Det fineste diktet du vet..

Rita Lind

Rita Lind

Elsker forumet
La oss legge ut noen fine dikt... jeg skal finne noen jeg liker og så legge ut her

Denne synes jeg er såååå fin.. 

VÅG Å VÆRE 

- av Hans Olav Mørk


Våg å være ærlig 
våg å være fri 
våg å føle det du gjør 
si det du vil si. 
Kanskje de som holder munn 
er reddere enn deg? 
Der hvor alt er gått i lås 
må noen åpne vei. 

Våg å være sårbar 
ingen er av stein. 
Våg å vise hvor du står, 
stå på egne bein. 
Sterk er den som ser seg om 
og velger veien selv. 
Kanskje de som gjør deg vondt 
er svakest likevel? 

Våg å være nykter 
Våg å leve nå. 
Syng, om det er det du vil - 
gråt litt om du må. 
Tiden er for kort til flukt, 
bruk den mens du kan. 
Noen trenger alt du er 
og at du er sann!
 
I carry your heart

I carry your heart with me
I carry it in my heart

I am never without it
anywhere i go you go, my dear;
and whatever is done
by only me is your doing, my darling

I fear no fate
for you are my fate, my sweet
I want no world
for beautiful you are my world, my true

and it’s you are whatever a moon has always meant
and whatever a sun will always sing is you

here is the deepest secret nobody knows
here is the root of the root
and the bud of the bud
and the sky of the sky of a tree called life;
which grows higher than soul can hope or mind can hide
and this is the wonder that’s keeping the stars apart

I carry your heart
I carry it in my heart

 

Helene90 skrev:
I carry your heart

I carry your heart with me
I carry it in my heart

I am never without it
anywhere i go you go, my dear;
and whatever is done
by only me is your doing, my darling

I fear no fate
for you are my fate, my sweet
I want no world
for beautiful you are my world, my true

and it’s you are whatever a moon has always meant
and whatever a sun will always sing is you

here is the deepest secret nobody knows
here is the root of the root
and the bud of the bud
and the sky of the sky of a tree called life;
which grows higher than soul can hope or mind can hide
and this is the wonder that’s keeping the stars apart

I carry your heart
I carry it in my heart

Jaaa... den er så fin den av E E Cummings!! Den hadde jeg glemt - takk!
 

Rita Lind skrev:
Jaaa... den er så fin den av E E Cummings!! Den hadde jeg glemt - takk!

Ja det er absolutt det fineste diktet jeg vet om :) 
 

Nærast er du

 
Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik -
Eg veit ikke kva det er .

Før var kveldane fylte
av susing frå vind og foss.
No ligg en bortgøymd tone
og dirrar imellom oss.
 
Forfatter: Tor Jonsson

emoticon
 

LittleMonkey* skrev:
Dråpen
Henger der
Ikke

- Jan Erik Vold

Det enkle er vel alltid det beste.. eller hva... 
 
Dette er ett av de fineste jeg vet, har ett til som jeg liker godt, men klarer ikke å finne det på nettet og husker jo ikke hvordan det går innsylta med halsbetennelse og antibiotika som jeg er :(

STÅ IKKE VED MIN GRAV
av Mary Frye (1905-2004)


Stå ikke ved min grav og gråt over meg. 
Jeg er ikke der,jeg sover ei.


Jeg er de tusen vinder som blåser. 
Jeg er solskinn over skogens åser.


Jeg er nysnøens milde kjærtegn. 
Jeg er det kalde, friske høstregn.


Når du våkner i et hastig morgenfokk, 
er jeg den raske, stigende flokk


Av stille fugl i sirkelflukt, 
jeg er stjerneglans over havets bukt.

Ikke stå ved min grav, 
vær ikke lei
Jeg er ikke der, 
jeg døde ei!

Norsk oversettelse av Espen Tangen

 

Rita Lind skrev:

LittleMonkey* skrev:
Dråpen
Henger der
Ikke

- Jan Erik Vold

Det enkle er vel alltid det beste.. eller hva... 

Oh yes!
 

Denne får meg til å grine.
Visstnok funnet i skuffen til en beboer på et sykehjem eller noe etter hennes død.
Søster = sykepleier for de som ikke vet det.
Tenker ofte på dette diktet når jeg er på jobb og møter gamle mennesker.

Hva ser du søster….

Hva ser du søster i din stue?
En gammel, sur og besværlig frue,
usikker på hånden og fjern i blikket,
litt griset og rotet hvor hun har ligget.
Hun snakker høyt, men hun hører deg ikke,
hun sikler og hoster, har snue og hikke.
Hun takker deg ikke for alt det du gjør,
men klager og syter, har dårlig humør.

Er det hva du tenker? Er det hva du ser?
Lukk øynene opp og SE – der er mer!
Nå skal jeg fortelle deg hvem jeg er,
den gamle damen som ligger her.

Jeg er pike på 10 i et lykkelig hjem
med foreldre og søsken – jeg elsker dem!
Jeg er ungmø på 16 med hjerte som banker
av håp og drøm og romantiske tanker.
Jeg er brud på 20 med blussende kinn.
Jeg er mor med små barn, jeg bygger et
hjem,
mot alt som er vondt vil jeg verne dem.
Og barna vokser med gråt og med latter.
Så blir de store, og så er vi atter
to voksne alene og nyter freden
og trøster hverandre og deler gleden
når vi blir femti og barnebarn kommer
og bringer uro og latter hver sommer.
Så dør min mann, jeg blir ensom med
sorgen
og sitter alene fra kveld til morgen,
for barna har egne barn med hjem
det er så mye som opptar dem.

Borte er alle de gode år,
de trygge, glade og vante kår.
Nå plukker alderen fjærene av meg.
Min styrke, mitt mot, blir snart tatt fra
meg.
Ryggen blir bøyd og synet svikter –
jeg har ikke krefter til dagens plikter.
Mitt hjerte er tungt og håret grått.
Med hørselen skranter det også smått.
Men inne bak skrøpeligheten finnes
det ennå så meget vakkert og minnes;
barndom, ungdom, sorger og gleder,
samliv, mennesker, tider og steder.
Når alderdomsbyrdene tynger meg ned
så synger allikevel minnene med.

Men det som er aller mest tungt å bære
er det at EVIG kan INGENTING være!

Hva ser du søster? – En tung og senil
og trett gammel skrott? – Nei.
Prøv en gang til!
Se bedre etter – alt som du kan finne;
et barn, en brud, en mor, en kvinne!
Se meg som sitter der innerst inne!
Det er MEG du må prøve å se – og finne!

 
Når en morragretten unge
slår seg vrang og rekker tunge
og nekter å ta klær og støvler på.
Når melkeglasset veltes
og geitostmaten eltes
mellom fingre som er klønete og små.

Så husk at denne dag må du ta vare på,
den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet,
da er det for sent å vite
det er du som gjør din dag og tinning grå.

Når skrikinga og skrålet
blir litt mer enn du kan tåle,
og du kjefter på en glede og en lek.
Når du har glemt å leve
midt i hverdagen og strevet,
og tålmodigheten din har satt sin strek...


Du er kysten som de engang seiler fra.
Si meg hvem er stor og hvem er liten da
når fremtidshavet ligger som et speil,
så blås din medvind inn i deres seil.

Når lørda'n blir til sønda',
du ber en stille bønn da
om at unga ikke våkner klokka fem.
Men Vårherre kan'ke love
at du skal kunne sove
når to små kommer inn med morraklem.

Så husk at denne dag må du ta vare på,
den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet,
da er det for sent å vite
det er du som gjør din dag og tinning grå.
 

Det er jo ikke lov å gjengi hele dikt her, pga copyright, det har jo man fått erfare tidligere vistnok, det ble jo storbråk da man forsøkte lime inn dette mitt favorittdikt den 9. april for ett par år sia, men jeg tar sjangsen alikevell.

Du må ikke sove


Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?


- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!


Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!


Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?


Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!


Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!


Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!


Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!


Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!


Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!


Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!


Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!


Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!


Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!


Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!


Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:


Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!


Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!



Arnulf Øverland
-1937-

 

Tøsa! skrev:
Må legge til "Til ungdommen".
Ja, jeg elsker det. Men har så ekle bilder i hodet av Grethe Faremo som sto og syngte den på ett landsmøte i AP men shun samtidig drev og utviste albanere fra Kosovo rett til krigen der nede på nitti-tallet. 
 
det fineste diktet jeg vet om må være "nothing gold can stay" av robert frost

natures first green is gold
her hardest hue to hold
her early leafs a flower
but only so an hour
then leaf subsides to leaf
so eden sank to grief 
so dawn goes down to day
nothing gold can stay

 

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan  
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
                              och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna
                              och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
                              som skapar världen.

Karin Boye
 
Å, herlighet så mange fine dikt!  Kjenner jeg blir helt rørt her jeg sitter!
Og Tøsa - "Hva ser du søster" skal jeg tenke på i min jobb med demente! Utrolig bra og vakkert skrevet!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp