Har hele tiden vært sikker på at frøkna mi skulle komme ut etter termin og bli et desemberbarn, men 29. november, en dag før termin, startet fødselen plutselig.
Her er min fødselshistorie:
Våknet i 5.30-6.00 tiden den 29. november. Kjente det gjorde vondt nederst i magen, men tenkte det bare var ungen som lå uhøvelig til. Gikk på toalettet for å tisse, gikk så tilbake for å legge meg. Lå og halvsov til kl 7, men kjente det gjorde vondt innimellom.
Vekte datteren min fordi hun skulle på skolen, lagde frokost og matpakke til henne. Kjente det vonde kom hyppigere, men tenkte fremdeles ikke at det var rier.
Gikk på do kl 07.45, ante fred og ingen fare, men pluselig kjentes det som om en propp løsnet og vann fosset ut. Skjønte selvsagt at det var vannet som hadde gått, og det kom lyserødt blid på papiret, så gjorde fort ungen klar og sendte henne på skolen.
Ringte så fødestua og sa vannet hadde gått og at jeg hadde rier, som nå begynte å bli veldig hyppige. Ville ta meg en kjapp dusj før jeg dro, men den ble veldig kjapp fordi riene var hyppige og begynte å bli veldig vonde. Dro avsted til fødestua etter å ha dusjet og pakket ned resten av fødebaggen.
Var på fødestua litt før 9. Jordmora sjekka åpninga, som var på 4-5 cm. Hun spurte om jeg ville bli på fødestua eller om jeg ville dra på sykehuset som ligger to timer unna.
Av erfaring vet jeg at å gå rundt med prekestol mens riene pågår er mest smertelindrene for min del. Valgte derfor å bli på fødestua, slik at jeg slapp å ligge fastspent i ambulanse/ambulansefly med hyppige rier.
Det viste seg å være det beste valget, for allerede 10.48 var hun ute. Så jeg hadde nok ikke rukket frem til sykehuset i tide hvis jeg hadde valgt å dra dit.
Hadde to kjempeflinke jordmødre. Det beste "rådet" jeg fikk var å fortsette å presse når det kjentes ut som smertene var på topp (når hodet presser på som verst, og selvfølgelig bare mens det er rie på gang.) Jeg fulgte rådet, samlet all styrke jeg hadde, konsentrerte meg fullt ut om å puste og presse riktig når smertene var på sitt verste og man egentlig vil stoppe for å få litt pause fra smertene. Hun kom raskt ut og jeg kunne puste lettet ut. En veldig rask, men veldig fin fødsel. Slapp å sy et eneste sting, heldigvis.
Ut kom ei stor jente på 3755 gram og som var 52,5 cm lang. Til sammenligning var søsteren bare 3215 gram og 47 cm lang da hun kom.
Her er min fødselshistorie:
Våknet i 5.30-6.00 tiden den 29. november. Kjente det gjorde vondt nederst i magen, men tenkte det bare var ungen som lå uhøvelig til. Gikk på toalettet for å tisse, gikk så tilbake for å legge meg. Lå og halvsov til kl 7, men kjente det gjorde vondt innimellom.
Vekte datteren min fordi hun skulle på skolen, lagde frokost og matpakke til henne. Kjente det vonde kom hyppigere, men tenkte fremdeles ikke at det var rier.
Gikk på do kl 07.45, ante fred og ingen fare, men pluselig kjentes det som om en propp løsnet og vann fosset ut. Skjønte selvsagt at det var vannet som hadde gått, og det kom lyserødt blid på papiret, så gjorde fort ungen klar og sendte henne på skolen.
Ringte så fødestua og sa vannet hadde gått og at jeg hadde rier, som nå begynte å bli veldig hyppige. Ville ta meg en kjapp dusj før jeg dro, men den ble veldig kjapp fordi riene var hyppige og begynte å bli veldig vonde. Dro avsted til fødestua etter å ha dusjet og pakket ned resten av fødebaggen.
Var på fødestua litt før 9. Jordmora sjekka åpninga, som var på 4-5 cm. Hun spurte om jeg ville bli på fødestua eller om jeg ville dra på sykehuset som ligger to timer unna.
Av erfaring vet jeg at å gå rundt med prekestol mens riene pågår er mest smertelindrene for min del. Valgte derfor å bli på fødestua, slik at jeg slapp å ligge fastspent i ambulanse/ambulansefly med hyppige rier.
Det viste seg å være det beste valget, for allerede 10.48 var hun ute. Så jeg hadde nok ikke rukket frem til sykehuset i tide hvis jeg hadde valgt å dra dit.
Hadde to kjempeflinke jordmødre. Det beste "rådet" jeg fikk var å fortsette å presse når det kjentes ut som smertene var på topp (når hodet presser på som verst, og selvfølgelig bare mens det er rie på gang.) Jeg fulgte rådet, samlet all styrke jeg hadde, konsentrerte meg fullt ut om å puste og presse riktig når smertene var på sitt verste og man egentlig vil stoppe for å få litt pause fra smertene. Hun kom raskt ut og jeg kunne puste lettet ut. En veldig rask, men veldig fin fødsel. Slapp å sy et eneste sting, heldigvis.
Ut kom ei stor jente på 3755 gram og som var 52,5 cm lang. Til sammenligning var søsteren bare 3215 gram og 47 cm lang da hun kom.
