Snartmamma25
Flørter med forumet
Hvordan var de første ukene deres etter m.a? Mange følelser, og jeg lurer på hva som er normalt og ikke
Din erfaring første tiden etter m.a
- Trådstarter Snartmamma25
- Opprettet
Sinne, sorg, tomhet. Lettelse og, om det passet dårlig eller man ikke var helt klar for barn.
Ved MA (uke9) hadde jeg en dårlig følelse før ul, men hadde jo håp om at det var bare min angst. Så jeg fikk en reaksjon når jeg var ferdig å få ut alt på sykehuset (med medisin), før det var jeg veldig avskrudd.
Etterpå var jeg emosjonell og gråt mye noen dager, gikk vel en uke før det begynte å roe seg ned. Gikk vel tre uker før negative tester, så var ikke vits å ta eltest den runden.
Men jeg hadde det tungt etterpå i flere mnd, vi hadde brukt et år på å få til å bli gravide. Så etterpå gikk det mange år før vi fikk baby, det var tungt å ikke lykkes etterpå.
Etterpå var jeg emosjonell og gråt mye noen dager, gikk vel en uke før det begynte å roe seg ned. Gikk vel tre uker før negative tester, så var ikke vits å ta eltest den runden.
Men jeg hadde det tungt etterpå i flere mnd, vi hadde brukt et år på å få til å bli gravide. Så etterpå gikk det mange år før vi fikk baby, det var tungt å ikke lykkes etterpå.
Hadde medisinsk abort etter funn av alvorlige avvik i uke 13. Syntes det har vært utrolig tøft. Gråter fremdeles i tide og utide, og veldig frustrert over å ikke «kjenne igjen» kroppen i etterkant. Blødde 2 uker etter abort, og fikk mensen 2 uker etter det igjen. Har nå hatt mensen i ca 1 måned, med tidvis så mye blod, koagler og klumper at det føles som ny abort.. Utrolig frustrerende å ikke få lagt det bak seg fysisk heller. Og vente på at kroppen skal normalisere seg, slik at jeg får igjen eggløsning og kan prøve på nytt. Føler meg helt besatt av ønsket om å bli gravid igjen helst i går, og det er vanskelig å tenke på noe annet.. sender en klem 
Håper kroppen din normaliserer seg raskt
Håper kroppen din normaliserer seg rasktMedisinsk senabort*Hadde medisinsk abort etter funn av alvorlige avvik i uke 13. Syntes det har vært utrolig tøft. Gråter fremdeles i tide og utide, og veldig frustrert over å ikke «kjenne igjen» kroppen i etterkant. Blødde 2 uker etter abort, og fikk mensen 2 uker etter det igjen. Har nå hatt mensen i ca 1 måned, med tidvis så mye blod, koagler og klumper at det føles som ny abort.. Utrolig frustrerende å ikke få lagt det bak seg fysisk heller. Og vente på at kroppen skal normalisere seg, slik at jeg får igjen eggløsning og kan prøve på nytt. Føler meg helt besatt av ønsket om å bli gravid igjen helst i går, og det er vanskelig å tenke på noe annet.. sender en klem
Hei,
Jeg fikk beskjed om MA 2/8 og har hatt 5 kurer medikamentell abort og utskrapning det ikke løste seg med kun medisiner. Det er nå to uker siden utskrapningen og har lest flere steder her at man kan regne utskrapning eller første dag av blødning som dag 1 i syklusen.
I går på UL fikk jeg beskjed om at livmor slimhinnen var veldig tynn noe som vil si at jeg verken er i nærheten av eggløsning eller TR.
Synes tiden etterpå har vært veldig vanskelig da hver dag føles som en hel uke i påventede av at man kan bli gravid igjen. Det at eggløsningene blir falskt positive grunnet hcg hjelper jo heller ikke særlig.
Tror det er all uforutsigbarheten som tar knekken på meg.. om TR kommer så vet jeg jo i det minste at ting skjer.
Jeg fikk beskjed om MA 2/8 og har hatt 5 kurer medikamentell abort og utskrapning det ikke løste seg med kun medisiner. Det er nå to uker siden utskrapningen og har lest flere steder her at man kan regne utskrapning eller første dag av blødning som dag 1 i syklusen.
I går på UL fikk jeg beskjed om at livmor slimhinnen var veldig tynn noe som vil si at jeg verken er i nærheten av eggløsning eller TR.
Synes tiden etterpå har vært veldig vanskelig da hver dag føles som en hel uke i påventede av at man kan bli gravid igjen. Det at eggløsningene blir falskt positive grunnet hcg hjelper jo heller ikke særlig.
Tror det er all uforutsigbarheten som tar knekken på meg.. om TR kommer så vet jeg jo i det minste at ting skjer.
Jeg mistet i ma/bo for et år siden nå. De første ukene var tunge. Jeg prøvde å holde meg på bena, var først bare sykemeldt den uken det ble oppdaget og den medisinske aborten tok sted. Tilbake på jobb, men lå mye på sofaen når jeg kom hjem. Veldig trist, innimellom sint og bitter. Hvorfor meg, liksom. Av og til hjalp det å snakke med andre og oppdage at dette skjer med så mange, men andre ganger gjorde det også meg bare sint. Hvorfor skjer dette, og hvorfor snakker ikke folk om det, og hvorfor slipper noen unna? Det føltes urettferdig liksom. Og jeg var helt desperat etter å bli gravid igjen. Så da prosessen med å få tilbake syklusen og begynne å prøve igjen dro ut i tid, måtte jeg sykemeldes igjen og igjen pga psyken. Jeg ville bare være alene og spise godteri og se tv hele dagen, men det funker jo ikke når man har mann og barn og jobb som trenger deg. Var en vanskelig tid. Tok en prøve-stopp i desember og festet fra meg litt, og over nyttår klaffet det endelig igjen
Det er tøft, dette her. Både fysisk og psykisk. Å miste er ikke tull. Og jeg syntes ikke det var noe lett å sitte med ny graviditet etterpå heller, for da kom engstelsen på en helt annen måte enn før jeg mistet. Men man kommer seg gjennom det på et vis. Sender deg masse styrkeklemmer!
Det er tøft, dette her. Både fysisk og psykisk. Å miste er ikke tull. Og jeg syntes ikke det var noe lett å sitte med ny graviditet etterpå heller, for da kom engstelsen på en helt annen måte enn før jeg mistet. Men man kommer seg gjennom det på et vis. Sender deg masse styrkeklemmer!
Hadde to MA på rad i fjor . Det gjorde utrolig vondt å ikke se hjerteslag i uke 8+2 man føler seg ekstremt tom innvendig . Men så fort man slutter å blø så er man igang med testing , plikt sex og det går bedre . Dpo land var en trøst synes jeg . Små deppa når mensen kom . Ble gravd igjen 1,5 mnd etter og ble jo kjempe glad og tenkte en MA kan alle ha og statistisk sett skulle jeg ha en MA /SA nå fordi jeg hadde tre barn fra før . I uke 8+2 var alt fint og uke 12 så var hjerte stoppet i uke 8+4 ca ble så tom igjen å skjønte ikke hvorfor . Man drar på jobb og forteller ingen , bare venninner . Negativ test etter en uke og klina til med positiv mnd etter . Denne gangen skulle det gå , men da kjemisk . Hadde en til og da bestillte jeg privat ul . Fant polypper som kunne være årsak . Det ga meg mer ro igjen for jeg visste jo ar kroppen min funka , hadde bare den følelsen . Så så fram til å få fjerna de , men ble gravid igjen og drit nervøs . Men denne gangen satt den .
Men den tomme følelsen er sår , men den gikk fort over fordi jeg testa med el tester og temping og jobbet og sto i . Så satt ikke hjemme å deppa . Men det burde hvert litt mer støtte rundt dette .
Men den tomme følelsen er sår , men den gikk fort over fordi jeg testa med el tester og temping og jobbet og sto i . Så satt ikke hjemme å deppa . Men det burde hvert litt mer støtte rundt dette .
Jeg var sykmeldt i 2,5 uker og trengte det. Gråt mye. Blødde ikke så lenge egentlig. Hadde mye mareritt og livlige flashback til alt som skjedde på sykehuset.
Jeg endte opp med å skrive en slags novelle om det, for meg selv, det var en god måte å bearbeide det på og fortelle det sånn som jeg selv ønsket.
Det var vanskelig å være gravid igjen etterpå, jeg ble gravid på første mens da den kom tilbake etter ca to måneder
. Men ja, jeg ba om ekstra oppfølging der jeg kunne og trengte det virkelig. Var ofte redd for ny ma frem til jeg kom til rundt uke 21 og kunne kjenne bevegelser hver dag.
Fikk barn for fem uker siden nå.
Jeg endte opp med å skrive en slags novelle om det, for meg selv, det var en god måte å bearbeide det på og fortelle det sånn som jeg selv ønsket.
Det var vanskelig å være gravid igjen etterpå, jeg ble gravid på første mens da den kom tilbake etter ca to måneder
. Men ja, jeg ba om ekstra oppfølging der jeg kunne og trengte det virkelig. Var ofte redd for ny ma frem til jeg kom til rundt uke 21 og kunne kjenne bevegelser hver dag.Fikk barn for fem uker siden nå.
Jeg hadde en ma i uke 17, så det kan være forskjell om du mistet tidligere eller senere, samt at alle er ulike uansett.
Jeg brukte 5-6 uker på å bli bra fysisk. Jeg mistet en del blod og trengte å få jern intravenøst. Derfor var jeg ganske sliten og slapp. Opplevde også barselsymptomer, noe som var krevende psykisk. Jeg opplevde også tap av matlyst og diffuse smerter i kroppen.
I tillegg opplevde jeg kjenne lukten av blod på merkelige tidspunkt og angst i noen uker. Det er normalt og betyr ikke automatisk at man utvikler ptsd.
Jeg var naturligvis også i dyp sorg og gråt mye, noe som ga meg hodepine. Sorgen har naturligvis ikke gått bort, men den har blitt lettere å bære. Det er ca. 4-5 mnd siden nå. Jeg hadde termin i går, og det var også litt tungt, naturligvis.