Jeg er for likestilling.
Problemet er at jeg VET at kvinnekamp og likestilling innebærer at alle kvinner skal ha frihet til å velge om de vil være arbeidstakere på heltid eller deltid, eller hjemmearbeidende husmødre.
Men INSTINKTET mitt sier at alle som velger seg bort fra arbeidsmarkedet skader kampen om likelønn, likestilling osv. - selv om hodet mitt altså er fullt klar over at arbeidsmarkedet er en kamparena hvor ting foregår på mannens premisser.
Jeg jobber med disse følelsene, men reagerer dessverre ofte negativt når jeg hører at folk velger å gå hjemme med barna - men bare fordi MIN ettåring stooortrivdes i barnehagen betyr jo ikke det at det er riktig for andre!
I tillegg har jeg lettere for å godta at kvinner med/under utdannelse eller jobb tar seg et ekstra friår, enn at (unge) kvinner uten utdannelse eller arbeidserfaring blir gående hjemme og la seg forsørges av samboeren - rett og slett fordi jeg ser så mange fortvilte alenemødre som blir stående igjen på bar bakke når de plutselig ikke har noen forsørger lenger, og ikke har NOENTING å falle tilbake på. Eller enda verre - de som blir værende i helt uholdbare forhold fordi de ikke tør å gå - fordi de vet de ikke har noe å falle tilbake på... [8|]
Men dette er som sagt MINE hang-ups. [;)]
Selvfølgelig ergrer det meg også at det så og si bare er kvinner som tar ut kontantstøtte for å være hjemme - er det virkelig slik at ALLE kvinner finner seg menn med høyere lønn, eller at alle menn finner seg kvinner med lavstatusyrke og lav lønn? [8|]
Eller har ikke lønn så mye å si når mor vil være hjemme?
Jeg vet ikke jeg - jeg vet bare at en del av meg synes vi bør ha ca. 10 000 i kontantstøtte, slik at det å være hjemme et år ekstra blir et reelt alternativ for flere, og en annen del av meg synes vi skal fjerne hele greia siden vi mangler arbeidskraft her i landet og vi må ha flere kvinner ut i full jobb! [8D][:D]
