Dere som har vært veldig tynne så klart å legge på dere?

[Syn=)]

Kjempebra at du er bedre
Kanskje ikke så lurt å dele høyde og vekt som grenser til undervektig (BMI nær 18,5) i en tråd om å slite med spiseforstyrrelser og holdninger til vekt?

Trodde det var tema her, og jeg har hatt spiseforstyrrelser selv. Jeg har klart å legge på meg, og er stolt over det. Prøver å legge på meg mer , det kunne for all del stått.

 

[Skjermtrollet]

Trodde det var tema her, og jeg har hatt spiseforstyrrelser selv. Jeg har klart å legge på meg, og er stolt over det.

Og det er bra at du er bedre. Du har all grunn til å være stolt av det. Poenget mitt er at det er fint mulig å dele det uten å oppgi høyde og vekt som potensielt trigger personer som har hatt spiseforstyrrelser tidligere.

Jeg har selv slitt med spiseforstyrrelser i femten år. Da vekten min var på det laveste var den såvidt under din nåværende vekt. Vi er omtrent like høye. Da jeg leste innlegget ditt kjente jeg et stikk inni meg og lurte på om kanskje jeg skulle gått litt mer ned i vekt? Jeg har kommet langt nå, men for fire år siden hadde din kommentar alene sendt meg ut på en ny sultestreik med aktiv trening. Som sagt, ingenting galt med å dele at du er bedre, men fint mulig å gjøre det uten å oppgi vekt. Kommentaren din hadde vært vel så bra om du i stedet for før og ettervekt hadde skrevet at du har lagt på deg 7 kilo siden den gang.

 

[Syn=)]

Og det er bra at du er bedre. Du har all grunn til å være stolt av det. Poenget mitt er at det er fint mulig å dele det uten å oppgi høyde og vekt som potensielt trigger personer som har hatt spiseforstyrrelser tidligere.

Jeg har selv slitt med spiseforstyrrelser i femten år. Da vekten min var på det laveste var den såvidt under din nåværende vekt. Vi er omtrent like høye. Da jeg leste innlegget ditt kjente jeg et stikk inni meg og lurte på om kanskje jeg skulle gått litt mer ned i vekt? Jeg har kommet langt nå, men for fire år siden hadde din kommentar alene sendt meg ut på en ny sultestreik med aktiv trening. Som sagt, ingenting galt med å dele at du er bedre, men fint mulig å gjøre det uten å oppgi vekt. Kommentaren din hadde vært vel så bra om du i stedet for før og ettervekt hadde skrevet at du har lagt på deg 7 kilo siden den gang.

Ok beklager

 

[Tekopp]

For min del (som også har vært spiseforstyrra I årevis) så er det beste å bære ikke fokusere på det.
Plager magen min meg en dag, så prøver jeg å tenke noe fint om den, også la det ligge.
Typ "uff så store overarmer jeg får i den kjolen"
Så tar jeg meg i det og sier "så frisk og fin jeg er. Sterke armer som kan bære ett klengete barn"
Før jeg legger det fra meg og leser avisen eller no.

Jeg syns det hjelper å ha en bevissthet rundt at bare fordi man har en tanke, så betyr den ikke at den er riktig. Så da bytter jeg den ut med noe bedre og prøver å ikke kaste bort tid og krefter på sånt.

 

[FruMarihøne]

Takler dere vekten bra?
Jeg var nede i 40 kilo for bare 2 år siden, veldig tynn og så syk ut. Ønsket å legge på meg, men fikk det ikke til den gangen. Så begynte jeg noen medisiner og har siden da lagt på meg over 20 kilo.
Alle som ser meg sier jeg ser så frisk og fin ut, at jeg nå endelig ser nå frisk ut.
Men jeg sliter med hodet mitt, sliter med at magen ikke går innover og tenker hele tiden på at nå må jeg slutte å spise.
Har tidligere i livet hatt spiseforstyrrelse, så litt redd jeg ender der igjen.
Så hvordan bli vant med min nye kropp?
Jeg er nesten 170 og veier nå 60 kilo, tror jeg egentlig er der jeg skal være i vekt.
Trenger litt tips til å få hode på riktig plass

Jeg var kjempespinkel før, uten at jeg har hatt spiseforstyrrelse. Veide vel 45 kg når jeg var rundt 18 år (164 høy). Så lå jeg på sånn 50-52 i noen år.

-Så begynnte jeg og trene! Hadde nå (før jeg ble gravid) solide 58 kg på vekta. Kroppen føltes sterk! Og jeg tror det er viktig å kjenne på det. Og lukke øynene for vekt og flat mage. Det er så utrolig deilig å kjenne at man er sterk nok! Og at man blir raskere, stødigere og mer utholden! Og alt det utrolige kroppen klarer, bare man er villig til å prøve.

Plutselig hadde jeg, sofaslitern, pottisetern, storrøykern. Gått 3 mils skirenn på skogen! Jeg kunne jogge en mil i greit tempo, uten stopp! Og jeg sykla flere mil over skogen!

Og det gikk uten nazi trening eller diett!

Og det gjorde at hodet også falt på plass der det skulle være. Jeg er trygg på megselv, har ingen komplekser (selvom kroppen er langtfra "perfekt") ingenting som stopper meg fra å gjøre det jeg vil.

Viktigste er å finne trening som passer for deg. Jeg jogger, går langrenn, sykler litt, går turer og gjør yoga og styrketrening hjemme. Elsker det! Musikk på øra og meg-tid

 

[Stolt mamma]

Takler dere vekten bra?
Jeg var nede i 40 kilo for bare 2 år siden, veldig tynn og så syk ut. Ønsket å legge på meg, men fikk det ikke til den gangen. Så begynte jeg noen medisiner og har siden da lagt på meg over 20 kilo.
Alle som ser meg sier jeg ser så frisk og fin ut, at jeg nå endelig ser nå frisk ut.
Men jeg sliter med hodet mitt, sliter med at magen ikke går innover og tenker hele tiden på at nå må jeg slutte å spise.
Har tidligere i livet hatt spiseforstyrrelse, så litt redd jeg ender der igjen.
Så hvordan bli vant med min nye kropp?
Jeg er nesten 170 og veier nå 60 kilo, tror jeg egentlig er der jeg skal være i vekt.
Trenger litt tips til å få hode på riktig plass

Høres ut som du har gjort en kjempe jobb med å jobbe med deg selv og forholdet til kropp, vekt og mat. Det fortjener du masse skryt for! Når det er sagt tenker jeg at når fokuser ditt er på at magen ikke går innover og at du hele tiden tenker at du må slutte å spise har du ikke tidligere hatt en spiseforstyrrelse, men har det fremdeles, dog i en mindre grad enn tidligere. Jeg ville anbefalt deg å oppsøke noen å prate med - sier det i beste mening - sånn at du slipper å kjempe med hode ditt

 

[My heart]

I følge din vekt og høyde er du jo fortsatt ei slank jente.
Å trene er vel kanskje ikke det beste, mtp fokuset på kropp. Men gå turer og kom deg ut i frisk luft.
Spiseforstyrrelser er ingen spøk, og det vet du sikkert.
Det viktigste i livet ditt er at du er frisk. Så må hodet og tankene dine om kropp og følelser, være noe du jobber med hele tiden.
Det vil alltid svinge. Ved motgang og tunge perioder i livet kan en fort få lyst til å bruke mat for å håndtere kaoset. Hver gang du kommer deg gjennom en kjip periode uten å ty til mat er et stort skritt videre.
Selv om en er frisk av en spiseforstyrrelse, vil det alltid være noe du vil ha med deg, som kan blusse opp igjen. Derfor er det så viktig at du har kontroll på dette. Ha teknikker når følelsene blir vanskelige. Og da er det viktig å ha noen å snakke med. Trenger ikke være psykolog, men fastlegen, familie og venner.
Kroppen vår forandrer seg gjennom livet. Etter fødsel, under svangerskap, med alderen.
Å begynne å være glad i seg selv Du er unik! Du er flott akkurat slik som du er. Det er din kropp, og den skal bære deg gjennom livet, så ta godt vare på den.
Bruk dine erfaringer som en ressurs. Med din erfaring kan du hjelpe andre i liknende situasjon.

Ønsker deg lykke til

Klem fra ei som er både lavere enn deg, og som er 10 kg tyngre.
Jeg er utrent, har et normalt kosthold og jeg liker kroppen min

 

[Marrylou]

Takler dere vekten bra?
Jeg var nede i 40 kilo for bare 2 år siden, veldig tynn og så syk ut. Ønsket å legge på meg, men fikk det ikke til den gangen. Så begynte jeg noen medisiner og har siden da lagt på meg over 20 kilo.
Alle som ser meg sier jeg ser så frisk og fin ut, at jeg nå endelig ser nå frisk ut.
Men jeg sliter med hodet mitt, sliter med at magen ikke går innover og tenker hele tiden på at nå må jeg slutte å spise.
Har tidligere i livet hatt spiseforstyrrelse, så litt redd jeg ender der igjen.
Så hvordan bli vant med min nye kropp?
Jeg er nesten 170 og veier nå 60 kilo, tror jeg egentlig er der jeg skal være i vekt.
Trenger litt tips til å få hode på riktig plass

Veit du, jeg tror du allerede er på veien etter å finne ut av hvordan du skal håndtere det. Du snakker om det og setter ord på følelsene MEN det handler jo egentlig sjelden om vekten og utseende alene, kanskje en psykolog kan hjelpe deg med å finne ut av tanker og følelser som stikker dypere?
Du høres fortsatt veldig slank ut, du kunne jo fint tålt 10 kg til, sååååå hva handler det egentlig om? At du ikke har kontrollen selv? bare undringer herfra

 

[FruMarihøne]

Veit du, jeg tror du allerede er på veien etter å finne ut av hvordan du skal håndtere det. Du snakker om det og setter ord på følelsene MEN det handler jo egentlig sjelden om vekten og utseende alene, kanskje en psykolog kan hjelpe deg med å finne ut av tanker og følelser som stikker dypere?
Du høres fortsatt veldig slank ut, du kunne jo fint tålt 10 kg til, sååååå hva handler det egentlig om? At du ikke har kontrollen selv? bare undringer herfra

Jeg tenker at det handler om dårlig selvbilde og dårlig selvtillit. Det stikker så dypt at man til slutt bare ser feil og ikke de bra tingene.

Kast vekt og målebånd. Begynn og tren! Hold fokuset på hvor sterk du føler deg! Ikke hvordan du ser ut. Vær åpen for å prøve nye trim og treningsformer.

Så vil du garantert føle deg bedre i egen kropp, uavhengig av hvordan den ser ut

 

[Marrylou]

Jeg tenker at det handler om dårlig selvbilde og dårlig selvtillit. Det stikker så dypt at man til slutt bare ser feil og ikke de bra tingene.

Kast vekt og målebånd. Begynn og tren! Hold fokuset på hvor sterk du føler deg! Ikke hvordan du ser ut. Vær åpen for å prøve nye trim og treningsformer.

Så vil du garantert føle deg bedre i egen kropp, uavhengig av hvordan den ser ut

Siden du svarte på mine retoriske spørsmål, så tar jeg meg friheten til å svare deg tilbake jeg

Det kan også handle om tap av kontroll. En spiseforstyrrelse er noe du må slite med hele livet. Hvorfor den kommer tilbake, kan være ulikt fra gang til gang. Det er viktig at personen finner ut av det selv, og sine triggerpunkter

 

[FruMarihøne]

Siden du svarte på mine retoriske spørsmål, så tar jeg meg friheten til å svare deg tilbake jeg

Det kan også handle om tap av kontroll. En spiseforstyrrelse er noe du må slite med hele livet. Hvorfor den kommer tilbake, kan være ulikt fra gang til gang. Det er viktig at personen finner ut av det selv, og sine triggerpunkter

Jo enig der! Men jeg tenker og at å jobbe med å skifte fokus er viktig. Og finne andre ting og se på som vakkert. Trening (i moderasjon) styrker også psyken, krever at kroppen får næring og styrker hjernen, slik at den kan gjøre jobben sin bedre.

Trening i mine øyne, burde alltid være en del av behandlingen ved psykiske sykdommer som spiseforstyrrelser, angst og depresjon.