Svigermor kan fortelle at når våre barn krangler eller en av dem etter hennes tolkning slår seg vrang setter hun den av dem det gjelder på en krakk i gangen foran et speil og gir dem beskjed om at de må tenke litt og se på seg selv i speilet. Dette skjer når vi foreldre ikke er tilstede. Selv kjenner jeg det vrenger seg inni meg, det er noe med det å skulle isoleres fra resten av gruppa som jeg ikke syns er riktig, men jeg klarer ikke helt å formidle dette til svigermor. Og for alt jeg vet kan det jo hende jeg tar feil og at hennes metode er super, men magefølelsen sier noe annet. Hva tenker dere?
Deres tanker om å gi barna en «time out»?
- Trådstarter Solbolle
- Opprettet
Da sønnen min var yngre og på sitt mest kranglete/slo/sparket osv (med meningen fordi han ble sint), så brukte jeg nederste trinn av trappa som da var i sammenheng med kjøkken/stue i gamlehuset til en "timeout". Da var jeg streng på at han fikk sitte der til han fikk roet seg ned. Han ble til tider så illsint at jeg ikke kom gjennom til ham med snakk, så prøvde det som prøves kunne...
Hvis han reiste seg og gikk avsted, så gikk jeg rolig uten et ord, løftet ham tilbake og sa at han skulle sitte der til han roet seg og vi kunne snakke. Hvis jeg holdt ham, prøvde å prate med ham i det øyeblikket, så ble han bare enda mer ilter. Jeg ville ikke bruke rommet til det da det skal være et koselig sted for ham, så da ble det trappetrinnet der han kunne se oss,vi kunne se ham og han godtok det mer etterhvert. Så pratet vi mer etterpå om hva som ble galt,hvorfor mamma ba ham sette seg der osv.
Så det måtte bli slik en liten stund
Hvis han reiste seg og gikk avsted, så gikk jeg rolig uten et ord, løftet ham tilbake og sa at han skulle sitte der til han roet seg og vi kunne snakke. Hvis jeg holdt ham, prøvde å prate med ham i det øyeblikket, så ble han bare enda mer ilter. Jeg ville ikke bruke rommet til det da det skal være et koselig sted for ham, så da ble det trappetrinnet der han kunne se oss,vi kunne se ham og han godtok det mer etterhvert. Så pratet vi mer etterpå om hva som ble galt,hvorfor mamma ba ham sette seg der osv.
Så det måtte bli slik en liten stund
Jeg skjønner at maven vrenger seg.
Jeg personlig bruker ikke timeout ofte men de gangene jeg har brukt så setter jeg ikke de på trappa akurat pga det er en Speil der. Har observert at de gangene trappen så satt de og såg selv selv i speilet og snakket seg selv det og evt gråt såg seg selv i speilet og gråte og det syns jeg ikke er greit.
Så aldri timeout på trappa med speil.
Her får eldre timeout og da er det ta en bok og les for da vet jeg han roer seg ned. Han elsker at lese også
Jeg selv tenker timeout er en liten stund der du får roe deg nedog ikke straffes på en måte. Men det er min meining
Jeg personlig bruker ikke timeout ofte men de gangene jeg har brukt så setter jeg ikke de på trappa akurat pga det er en Speil der. Har observert at de gangene trappen så satt de og såg selv selv i speilet og snakket seg selv det og evt gråt såg seg selv i speilet og gråte og det syns jeg ikke er greit.
Så aldri timeout på trappa med speil.
Her får eldre timeout og da er det ta en bok og les for da vet jeg han roer seg ned. Han elsker at lese også
Jeg selv tenker timeout er en liten stund der du får roe deg nedog ikke straffes på en måte. Men det er min meining
Last edited:
Timeout er heldigvis avleggs og jeg kjenner ingen som bruker det lenger heldigvis. Finnes så mange andre bedre metoder å bruke enn p la barn sitte alene. Jeg var forlvrig også i mot det for 17 år siden og ga klar beskjed til bhg til kengubsrnet om at det ikke var greit å bruke. Er en grunn til at bhg ikke bruker det lenger heller.
Last edited:
Bruker ikke time out sånn som du beskriver, men når barna er på sitt mest kranglete og ikke lar seg roe i situasjonen tar vi de bort fra situasjonen (også for å ivareta de andre to barna vi har) og tar å roer barnet et annet sted. Ofte vil mine barn være litt i fred først (de sier tydelig la meg være i fred) og da respekterer jeg det og går tilbake etter ca 5 min. Når de var mindre gikk jeg ikke, men satt og pratet rolig til det gav seg. Nå må det også sies at det er situasjoner i en hektisk hverdag hvor jeg er alene med 3 ikke har tid til å sitte ned å prate og da prøver jeg å ha det barnet som ikke samarbeider hos meg eks på kjøkkenet når jeg lager mat for å også ivareta de to andre.
Oppdragelsesopplegg fra 1950.
Hvordan hadde man selv opplevd det, om man ble utestengt i fra familie, venner og trygge ankerpersoner når man er i følelsesmessig nød?
Hvordan hadde man selv opplevd det, om man ble utestengt i fra familie, venner og trygge ankerpersoner når man er i følelsesmessig nød?
Uff, det er en gammel og dårlig metode. Prøv å gjør det samme med henne hvis hun oppfører seg på en måte du ikke liker og se hva hun sier? «Nå må bestemor ta en time-out, det var ikke greit å si. Gå og sett deg på krakken, tenk litt og se deg selv i speilet».
Uff, det er en gammel og dårlig metode. Prøv å gjør det samme med henne hvis hun oppfører seg på en måte du ikke liker og se hva hun sier? «Nå må bestemor ta en time-out, det var ikke greit å si. Gå og sett deg på krakken, tenk litt og se deg selv i speilet».
TENK om det var stuereint å si det til svigermor og den eldre garde a gitt
Utdatert ja. Og den som er størst i munnen eller mest sint/voldsom skal jo ikke alene være ansvarlig for en konflikt. Mellom barn skjer det opptrapping til konflikter lenge før det faktisk smeller, og som oftest er flere parter like skyldige. Om man sender èn ut Åå gangen alene skal jo den ene ha ansvar for alt mulig da, det er ikke greit.
Familielykke
Betatt av forumet
Følelser er en naturlig del av det å vokse opp. Barn skal lære å kjenne følelsene sine og det er jo viktig at vi voksne møter barna med forståelse og en veiledende hånd. Jeg forstår at mange kjenner det bruse i kroppen når man selv er sliten eller har nådd siste stresskloss, men trøste og bære, selv hadde jeg ikke likt om noen ba meg roe meg ned ved å sette meg på en krakk med et speil. Snakk heller med barnet om hva de kjenner av følelser og hjelp dem å forstå. Følelser er genetisk og i vår natur og oppstår som en normal reaksjon på hendelser rundt oss. Ønsker deg alt vell og syntes ikke det er rart å stille seg spørrende til hva andre ‘utsetter’ dine barn for når du ikke er tilstede 
Jeg skulle GJERNE ha brukt det dersom det fungerte på min rabiate søtsak på 3,5. Har prøvd "alt" utenom det, og ingenting virker. Det vil si: Enten må hun skrike seg ferdig (noe som tar alt fra ti minutter til to timer), eller så er det noe helt tilfeldig som stopper "anfallet". Det samme fungerer aldri to ganger på rad. Hvis skammekrok eller timeout (i nærheten av meg, så klart) hadde virket/virker, ville jeg ikke nølt med å ta det i bruk etter alle disse tørnene. Men vet ikke om jeg hadde likt at noen andre, selv nære slektninger, gjorde det.
Jeg er ikke noen fan av timeout, men dette høres ut som en litt annen variant? Hvor lenge må de sitte der? Kan de komme tilbake når de vil?
Vi er nødt å sende de på rommene sine av og til, men det er siste utvei hos oss. Det er feks hvis en hyler og skriker pga sinne og ikke klarer roe seg ned, type kaster store tunge leker el. Da får den det gjelder beskjed at de må slutte, så får de beskjed om å slutte og at hen evt må på rommet hvis ikke fordi vi ikke kan ha denne situasjonen i stua. Så til slutt er det rommet, med beskjed om at de kan komme ut når de vil, så lenge den bestemte atferden tar slutt. Sint og sur kan de fortsatt være, men hyling og kasting må opphøre. Tilbud om at en voksen kan være med dem. Det er for å avverge at noe skal bli knust i stua, og for å beskytte den andre av dem mot overlast gjennom et søsken som hyler så trommehinnen holder på å sprekke at vi gjør dette. Det er ikke en straff, og vi forsøker å løse situasjonen uten å bruke rommet, de fleste ganger står også døra åpen.
Tenker at dette med å be de sitte og tenke seg om, minner meg personlig litt om skammekrok. Å få beskjed om å roe seg ned er noe annet, og noe barnet kan trenge. Å få beskjed om å tenke seg om antyder at barnet har gjort noe galt, men har de det da? Det kan, som noen over skriver, være gode grunner til at et barn utagerer der og da. Ofte er det den som føler seg liten og maktesløs som gjør det. Da blir det ikke riktig å antyde at de skal nærmest skamme seg. Det er forståelig at barnet kan være sint og lei seg, men man må skille mellom følelse og oppførsel. Her blir det slått sammen med beskjed om å tenke seg om. Så den som ble herset med av et søsken og blir sint til slutt, får jo da egentlig beskjed at de ikke har rett å reagere.
Nå vet jeg ikke hvor mye barna er hos besteforeldre, men jo mer de er der, jo større del av oppdragelsen deltar de naturlig i fordi barna også vil teste dem litt når de kjenner dem så godt. Likevel er min erfaring at ungene er veldig greie med besteforeldre, onkler og tanter. Hva hun mener er å slå seg vrang er jo vanskelig å si, men man må alle sammen akseptere ganske mye rart fra ungene uten at det skal løses med å "sende de i skammekroken", det meste må løses med å snakke med dem.
Vi er nødt å sende de på rommene sine av og til, men det er siste utvei hos oss. Det er feks hvis en hyler og skriker pga sinne og ikke klarer roe seg ned, type kaster store tunge leker el. Da får den det gjelder beskjed at de må slutte, så får de beskjed om å slutte og at hen evt må på rommet hvis ikke fordi vi ikke kan ha denne situasjonen i stua. Så til slutt er det rommet, med beskjed om at de kan komme ut når de vil, så lenge den bestemte atferden tar slutt. Sint og sur kan de fortsatt være, men hyling og kasting må opphøre. Tilbud om at en voksen kan være med dem. Det er for å avverge at noe skal bli knust i stua, og for å beskytte den andre av dem mot overlast gjennom et søsken som hyler så trommehinnen holder på å sprekke at vi gjør dette. Det er ikke en straff, og vi forsøker å løse situasjonen uten å bruke rommet, de fleste ganger står også døra åpen.
Tenker at dette med å be de sitte og tenke seg om, minner meg personlig litt om skammekrok. Å få beskjed om å roe seg ned er noe annet, og noe barnet kan trenge. Å få beskjed om å tenke seg om antyder at barnet har gjort noe galt, men har de det da? Det kan, som noen over skriver, være gode grunner til at et barn utagerer der og da. Ofte er det den som føler seg liten og maktesløs som gjør det. Da blir det ikke riktig å antyde at de skal nærmest skamme seg. Det er forståelig at barnet kan være sint og lei seg, men man må skille mellom følelse og oppførsel. Her blir det slått sammen med beskjed om å tenke seg om. Så den som ble herset med av et søsken og blir sint til slutt, får jo da egentlig beskjed at de ikke har rett å reagere.
Nå vet jeg ikke hvor mye barna er hos besteforeldre, men jo mer de er der, jo større del av oppdragelsen deltar de naturlig i fordi barna også vil teste dem litt når de kjenner dem så godt. Likevel er min erfaring at ungene er veldig greie med besteforeldre, onkler og tanter. Hva hun mener er å slå seg vrang er jo vanskelig å si, men man må alle sammen akseptere ganske mye rart fra ungene uten at det skal løses med å "sende de i skammekroken", det meste må løses med å snakke med dem.
You Make my day. The bestUff, det er en gammel og dårlig metode. Prøv å gjør det samme med henne hvis hun oppfører seg på en måte du ikke liker og se hva hun sier? «Nå må bestemor ta en time-out, det var ikke greit å si. Gå og sett deg på krakken, tenk litt og se deg selv i speilet».
Nettop! Jeg hadde blitt skikkelig grinete om noen sendte meg på rommet eller i trappa for å roe meg ned, da gjør jeg det heller ikke mot barnetFølelser er en naturlig del av det å vokse opp. Barn skal lære å kjenne følelsene sine og det er jo viktig at vi voksne møter barna med forståelse og en veiledende hånd. Jeg forstår at mange kjenner det bruse i kroppen når man selv er sliten eller har nådd siste stresskloss, men trøste og bære, selv hadde jeg ikke likt om noen ba meg roe meg ned ved å sette meg på en krakk med et speil. Snakk heller med barnet om hva de kjenner av følelser og hjelp dem å forstå. Følelser er genetisk og i vår natur og oppstår som en normal reaksjon på hendelser rundt oss. Ønsker deg alt vell og syntes ikke det er rart å stille seg spørrende til hva andre ‘utsetter’ dine barn for når du ikke er tilstede
Men hva da når de er så sint at ingenting trenger gjennom til dem?Følelser er en naturlig del av det å vokse opp. Barn skal lære å kjenne følelsene sine og det er jo viktig at vi voksne møter barna med forståelse og en veiledende hånd. Jeg forstår at mange kjenner det bruse i kroppen når man selv er sliten eller har nådd siste stresskloss, men trøste og bære, selv hadde jeg ikke likt om noen ba meg roe meg ned ved å sette meg på en krakk med et speil. Snakk heller med barnet om hva de kjenner av følelser og hjelp dem å forstå. Følelser er genetisk og i vår natur og oppstår som en normal reaksjon på hendelser rundt oss. Ønsker deg alt vell og syntes ikke det er rart å stille seg spørrende til hva andre ‘utsetter’ dine barn for når du ikke er tilstede
Min sønn hadde noen sinneanfall tidligere som var intense og da hjalp absolutt ingenting. Det var som å snakke til en stein før han fikk mulighet til å roe seg. Hvis jeg rørte han under denne perioden,så utviklet det seg til slåing, sparking og han så svart.
Han har roet seg etterhvert som han er blitt eldre. Men skulle ikke overraske meg om han har noe adhd e.l
Jeg tenker det er en ganske stor forskjell mellom det du skriver og det bestemoren gjør her. Time out sånn som bestemoren gjør det har et element av skam og at barnet blir overlatt til seg selv når det er sint el. uten at hen ønsker det. Jeg tenker at det er noe helt annet om barnet blir fulgt til rommet sitt og en voksen er i rommet/man har en avtale fra før om at barnet kan roe seg ned alene og komme tilbake og få en klem/sitte på fanget etc. når det selv vil. Da er fokuset på å lære å roe seg ned og regulere følelser. I motsetning til i eksemplet med bestemoren her hvor det virker som at målet er at barnet skal skamme seg og at sinne/frustrasjon/å være overstimulert er en feil følelse som voksne ikke tåler og at barnet har vært slemt. Nå har jeg jo ikke vært tilstede, så aner jo ikke hva hun faktisk sier, men det med å sitte og se seg selv i speilet og tenke litt gir assosiasjoner til skammekrok.Men hva da når de er så sint at ingenting trenger gjennom til dem?
Min sønn hadde noen sinneanfall tidligere som var intense og da hjalp absolutt ingenting. Det var som å snakke til en stein før han fikk mulighet til å roe seg. Hvis jeg rørte han under denne perioden,så utviklet det seg til slåing, sparking og han så svart.
Han har roet seg etterhvert som han er blitt eldre. Men skulle ikke overraske meg om han har noe adhd e.l
Tror forøvrig det kalles time in når en voksen er tilstede.
Da ee man sammen med de eller helt i nærheten , å sende de alene lærer de ikke noe avMen hva da når de er så sint at ingenting trenger gjennom til dem?
Min sønn hadde noen sinneanfall tidligere som var intense og da hjalp absolutt ingenting. Det var som å snakke til en stein før han fikk mulighet til å roe seg. Hvis jeg rørte han under denne perioden,så utviklet det seg til slåing, sparking og han så svart.
Han har roet seg etterhvert som han er blitt eldre. Men skulle ikke overraske meg om han har noe adhd e.l
Jeg var ikke direkte ved siden av ham ved disse tilfellene, men starten av trapp var midtpunkt ifht stue, kjøkken og bad (åpen løsning med trapp, stue og kjøkken)
Jeg føler selv at det var galt, men da hadde vi prøvd så mye annet, snakket med helsestasjonen osv
Men hva da når de er så sint at ingenting trenger gjennom til dem?
Min sønn hadde noen sinneanfall tidligere som var intense og da hjalp absolutt ingenting. Det var som å snakke til en stein før han fikk mulighet til å roe seg. Hvis jeg rørte han under denne perioden,så utviklet det seg til slåing, sparking og han så svart.
Han har roet seg etterhvert som han er blitt eldre. Men skulle ikke overraske meg om han har noe adhd e.l
Det er litt leit at (mangel på) regulering av følelser ofte kalles «adhd». Husk at gutters frontallapp først med 20-23år er ferdig utviklet (!!!) og da først av komplett utviklet til å i det hele tatt kunne ha emosjonell regulasjon/konsekvenstenkning/osv som en voksen.
I situasjonene må man minne seg selv på at barna er i nød. Og om man selv merker det raser/bruser så må man minne seg selv på at det kun handler om en selv i nød. Ta først på egen maske, hjelp deretter andre. Puste.
Barn i nød slik du beskriver bør fjernes fra situasjonen og tilbys en sikker havn til de ee tilgjengelige. Det betyr at man sitter med barnet, tilbyr kun nærhet, men ikke snakker eller berører det. Avhengig av alder, kan man i ettertid reflektere over situasjonen sammen, eller snakke om å ordlegge/definere føleksene, eller bare snakke om at det er ok å føle seg sint, lei seg osv. «Jeg er her for deg når du føler det sånn». «Mammaer og pappaer kan også føle det sånn» etc