Det gjør så vondt!!

L

Lillestille

Første møte med forumet

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men jeg trenger å dele dette med noen.
Jeg har laget ny konto fordi jeg ikke ønsker at dere jeg kjenner her inne skal vite hvem jeg er. Jeg trenger råd og støtte. Aner ikke hva jeg skal gjøre eller hvor jeg skal søke hjelp..

Jeg er ei jente på 25 år, er gift med verdens herligste mann  og vi har 2 barn sammen.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive det en gang..
Det begynte da jeg var 13 og utviklet spiseforstyrrelse, allerede da begynte jeg å ødelegge kroppen min. Senere også med selvskading og rus.
Sniffing, hasj, amfetamin, kokain og lsd. Det fantes ingen grenser.
Rusen var vingene mine og jeg fløy ut av kroppen min. Alt var tillat, og jeg lot folk bruke meg bare sånn at jeg kunne fly litt lenger.. Jeg var 16 år, og mennene var nærmere 30. Mens kjæresten min (han jeg i dag er gift med) lå hjemme tålmodig å ventet på meg levde jeg ut galskapen inni meg sammen med andre menner, kun for rusens skyld. Høy på amfetamin var jeg med på alt,  og neste dose fikk jeg selvfølgelig gratis... Jeg husker noe, men ikke alt. Men kroppen min husker det, og det gjør vondt i hele meg.
Jeg lot meg bruke. Brukt. Utbrukt. Skitten.


Jeg kom meg etterhvert ut av rushelvete, fikk meg en utdannelse, giftet meg og fikk barn. Jeg har verdens beste mann. Han reddet livet mitt. Om han ikke tålmodig hadde ventet på meg, hadde jeg tatt livet mitt med rus.. Men det er en del av meg han aldri vil få vite om. Han vil aldri få vite hvorfor jeg skruer av lyset når vi skal ha sex, hvorfor jeg aldri klarer å kle av meg på overkroppen, hvorfor jeg ligger musestille og ikke lager en lyd, hvorfor jeg legger meg med ryggen til og sier jeg er trett med en gang han er ferdig.
Jeg skruer av lyset så han ikke skal se tårene som renner. Jeg ligger musestille fordi jeg føler meg paralysert, jeg er redd for å få panikk og avbryte. Jeg snur ryggen til fordi jeg føler meg ekkel, skitten og brukt. Ikke av han, men av meg selv.
Jeg vet ikke hvorfor jeg tillater meg selv dette, men sex hører til i et ekteskap og noen ganger kan det gå lenge mellom hver gang - da mener jeg måneder - og jeg får dårlig samvittighet..
Jeg elsker mannen min, han er god og snill. Jeg elsker å ligge inntil han, stryke på hverandre og snakke. Men jeg klarer ikke seksuell nærhet.
Han tror det handler om han, men egentlig handler det om meg.

Vi hadde sex i gårkveld, jeg gråt i stillhet en time etterpå. I dag er det bare en stor vond klump i magen. I dag som skulle være en god dag, hadde lagt masse planer.. Nå sitter jeg bare her og klarer ikke gjøre noe.

Jeg vet jeg må ha hjelp. Men jeg vet ikke hvor.. Og skammen er så stor...
Tårene renner..
 
Du må ha hjelp. Det skylder du både deg selv, mannen din og barna dine.
Rus har jeg ingen erfaring med, men jeg vet hva spiseforstyrelser gjør med en og en misbrukt kropp. Det hat forholdet man får til seg selv, og hvordan man skiller hode fra resten av kroppen...

Ta kontakt med fastlegen og si han må sluse deg videre til f.eks. psykriatisk poliklinikk for samtaleterapi. Der er det mye flott hjelp å få :-)

På sikt kommer du ikke utnom å la mannen din få slippe inn i mørket ditt.  Men vet å vansklig det er så kan være godt å få litt hjelp selv og så litt felles terapi :-)

Ønsker deg all lykke til!!
 
Kjære deg, dette hørtes forferdelig vondt ut og som du selv sier er det nok vesentlig at du får hjelp til å hanskes med disse følelsene. Du sier at du aldri vil at han skal få vite om den delen av fortida di og jeg forstår at du er redd for reaksjonen hans og at han kanskje til og med vil gå, men jeg vil likevel råde deg til å i det minste seriøst vurdere å dele det med ham etterhvert. Jeg er på ingen måte noen ekspert, men jeg tror kanskje at en tung bør hadde falt av skuldrene dine, og det hadde kanskje vært lettere å jobbe seg gjennom det med hans støtte og viten. Men akkuratt det å dele det med ham og eventuelle konsekvenser er det jo selvsagt bare du som kan ta stilling til. Skulle ønske jeg hadde gode råd å komme med, men det jeg først og fremst kommer på er å ta kontakt med fastlegen din og få ham til å henvise deg til en psykolog. Hvis det er lang ventetid går det kanskje an å selv ta kontakt med en psykriatisk sykepleier? Ønsker deg lykke til og håper virkelig du får hjelp. Klem.
 
Sender først over ein gigantisk klem til deg!
Det er heilt klart at du trenger hjelp, og det bør du få så fort som mulig. Det skyldar du mannen og barna dine, men først og fremst deg sjølv. Som du sjølv skriver så går dette ut over din og familien sin kvardag.
Eg ville kanskje venta med å dele dette med mannen til du sjølv har fått psykologhjelp, rett og slett fordi du da vil trenge ein og støtte deg til. Det er heller ikkje sikkert at å dele er det rette for forholdet, og det er det berre du som kan finne ut sammen med psykolog eller psykiatrisk sykepleier.
Eg vil tru at din mann forstår meir enn du trur, og at det berre ville vera ein lettelse for han at du sier at du ønsker å oppsøke psykolog fordi du sliter med vonde følelsar i forhold til kroppen din. Du trenger ikkje å gå i detalj, du kan vinkle det mot spiseforstyrrelsane dine, og forklare han at dette går ut over kvardagen din.
Det viktigaste no er å fortelle ALT til fastlegen din, slik at ho/han tar deg på alvor og henviser deg vidare. Viss ventetiden er lang for psykologhjelp, kan det hjelpe å snakke med ein psykiatrisk sjukepleiar i mellomtiden, eller rett og slett betale sjølv ein periode.
Ønsker deg masse lykke til, og for all del, søk hjelp, det fortjenar både du og familien din!
 
Du må prate med noen kjære deg!
Ikke undervurder effekten av en god prat med en profesjonell, de har garantert vært borti denne problematikken før og jeg er sikker på at du kan få noe positivt ut av det!

Håper det ordner seg for deg/dere, og at du kan leve med fortiden din. Alle har vi gjort mer eller mindre dumme ting, håper du kan legge det bak deg en dag:)
 

Dani California skrev:
Du må prate med noen kjære deg!
Ikke undervurder effekten av en god prat med en profesjonell, de har garantert vært borti denne problematikken før og jeg er sikker på at du kan få noe positivt ut av det!

Håper det ordner seg for deg/dere, og at du kan leve med fortiden din. Alle har vi gjort mer eller mindre dumme ting, håper du kan legge det bak deg en dag:)

Sign. 
Vil berre ønske deg lykke til! Og håpar du får den hjelpen du treng.<3
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp