Det begynner smått å gå opp for barnefar (og -mor)

[F-40425073]

Må bare få ut en lang historie om en liten detalj. Det hele har jo vært rare greier fra start. Har stor forståelse for at det kan være vanskelig for barnefar å på en måte oppfatte, forstå og fordøye hva som faktisk skjer, siden det ikke spirer inni han. Det er jo helt vanlig, og det er jo veldig merkelig for meg også. Han har vært med på alle kontroller, men engasjement har vært labert.

Har kjent liv i tre uker (bikket 20 uker), hvorav kjent utenpå i nærmere halvannen uke. Han klarer ikke prosessere hvor stor barnet er, ufattelignår jeg viser på et metermål. For ei uke siden ba jeg han om å holde på magen, men han våget bare et par sekunder. Skummelt og nesten litt ekkelt for han. Etter to dager ba jeg han holde under navlen, og etter to sekunder sparket det, og mannen spratt som om han tok i et strømgjerde.

I går spurte jeg igjen om han kunne ta på magen, "for nå er gutten våken". Han våget faktisk å holde med hele håndflata og kjente et spark uten å nykke til. Fint øyeblikk (for meg), men var mer en faktaoppdatering for han.

Selv klarer jeg ikke å forholde meg til fødsel og perioden etter, det virker så fjernt. Gleder meg til vi begge forstår hva som skal skje og skaper bånd og relasjon til den lille!

 

[Veivalsa]

Sniker
Min mann har aldri vært sånn veldig tilknytningsorientert når jeg har vært gravid. Han har kjent litt liv på magen iblant men ikke noe det har virket som han har brydd seg veldig om
Men helt annerledes idet sekundet babyen kom ut av magen, da er han engasjert og forelsket pappa
Jeg savna også engasjement, at han prøvde å forberede seg osv, men interessen kom heldigvis når babyen var ute av magen

 

[S-Salamander]

Slik er det med meg og samboeren også. For meg er det ikke helt virkelig, selv om jeg har begynt å kjenne liv (er i uke 17+2) greier jeg ikke helt å koble det til at det er et barn jeg skal føde og som vi skal leve sammen med, om du skjønner?

Jeg prøver å inkludere samboeren i så mye som mulig. Når jeg kjenner endringer i kroppen, når jeg kjenner bevegelse osv. Men det er vanskelig å vite helt hvordan han tar det inn over seg. Han er ikke uinteressert, me tror det er veldig surrealistisk for han også.

Det vanskeligste syns jeg faktisk er folk rundt meg som er veldig fokusert på babyen i fremtiden. Hodet mitt er ikke der i hele tatt - så det å begynne å snakke om at livet aldri kommer til å bli stille igjen, ting jeg må huske på for at barn ikke skal få ting i halsen osv, blir jeg nesten litt sånn irritert på. Jeg nok å ta innover meg at jeg er gravid, haha.

Kanskje det blir mer virkelig når vi får vite kjønnet, at det er litt enklere å se det for seg kanskje.

 

[carro4]

Med første var samboer veldig med. Kjente på magen ofte, pratet til magen, ble skuffet når han ikke fikk vært med på OUL og var veldig engasjert den ène gangen han fikk blimed til jordmor.
Denne gangen er han mer eller mindre fraværende. Jeg kjente spark i 2-3 uker før jeg til slutt sa, legg hånda di her så kjenner du spark. Etter det har han vært litt mer engasjert, men ikke så mye mer enn det. Mulig det var fordi denne ikke var planlagt og det egentlig ikke har gått helt opp for oss, går nok ikke opp for noen av oss før ungen er ute.