Dere som sovner under nattamming: Hvor mye hjelper far til? Går snart på veggen…

Babyyyy

Babyyyy

Flørter med forumet
Jeg er av dem som sovner tungt under nattammingen, blir for å si det mildt helt neddopet av prolaktin og oksytocin. Blir så trøtt av nattamming at de på helsestasjonen har anbefalt samsoving med amming i sengen da det er tryggere enn å stå opp med barnet (jeg er redd både å miste babyen når jeg bærer henne, og at hun skal skli i en farlig posisjon under sittende amming). Og jeg trenger at babyen sover i egen sprinkelseng (åpen, inntil voksensengen) utenom ammingen, slik sikrer vi trygge forhold pluss at jeg kan bevege meg fritt. Jeg og far har hatt en avtale her om at han setter på en alarm på 20 min når jeg starter å amme, slik at han kan hjelpe til med å legge barnet tilbake i sengen sin. Det fungerte fint i starten, men så begynte han å glemme å sette på alarm og/eller så bare skrur han av alarmen uten å flytte babyen over i sin seng. Så jeg har endt opp med å sove timevis stiv som en påle inntil babyen (instinktivt visstnok). Jeg får utrolig vondt i hele kroppen av det, og særlig skulder, brystkasse og hofter får kjørt seg. I dag klikket det for meg da begge hoftene var dritvonde på morgenen og jeg skjelte han ut, og nå kjenner jeg at jeg går på veggen av hele opplegget. Jeg sa til han at nå pumper jeg på natta så får du mate, men jeg vil jo ikke det - jeg vil amme. Far foreslår tidvis at han kan gi Nan for å liksom brannslukke-trøste meg, men jeg vil ihvertfall ikke gi Nan! Huff kjenner jeg er så forbannet frustrert her nå…

Hvor mye bidrar far hos dere andre som sovner tungt under nattamming? I det minste hvor mye ansvar tar far for situasjonen? Føler at her er det mye ja og ha men lite handling, og nå vet jeg ikke helt hvor dette skal bære hen :(

Baby er 2 mnd gammel nå forresten.
 
Last edited:
Her hadde jeg ansvar alene på natt helt frem til baby var halvannet år, ammet i liggende stilling og samsov. Ofte med baby i senga/på puppen hele natta. Bygde opp med puter bak meg og lå halvveis bakoverlent for å ikke rulle frem over baby, med ei pute mellom knærne og ei under øverste armen som lissom blir stikkende opp i været når man ligger på siden. Bak baby la jeg også ei pute og hadde en sengehest/gjerde på kanten av senga. Sovnet ofte da under amming men våknet etter litt og løftet baby tilbake i senga si. Men vondt i kroppen... Ja... Det har det blitt mye av :blackeye:
 
Alma<3 skrev:
Her hadde jeg ansvar alene på natt helt frem til baby var halvannet år, ammet i liggende stilling og samsov. Ofte med baby i senga/på puppen hele natta. Bygde opp med puter bak meg og lå halvveis bakoverlent for å ikke rulle frem over baby, med ei pute mellom knærne og ei under øverste armen som lissom blir stikkende opp i været når man ligger på siden. Bak baby la jeg også ei pute og hadde en sengehest/gjerde på kanten av senga. Sovnet ofte da under amming men våknet etter litt og løftet baby tilbake i senga si. Men vondt i kroppen... Ja... Det har det blitt mye av :blackeye:
Klikk for å utvide …
Tusen takk for svar :) Det putestyret høres slitsomt ut hehe…

Flere? :)
 
Ikke helt sammenlignbart, siden jeg er solomor. Men da min var baby, lå hun i en såkalt ammemadrass i dobbeltsengen min, og jeg ammet liggende og samsov med henne. Dvs etter ammingene så festet jeg veggene på ammemadrassen sånn at hun lå trygt. For at jeg skulle huske hvilken pupp hun ammet fra sist, var det lettest at hun var midt i dobbeltsengen og at jeg flyttet på meg etter hver amming. Da var det én mindre ting å huske, hehe! Det funket veldig bra for meg, og i starten så sovnet jeg kjemperaskt etter hver amming.
 
Har tatt det alene. Med førstemann holdt jeg meg våken og kunne legge i bedside etterpå. Med nr 2 har jeg opplevd flere ganger å våkne brått uten å ane at jeg hadde sovnet engang. Skikkelig ekkelt! Jeg har satt på alarm etter 10min selv, men ble til at jeg glemte det også noen ganger. Enden på regla ble at vi til slutt investerte i egen samsovingsmadrass på 120-200 på soverommet. I teorien kunne jeg da amme liggende, og la baby ligge etterpå mens jeg gikk tilbake i egen seng. Hadde ikke lyst til å samsove og våkner også lite uthvilt i kroppen. Men i praksis samsover vi fra 01-tida, for jeg er alltid for søvnig til å reise meg igjen.. søvn er deilig…

Litt sprik mellom idealer og virkelighet, altså. Men selv om jeg kommer dårligst ut av det, gir det flest av oss best og mest mulig søvn.
 
Babyyyy skrev:
Jeg er av dem som sovner tungt under nattammingen, blir for å si det mildt helt neddopet av prolaktin og oksytocin. Blir så trøtt av nattamming at de på helsestasjonen har anbefalt samsoving med amming i sengen da det er tryggere enn å stå opp med barnet (jeg er redd både å miste babyen når jeg bærer henne, og at hun skal skli i en farlig posisjon under sittende amming). Og jeg trenger at babyen sover i egen sprinkelseng (åpen, inntil voksensengen) utenom ammingen, slik sikrer vi trygge forhold pluss at jeg kan bevege meg fritt. Jeg og far har hatt en avtale her om at han setter på en alarm på 20 min når jeg starter å amme, slik at han kan hjelpe til med å legge barnet tilbake i sengen sin. Det fungerte fint i starten, men så begynte han å glemme å sette på alarm og/eller så bare skrur han av alarmen uten å flytte babyen over i sin seng. Så jeg har endt opp med å sove timevis stiv som en påle inntil babyen (instinktivt visstnok). Jeg får utrolig vondt i hele kroppen av det, og særlig skulder, brystkasse og hofter får kjørt seg. I dag klikket det for meg da begge hoftene var dritvonde på morgenen og jeg skjelte han ut, og nå kjenner jeg at jeg går på veggen av hele opplegget. Jeg sa til han at nå pumper jeg på natta så får du mate, men jeg vil jo ikke det - jeg vil amme. Far foreslår tidvis at han kan gi Nan for å liksom brannslukke-trøste meg, men jeg vil ihvertfall ikke gi Nan! Huff kjenner jeg er så forbannet frustrert her nå…

Hvor mye bidrar far hos dere andre som sovner tungt under nattamming? I det minste hvor mye ansvar tar far for situasjonen? Føler at her er det mye ja og ha men lite handling, og nå vet jeg ikke helt hvor dette skal bære hen :(

Baby er 2 mnd gammel nå forresten.
Klikk for å utvide …
Jeg fikk vondt i hele kroppen av samsoving og nattamming, selv om jeg virkelig hadde lyst til å få det til pga. babyen sov VELDIG dårlig det første halvåret. Jeg holdte ut de første 4 månedene, og etter det måtte jeg innføre ammetidspunkter: bare amme hver 2.-3. time om natten, sittende, for å holde meg delvis våken. Så var det fri-bar på dagtid, for å sikre at han fikk i seg nok melk.
 
Har vært alene om mating på natta med alle barna hele vegen og ikke bedt far hjelpe til. Nå med siste holder jeg på å sovne enkelte ganger mens jeg ammer/mater, så jeg sitter og gir mat, mens jeg spiller enkle spill på mobilen, eller scroller for å ha noe å gjøre slik at jeg ikke sovner. Far får sove, det er jeg som er i permisjon og kan ta en dupp ellers i løpet av dagen (ikke at det skjer, men ikke teorien så kan jeg det) :)
 
Samsover her. Har åpen sprinkelseng som bedside inntil sengen vår på min side, prøver å flytte baby over der av og til, men ender som regel opp med samsoving for å få best mulig søvn -det føles mye tryggere nå som baby er litt større også:) før var jeg litt «flinkere til å flytte baby over der etter hver amming, eller at jeg bare lå skjevt halvveis oppi sprinkelsengen underveis.

Hadde en periode der vi byttet plass i helgene, så far tok seg av vugging/byssing og alle bleier på natt og jeg fikk bare amme og sove. Syns det hjalp veldig mye i en periode da det var mye oppvåkninger osv på natt, så det anbefaler jeg veldig å prøve! I og med at det bare var i helgen så tok han det ganske seriøst også. Etter hvert ble det ikke bleieskift på natt (eller kun 1 av og til) og jeg syns søvnen var bedre om jeg bare samsov fordi mannen uansett sover så tungt og surret med smokk osv når babyen egentlig var sulten f.eks. så da våknet jeg mer av det enn om jeg hadde hatt babyen inntil meg.

En ting er sikkert; det kommer til å endre seg veldig mye fra måned til måned. Akkurat nå har du kanskje behov for mer støtte fra mannen på natten, så har du mindre behov senere:) Sånn har det i alle fall vært her i huset.

PS: min mann gjør så godt han kan, men han må absolutt fortelles hva han skal gjøre for å støtte meg på den måten jeg trenger -det kommer ikke av seg selv. Sånn tror jeg mange har det og det er selvsagt lett å bli oppgitt over det, men det hjelper ikke så man får bare prøve å si hva man har behov for på en relativt hyggelig måte. Mulig det gjelder deg og din mann også?
 
Samsov med gutten min fra han var nyfødt, og har hele tiden sovet kjempegodt sammen. Det har selvfølgelig vært hardt, som det er for alle, med mye avbrutt søvn. Da har det vært godt med en uthvilt pappa som har avlastet meg på dagtid slik at jeg har kunnet sove, trene og ta vare på meg selv. Pappaen har sovet på eget soverom natten igjennom, også har han tatt gutten vår når han våkner ved soloppgang. Det har funket veldig bra her hos oss.
 
Huff, kjenner meg så igjen i den. Det der med at far foreslår Nan som en quick fix mens du står i hele greia alene på natta — det er så utrolig frustrerende. Du vil jo bare amme, og så føles det som om han ikke skjønner hvor mye du faktisk står i. Det er ikke Nan som er problemet her, det er at du er helt utslitt og ikke får den hjelpa du trengte. Håper han skjerper seg etter utskjellinga, det fortjener du.
 
ser at tråden er et par måneder gammel men kjenner meg så igjen. den der total-utmattelsen under nattamming — man blir jo helt slått ut, og så kommer skyldfølelsen på toppen. håper du har funnet en rytme som funker bedre nå, og at far får tatt noen av morgenene så du får sove sammenhengende et par timer. det høres lite ut men utgjør sykt stor forskjell for hodet.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp