Tenkte jeg skulle lage meg en dagbok her for å få skrevet ned og sortert litt tanker som dukker opp gjennom dette svangerskapet. Jeg kjenner på mye følelser og tanker, og det er dessverre ikke så mange som forstår eller kan sette seg inn i min situasjon tror jeg. Dette er trolig ikke så interessant for dere andre, men jeg legger dette ut her i et desperat forsøk på å finne noen som har vært borti lignende eller for noen senere som kanskje kommer i samme situasjon.
Jeg kan jo begynne fra starten sånn at man får med seg hva som har skjedd til nå. Jeg og min forlovede fikk beskjed for en god stund tilbake om at jeg trolig ikke hadde noe særlig eggløsninger siden jeg slet veldig med mensen og uregelmessig syklus. Fikk beskjed om at enten så kunne jeg prøve å gå ned i vekt eller så kunne jeg få medisiner for å stimulere EL. Jeg gikk etter hvert ned i underkant av 20 kg og EL-tester og blodprøver viste at nå var ting som det skulle og jeg hadde fått en stabil syklus.
Vi fant ut at vi skulle prøve oss på barn og hadde en halvhjertet prøveperiode som egentlig ikke telte helt. Så i PP2 så gikk vi inn med alt. Da var det temping, ananas, timing på aksjelegging og concive plus. Så kom venting i dpo land, de lange og treige dagene. Når jeg kom til 8 dpo kunne jeg skimte noe og 9 dpo var det fult utslag på digital og alle forskjellige strimmeltester. Vi var overlykkelige og det var endelig vår tur til å bli foreldre. Dette som jeg hadde jobbet så hardt for med kosthold og trening i så lang tid hadde endelig gitt uttelling. Så langt hadde jeg bare hatt litt murringer i magen, som dog var naturlig siden det var noe som satte seg godt til rette inni livmora og jobbet.
Natten 10 dpo våknet jeg med intense smerter i livmora og jeg fikk kommet meg inn på badet og slukt noen Paracet med noe effekt. Dette skjedde to ganger den natten. Natten etter så skjedde det igjen, men smertene var sterkere og det skjedde enda flere ganger i løpet av natten. Jeg fikk hastebestilt time hos privat gynekolog 12 dpo. Hos gyn så kunne hun se at jeg hadde noe fri væske rundt livmora, trolig fra en sprukket cyste. Jeg ble sendt hjem med sykemelding i noen dager og Pinex forte mot smertene. Samme ettermiddag hadde jeg enda to smerteanfall. Anfallene var nå lengre (opp til 45 min) og sterkere. Gråt hadde gått over til skriking og hyling, jeg klarte ikke å stå/gå og jeg lå og vrei meg i smerte.
Samboer kjørte meg på legevakten og de nektet å ta meg imot da jeg kun var 3u+6d og dette trolig var en sprukket cyste. Vi ble sendt hjem med beskjed om å ta smertestillende. Den natten våknet jeg i enda større smerter og trodde jeg skulle dø. Det kjentes ut som at noen hugget løs på livmora mi med kniv. Nå fungerte ingen av smertestillende vi hadde. Vi ringte igjen legevakten som ba oss om å komme ned. Når legen så hvor vondt jeg hadde fikk han overtalt sykehuset til å ta oss imot.
På sykehuset ble jeg møtt av to gynekologer som tok en innvendig ultralyd og gynekologisk undersøkelse. De begge var enige i at jeg hadde en del væske rundt livmora og de ville ha meg der over natten for observasjon da denne væsken skulle bli absorbert opp av kroppen selv. De målte HCG for å følge med på at dette steg som det skulle. De ville ikke utelukke exu ennå selv om jeg ikke hadde noen tydelige tegn på dette annet enn smerter. Har ikke blødd noe og det er trolig for tidlig til å ha så vondt av en exu.
Dagen etter hadde HCG allerede steget fint og jeg ble igjen tatt med for en UL. Det var fortsatt like mye væske der og jeg hadde fortsatt sterke smerter. Etter 2 døgn på sykehuset med stadige anfall så fikk jeg beskjed om at de ikke klarte å se noen grunn for smertene annet enn væsken fra en sprukket cyste. De sa selv at det var rart at dette fortsatt gjorde så vondt, men jeg fikk dra hjem med en litt mildere form for smertelindring enn hva jeg hadde fått på sykehuset. Nå var det bare å vente på at smertene skulle gi seg. Jeg fikk beskjed om å ringe tilbake til legen dersom det ikke ble bedre.
Dagen etter så kom det nye anfall og smertestillende jeg fikk med hjem hadde ingen effekt. Jeg var nå helt desperat. Hadde knapt sovet hele uken, psyken min var sliten og smertene var ikke til å holde ut lenger. Vi ringte legen på sykehuset og fikk beskjed om å komme rett til sykehuset den kvelden og jeg måtte faste. Vi ankom sykehuset og jeg ble igjen møtt av to gynekologer. De tok undersøkelser og vi pratet. De syntes nå det var rart at jeg hadde så sterke smerter og at væsken rundt livmora ikke var gått vekk. Vi ble enige om at jeg skulle gjennomgå en kikkhullsoperasjon den natten hvor de gikk inn og så på eggledere, så etter exu og fjernet væsken manuelt. Det tok noen få timer fra jeg kom inn på sykehuset til jeg lå på operasjonsbenken. Da jeg våknet morgenen etter følte jeg med veldig bra, jeg hadde sovet hele natten grunnet anestesien og jeg hadde ikke noen andre smerter i magen annet enn at jeg kjentes støl ut der de hadde gått inn i magen.
Etter operasjonen klarte jeg ikke å tisse selv så jeg måtte få hjelp til å engangskateterisere slik at jeg fikk tømt blæra. Men ellers følte jeg meg så fin og jeg var lettet. Nå var smertehelvete mitt over. Jeg kunne endelig nyte og glede meg over graviditeten. Jeg tok meg i å tenke over alle de fæle tankene jeg hadde hatt da jeg lå med smerter. Jeg hadde vurdert flere ganger om jeg rett og slett skulle ta abort, kvitte meg med dette svangerskapet som kun gjorde meg vondt. Men hva hvis det ikke var svangerskapet, hva hvis det bare var en tilfeldig cyste slik de sa? Samme kunne det være, for jeg var ferdig operert og følte meg super. Legen kom innom og fortalte at eggleder og alt så veldig bra ut, ingen tegn til exu ennå selv om det fortsatt er for tidlig å utelukke det helt. Væsken var fjernet og jeg skulle nå bare få lov til å komme meg på beina igjen.
Ettermiddagen kom og jeg fikk et nytt smerteanfall, prikk likt som før operasjonen. Jeg hylte, skrek, vrei meg og gråt. Det var 3 sykepleiere på rommet mitt som prøvde å ro meg ned, de gav meg sterke smertestillende intravenøst og til slutt når medisinene fikk tid til å fungere så landet jeg igjen. Men hvorfor kommer fortsatt smertene? Utover dagen sa spl at jeg kunne dra en tur hjem på permisjon noen timer slik at jeg kanskje klarte å tisse selv under mer avslappende omgivelser. Samtidig som jeg skulle få føle meg litt normal og kose med hunden min. På kvelden kjente jeg et nytt smerteanfall og vi klarte å avverge det før det ble for ille med smertestillende. Jeg var nå oppe i 4gram Paracet fast om dagen, Targiniq x 2 og Oxynorm inntil ganger 3 i døgnet for å «overleve». Da hadde jeg kun 1-2 anfall om dagen og klarte å avverge flere anfall med at jeg fikk tatt dem tidlig.
Morgenen etter var jeg igjen fornøyd. Jeg klarte nå å tisse selv. Hadde sovet godt for en gangs skyld og hadde ikke hatt noen ordentlige smerteanfall siden tidlig dagen før. Når legen kom så sa hun at de gjerne ville sende meg hjem denne dagen. Jeg fikk beskjed om at de ønsket at jeg skulle klare meg uten smertestillende og derfor sendte meg hjem uten dette. Dersom jeg skulle få smerter så kunne jeg ta en varmeflaske eller en varm dusj. Jeg ble sendt hjem med nytt mot og tenkte at dette ordner seg. De finner ikke noe annet galt og de har operert. Jeg fikk trolig bare et anfall i går fordi det fortsatt var litt sårt etter at væsken var blitt fjernet. En annen teori gyn hadde var at dette er måten min livmor reagerer på graviditeten, og det derfor ga meg litt «ubehag» når livmor jobbet og strakk seg.
Jeg kom hjem i dag. Hadde fått 2 uker sykemelding til å ta det pent og la sårene etter operasjon gro. Jeg ville bli innkalt til kontroll med tidlig ultralyd om 10-14 dager (uke 6-7) for å forsikre oss om at det ikke er snakk om exu. Hadde vært hjemme i ca en time da jeg fikk smerteanfall igjen. Denne gangen hadde jeg tilfeldigvis igjen en smertestillende i veska som jeg ikke hadde trengt tidligere på perm, ellers vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Anfallet varte i 25 minutter, men jeg har grått i 5+ timer i strekk siden. Psyken min er helt ødelagt. Jeg klarer ikke å glede meg over denne graviditeten. Jeg er engstelig og redd. Jeg er redd for å få smerter. Jeg er engstelig for at dette skal vare i 9 mnd. Jeg er redd jeg ikke klarer å fullføre svangerskapet. Hva hvis disse smertene hindrer meg i å klare å bære fram et eget barn?
For mange så høres nok dette lite rasjonelt ut og muligens så tenker du at «bare ta deg sammen». Men psyken min er helt på felgen. Jeg prøver å holde håpet oppe, og til tider så lager jeg meg ønskeliste over ting til det lille frøet i magen. Men så kommer det et nytt anfall og hele min verden raser sammen igjen. Hadde man hatt et klart svar på hva som foregår, eller hvor lenge dette vil vare, så hadde det nok vært lettere å akseptere. Akkurat nå så føles det ut som jeg sitter her helt alene og ingen kan hjelpe meg. Det var ikke sånn her det skulle være å bli gravid. Jeg skulle gjerne vært kvalm, eller vært trøtt o.l. For da hadde jeg visst at det som foregikk i kroppen min var normalt. Akkurat nå må jeg gripe dagen med en time av gangen og krysse fingrene for at ikke bare frøet klarer seg gjennom dette svangerskapet, men at jeg også kommer meg helskinnet gjennom..
Jeg kan jo begynne fra starten sånn at man får med seg hva som har skjedd til nå. Jeg og min forlovede fikk beskjed for en god stund tilbake om at jeg trolig ikke hadde noe særlig eggløsninger siden jeg slet veldig med mensen og uregelmessig syklus. Fikk beskjed om at enten så kunne jeg prøve å gå ned i vekt eller så kunne jeg få medisiner for å stimulere EL. Jeg gikk etter hvert ned i underkant av 20 kg og EL-tester og blodprøver viste at nå var ting som det skulle og jeg hadde fått en stabil syklus.
Vi fant ut at vi skulle prøve oss på barn og hadde en halvhjertet prøveperiode som egentlig ikke telte helt. Så i PP2 så gikk vi inn med alt. Da var det temping, ananas, timing på aksjelegging og concive plus. Så kom venting i dpo land, de lange og treige dagene. Når jeg kom til 8 dpo kunne jeg skimte noe og 9 dpo var det fult utslag på digital og alle forskjellige strimmeltester. Vi var overlykkelige og det var endelig vår tur til å bli foreldre. Dette som jeg hadde jobbet så hardt for med kosthold og trening i så lang tid hadde endelig gitt uttelling. Så langt hadde jeg bare hatt litt murringer i magen, som dog var naturlig siden det var noe som satte seg godt til rette inni livmora og jobbet.
Natten 10 dpo våknet jeg med intense smerter i livmora og jeg fikk kommet meg inn på badet og slukt noen Paracet med noe effekt. Dette skjedde to ganger den natten. Natten etter så skjedde det igjen, men smertene var sterkere og det skjedde enda flere ganger i løpet av natten. Jeg fikk hastebestilt time hos privat gynekolog 12 dpo. Hos gyn så kunne hun se at jeg hadde noe fri væske rundt livmora, trolig fra en sprukket cyste. Jeg ble sendt hjem med sykemelding i noen dager og Pinex forte mot smertene. Samme ettermiddag hadde jeg enda to smerteanfall. Anfallene var nå lengre (opp til 45 min) og sterkere. Gråt hadde gått over til skriking og hyling, jeg klarte ikke å stå/gå og jeg lå og vrei meg i smerte.
Samboer kjørte meg på legevakten og de nektet å ta meg imot da jeg kun var 3u+6d og dette trolig var en sprukket cyste. Vi ble sendt hjem med beskjed om å ta smertestillende. Den natten våknet jeg i enda større smerter og trodde jeg skulle dø. Det kjentes ut som at noen hugget løs på livmora mi med kniv. Nå fungerte ingen av smertestillende vi hadde. Vi ringte igjen legevakten som ba oss om å komme ned. Når legen så hvor vondt jeg hadde fikk han overtalt sykehuset til å ta oss imot.
På sykehuset ble jeg møtt av to gynekologer som tok en innvendig ultralyd og gynekologisk undersøkelse. De begge var enige i at jeg hadde en del væske rundt livmora og de ville ha meg der over natten for observasjon da denne væsken skulle bli absorbert opp av kroppen selv. De målte HCG for å følge med på at dette steg som det skulle. De ville ikke utelukke exu ennå selv om jeg ikke hadde noen tydelige tegn på dette annet enn smerter. Har ikke blødd noe og det er trolig for tidlig til å ha så vondt av en exu.
Dagen etter hadde HCG allerede steget fint og jeg ble igjen tatt med for en UL. Det var fortsatt like mye væske der og jeg hadde fortsatt sterke smerter. Etter 2 døgn på sykehuset med stadige anfall så fikk jeg beskjed om at de ikke klarte å se noen grunn for smertene annet enn væsken fra en sprukket cyste. De sa selv at det var rart at dette fortsatt gjorde så vondt, men jeg fikk dra hjem med en litt mildere form for smertelindring enn hva jeg hadde fått på sykehuset. Nå var det bare å vente på at smertene skulle gi seg. Jeg fikk beskjed om å ringe tilbake til legen dersom det ikke ble bedre.
Dagen etter så kom det nye anfall og smertestillende jeg fikk med hjem hadde ingen effekt. Jeg var nå helt desperat. Hadde knapt sovet hele uken, psyken min var sliten og smertene var ikke til å holde ut lenger. Vi ringte legen på sykehuset og fikk beskjed om å komme rett til sykehuset den kvelden og jeg måtte faste. Vi ankom sykehuset og jeg ble igjen møtt av to gynekologer. De tok undersøkelser og vi pratet. De syntes nå det var rart at jeg hadde så sterke smerter og at væsken rundt livmora ikke var gått vekk. Vi ble enige om at jeg skulle gjennomgå en kikkhullsoperasjon den natten hvor de gikk inn og så på eggledere, så etter exu og fjernet væsken manuelt. Det tok noen få timer fra jeg kom inn på sykehuset til jeg lå på operasjonsbenken. Da jeg våknet morgenen etter følte jeg med veldig bra, jeg hadde sovet hele natten grunnet anestesien og jeg hadde ikke noen andre smerter i magen annet enn at jeg kjentes støl ut der de hadde gått inn i magen.
Etter operasjonen klarte jeg ikke å tisse selv så jeg måtte få hjelp til å engangskateterisere slik at jeg fikk tømt blæra. Men ellers følte jeg meg så fin og jeg var lettet. Nå var smertehelvete mitt over. Jeg kunne endelig nyte og glede meg over graviditeten. Jeg tok meg i å tenke over alle de fæle tankene jeg hadde hatt da jeg lå med smerter. Jeg hadde vurdert flere ganger om jeg rett og slett skulle ta abort, kvitte meg med dette svangerskapet som kun gjorde meg vondt. Men hva hvis det ikke var svangerskapet, hva hvis det bare var en tilfeldig cyste slik de sa? Samme kunne det være, for jeg var ferdig operert og følte meg super. Legen kom innom og fortalte at eggleder og alt så veldig bra ut, ingen tegn til exu ennå selv om det fortsatt er for tidlig å utelukke det helt. Væsken var fjernet og jeg skulle nå bare få lov til å komme meg på beina igjen.
Ettermiddagen kom og jeg fikk et nytt smerteanfall, prikk likt som før operasjonen. Jeg hylte, skrek, vrei meg og gråt. Det var 3 sykepleiere på rommet mitt som prøvde å ro meg ned, de gav meg sterke smertestillende intravenøst og til slutt når medisinene fikk tid til å fungere så landet jeg igjen. Men hvorfor kommer fortsatt smertene? Utover dagen sa spl at jeg kunne dra en tur hjem på permisjon noen timer slik at jeg kanskje klarte å tisse selv under mer avslappende omgivelser. Samtidig som jeg skulle få føle meg litt normal og kose med hunden min. På kvelden kjente jeg et nytt smerteanfall og vi klarte å avverge det før det ble for ille med smertestillende. Jeg var nå oppe i 4gram Paracet fast om dagen, Targiniq x 2 og Oxynorm inntil ganger 3 i døgnet for å «overleve». Da hadde jeg kun 1-2 anfall om dagen og klarte å avverge flere anfall med at jeg fikk tatt dem tidlig.
Morgenen etter var jeg igjen fornøyd. Jeg klarte nå å tisse selv. Hadde sovet godt for en gangs skyld og hadde ikke hatt noen ordentlige smerteanfall siden tidlig dagen før. Når legen kom så sa hun at de gjerne ville sende meg hjem denne dagen. Jeg fikk beskjed om at de ønsket at jeg skulle klare meg uten smertestillende og derfor sendte meg hjem uten dette. Dersom jeg skulle få smerter så kunne jeg ta en varmeflaske eller en varm dusj. Jeg ble sendt hjem med nytt mot og tenkte at dette ordner seg. De finner ikke noe annet galt og de har operert. Jeg fikk trolig bare et anfall i går fordi det fortsatt var litt sårt etter at væsken var blitt fjernet. En annen teori gyn hadde var at dette er måten min livmor reagerer på graviditeten, og det derfor ga meg litt «ubehag» når livmor jobbet og strakk seg.
Jeg kom hjem i dag. Hadde fått 2 uker sykemelding til å ta det pent og la sårene etter operasjon gro. Jeg ville bli innkalt til kontroll med tidlig ultralyd om 10-14 dager (uke 6-7) for å forsikre oss om at det ikke er snakk om exu. Hadde vært hjemme i ca en time da jeg fikk smerteanfall igjen. Denne gangen hadde jeg tilfeldigvis igjen en smertestillende i veska som jeg ikke hadde trengt tidligere på perm, ellers vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Anfallet varte i 25 minutter, men jeg har grått i 5+ timer i strekk siden. Psyken min er helt ødelagt. Jeg klarer ikke å glede meg over denne graviditeten. Jeg er engstelig og redd. Jeg er redd for å få smerter. Jeg er engstelig for at dette skal vare i 9 mnd. Jeg er redd jeg ikke klarer å fullføre svangerskapet. Hva hvis disse smertene hindrer meg i å klare å bære fram et eget barn?
For mange så høres nok dette lite rasjonelt ut og muligens så tenker du at «bare ta deg sammen». Men psyken min er helt på felgen. Jeg prøver å holde håpet oppe, og til tider så lager jeg meg ønskeliste over ting til det lille frøet i magen. Men så kommer det et nytt anfall og hele min verden raser sammen igjen. Hadde man hatt et klart svar på hva som foregår, eller hvor lenge dette vil vare, så hadde det nok vært lettere å akseptere. Akkurat nå så føles det ut som jeg sitter her helt alene og ingen kan hjelpe meg. Det var ikke sånn her det skulle være å bli gravid. Jeg skulle gjerne vært kvalm, eller vært trøtt o.l. For da hadde jeg visst at det som foregikk i kroppen min var normalt. Akkurat nå må jeg gripe dagen med en time av gangen og krysse fingrene for at ikke bare frøet klarer seg gjennom dette svangerskapet, men at jeg også kommer meg helskinnet gjennom..
