Dere som var usikre på om dere ville ha mer enn et barn

[Fenomen]

Hvordan ”endte” det? Har dere fått flere eller har dere bestemt dere for at det holder med et? Eller er du foresatt i tenkeboksen? Hva var eventuelt avgjørende for at det ble som det ble?

 

[LittleBiii]

Jeg har riktignok alltid ønsket flere barn, men satt med de samme følelsene og tankene om at jeg var redd for å ikke ha nok kjærlighet til flere og at jeg ikke kom til å bli like glad i minsta som det jeg var og er i eldstemann. Men kjærligheten bare bobler over for begge to. De er så glad i hverandre og de sjarmerer mammaen sin i senk Så du vil nok bli like glad i neste baby om du skulle føle for å få flere

 

[trallemamma]

Jeg hadde et fælt svangerskap med første, og en lang og grusom fødsel. Ble likevel gravid og fikk en til, og nå venter vi nr 4... Og jeg har ikke mindre kjærlighet til noen av de neste vi fikk. Og det du nødvendigvis må "ta fra" første av oppmerksomhet,- får hun igjen i utrolig masse positive ting ved å ha søsken, som veier enda tyngre enn å bli skjemt bort med oppmerksomhet bare på seg. Bare fint å lære tidlig å måtte dele den! Og det er virkelig en stor glede å se hvor stor glede søsknene har i hverandre! Jeg vil faktisk råde deg til å ikke ha mer enn max 2,5 år mellom da, vi har sett at det er mindre sjalusi der det er kortere mellom, og de har mer til felles i lek! ;-) Vår erfaring da, mange andre råder annerledes.

 

[My heart]

Hvis ønsket om barn er så sterkt hadde jeg gått for det. Du kan også be om keisersnitt neste gang. Jeg var også stormforelsket i første og trodde ikke jeg kunne bli like glad i en ny baby.. men det blir du

 

[Eliz92]

Det er helt normalt å ha litt forskjellige følelser. Med første mann hadde jeg dager hvor jeg tenkte: jeg ønsker ikke flere. Dager som var fine som gjorde at jeg ønsket flere. Jeg hoppet i det for jeg ønsket å ikke ha for stor aldersforskjell på ungene. Etter barn 2 har jeg tenkt at jeg er ikke ferdig kg vil ha en til.
Barn og svangerskap er forskjellige. Barn nr to er lettere enn barn nr en. Du vet hva du går til og man har rutiner.

 

[Ccaa]

Hvordan ”endte” det? Har dere fått flere eller har dere bestemt dere for at det holder med et? Eller er du foresatt i tenkeboksen? Hva var eventuelt avgjørende for at det ble som det ble?

Jeg har alltid sett for meg å skulle få to barn men etter en traumatisk fødsel og tøffe første 6 mnd. er jeg nå så usikker. Jeg sa det da hun var nyfødt og alle sa ”vent og se, du endrer mening”. Nå er hun riktignok bare 1 år men jeg er fortsatt veldig skeptisk. Jeg kunne nok ha levd greit med å kun ha henne men jeg vil så gjerne gi henne søsken. Vi er en liten familie og samboer er enebarn, og jeg ser hva han mangler. Jeg har selv søsken og synes det har vært og er så fint. Men jeg synes det er så skummelt. Jeg synes det er mye skumlere å ta avgjørelsen om å få flere barn enn å skulle få barn i utgangspunktet! Jeg vet at det ikke haster men om vi skal ha flere vil jeg ha 2-3 år mellom. Nå har hun vi har blitt så stor, vi har blitt vandt til den nye hverdagen og hun sover OK. Jeg er redd for å ødelegge det og redd for å ikke ha nok kjærlighet til en til. Jeg er også redd for at vi ikke skal ha nok oppmerksomhet til henne. Jeg ønsket meg barn så lenge og hun var så spesiell for meg, jeg klarer ikke å se for meg og måtte sette henne litt til side. Jeg er også veldig redd for å føde igjen.

Noen som har kjent på det samme og som har tanker eller råd?

Jeg var i en periode veldig fornøyd med en og ønsket ikke flere. Men så har venner rundt fått flere og jeg ser hvor stor glede barna har av hverandre. Jeg har alltid sagt at hvis vi skal ha flere kan det ikke være mer enn 4 år mellom de. Så nå måtte vi bestemme oss. Gravid med nr.2 nå. Dette barnet er ønsket for at sønnen ikke skal bli alenebarn(høres veldig rart ut kanskje, men vet at jeg kommer til å bli like glad i denne), mulig det også blir flere

 

[K+N=ML]

Vi er/har hvert usikre på om vi vil ha en til. Men vi har bare en gutt, han er 4,5 år og vi ender nok bare opp med han. Vi er godt fornøyd med bare en og det passer vår livssituasjon godt.
Jeg er ikke engstelig for å ikke bli like glad i en evnt nestemann feks. Men vi føler oss bare ferdig, samtidig som vi er åpne for en attpåklatt

Ønsker dere en til, så gå for det. Klisje og si, men småbarnsperioden er bare en kort periode av deres og barnas liv, og det blir enklere etterhvert

 

[FruMarihøne]

Hvordan ”endte” det? Har dere fått flere eller har dere bestemt dere for at det holder med et? Eller er du foresatt i tenkeboksen? Hva var eventuelt avgjørende for at det ble som det ble?

Jeg har alltid sett for meg å skulle få to barn men etter en traumatisk fødsel og tøffe første 6 mnd. er jeg nå så usikker. Jeg sa det da hun var nyfødt og alle sa ”vent og se, du endrer mening”. Nå er hun riktignok bare 1 år men jeg er fortsatt veldig skeptisk. Jeg kunne nok ha levd greit med å kun ha henne men jeg vil så gjerne gi henne søsken. Vi er en liten familie og samboer er enebarn, og jeg ser hva han mangler. Jeg har selv søsken og synes det har vært og er så fint. Men jeg synes det er så skummelt. Jeg synes det er mye skumlere å ta avgjørelsen om å få flere barn enn å skulle få barn i utgangspunktet! Jeg vet at det ikke haster men om vi skal ha flere vil jeg ha 2-3 år mellom. Nå har hun vi har blitt så stor, vi har blitt vandt til den nye hverdagen og hun sover OK. Jeg er redd for å ødelegge det og redd for å ikke ha nok kjærlighet til en til. Jeg er også redd for at vi ikke skal ha nok oppmerksomhet til henne. Jeg ønsket meg barn så lenge og hun var så spesiell for meg, jeg klarer ikke å se for meg og måtte sette henne litt til side. Jeg er også veldig redd for å føde igjen.

Noen som har kjent på det samme og som har tanker eller råd?

Jeg er litt i samme båt som deg. Bare mye tidligere i prosessen. Jeg er halvveis i graviditeten og den har slått meg helt ut. Spøy ukene 6-17. Nå har det roet seg, men kroopen er helt på halv stang, funker 10% i forhold til normalen i tillegg til at bekkenvondt og nye gravidplager dukker opp. Jeg er så ukomfortabel med dette at jeg er som deg. Ønsker ikke å gjøre det igjen. Men vil i utgangspunktet ha to barn.

Så skjønner problemstillingen din godt.

Her har jeg kommet frem til at jeg skal klare to. Men ikke mer. Det er såpass at jeg vurderer stwrilisering etter nr 2. For å være helt sikker på å ikke måtte gjøre dette en tredje gang. (Og jeg har ikke født enda engang) så du har min fulle forståelse om du lar vær! (Uansett egentlig)

Men som noen skrev over her kan man jo undersøke mulighetene for keisersnitt, om det var fødselen og følgene av den som var problemet Ellers er det mange barn som trenger fosterhjem i Norge. Også flyktningbarn, som har kommet hit uten familie, som man sannsynligvis kan adoptere etter noen år.

 

[Veivalsa]

Jeg må si at jeg synes en til virker mer overveldende med søsken nå, mulig fordi jeg nå vet alt hva mi må gjennom med en til. Før han her var jeg liksom lykkelig uvitende, utenom at jeg har født 2 ganger da, så der visste jeg hva jeg gikk til. Og likevel kan det bli helt annerledes alt sammen med en helt annen baby.
Jeg vet at jeg helt sikkert vil ha en til, men av ulike grunner er det ikke aktuelt før om 3-4 år uansett. Jeg elsker babyer, men kjenner at jeg vil at min skal være ferdig med babytida før en ny, også for å kunne nyte babytida med alle barna mine.

 

[Turid-Laila]

Ville ikke ha 1 en gang... Men det skjedde nå ikke helt med vilje så

Ett jævlig svangerskap etterpå kom hu ut. Det tok nærmere 3.5 år derimot før tanken på ny kom til da. Helst på dagen når barn nr 1 var 4 år, var jeg gravid.

Var ikke særlig svangerskap eller fødsel det heller... Og jeg skal ikke ha mer nå. Selv om jeg enda har lyst på til tider

 

[Klussedull]

Har hele tiden tenkt mer enn en jeg og. Men med totalruptur i første fødsel tok det tid før jeg ble klar, og i tillegg var lillemann et lite klistremerke, og jeg ville ha hakket mer stabil søvn på han først, ville ikke tvinge ham ut av den nærheten han trengte for tidlig med amming og samsoving. Begynte å bli klar for nr 2 når han var rundt 2 år, og ble gravid innen et halvår etter det. Blir ganske nøyaktig 3 år mellom de, jeg kjente at alt fra 2 år og økende ble grei aldersforskjell for oss. Vi begynner ikke helt på nytt, men samtidig er blivende storebror hakket mer selvstendig, forstår mer og kan gjøre seg forstått. Det ble riktig for oss, nå gleder vi oss alle og er mer klare enn vi ville vært med tettere søsken (også blivende storebror, som også har fått baby inni magen!)

 

[VictoriaH]

I tenkeboksen. Nå er jo ikke Leah veldig gammel ennå, så har jo naturligvis god tid før det blir aktuelt. Jeg er skeptisk mht nytt prematurt barn med langt opphold på NFI, klistremerkebaby, behovet for IVF og ift plass. Sjansen for prematurt barn er jo veldig tilstede, og det er jo ikke akkurat ønskelig - verken psykisk for meg å gå gjennom en gang til, tanken om vi ikke skal være like heldige (for vi har vært ekstremt heldige med Leah) og samvittigheten overfor henne om mammaen må tilbringe mange uker på sykehuset. Ang klistremerkebaby merker jeg det tærer på å ha et barn som krever så mye. Redd for å få det på nytt - både for forholdet, hvordan jeg skal ta vare på Leah oppi alt og for min egen del; nå teller jeg ned til hun blir større og mer selvstendig. IVF trengs vel ikke forklares. Og så er plassen en faktor med leilighet som er perfekt for oss 3 + hunden, men liten for 2 barn.

 

[Maddieh]

Vi venter første og tror det egentlig holder med en. Har litt med helse å gjøre egentlig

 

[Blu-Ray]

Hvordan ”endte” det? Har dere fått flere eller har dere bestemt dere for at det holder med et? Eller er du foresatt i tenkeboksen? Hva var eventuelt avgjørende for at det ble som det ble?

Jeg har alltid sett for meg å skulle få to barn men etter en traumatisk fødsel og tøffe første 6 mnd. er jeg nå så usikker. Jeg sa det da hun var nyfødt og alle sa ”vent og se, du endrer mening”. Nå er hun riktignok bare 1 år men jeg er fortsatt veldig skeptisk. Jeg kunne nok ha levd greit med å kun ha henne men jeg vil så gjerne gi henne søsken. Vi er en liten familie og samboer er enebarn, og jeg ser hva han mangler. Jeg har selv søsken og synes det har vært og er så fint. Men jeg synes det er så skummelt. Jeg synes det er mye skumlere å ta avgjørelsen om å få flere barn enn å skulle få barn i utgangspunktet! Jeg vet at det ikke haster men om vi skal ha flere vil jeg ha 2-3 år mellom. Nå har hun vi har blitt så stor, vi har blitt vandt til den nye hverdagen og hun sover OK. Jeg er redd for å ødelegge det og redd for å ikke ha nok kjærlighet til en til. Jeg er også redd for at vi ikke skal ha nok oppmerksomhet til henne. Jeg ønsket meg barn så lenge og hun var så spesiell for meg, jeg klarer ikke å se for meg og måtte sette henne litt til side. Jeg er også veldig redd for å føde igjen.

Noen som har kjent på det samme og som har tanker eller råd?

det siste du nevner skjer ikke mest sannsynlig det er ikke sånn at du har så og så mye kjærlighet, du har uendelig med det og nok til alle i hele verden! Så du be absolutt til et barn til

Du kan fint vente et år til før du bestemmer deg. Men husk, hvis du har sex kan du bli gravid.

 

[Fenomen]

.

 

[Stolt mamma]

Jeg har alltid villet ha flere barn, men tenke jeg kunne dele erfaringer for det.
Nr 1: ekstrem svangerskaps kvalme, traumatisk prematur fødsel og et år med utredning pga manglende vekt oppgang og forsinket motorisk utvikling.

Brukte ca 4 mnd på å bearbeide graviditet og fødsel. Nr 1 var ikke planlagt og jeg var ikke mentalt klar for å bli mamma. Synes det var en kjempe overgang.
MEN så kom jeg inn i det og ønske om nr 2 kom.

Nr 2: ekstrem svangerskapskvalme, traumatisk prematur fødsel. Men denne gangen var jeg mentalt tilstede. Hadde gått igjennom alt en gang før. Morsfølelsen kom allerede når babyen lå i magen.

Når nr 2 kom så utvidet hjerte mitt seg til dobbel str, har like stort mamma hjerte for begge to. Overgangen fra 1-2 var, for meg, mye mindre vanskelig enn 0-1. Hadde alle rutiner på plass og var mye tryggere på meg selv som mamma. Klarer overraskende godt å ha oppmerksomheten på begge, man utvikler en egen evne til å ha øyne i nakken.
Ser hvor stor glede de har i hverandre og har aldri angret.

 

[Veslejenta88]

Jeg hadde ett forferdelig 1 svangerskap. Hadde bekkenløsning fra uke 11 og sykmeldt fra uke 15. Fikk blødninger, premature rier og masse smerter gjennom hele svangerskapet. Det toppet seg i uke 36 og måtte kjempe mot sykehuset i 2 uker før jeg ble lagt inn og fikk morfin. Da startet endelig fødselen og gi kom ut uten noen dramatikk. Men hu hadde gått ned 300 gram i de to ukene jeg hadde smerter og hadde dødd hvis hu hadde blitt i magen til over uke 39. Nå er jeg gravid med nr 3. Med nr 2 hadde jeg overtidstermin i uke 39 og får nok det nå også. Mine to barne er 5.5 år og 3 år mens jeg er gravid i uke 5. Så det kan gå over ja. Men kjenner også de som kun får ett barn pga traumatisk fødsel. Trur det er viktig at du prater med noen om det.

 

[Aicelain]

Samboeren min er enebarn. Han ville først bare ha en. Han har i oppveksten sin hatt stor glede av søskenbarna og tanter og onkler.

Og når jeg sa om alle ledd bare fikk enebarn ville barnet ikke ha noe mer nær familie etter foreldrene er borte. I tilegg ville de alltid hatt hverandre om noe skulle skjedd oss. Det fikk han til å tenke, og nå vil han ha to Han har bare blitt mer og varm av tanken etter det og vil nå ha to av flere grunner enn det

 

[Baby_2019]

Jeg er enebarn og har alltid vært fast bestemt på at jeg skal ha flere barn sålangt det går. Det har vært ensomt i oppveksten og nå er det veldig sårt å tenke på at jeg blir alene med ansvaret for mine foreldre når de blir gamle og kanskje demente. Jeg ser alle rundt meg ha stor glede av søsken, og selv om jeg har gode venner er det ikke som å ha noen som elsker deg "ubetinget" og som alltid er der. Dette er noe jeg nå tenker på _hver_ dag...

Jeg kjenner jeg faktisk blir lei meg når jeg skriver det her, og jeg er noe bitter på mine foreldre for at de ikke forsøkte å få fler (har spurt). Ved høytider kjenner jeg særlig på at familien er veldig liten og jeg er tidvis redd for at jeg skal bli deprimert på bakgrunn av mangelen på søsken.

Ja, jeg er klar over at alle søsken ikke er perlevenner, men stort sett er det på den positive del av skalaen.. Ikke minst deler man ansvaret for foreldrene.

Noen enebarn har selvsagt stor familie og opplever det da trolig noe annerledes enn meg.

 

[Hageblomsten]

Herregud, det er akkurat som om jeg skulle ha skrevet dette innlegget for ett år siden

(FYI: frøkna vår var veldig planlagt og høyt ønsket)
Fødselen satt som et klart minne i lang tid etterpå. Jeg strevde ekstremt mye i starten etter fødsel, hvor jeg måtte sykemelde meg fra permisjonen, slik at mannen min kunne bli hjemme og hjelpe til. Det begynte så smått å bli enklere etter 6-7 mnd., da jeg begynte på jobb og fikk litt pause fra jenta mi.
Jeg sa til meg selv flere ganger at jeg aldri skulle gå gjennom dette en gang til, og at folk var gale som ønsket å "utsette" seg selv for mer enn ett barn.
Etter seks måneder begynte jeg så smått å forstå mammarollen. Etter ett år begynte hverdagen å gå rundt. Etter 1,5 år klarte jeg ikke å ta øynene mine vekk fra vårt vakre barn. Etter 2 år (dags dato) er kjærligheten så sterk at alle tidligere følelser og minner har forsvunnet helt.

Til tross for at vi hele veien har sagt til både familie og venner at det aldri blir snakk om et barn til (etter en svært traumatisk tid), har vi nå bestemt oss for å begynne å prøve mot våren

Jeg har selvfølgelig en million bekymringer og tanker rundt det å få nr. 2, blant annet det å føle at jeg ikke strekker til for eldstemann og frykten for å føde igjen. Likevel kjenner jeg nå på en så stor stolthet og en overveldende kjærlighet for barnet mitt, og jeg vil så gjerne føle det slik for et barn til, om det så tar to nye år å komme dit