Deres erfaring med amming/flaskemating

CecilieR

Gift med forumet
Januarlykke 2016
Hei, jeg vil gjerne vite hvordan deres erfaring med amming og/eller flaskemating har vært på godt og på vondt. Om dere pumpet og ga med flaske eller har brukt erstatning og hvorfor dere har gjort som dere gjorde. c:

For meg så var ammingen med førsta nærmest et helvete.. Jeg ble sår raskt etter at melka kom og det bedra seg ikke. Jeg fikk både råd om ammestilling og bruk av salve, men ingenting hjalp. Siden jeg ikke hadde peiling på hva som var normalt så tenkte jeg det kanskje bare skulle være sånn og sa ikke noe mer om det. Det å kunne amme henne var noe jeg hadde gledet meg så inderlig mye til å gjøre og siden jeg var(og er) forferdelig sta på godt og på vondt nektet jeg blindt å gi meg, selv om smertene ved amming ble så intense at jeg flere ganger nesten besvimte i offentlighet i tillegg til å bryte ut i gråt mange ganger. Da hun ble litt over året gammel måtte jeg begynne å trappe ned på ammingen, og da hun ble 14 mnd ammet jeg kun en gang i døgnet, og hver gang sprakk det opp til blødende sår... helt fra jeg var ferdig med å amme henne til lillebror ble født har jeg vært sår på hele området, virket som om det aldri ble helt bra. Jeg ble sår igjen med engang han ble lagt på brystet og begynte å amme etter fødselen og jeg var sikker på det kom til å bli like ille denne gangen og, og det ble det helt til jeg bet det i meg og ba om hjelp. Fikk besøk av jordmor som jobber som ammehjelper og på grunn av hennes oppfølging i tillegg til klipping av tungebånd(både han og eldsta hadde stramt tungebånd, men det var ikke noe snakk om det med henne) så har jeg ikke hatt noe problem med amming lengre. Han er snart 6 uker og det er ikke sårt eller vondt på noen son helst måte c:

Ble et langt innlegg, men det har vært godt å fått fortalt hele historien for en gangs skyld :)
 
Eldste var født på grensen til prematur og var svak. Han gapet aldri, men tok tak ytterst og suttet i seg brystvorten. Det gikk faktisk ikke an å få han til å gape, måtte bruke skjold i begynnelsen og lirke det inn i munnen hans. Lå bare å suttet på tungen sin. De første par ukene var han sløv av medisineringen jeg fikk, så antageligvis sov han for lenge og var for sulten når han først våknet for mat. Det kan ha vært en medvirkende årsak også. Men jeg bet bare tennene sammen og etterhvert som han ble sterkere så sugde han mer og mer og areola inn, og til slutt gapet han, så da ble det greit. Han var vel ca 5 uker når jeg ikke var sår lenger.
Han sovnet hele tiden på puppen. Den første måneden brukte jeg en time på hver amming. Ammet annehver time/hver time døgnet rundt i fire måneder. Var helt ødelagt av søvnmangel + at han ikke sov mer enn 10-20 min om gangen på dagen.
Jeg lå hele tiden og "vippen" til å ikke ha nok melk. Var så sliten at bare en tur på senteret gjorde at melkemengden gikk tydelig merkbart ned dagen etter og jeg måtte bruke ei uke på å jobbe den opp igjen. Jeg hadde vel økedøgn opptil ei uke hver gang, som var ca hver tredje uke.
Da han var rundt 2 mnd fikk jeg brystbetennelse. Etter beskjed fra legen om å pumpe det vekk først så gikk det heldigvis over ila et par døgn så jeg slapp antibiotika.
Han ville ikke ha fast føde fra 6 mnd så jeg ammet fremdeles annenhver time hele dagen til 10 mnd alder. Mellom 6 og 10 mnd ammet jeg et par ganger på natten, da avvente han seg selv. Men det var på natta jeg hadde mest melk, så etter et par måneder gikk melkemengden så mye ned at det ikke kom mer enn et par dråper til slutt. Så da fikk vi over til mme ei uke før han fylte ett år.



Yngste var født til termin og var mye mer våken og sterk. Gapet og tok tak og sugde ivrig uten å sovne "hele tiden" som storebroren. Men ble sår på sykehuset og det ga seg ikke. Ingen fant noe feil med sugetak eller ammestilling så da var det ingenting å få gjort. Ble også sjekket for sopp og bakterier og stramt tungebånd, men nei. Jeg satt å bet tennene sammen og klarte ikke snakke men bare puste meg igjennom ammingene. Heldigvis brukte hun bare ca 15 min. Men ville ha mat annenhver/hver halvannen time. Hvis hun våknet før (veldig var på lyder) var pupp det eneste som roet henne og jeg ble så forbannet på mormoren som mente at man fint kunne stryke på og bære en baby uten at hun våknet. Så våknet hun og jeg måtte bruke puppen for å roe henne. Når hun var rundt 2 mnd skjedde det noe - hun tok ikke smokk lenger og heller ikke flaske (hadde gitt litt utpumpet melk både fra kopp og flaske innimellom for avlastning av såre brystvorter) og så gjorde det ikke vondt mer. Så noe med sugeteknikken hennes endret seg tydeligvis. Men ser holdt bare en måneds tid før der ble vondt igjen og jeg hadde konstant såre brystvorter enda i 3 måneder. Fra 6 mnd bedret det seg, var sårt/ikke sårt i perioder. Jeg husker det var verre i de periodene hun var urolig ved puppen. Typisk 3mnd krise-amming. Så det var nok årsaken til at jeg ble sår igjen. Fra 3mnd stod jeg og byssetiden sang og ammet for at hun skulle ta brystet - gjerne alene på soverommet.
Hun ville heller ikke ha fast føde. Da hun var 3 mnd så begynte hun å sove 5-6 timer i strekk på natten, men ved 6 mnd så var vi tilbake til amming annenhver time døgnet rundt. Det fortsatte til hun var 1,5 år men fikk i henne et par-tre små måltider med fast føde i tillegg fra 1 års alderen. Ammet hver andre/tredje time på natten fram til 2 år.
Jeg slet ikke så mye med melkeproduksjonen denne gangen, var litt mer avslappet ift at jeg visste jeg kunne få det til. Men hadde nok av økedøgn denne gangen også.
Nå er hun 2 år og jeg ammer morgen + noen ganger 1-2 ganger på ettermiddagen.
 
Last edited:
Åh huff. Det hørtes ikke noe særlig ut! Å amme baby med stramt tungebånd kan være kjempevondt. Utrolig at du holdt ut så lenge med første! Kjempebra at du har fått ordentlige hjelp denne gangen da :Heartred

Jeg plagdes også mye med ammingen med første. Hadde også store smerter og sår som "aldri" grodde til tross før at jeg brukte skjold de 4 første mnd. Til forskjell fra deg oppsøkte jeg hjelp der jeg kunne. Var 14 ganger på ammepol.! De mente at alt var bra med sugetak og tungebåndet også var fint. Så ble satt på soppkur i nesten to mnd. uten bedring. Melkeprøve og prøve av brystet ble tatt flere ganger for å utelukke noe bakterielt og var også hos hudlege fordi de lurte på om det kunne være eksem/psoriasis. Men ingenting førte frem. Pumpet og ga på flaske i perioder for å avlaste både puppen og psyken.

Etter over 3 mnd. og tre brystbetennelser og like mange antibiotikabehandlinger, syntes både HS og damene på ammepol. at jeg burde gi opp og i allefall gå over til delamming, men jeg er også supersta og syntes det var ekstra tungt å skulle slutte/trappe ned når ingen kunne gi meg en forklaring på hvorfor det var sånn. Tok til slutt som en siste mulighet, kontakt med ammehjelpen og ble satt i kontakt med en ammespesialist (kunne jeg bare gjort det mye tidligere!). Hadde flere skype konsultasjoner og mannen min filmet flere amminger som vi sendte til henne. Hun mente raskt at problemet var så enkelt som dårlig/feil sugetak, selv om ingen andre hadde fanget det opp. Etter mye veiledning, bruk av biological nurturing og "starte på nytt" kunne jeg endelig amme gutten min uten smerter :Heartred

Tre uker etterpå klarte vi å slutte med skjoldene, men da begynnte andre problemer (ikke før senere at jeg har skjønnt sammenhengen med skjoldbruken). Gutten min var illsint under de fleste amminger. Kunne amme litt og så bli kjempefortvilet. Han gikk dårlig opp vekt i flere uker og jeg fikk min fjerde brystbetennels og antibiotikakur. Jeg søkte igjen hjelp hos HS og på ammepol. uten at de så sammenhengen eller hadde noen forslag om hva det kom av. Jeg pumpet i tillegg for å få opp melkeproduksjonen da jeg jo ble overbevist om at jeg måtte ha lite melk siden han ble så sint og i tillegg gikk dårlig opp i vekt. Men jeg holdt ut og ting ble gradvis bedre. Ikke før jeg selv leste til ammehjelperprøven at jeg skjønnte hva som egentlig hadde skjedd. Hva uroen, den dårlige vektoppgangen og de tilbakevendende brystbetennelsene kom av. Så enkelt men likevell så vanskelig :meh: Overproduksjon! Jeg hadde tette melkeganger hver eneste dag!! I 4-5 mnd. men trodde det var sånn alle hadde det. Så lenge jeg brukte skjold ble melkestrømmen bremset litt, men da jeg sluttet med skjoldene fikk gutten min alle melken sprutet rett inn i munnen og det var både uvant og ubehagelig, dermed spiste han også mindre (men stor vektoppgang er mer vanlig enn lav vektoppgang, selv om det også skjer). Produksjonen stabiliserte seg heldigvis rundt 5-6 mnd.

Vi har også hatt to lange perioder (opptil flere mnd.) med brystnekt på dagtid (spiste til gjenngjeld mer på natt), men brystnekten var bare småting i forhold til alt annet.

Vi ammer enda. Han er 25 mnd. nå. Amming fra 1 til 2 år har bare vært kos! :Heartred

Det jeg blir mest frustrert over når jeg tenker tilbake er hvor vanskelig det var å få god hjelp, enda for så enkle ting :( hadde god hjelp vært mer tilgjengelig hadde nok mange flere ammet, og ammet lengre. Men skjønner godt at mange gir opp, det er totalt utmattende å plages sånn :confused:
 
Last edited:
Eldste var født på grensen til prematur og var svak. Han gapet aldri, men tok tak ytterst og suttet i seg brystvorten. Det gikk faktisk ikke an å få han til å gape, måtte bruke skjold i begynnelsen og lirke det inn i munnen hans. Lå bare å suttet på tungen sin. De første par ukene var han sløv av medisineringen jeg fikk, så antageligvis sov han for lenge og var for sulten når han først våknet for mat. Det kan ha vært en medvirkende årsak også. Men jeg bet bare tennene sammen og etterhvert som han ble sterkere så sugde han mer og mer og areola inn, og til slutt gapet han, så da ble det greit. Han var vel ca 5 uker når jeg ikke var sår lenger.
Han sovnet hele tiden på puppen. Den første måneden brukte jeg en time på hver amming. Ammet annehver time/hver time døgnet rundt i fire måneder. Var helt ødelagt av søvnmangel + at han ikke sov mer enn 10-20 min om gangen på dagen.
Jeg lå hele tiden og "vippen" til å ikke ha nok melk. Var så sliten at bare en tur på senteret gjorde at melkemengden gikk tydelig merkbart ned dagen etter og jeg måtte bruke ei uke på å jobbe den opp igjen. Jeg hadde vel økedøgn opptil ei uke hver gang, som var ca hver tredje uke.
Da han var rundt 2 mnd fikk jeg brystbetennelse. Etter beskjed fra legen om å pumpe det vekk først så gikk det heldigvis over ila et par døgn så jeg slapp antibiotika.
Han ville ikke ha fast føde fra 6 mnd så jeg ammet fremdeles annenhver time hele dagen til 10 mnd alder. Mellom 6 og 10 mnd ammet jeg et par ganger på natten, da avvente han seg selv. Men det var på natta jeg hadde mest melk, så etter et par måneder gikk melkemengden så mye ned at det ikke kom mer enn et par dråper til slutt. Så da fikk vi over til mme ei uke før han fylte ett år.



Yngste var født til termin og var mye mer våken og sterk. Gapet og tok tak og sugde ivrig uten å sovne "hele tiden" som storebroren. Men ble sår på sykehuset og det ga seg ikke. Ingen fant noe feil med sugetak eller ammestilling så da var det ingenting å få gjort. Ble også sjekket for sopp og bakterier og stramt tungebånd, men nei. Jeg satt å bet tennene sammen og klarte ikke snakke men bare puste meg igjennom ammingene. Heldigvis brukte hun bare ca 15 min. Men ville ha mat annenhver/hver halvannen time. Hvis hun våknet før (veldig var på lyder) var pupp det eneste som roet henne og jeg ble så forbannet på mormoren som mente at man fint kunne stryke på og bære en baby uten at hun våknet. Så våknet hun og jeg måtte bruke puppen for å roe henne. Når hun var rundt 2 mnd skjedde det noe - hun tok ikke smokk lenger og heller ikke flaske (hadde gitt litt utpumpet melk både fra kopp og flaske innimellom for avlastning av såre brystvorter) og så gjorde det ikke vondt mer. Så noe med sugeteknikken hennes endret seg tydeligvis. Men ser holdt bare en måneds tid før der ble vondt igjen og jeg hadde konstant såre brystvorter enda i 3 måneder. Fra 6 mnd bedret det seg, var sårt/ikke sårt i perioder. Jeg husker det var verre i de periodene hun var urolig ved puppen. Typisk 3mnd krise-amming. Så det var nok årsaken til at jeg ble sår igjen. Fra 3mnd stod jeg og byssetiden sang og ammet for at hun skulle ta brystet - gjerne alene på soverommet.
Hun ville heller ikke ha fast føde. Da hun var 3 mnd så begynte hun å sove 5-6 timer i strekk på natten, men ved 6 mnd så var vi tilbake til amming annenhver time døgnet rundt. Det fortsatte til hun var 1,5 år men fikk i henne et par-tre små måltider med fast føde i tillegg fra 1 års alderen. Ammet hver andre/tredje time på natten fram til 2 år.
Jeg slet ikke så mye med melkeproduksjonen denne gangen, var litt mer avslappet ift at jeg visste jeg kunne få det til. Men hadde nok av økedøgn denne gangen også.
Nå er hun 2 år og jeg ammer morgen + noen ganger 1-2 ganger på ettermiddagen.

Skjønner du har lagt mye arbeid i å få det til og forstår det må ha vært veldig tungt til tider. Eldsta mi måtte jeg også alltid roe ned med pupp, spesielt når hun våknet om natten. Helt fram til hun var over året våknet hun alt mellom 10-45 min imellom på natta og da tok det gjerne en times tid med pupp for at skulle sovne igjen, er ikke noe greit når det er sånn. Det er så flott at det bedret seg etterhvert og at sårhet gikk over :) Var det ammepoliklinikken du var på, eller fikk du hjelp av ammehjelpen? Virker som mange går til ammehjelpen som siste utvei, dog de ofte er flinkere til å finne feil der andre ikke ser det. De så at yngste min hadde litt stramt tungebånd, men ikke så stramt at det vanligvis ville vært et problem(det var på ammepoliklinikken), mens en jordmor(også ammehjelper) så faktoren med at jeg har veldig sensitiv hud og at derfor var den lille stramheta mer enn nok til at det ble sårt.
 
Åh huff. Det hørtes ikke noe særlig ut! Å amme baby med stramt tungebånd kan være kjempevondt. Utrolig at du holdt ut så lenge med første! Kjempebra at du har fått ordentlige hjelp denne gangen da :Heartred

Jeg plagdes også mye med ammingen med første. Hadde også store smerter og sår som "aldri" grodde til tross før at jeg brukte skjold de 4 første mnd. Til forskjell fra deg oppsøkte jeg hjelp der jeg kunne. Var 14 ganger på ammepol.! De mente at alt var bra med sugetak og tungebåndet også var fint. Så ble satt på soppkur i nesten to mnd. uten bedring. Melkeprøve og prøve av brystet ble tatt flere ganger for å utelukke noe bakterielt og var også hos hudlege fordi de lurte på om det kunne være eksem/psoriasis. Men ingenting førte frem. Pumpet og ga på flaske i perioder for å avlaste både puppen og psyken.

Etter over 3 mnd. og tre brystbetennelser og like mange antibiotikabehandlinger, syntes både HS og damene på ammepol. at jeg burde gi opp og i allefall gå over til delamming, men jeg er også supersta og syntes det var ekstra tungt å skulle slutte/trappe ned når ingen kunne gi meg en forklaring på hvorfor det var sånn. Tok til slutt som en siste mulighet, kontakt med ammehjelpen og ble satt i kontakt med en ammespesialist (kunne jeg bare gjort det mye tidligere!). Hadde flere skype konsultasjoner og mannen min filmet flere amminger som vi sendte til henne. Hun mente raskt at problemet var så enkelt som dårlig/feil sugetak, selv om ingen andre hadde fanget det opp. Etter mye veiledning, bruk av biological nurturing og "starte på nytt" kunne jeg endelig amme gutten min uten smerter :Heartred

Tre uker etterpå klarte vi å slutte med skjoldene, men da begynnte andre problemer (ikke før senere at jeg har skjønnt sammenhengen med skjoldbruken). Gutten min var illsint under de fleste amminger. Kunne amme litt og så bli kjempefortvilet. Han gikk dårlig opp vekt i flere uker og jeg fikk min fjerde brystbetennels og antibiotikakur. Jeg søkte igjen hjelp hos HS og på ammepol. uten at de så sammenhengen eller hadde noen forslag om hva det kom av. Jeg pumpet i tillegg for å få opp melkeproduksjonen da jeg jo ble overbevist om at jeg måtte ha lite melk siden han ble så sint og i tillegg gikk dårlig opp i vekt. Men jeg holdt ut og ting ble gradvis bedre. Ikke før jeg selv leste til ammehjelperprøven at jeg skjønnte hva som egentlig hadde skjedd. Hva uroen, den dårlige vektoppgangen og de tilbakevendende brystbetennelsene kom av. Så enkelt men likevell så vanskelig :meh: Overproduksjon! Jeg hadde tette melkeganger hver eneste dag!! I 4-5 mnd. men trodde det var sånn alle hadde det. Så lenge jeg brukte skjold ble melkestrømmen bremset litt, men da jeg sluttet med skjoldene fikk gutten min alle melken sprutet rett inn i munnen og det var både uvant og ubehagelig, dermed spiste han også mindre (men stor vektoppgang er mer vanlig enn lav vektoppgang, selv om det også skjer). Produksjonen stabiliserte seg heldigvis rundt 5-6 mnd.

Vi har også hatt to lange perioder (opptil flere mnd.) med brystnekt på dagtid (spiste til gjenngjeld mer på natt), men brystnekten var bare småting i forhold til alt annet.

Vi ammer enda. Han er 25 mnd. nå. Amming fra 1 til 2 år har bare vært kos! :Heartred

Det jeg blir mest frustrert over når jeg tenker tilbake er hvor vanskelig det var å få god hjelp, enda for så enkle ting :( hadde god hjelp vært mer tilgjengelig hadde nok mange flere ammet, og ammet lengre. Men skjønner godt at mange gir opp, det er totalt utmattende å plages sånn :confused:

Fantastisk at du stod på ditt for å få den hjelpa du trengte! Synes alt blir litt leit når den gode hjelpa er der ute(ammehjelpa), men folk tar det som siste utvei... De er jo der for å hjelpe ammende mødre som sliter og det er jo det de har spesialisert seg på, allikevel drar man alle andre steder først. -.- Helt utrolig at det var så enkelt som overproduksjon, men det er vanskelig å se hvis ingenting linker direkte opp til det. Jeg slet også med overproduksjon, bare ikke i like stor grad som deg. Kunne ha melkespreng lenge etter hun fylte året og jeg lakk gjennom ammeinnlegg etter ammeinnlegg helt til jeg sluttet å amme, sprutet til alle kanter gjorde det og.. :S Hun slet til tider med å amme rettlig, og det kan ha vært en medvirkende faktor på sårheta. Men hun la godt på seg og det var ikke noe jeg tenkte på som unormalt, tenkte at der var slik til alle jeg og. Mye melk har jeg nu og men har vært forberedt, SP jeg begynte med å blokkamme for å kunne stabilisere melkemengden, som har virket til en viss grad ihvertfall.

Det fine etter at vi sluttet å amme dog var at hun ble en kjempe koseunge. Hun skulle ikke ha en klem engang mens jeg ammet henne, men etter jeg sluttet ble hun så kosat både på meg og mannen, og det har vært en fantastisk trøst til ikke å kunne amme <3
 
Skjønner du har lagt mye arbeid i å få det til og forstår det må ha vært veldig tungt til tider. Eldsta mi måtte jeg også alltid roe ned med pupp, spesielt når hun våknet om natten. Helt fram til hun var over året våknet hun alt mellom 10-45 min imellom på natta og da tok det gjerne en times tid med pupp for at skulle sovne igjen, er ikke noe greit når det er sånn. Det er så flott at det bedret seg etterhvert og at sårhet gikk over :) Var det ammepoliklinikken du var på, eller fikk du hjelp av ammehjelpen? Virker som mange går til ammehjelpen som siste utvei, dog de ofte er flinkere til å finne feil der andre ikke ser det. De så at yngste min hadde litt stramt tungebånd, men ikke så stramt at det vanligvis ville vært et problem(det var på ammepoliklinikken), mens en jordmor(også ammehjelper) så faktoren med at jeg har veldig sensitiv hud og at derfor var den lille stramheta mer enn nok til at det ble sårt.
Ja hadde til tider ungen hengende på puppen størsteparten av tiden, spesielt eldste.

Tungebånd, sopp, trøske og bakterieprøve ble sjekket hos fastlegen. Ammestilling og sugetak ble sjekket av både jordmødre og barnepleiere på barsel, helsesøster på helsestasjonen og ei jordmor på barsel poliklinikken. Ammehjelpen hadde jeg kontakt med over nett, ingen i nærheten. Både lege og hs prøvde å ringe kompetansesenteret for amming men de tok ikke telefonen.
 
Last edited:
Jeg var fast bestemt på å amme, samme hva.
Mini var dysmatur, født 37+0, hadde gulsott og var veldig svak.
Jeg pumpet døgnet rundt for å få ut råmelk, som han fikk sammen med Nutramigen før melka kom i gang, og etter et tungt svangerskap og 67 timer i fødsel, var jeg så sliten at jeg til slutt sovnet i samtale med en barnepleier.
Da skjønte de at jeg trengte litt hjelp, og de ga ham råmelk og Nutramigen med sprøyte innimellom, sånn at jeg fikk sovet mer enn 30 min sammenhengende, og slapp å føle at jeg trengte å pumpe hvert våkne sekund.
Det satt så langt inne for meg å be om hjelp, for jeg følte at jeg i det minste burde være i stand til å fø mitt eget barn..

Etter vi kom hjem, måtte vi vekke ham hver 3 time for å amme, og han hadde kolikk.
Han ville kun sove med puppen i munnen, så jeg ammet 24/7, gikk ned masse i vekt og fikk nok i retrospektiv en fødselsdepresjon.

Da mini var 10 uker, var vi i en bilulykke.
Jeg fikk hjernerystelse, brakk ryggen på tre steder, brakk håndleddet, og var blind på det ene øyet i noen uker.
(Heldigvis gikk det bra med mini og pappaen. <3)
Jeg klarte ikke annet enn å ligge mesteparten av døgnet. Jeg fikk ikke løftet, ikke holdt, ikke stelt gutten vår.
(Pappaen var hjemme med oss.)
Amming var det eneste jeg fikk til, siden jeg kunne gjøre det liggende helt rolig.
Det var livslinen min til sønnen vår, og derfor tok jeg ikke de kraftige smertestillende jeg fikk utskrevet, til tross for at samtlige leger trodde jeg var gal, og mente jeg måtte kutte ut ammingen.
Det hadde vært en dødsdom, og et vanvittig nederlag for meg å måtte slutte.

Mini fulgte sin egen kurve, men trengte mye mat.
Jeg prøvde å gi ham mme, men han tok ingen typer flasker, ville ikke sprøyte/begermates, kun pupp gjaldt.
Det var godt når vi endelig kunne begynne med fast føde da han ble 6 mnd, for vår talentløse helsesøster hadde stått over meg med mme'en i mange måneder, og ment vi måtte slutte med ammingen.
Vi visste at mini hadde det bra, og han var ikke undervektig, og manglet ikke noe, annet enn en kompetent helsesøster. :p

Da han var litt over 10 mnd, vennet han seg selv av med puppen, og jeg begynte på smertestillende.
DA kunne jeg for første gang nyte permisjonen, uten depresjon, uten smerter og uten stress.
Jeg koste meg med ammingen de siste månedene, og synes det var veldig kos, samt praktisk.
Litt vemodig at han ikke ville ha mer pupp, men også veldig deilig, da jeg kunne fokusere på å være mamma, og ikke bare en utmattet melkeku med store smerter.

Neste gang skal jeg be om hjelp tidligere, og ikke slite meg helt ihjel på egenhånd for å amme, selv om jeg gjerne vil få det til da også.
Jeg sier jo alltid til alle andre at det viktigste er at babyen får mat, og; "mamming før amming," men det er mye vanskeligere å ta sitt eget råd enn å gi det velment til andre.

Jeg håper, og tror det blir lettere neste gang, fordi jeg da ikke kommer til å være like redd, usikker og tvilende på meg selv, fordi jeg vet så mye mer nå, både mht tilegnet kunnskap og erfaring.
Jeg KAN å amme, jeg kan å være en god mor (uansett om babyen får pupp eller mme) og barnet mitt har det bra. <3

Mini får forresten flaske nå, 1-2 ganger om dagen, men bare for kos, for nå elsker han mme, og tar gjerne flaske. :p
Jeg hadde fryseren full av pumpemelk som jeg skulle gi etter ammeslutt og i maten, men den ble dårlig, og luktet/smakte tran..
Anbefaler alle å sjekke om melka tåler frysing før de satser på å fylle fryseren. ;)
 
Last edited:
Ja hadde til tider ungen hengende på puppen størsteparten av tiden, spesielt eldste.

Tungebånd, sopp, trøske og bakterieprøve ble sjekket hos fastlegen. Ammestilling og sugetak ble sjekket av både jordmødre og barnepleiere på barsel, helsesøster på helsestasjonen og ei jordmor på barsel poliklinikken. Ammehjelpen hadde jeg kontakt med over nett, ingen i nærheten. Både lege og hs prøvde å ringe kompetansesenteret for amming men de tok ikke telefonen.

Jeg bare lurer, men er det mulig at du faktisk sleit med overproduksjon med yngste? Man kan bli sår ved amming selv om de har tilsynelatende godt grep og alt, men belastningen kan bli for stor hvis det kom for mye melk. Kan også forklare hvorfor du var mest sår når hun var urolig.
 
Jeg var fast bestemt på å amme, samme hva.
Mini var dysmatur, født 37+0, hadde gulsott og var veldig svak.
Jeg pumpet døgnet rundt for å få ut råmelk, som han fikk sammen med Nutramigen før melka kom i gang, og etter et tungt svangerskap og 67 timer i fødsel, var jeg så sliten at jeg til slutt sovnet i samtale med en barnepleier.
Da skjønte de at jeg trengte litt hjelp, og de ga ham råmelk og Nutramigen med sprøyte innimellom, sånn at jeg fikk sovet mer enn 30 min sammenhengende, og slapp å føle at jeg trengte å pumpe hvert våkne sekund.
Det satt så langt inne for meg å be om hjelp, for jeg følte at jeg i det minste burde være i stand til å fø mitt eget barn..

Etter vi kom hjem, måtte vi vekke ham hver 3 time for å amme, og han hadde kolikk.
Han ville kun sove med puppen i munnen, så jeg ammet 24/7, gikk ned masse i vekt og fikk nok i retrospektiv en fødselsdepresjon.

Da mini var 10 uker, var vi i en bilulykke.
Jeg fikk hjernerystelse, brakk ryggen på tre steder, brakk håndleddet, og var blind på det ene øyet i noen uker.
(Heldigvis gikk det bra med mini og pappaen. <3)
Jeg klarte ikke annet enn å ligge mesteparten av døgnet. Jeg fikk ikke løftet, ikke holdt, ikke stelt gutten vår.
(Pappaen var hjemme med oss.)
Amming var det eneste jeg fikk til, siden jeg kunne gjøre det liggende helt rolig.
Det var livslinen min til sønnen vår, og derfor tok jeg ikke de kraftige smertestillende jeg fikk utskrevet, til tross for at samtlige leger trodde jeg var gal, og mente jeg måtte kutte ut ammingen.
Det hadde vært en dødsdom, og et vanvittig nederlag for meg å måtte slutte.

Mini fulgte sin egen kurve, men trengte mye mat.
Jeg prøvde å gi ham mme, men han tok ingen typer flasker, ville ikke sprøyte/begermates, kun pupp gjaldt.
Det var godt når vi endelig kunne begynne med fast føde da han ble 6 mnd, for vår talentløse helsesøster hadde stått over meg med mme'en i mange måneder, og ment vi måtte slutte med ammingen.
Vi visste at mini hadde det bra, og han var ikke undervektig, og manglet ikke noe, annet enn en kompetent helsesøster. :p

Da han var litt over 10 mnd, vennet han seg selv av med puppen, og jeg begynte på smertestillende.
DA kunne jeg for første gang nyte permisjonen, uten depresjon, uten smerter og uten stress.
Jeg koste meg med ammingen de siste månedene, og synes det var veldig kos, samt praktisk.
Litt vemodig at han ikke ville ha mer pupp, men også veldig deilig, da jeg kunne fokusere på å være mamma, og ikke bare en utmattet melkeku med store smerter.

Neste gang skal jeg be om hjelp tidligere, og ikke slite meg helt ihjel på egenhånd for å amme, selv om jeg gjerne vil få det til da også.
Jeg sier jo alltid til alle andre at det viktigste er at babyen får mat, og; "mamming før amming," men det er mye vanskeligere å ta sitt eget råd enn å gi det velment til andre.

Jeg håper, og tror det blir lettere neste gang, fordi jeg da ikke kommer til å være like redd, usikker og tvilende på meg selv, fordi jeg vet så mye mer nå, både mht tilegnet kunnskap og erfaring.
Jeg KAN å amme, jeg kan å være en god mor (uansett om babyen får pupp eller mme) og barnet mitt har det bra. <3

Mini får forresten flaske nå, 1-2 ganger om dagen, men bare for kos, for nå elsker han mme, og tar gjerne flaske. :p
Jeg hadde fryseren full av pumpemelk som jeg skulle gi etter ammeslutt og i maten, men den ble dårlig, og luktet/smakte tran..
Anbefaler alle å sjekke om melka tåler frysing før de satser på å fylle fryseren. ;)

Det er utrolig det du må ha godt igjennom, og synes du er helt utrolig! Skjønner godt at det må ha føltes som et nederlag å måtte potensielt slutte med amming etter alt du har gjennomgått, husker jeg følte det slik jeg og. Det føltes som det største nederlaget i mitt liv å ikke kunne amme. Det er helt rart det der, man mener jo det når man sier det og, at det viktigste er å passe på seg selv og ikke stresse med ammingen om det blir for mye. Men vet jeg ville følt det som et like stort nederlag denne gangen og om det skulle gjenta seg.. Det er fantastisk at dere har det så bra no <3 Og håper forholdene blir litt bedre neste gang :)
 
Jeg bare lurer, men er det mulig at du faktisk sleit med overproduksjon med yngste? Man kan bli sår ved amming selv om de har tilsynelatende godt grep og alt, men belastningen kan bli for stor hvis det kom for mye melk. Kan også forklare hvorfor du var mest sår når hun var urolig.
Nei jeg hadde på grensen til for lite hele tiden med begge.
 
Back
Topp