Du bruker en utdatert nettleser. Det kan hende den ikke viser dette eller andre nettsteder riktig. Du bør oppgradere eller bruke et alternativ nettleser.
Som førstegangsgravid blir jeg helt sjokkert over min egen evne til å engste meg for at ting kan gå galt etter den positive testen. Så alltid for meg at jeg kom til å være så lykkelig når jeg en gang skulle bli gravid.. Jeg startet med glede og spenning, men nå har det sklidd mer over til at jeg synes at mye er skummelt og jeg er livredd for teng på SA. Håper at jeg etterhvert klarer å slappe av og roe meg mer. Ønsker å kose meg med dette
Noen som har erfaringer som ligner dette? Som vet om det går over?
Føler samme som deg , er bekymret hele tiden at noe er galt og blir galt. Leser for mye av uheldige ting som skjer med andre og da blir selv engstelig . Går og lurer På konstant og klarer ikke glede meg .
Og samtidig blir litt "misunnelig " over de som har en fin graviditet . Som spreller rundt og virker som de ikke har noe dårlig form eller bekymringer .
Så lurer på selv om en dag jeg også nyter graviditeten og kan glede meg !
Jeg var veldig bekymret da det har tatt mange år å bli gravid. Etter en liten periode fant jeg ut at nei, dette går ikke. Jeg må glede meg, og ikke ta sorgene på forskudd. Det er nok bekymringer her i verden.
Og etter en stund virket det faktisk! :-D Kommer jo en liten tanke snikende innimellom, men mest av alt gleder jeg meg
Jeg og er førstegangsgravid og kjenner meg igjen i det du skriver!Det jeg syns er verst er tanken på at første svangerskapskontroll skal være i uke 12 og ikke før!
Likevel prøver jeg å tenke at sjansen for at noe galt skal skje er svært liten. De fleste får sunne og friske barn! og om noe skulle gå galt, ja så er det en mening med det og. og jeg tror nok de fleste damer bekymrer seg litt for babyen før de kommer til uke 12, det er nok veldig normalt!
Da jeg ble gravid med vesla hadde jeg nok en veldig idyllisk forestilling om hvordan det ville være å gå gravid. Både svangerskap, fødsel og barseltid ble mye tøffere enn jeg kunne forestilt meg. Så denne gangen går jeg inn i det med en annen innstilling, tenker at jeg skal gjøre mitt beste for at det skal bli en bedre opplevelse enn sist, men totalt sett er svangerskap og alt for meg et nødvendig onde (med noen fine sider etterhvert) for å målet, den etterlengtede babyen. Så jeg skal nok holde ut, og jeg føler ikke jeg komme til å bli skuffet denne gangen.
Men ja, man blir mer avslappet etterhvert, spesielt etter oul og når man kan kjenne liv
Fra min erfaring kan jeg si at mye blir bedre etter uke 12. Når man føler seg mer safe, stoler man også mer på sin egen kropp også. Etter oul blir det enda bedre
Jeg har vært plaga med angst i begge mine graviditeter. Denne gang føler jeg det tar helt knekken på meg. Gleder meg ingenting. Å er bare redd å stressa. Å uendelig sliten å lei av å være så dårlig, å føle jeg ikke klarer å følge opp sønnen min slik jeg ønsker. Heldigvis har pappaen tatt en veldig stor del av oppgaven der men går litt på morsfølelsene likevel!
Kjenner meg absolutt igjen i det du skriver. Jeg er også førstegangsgravid og kjenner stresset i forhold til om noe er galt. Har TUL på tirsdag. Er da i uke 9. Lenger enn det orker jeg ikke vente. Jeg holder meg laaangt unna tråder der det står negative ting. Eneste måten jeg holder ut. De som vet om det er veldig positive så det hjelper også har jeg verdens beste mann
Kjenner meg absolutt igjen. Spesielt siden jeg hadde en SA for seks måneder siden og blødninger i dette svangerskapet.. men samtidig så har jeg trua på at dette skal gå fint <3
Andregangs og nesten mer bekymret nå enn sist... Men det er vel bare sånn vi er. Husker jeg ble så overrasket over at "alle" opplevde sa/ma sist. Hadde jeg ikke blitt medlem på bv hadde jeg nok ikke ofret det en tanke... Men man blir skremt av alle opplevelsene... Som regel så går det bra. Men skjønner problemstillingen...
Også førstegangs og samme her. Jeg dro derfor på TUL uke 7 (hjalp litt) på kontroll i uke 9 (løy og sa jeg var i uke 10 - fortalte dette selvfølgelig på kontrollen da så de har riktig termin men jeg er engstelig og MÅTTE til lege og da bryr jeg meg ikke hva de synes om det - legen sa for øvrig at det gikk bra). MEN det hele føler jeg ble bedre (jeg ble mindre engstelig hvertfall) OG føler meg mer bundet til babyen i magen etter UL for et par dager siden (er nå 13 uker). Jeg tror jeg hadde selve babyen litt på distanse fordi som dere skriver: man tar sorgene på forskudd og jo mer du stryker på magen, snakker til babyen, ser etter baby klær - jo tyngre vil eventuelle dårlige nyheter bli. Men da jeg så den lille med hode, føtter, mage, rygg og hvordan h*n sprellet inni der og drakk fostervann og tilsynelatende hikket - da klarte jeg ikke tenke annet enn at "å herregud se fine babyen min" og det er alt jeg har tenkt de siste dagene. Har ikke hatt en eneste engstelig tanke, og selv om kvalmen ++ ikke har blitt noe bedre så føler jeg meg litt bedre på en måte Jeg skjønner om noen fortsetter som jeg gjorde (med distanse) utover i svangerskapet men personlig er det nå umulig og utenkelig for meg at denne tanken skal være dominerende - nå føler jeg at jeg er der mannen har vært de siste ukene (det kan ikke slå han inn at noe galt kan skje). Du er i grunn tryggere etter uke 12 men ting skjer da også, og hvertfall etter at babyen kommer, herre DA kommer vi til å stresse xD
Jeg skjønner om noen fortsetter som jeg gjorde (med distanse) utover i svangerskapet men personlig er det nå umulig og utenkelig for meg at denne tanken skal være dominerende - nå føler jeg at jeg er der mannen har vært de siste ukene (det kan ikke slå han inn at noe galt kan skje). Du er i grunn tryggere etter uke 12 men ting skjer da også, og hvertfall etter at babyen kommer, herre DA kommer vi til å stresse xD