Kraaka
Gift med forumet
Ja..det blir stadig nærmere og nærmere nå..tiden går sakte, men allikevel fort.. har gått i 180 dager nå...og har ca 99 igjen..så det går jo rette veien dette!!
Det eneste som er litt dumt med det hele er at jeg har begynt å kjenne at det er noe som heter bekken...og at det er en del som vi faktisk bruker ganske mye...
At kynnere ikke er "bare" kynnere, men at det faktisk er vondt og ubehagelig!
Sover dårlig om natten nå og bedre blir det sikkert ikke fremover heller..
MEN..en ting er sikkert...hver eneste smerte, hver eneste natt uten søvn, dotur, bekymring, kynner som får magen hard som en tromme, så oppveises det ved sparkene jeg kjenner, responsen jeg får fra tulla.
Hun som skal komme gjør det verdt det hele!
Tanken på at hun gjør seg stor og sterk for oss. Det at hun forbereder seg til å komme sun og frisk til oss, ja...jeg skal bite tenna sammen...
Gå kynnerne smertefrie, fly på do, halte, puste og pese, ja gå som om jeg har gjort i buksa...
For ja..dette er vi sammen om...alle tre! Reisen til Isabella er langt fra lettere enn for oss som venter på ankomsten og den store dagen.
Så med andre ord, når bekkenet svikter, og smertene skriker i meg, ja da skal jeg klappe meg på magen, og tenke på henne.
Tenke på det å skulle begynner som ingenting...
En del fra mor, og en del fra far smeltes sammen, celler som deles og formes, utvikler seg. En rad av perler som danner en ryggrad, et hjertes første kamp om å begynne sine slag, nerver som skal bli til, ja det å kunne føle, bli noe, utvikles, det å leve.
Reisen ut av det trygge varme, til kulde, skarpt lys, lukter og lyder som plutselig ikke lenger er de samme, ut i det fremmede.
Er ikke det verre så vet ikke jeg.
En tøff prøvelse på det som skal til for å bli, avsluttes med en tøffere reise på å skulle eksistere, for å delta i det som er helt begynnelsen av livet, ja bare det å være.
Så tro meg...neste smerte skal tas med et smil.. sammen skal vi dele på reisen igjennom de dagene som gjenstår... hun der inne og gjør seg klar til å leve, vi her ute, klare til å ta imot, verne, beskytte og elske....
Det eneste som er litt dumt med det hele er at jeg har begynt å kjenne at det er noe som heter bekken...og at det er en del som vi faktisk bruker ganske mye...
At kynnere ikke er "bare" kynnere, men at det faktisk er vondt og ubehagelig!
Sover dårlig om natten nå og bedre blir det sikkert ikke fremover heller..
MEN..en ting er sikkert...hver eneste smerte, hver eneste natt uten søvn, dotur, bekymring, kynner som får magen hard som en tromme, så oppveises det ved sparkene jeg kjenner, responsen jeg får fra tulla.
Hun som skal komme gjør det verdt det hele!
Tanken på at hun gjør seg stor og sterk for oss. Det at hun forbereder seg til å komme sun og frisk til oss, ja...jeg skal bite tenna sammen...
Gå kynnerne smertefrie, fly på do, halte, puste og pese, ja gå som om jeg har gjort i buksa...
For ja..dette er vi sammen om...alle tre! Reisen til Isabella er langt fra lettere enn for oss som venter på ankomsten og den store dagen.
Så med andre ord, når bekkenet svikter, og smertene skriker i meg, ja da skal jeg klappe meg på magen, og tenke på henne.
Tenke på det å skulle begynner som ingenting...
En del fra mor, og en del fra far smeltes sammen, celler som deles og formes, utvikler seg. En rad av perler som danner en ryggrad, et hjertes første kamp om å begynne sine slag, nerver som skal bli til, ja det å kunne føle, bli noe, utvikles, det å leve.
Reisen ut av det trygge varme, til kulde, skarpt lys, lukter og lyder som plutselig ikke lenger er de samme, ut i det fremmede.
Er ikke det verre så vet ikke jeg.
En tøff prøvelse på det som skal til for å bli, avsluttes med en tøffere reise på å skulle eksistere, for å delta i det som er helt begynnelsen av livet, ja bare det å være.
Så tro meg...neste smerte skal tas med et smil.. sammen skal vi dele på reisen igjennom de dagene som gjenstår... hun der inne og gjør seg klar til å leve, vi her ute, klare til å ta imot, verne, beskytte og elske....
