I mai fikk vi en englegutt født i uke 23, så når jeg blei gravid igjen i september var gledesfølelsen enorm 
Jobba 100% ut desember, men etter jula sa kroppen plutselig stopp. Ut og inn av sjukehuset pga.smerter de ikke fant helt årsaken til...gikk gjennom mange tøffe uker med smertestillende, sovetabletter og tusen tanker om hva detta kunne være...redsel for kreft dukka opp samtidig med redselen for å få en ny englegutt.I begynnelsen av februar var jeg på to private undersøkelser der alle organer i buken blei sjekka med ul og erklært friske...endelig kunne jeg slappe av Natt til fredag blei sambo lagt inn på sjukehuset..diagnose rabdomyolyse. Han er absolutt ikke no hulk, men på trening tirsdag hadde han tatt for hardt i med styrketrening på låra, så nå flommer det ut muskelenzymer i kroppen som nyrene ikke klarer å skille ut på egenhånd..heldigvis kom han til behandling tidsnok til at nyrene ikke har svikta. Fikk beskjedom at det kanskje ville ta et par døgn på sjukehuset, og var superoptimistisk når verdiene hadde gått fra 65000 til 39000 på de 7 første timene..men etter det sank de bare med 2000 og 1000..lørdag kveld var han nede i 30000, men så begynte de å stige igjen..og i går ettermiddag var de oppe i 34000. Har tilbragt mye av helga på sjukehuset, og hater å se han ligge der med tre intravenøsinnganger kobla til
ulike poser og dråpetellere, konstant hjerteovervåking og prøver annenhver time...vil jo bare ha han hjemme
Pga.den plutselige fødselen i mai tør jeg ikke sove aleine hjemme, så i helga har pappa vært her. I dag skal han hjem og jeg kan bli med dit el.til mamma, men det er en time unna og da får jeg ikke besøkt sambo...og den følelsen er bare helt pyton. Nattesøvnen er plutselig fraværende etter to uker der jeg endelig fikk sove igjen, og tårene sitter løstHar endelig kommet til uke 26, men frykten for at noe skal skje ligger og lurer baki der..og er så utrolig vondt når jeg plutselig er aleine med den..ingen armer å krype inn i når jeg våkner med høy puls på natta, ingen som kan hjelpe meg å roe pusten når et angstanfall setter i gang Samtidig får vi ikke delt de positive tinga nå heller..han får ikke kost med magen el.kjent lillegutt sparke..
Vet det er mange der ute som sikkert har det verre, men trengte bare å sette ord på dissa følelsene...
Jobba 100% ut desember, men etter jula sa kroppen plutselig stopp. Ut og inn av sjukehuset pga.smerter de ikke fant helt årsaken til...gikk gjennom mange tøffe uker med smertestillende, sovetabletter og tusen tanker om hva detta kunne være...redsel for kreft dukka opp samtidig med redselen for å få en ny englegutt.I begynnelsen av februar var jeg på to private undersøkelser der alle organer i buken blei sjekka med ul og erklært friske...endelig kunne jeg slappe av Natt til fredag blei sambo lagt inn på sjukehuset..diagnose rabdomyolyse. Han er absolutt ikke no hulk, men på trening tirsdag hadde han tatt for hardt i med styrketrening på låra, så nå flommer det ut muskelenzymer i kroppen som nyrene ikke klarer å skille ut på egenhånd..heldigvis kom han til behandling tidsnok til at nyrene ikke har svikta. Fikk beskjedom at det kanskje ville ta et par døgn på sjukehuset, og var superoptimistisk når verdiene hadde gått fra 65000 til 39000 på de 7 første timene..men etter det sank de bare med 2000 og 1000..lørdag kveld var han nede i 30000, men så begynte de å stige igjen..og i går ettermiddag var de oppe i 34000. Har tilbragt mye av helga på sjukehuset, og hater å se han ligge der med tre intravenøsinnganger kobla til ulike poser og dråpetellere, konstant hjerteovervåking og prøver annenhver time...vil jo bare ha han hjemme
Pga.den plutselige fødselen i mai tør jeg ikke sove aleine hjemme, så i helga har pappa vært her. I dag skal han hjem og jeg kan bli med dit el.til mamma, men det er en time unna og da får jeg ikke besøkt sambo...og den følelsen er bare helt pyton. Nattesøvnen er plutselig fraværende etter to uker der jeg endelig fikk sove igjen, og tårene sitter løstHar endelig kommet til uke 26, men frykten for at noe skal skje ligger og lurer baki der..og er så utrolig vondt når jeg plutselig er aleine med den..ingen armer å krype inn i når jeg våkner med høy puls på natta, ingen som kan hjelpe meg å roe pusten når et angstanfall setter i gang Samtidig får vi ikke delt de positive tinga nå heller..han får ikke kost med magen el.kjent lillegutt sparke..Vet det er mange der ute som sikkert har det verre, men trengte bare å sette ord på dissa følelsene...
