Han vil vel kanskje opp i senga..?
Hva har du prøvd, da?
Jeg lar han som regel gråte litt under leggingen. Jeg er trygg på at det er greit. Kjenner gråten og den er "jeg vil du skal bære meg-gråt". Jeg har faste kveldsrutiner som avsluttes med boklesing i stua og tre sanger når han er lagt i senga. Så får han god nattsuss og jeg går ut. Da setter han i å turne og bable. Jeg lar han holde på litt så han kan bli sliten. Han ser meg fra senga der jeg står på kjøkkenet og rydder. Etter en stund går jeg inn, legger han ned. Går ut igjen, han turner videre. Slik holder vi på i ca tre runder, mot slutten tyr han til gråt for å få meg til å komme. Siste gang jeg kommer er han som regel så trøtt at han sovner. Jeg pleier også å synge en sang en gang til når jeg går inn til han disse gangene. Holder han på lenge, tar jeg han opp og vugger han litt. Det slår ikke feil,-da gjesper han HØYT, legger hodet inni halsgropen min og slapper endelig av.
Hna våkner mange ganger i løpet av natten. Jeg tror det er fordi han fra fødsel av har vært vant til at jeg bysser han i søvn. Det er kun de siste månedene at han selv har funnet søvnen i senga. Jeg må bare kutte helt ut å ta han opp, for jeg tror han våkner ofte pga forventninger om dette.
Så lenge du gir massevis av kos og kjærlighet på dagtid, så mener jeg de små tåler å gråte litt. Man skal ikke forlate de i mange minutter om de ikke kan se deg, men de får ikke hjerneskader av litt gråt. Jeg får litt fnatt av tendensen her inne "jeg ville i hvertfall aldri latt mitt barn gråte seg i søvn". Slike uttalelser mener jeg vitner om usikkerhet knyttet til foreldrerollen, og misforståtte antagelser om barn. Er man trygg på at barnet har det bra ellers og bruker fornuften, så går det bra. Puh! Endelig fikk sagt min mening om dette her inne..[8D][:D]Måtte bare utheve det he he