Nå har det gått noen dager siden jeg fullførte Aborten etter MA og jeg kjenner meg så sint og tom. Normalt sett er jeg en ganske sårbar person, men som helst holder ting for seg selv og jobber med ting på egenhånd og smiler og sier at alt er fint. Selve aborten gikk overraskende fint (følelsesmessig). Jeg ble nesten litt bekymra over at det ikke påvirket meg så mye som jeg hadde forventet, men jeg tror sjokket over MAen og det å ikke vite om det var liv eller ikke i en uke var så vanskelig at når vi først fikk se at hjertet hadde stoppet så var det en lettelse å få slippe å gå rundt å håpe og ha det vondt. Nå når ting har fått lagt seg litt så kjenner jeg meg så sint og lei meg for at kroppen min har sviktet meg og jeg tenker på den lilleboren eller søsteren som aldri kommer til å bli, på at neste barn ikke blir det som egentlig skulle vært. Jeg får heldigvis mye trøst i datteren min, jeg er heldig som har et barn fra før.
Jeg blir både lei meg ovenfor og sint på samboeren min. Det plager meg at han kan gå videre med hverdagen sin som om ingenting har skjedd og jeg føler ikke han forstår hva jeg går igjennom. Det er nok min feil som gir inntrykk av at alt er fint, som velger å sørge i stillhet og som ikke klarer å være åpen om sorgen, men jeg fikk ingen hjelp en gang når alt sto på som værst. Flasker og klær måtte jeg vaske fordi det kan man jo gjøre når man har sterke smerter og såvidt orker å stå oppreist. Jeg tror ikke han forstår at som mamma så gjør man det man må gjøre uansett hvordan man har det bra. Likevel syntes jeg synd på han fordi jeg er helt fraværende og kald fordi jeg ikke orker nærhet fordi jeg bare føler meg trist og ekkel og sint.
Gud bedres, jeg har bare alt for mange følelser nå som jeg ikke klarer å verken håndtere eller sortere. Den eneste grunnen til at jeg står opp i det hele tatt er datteren min.
Det er så urettferdig at dette skjer og jeg tar meg selv i å tenke at hva har jeg gjort for å fortjene dette, Selv om jeg er veldig klar over at det ikke er sånn det funker. Jeg blir så utrolig frustrert. Så tenker jeg på alle den som har mistet mye senere enn meg og tenker på dem som ikke har barn fra før og hjertet mitt bare knuser enda mer.
Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, jeg måtte bare få det ut.
Jeg blir både lei meg ovenfor og sint på samboeren min. Det plager meg at han kan gå videre med hverdagen sin som om ingenting har skjedd og jeg føler ikke han forstår hva jeg går igjennom. Det er nok min feil som gir inntrykk av at alt er fint, som velger å sørge i stillhet og som ikke klarer å være åpen om sorgen, men jeg fikk ingen hjelp en gang når alt sto på som værst. Flasker og klær måtte jeg vaske fordi det kan man jo gjøre når man har sterke smerter og såvidt orker å stå oppreist. Jeg tror ikke han forstår at som mamma så gjør man det man må gjøre uansett hvordan man har det bra. Likevel syntes jeg synd på han fordi jeg er helt fraværende og kald fordi jeg ikke orker nærhet fordi jeg bare føler meg trist og ekkel og sint.
Gud bedres, jeg har bare alt for mange følelser nå som jeg ikke klarer å verken håndtere eller sortere. Den eneste grunnen til at jeg står opp i det hele tatt er datteren min.
Det er så urettferdig at dette skjer og jeg tar meg selv i å tenke at hva har jeg gjort for å fortjene dette, Selv om jeg er veldig klar over at det ikke er sånn det funker. Jeg blir så utrolig frustrert. Så tenker jeg på alle den som har mistet mye senere enn meg og tenker på dem som ikke har barn fra før og hjertet mitt bare knuser enda mer.
Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, jeg måtte bare få det ut.
Jeg har valgt å være åpen om dette med venninner og har flere som har sagt at de er der om jeg trenger å snakke, men opplevde at det ikke var så enkelt da de fleste ikke helt vet hva de skal si. Jeg forstår det egentlig godt også for sånn det føles hadde jeg aldri sett for meg at det skulle føles, hvis det gir mening. Samtidig vet jeg ikke heller helt hva jeg vil snakke om eller høre selv. Samboeren vet ikke hva han skal si og når han blir usikker så blir han bare helt stille. Så jeg føler meg egentlig veldig alene selv om jeg ikke er det. Det er veldig selvpåskylt da, for han kan ikke lese de vonde tankene bak smilet mitt som later som at alt er fint. Tror kanskje jeg får ta meg en tur til legen å be om hjelp fra noen til å håndtere alle tankene og kanskje lære meg å bearbeide dem istedenfor å lukke meg.
jeg håper så inderlig de klarer å se ordentlig på neste ultralyd! Hvis det er til noe trøst så var beskjeden om ikke noe liv enklere å fordøye enn beskjeden om at det kan gå begge veier selv om tiden etter er ganske vond. Selve aborten gikk også mye bedre enn forventet. Tenker på deg og krysser fingrene for et «mirakel» 
