uff og uff, vet hvordan du har det. Jeg var i uke 11, men fikk blødninger i forrige uke. Da jeg gikk til legen på fredag og fikk ultralyd, så de at fosteret hadde dødd i uke 7. Jeg hadde ikke merket noe før jeg altså først nå begynte å blø. Det føles veldig urettferdig og gjør så utrolig vondt.
Legen sa det skjedde med opptil halvparten av alle svangerskap, men at det tragiske ofte skjedde tidligere, slik at man ikke regnet det som noe annet enn en forsinket menstruasjon.Likeledes fortalte sykepleierene på avdelingen på Ullevåll, at de ser dette veldig ofte, uten at det selvfølgelig ikke er noe trøst for de det gjelder. Vi måtte vente på kvinneklinikken i 11 timer , før de endelig fikk tid til å trille meg inn og utføre selve inngrepet, og det føltes utrolig jævlig.
Det som er litt dumt, er at selv om dette skjer så ofte som det gjør, er det ingen som forteller om det! Om man spør seg litt rundt, vil man oppdage at det har skjedd med veldig mange fler enn man tror. Og så får man trøste seg med at det helt sikkert var en grunn, at kroppen ordnet opp selv. Men det er selvfølgelig vondt.
En trøst er iallefall, at det ikke er noen grunn til å vente med å prøve igjen! Og at det ikke er noen som helst grunn til at det skulle skje igjen, OG: det var ingenting du kunne ha gjort anerledes.
Så jenter, gråt ut, og prøv igjen. Opp med haken :)
