Det er mye å bekymre seg over i 1. trimester.
Det jeg bekymrer meg over er at jeg ikke har noen symptomer.
OK, jeg er billetille grann kvalm, men nesten ikke noe.
Med minsten (jente) var jeg skikkelig dårlig, hadde bekken vondt fra før jeg fikk positiv test, svimmel, trøtt og generelt dårlig humør.
Samtidig forsterker de medisinene jeg bruke symptomene.
Begynner å bli litt redd...
Så begynte jeg å tenke....
Jeg har da et barn til, en gutt.
I det svangerskapet hadde jeg heller ingen symptomer i begynnelsen (jeg brukte riktignok ikke medisinene da, men de glemmer vi litt).
Så min konklusjon er at jeg ikke skal bekymre meg så mye, og heller sammen ligne med første svangerskap, og tenke at mangel på symptomer sikkert skyldes at det er en gutt jeg venter
Det jeg bekymrer meg over er at jeg ikke har noen symptomer.
OK, jeg er billetille grann kvalm, men nesten ikke noe.
Med minsten (jente) var jeg skikkelig dårlig, hadde bekken vondt fra før jeg fikk positiv test, svimmel, trøtt og generelt dårlig humør.
Samtidig forsterker de medisinene jeg bruke symptomene.
Begynner å bli litt redd...
Så begynte jeg å tenke....
Jeg har da et barn til, en gutt.
I det svangerskapet hadde jeg heller ingen symptomer i begynnelsen (jeg brukte riktignok ikke medisinene da, men de glemmer vi litt).
Så min konklusjon er at jeg ikke skal bekymre meg så mye, og heller sammen ligne med første svangerskap, og tenke at mangel på symptomer sikkert skyldes at det er en gutt jeg venter