Dere som tror på Gud

Troende og troende... Jeg har barnetroa mi fortsatt vil jeg da si. Jeg tror på Gud men går ikke jevnlig i kirka, ber ikke jevnlig (veldig sjeldent) og anser meg på ingen måte som religiøs....

Hvordan jeg fant troa mi.. Hm.. Det ha handler mye om oppveksten. Min mamma og pappa er ikke troende - farmor og farfar er det. Jeg har derfor vært endel i kirka sammen med de samt gått i kristent barnekor, onsdagsklubb i kristen regi osv... Hjemme har jeg aldri blitt påvirket til å IKKE tro men de har ikke påvirket meg til å tro heller.. Men jeg fikk mulighet til å selv finne ut hva jeg trodde på :)
 
Har vokst opp i et hjem med foreldre som tror på Gud. Vi gikk i kirken hver søndag og jeg gikk på en kristen skole fra jeg var 5 år til jeg fylte 15. Jeg mistet interessen og sluttet å gå i kirken etter jeg konfirmerte meg. Noen år etter var familien utsatt for en veldig tragisk hendelse som gjorde at jeg fant veien tilbake til Gud. Har så og si gått i kirken hver søndag siden det. Nå er det 9 år siden. Jeg ber daglig og barna mine ber sammen med meg før de skal legge seg. De får selv velge om de mener det er riktig religion for dem etter hvert som de blir eldre.
 
Jeg tror på Gud. Har trodd siden jeg var liten, men har fått et mer bevisst forhold til troen min etter at jeg ble voksen.
 
Har vært troende så lenge jeg kan huske. Jeg finner mye trygghet i å tro på Gud og ber oftere enn de rundt meg tror. Jeg takker hver dag for det jeg har og det jeg får. Går ikke i kirken veldig ofte, men det er i grunnen noe jeg kunne tenkt meg å gjøre:)
 
Har barnetroa, men har aldri blitt oppfordret den ene eller andre veien, så jeg har nok funnet ut av det selv en eller annen gang som liten.
Går ikke i kirken fast, men har mitt forhold til både Gud og Bibelen likevel.
 
Har vokst opp i et hjem med kristne foreldre. De er ekstremt konservative, noe som resulterte i at jeg lærte alt det meste "verdslige" var synd (musikk, tv, kjærester, spill osv.)

Det endte opp med at jeg var veldig bitter tidlig i 20 årene for at jeg gikk glipp av mye i barndommen, og jeg skyldte på troen/religionen. Jeg tok fullstendig avstand fra alt som hadde med Gud å gjøre i mange år. De siste årene har jeg klart å skille troen fra det ekstreme holdningene og jeg har gradvis funnet tilbake til min egen tro. Praktiserer ikke troen utad ved å feks tilhøre en menighet eller lese aktivt i Bibelen. Troen er med i tankene mine, i bønn og ser på den som noe personlig og en trygghet :)
 
Eg har alltid fram til eg blei 22 år tenkt kristendom var tull og tøys men så blei kristen av en alder av 23 år, Eg traff så enkel som Gud. Vil ikke gå inn i detaljer akkurat hvordan det skjedde. Eg blei med ei venninne på en menighet og der følte eg gjennom hele talen at han prata til meg, etter på gikk eg bort og prata med han som holdt talen. Han sa at han hadde fått beskjed av Gud å si det han sa pga ei skulle komme ditt som trengte å høre det. Han var sikker på at det var meg. I ettertid så har eg funnet ut at Gud egentlig har passet på meg gjennom hele live pga da eg gikk på ungdomsskolen så kom det en gutt som gikk i samme klasse som meg og fortalte meg at eg hadde ei søster. Mine adoptivforeldre hadde vist dette lenge uten å si noe, så da han var i hjemlande mitt så fikk han beskjed av ei dama at denne beskjeden ikke hadde nådd meg... Da var hun bare noen mnd, nå i dag er hun 18 år og blei adoptert bort til Norge et år etter eg fikk beskjeden om eg hadde ei lille søster. vi har kontakt og moren hennes viste hvem eg var og mine søsken når eg bodde på barnehjemmet. Ikke tilfelle om eg hadde fortelt mer men det blir så lang historie :-P
 
Last edited:
Jeg har barnetroa fortsatt. Går ikke i kirke jevnlig og ber heller ikke hver dag. Noen ganger synger jeg aftenbønnen for lille når ho skal sove. Jeg ble nok litt ekstra religiøs da jeg gikk gravid. Det føles godt at det finnes en som elsker meg akkurat for den jeg er. Gud er god :)
 
Har kristne foreldre så det starta vel der. Vokste opp med en enorm trygghet i livet og er evig takknemlig for det. Har alltid hatt troa, men ikke alltid vært i kristent miljø. Som voksen har troa blitt sterkere etter mange opplevelser. Det som Bessie beskriver er helt "normalt" for meg. Har sett mange mennesker forandre seg totalt etter møter med Jesus og klare bønnesvar. Har også sett mye negativt i kristne kretser, men føler meg trygg nok nå til å se hvem som er ekte og hvem som har dårlige hensikter.
 
Kommer virkelig ikke fra en religiøs familie men når jeg var yngre gikk jeg mye i kirken og var mye på onsdagstreff på bedehuset, når jeg ble eldre falt jeg bort fra kristendommen fordi det var noe som føltes feil, ble da veldig alternativ og var aktiv innenfor miljøet der, fikk se mer enn man egentlig behøver å se.
Men i mange år følte jeg at jeg prøvde å passe inn et sted jeg egentlig ikke passet inn.
Begynte å studere islam og mange av tingene stemte så bra men hadde fortsatt betenkeligheter, noe som vel er normalt når man blir oppvokst til å tro at muslimer nærmest er verdens avskum pga media.
Var i Egypt og fikk snakket med andre om de tingene jeg ikke helt fikk til å passe og etter det følte jeg sterkt på at jeg måtte bli muslim!
Etter å ha hvert muslim i litt over et år ville jeg bruke hijab i Norge og brukte det i ca et år, men ble tvunget til å ta den av fordi det var vanskelig å få jobb etter en svangerskapspermisjon :(
Til manges overraskelse er vi sterk troende.
 
Lillesnille:) skrev:
Du da cosacita? :)
Klikk for å utvide …

Takk som spør. ;)

Jeg vokste opp med en kristen far (mamma tror jeg ikke var kristen, men "hang med") og gikk på en kristen skole. (Menighet og skole i ett) Det var liksom bare slik det var, ikke noe alternativ å ikke tro. Så jeg føler meg litt, vet ikke hva jeg skal si, hjernevaska? Har alltid trodd på Gud, men fokuset var ikke så stort i ungdomstiden. En stund ba jeg for mennesker som ikke hadde det bra, da.
Etter jeg flyttet hit jeg bor nå, sammen med kjæresten, var jeg veldig takknemlig. Jeg hadde en tøff barndom og å treffe kjæresten var redningen. Vet ikke hvor jeg hadde vært uten han. Nå de siste årene har jeg vært veldig tvilende. Hvorfor tror jeg på Gud egentlig? Fordi jeg er lært opp til det? Jeg har ingen store øyeblikk der jeg har følt Guds nærvær. Kun under lovprisning hvor jeg så flere rundt meg i dyp bønn som gråt osv. Det var heftig. Eneste er at mens vi prøvde på nr 2 så satt jeg på badet og sa til Gud at jeg trengte et tegn på at han var der fordi jeg tvilte sånn. Jeg tvilte sterkt på at det hadde klaffet slik at jeg ble gravid, så gadd egentlig ikke ta test, men mannen ba meg om det, og jammen ble den positiv. Dette var et STORT ønske og savn siden jeg hadde mistet den forrige spiren. Et tegn eller tilfeldighet? (Kom gjerne med innspill :P)

Så grunnen til denne tråden var for å lese andres opplevelser. Dere som vokste opp i troen, føler ikke dere dere litt "manipulert" eller "hjernevasket"? Vet ikke hvilke andre ord som passer... Jeg er fortsatt litt i tvil.
 
Cosacita skrev:
Takk som spør. ;)

Jeg vokste opp med en kristen far (mamma tror jeg ikke var kristen, men "hang med") og gikk på en kristen skole. (Menighet og skole i ett) Det var liksom bare slik det var, ikke noe alternativ å ikke tro. Så jeg føler meg litt, vet ikke hva jeg skal si, hjernevaska? Har alltid trodd på Gud, men fokuset var ikke så stort i ungdomstiden. En stund ba jeg for mennesker som ikke hadde det bra, da.
Etter jeg flyttet hit jeg bor nå, sammen med kjæresten, var jeg veldig takknemlig. Jeg hadde en tøff barndom og å treffe kjæresten var redningen. Vet ikke hvor jeg hadde vært uten han. Nå de siste årene har jeg vært veldig tvilende. Hvorfor tror jeg på Gud egentlig? Fordi jeg er lært opp til det? Jeg har ingen store øyeblikk der jeg har følt Guds nærvær. Kun under lovprisning hvor jeg så flere rundt meg i dyp bønn som gråt osv. Det var heftig. Eneste er at mens vi prøvde på nr 2 så satt jeg på badet og sa til Gud at jeg trengte et tegn på at han var der fordi jeg tvilte sånn. Jeg tvilte sterkt på at det hadde klaffet slik at jeg ble gravid, så gadd egentlig ikke ta test, men mannen ba meg om det, og jammen ble den positiv. Dette var et STORT ønske og savn siden jeg hadde mistet den forrige spiren. Et tegn eller tilfeldighet? (Kom gjerne med innspill :P)

Så grunnen til denne tråden var for å lese andres opplevelser. Dere som vokste opp i troen, føler ikke dere dere litt "manipulert" eller "hjernevasket"? Vet ikke hvilke andre ord som passer... Jeg er fortsatt litt i tvil.
Klikk for å utvide …
Jeg føler meg ikke "hjernevasket" for foreldrene mine har aldri pressa på noen som helst måte. Hadde det ikke strengt i det hele tatt, og ikke noe press om det ene eller det andre. Var bare en enorm kjærlighet hele tiden og jeg visste at uansett hva jeg gjorde så kunne jeg komme hjem og ikke bli dømt. Føler rett og slett at troen speilet seg veldig i foreldrene mine sin oppdragelse. Var jo mye på barnemøter og slikt, men følte det ikke som press eller hjernevasking.
 
Jeg har trodd siden jeg var liten. Tror fortsatt fordi jeg opplever at han svarer meg når jeg ber, og fyller meg med kjærlighet og en ufattelig fred.
 
Cosacita skrev:
Takk som spør. ;)

Jeg vokste opp med en kristen far (mamma tror jeg ikke var kristen, men "hang med") og gikk på en kristen skole. (Menighet og skole i ett) Det var liksom bare slik det var, ikke noe alternativ å ikke tro. Så jeg føler meg litt, vet ikke hva jeg skal si, hjernevaska? Har alltid trodd på Gud, men fokuset var ikke så stort i ungdomstiden. En stund ba jeg for mennesker som ikke hadde det bra, da.
Etter jeg flyttet hit jeg bor nå, sammen med kjæresten, var jeg veldig takknemlig. Jeg hadde en tøff barndom og å treffe kjæresten var redningen. Vet ikke hvor jeg hadde vært uten han. Nå de siste årene har jeg vært veldig tvilende. Hvorfor tror jeg på Gud egentlig? Fordi jeg er lært opp til det? Jeg har ingen store øyeblikk der jeg har følt Guds nærvær. Kun under lovprisning hvor jeg så flere rundt meg i dyp bønn som gråt osv. Det var heftig. Eneste er at mens vi prøvde på nr 2 så satt jeg på badet og sa til Gud at jeg trengte et tegn på at han var der fordi jeg tvilte sånn. Jeg tvilte sterkt på at det hadde klaffet slik at jeg ble gravid, så gadd egentlig ikke ta test, men mannen ba meg om det, og jammen ble den positiv. Dette var et STORT ønske og savn siden jeg hadde mistet den forrige spiren. Et tegn eller tilfeldighet? (Kom gjerne med innspill :P)

Så grunnen til denne tråden var for å lese andres opplevelser. Dere som vokste opp i troen, føler ikke dere dere litt "manipulert" eller "hjernevasket"? Vet ikke hvilke andre ord som passer... Jeg er fortsatt litt i tvil.
Klikk for å utvide …
Nei, jeg gikk på en kristen skole, ministrerte i kirken hver søndag og i høymesser i hverdagene. Foreldrene mine var ikke strenge og brukte ikke Guds ord for å skremme oss ved å si at slemme barn havner i helvete. De viste kjærlighet, og de gangene vi var uenige lærte de å lytte, så vi har hatt veldig fri oppvekst.
 
Vokste opp ved siden av kirka, og ble sendt på søndagsskole da jeg var liten, vet ikke om det har fordi mamma og pappa ville ha en rolig søndag morgen eller om hensikten var opplæringen. Mamma gikk av og til på gudstjeneste, og så hadde vi en kristen barnekassett eller to, men det er det. Jeg fortsatte å gå på søndagsskole, etterhvert fullstendig på eget initiativ. Så har trodd siden jeg var liten. Hadde også kristne venninner som dro meg med på leirer o.l., og endte tilslutt opp i en fantastisk menighet hvor jeg også gikk på bibelskole :-)

Har pleid å si at det er en hel rekke med gudfeldigheter som har holdt meg kristen hele denne tiden:-) Har vært dårlig på kirkegåing de siste årene (etter ungene kom), men vi skal skjerpe oss, vil at ungene skal vokse opp i et kristent hjem :-)
 
Jeg var sånn streng ateist hele livet, frem til jeg var 26-27 år. Jeg vet ikke helt hvorfor og hvordan, men plutselig ble jeg bare veldig trukket mot kirken og kristne symboler. Jeg kjente på ett eller annet som var enormt og viktig, og klarte ikke helt å få taket på det.

Det tok noen måneder før jeg turte å utforske det skikkelig, men da jeg endelig gikk på en gudstjeneste kjentes det så veldig riktig. Siden har jeg fortsatt å grave i disse følelsene, både emosjonelt og rasjonelt, og definerer meg nå som kristen - selv om det ennå, to år senere, er visse situasjoner der jeg synes det er ubekvemt. De fleste av familie og venner er like hardbarka ateister som jeg pleide å være, og noen er ganske dømmende. Men jeg øver ;)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp