 28 år og bor i Oslo. Jeg har ingen barn fra før. Termin 29. juli og termin 10. september har gått bort og jeg er tilbake på start. Egentlig føles det som jeg er på en startstrek som starter en del tidligere enn den egentlige startstreken nå. Målstreken føles i hvert fall lenger borte. Men jeg kan skimte den i det fjerne. Jeg kan høre gledesrop og fanfare langt der borte et sted
Liten oversikt over prøvingen
Før prøvingen startet forsøkte jeg å bli kjent med syklusen. Mannen reiser mye i jobb, så her må ting times
Syklus 1: Sluttet med p-piller i juli, og fikk første mens i september, lette ikke etter eggløsning (med tester).
Syklus 2: Måtte stå over stor del på grunn av venting på svar på vevsprøver. Fant ikke eggløsning/var for sent ute
- Pp 1 el 02.11.2021 positiv graviditetstest 12.11.2021 (10 dpo) SA 5+0
- Pp2: el 15.12.2021 positiv graviditetstest 27.12.2021 (12 dpo) SA 5+6
- Pp3: Duphaston etter eggløsning. ikke gravid. Men hpv 16 er endelig borte og celledeling normal igjen.
- Pp4:Allergisk reaksjon på antibiotika og syklus på 54 dager. Ikke gravid.
- Pp5: Femar cd 3-7. og progesterontilskudd fra positiv test: GRAVID! 10+2 og fikk bekreftet at alt ser bra ut foreløpig på TUL
Last edited: