Dere som har vært igjennom medisinering/IVF og fått baby

[Kaffekoppen]

Hei,

Første barn satt på 2.forsøk etter at jeg begynte å teste etter EL i 2019. Da 2020-barnet vårt ble et år gammelt, bestemte vi oss for å prøve på nr 2. Det var ikke like enkelt, og det ble syklus etter syklus med letrozol og ovitrelle, før IVF sist sommer. IVF-forsøket ble den fjerde positive testen som litt senere resulterte i blødning. Hele prosessen var (som dere vet) utmattende, og jeg havnet et utrolig mørkt sted. Da jeg skulle ringe inn mensen i august for planlegging av innsett av fryst blasto, fikk jeg i stedet en positiv test som resulterte i verdens nydeligste baby i april i år. Svangerskapet var krevende, og hadde tett oppfølging. Han var litt liten, og jeg var mye bekymret.

Nå som han er ute, sliter jeg med å «dele ham». Orker ikke tanken på at han skal sendes rundt bordet til gammeltanter, søskenbarn og fandens oldemor. Vet at familie (både nær og perifer) syns jeg er fullstendig hysterisk, men jeg klarer ikke slappe av når han sendes vekk fra meg. Pappaen har ham selvsagt, det er ikke det.

Er det andre som har det sånn? Jeg synes hele prosessen med å bli gravid med ham var mentalt utmattende, og til tross for at enkelte i familien visste hva vi gikk igjennom var det ikke noe støtte å hente. «Slutt å stress så mye», «jeg har også mistet en gang», «det skjer når du slutter å prøve» osv. Svangerskapet var også ensomt i den forstand at ingen i familien (utenom min mor og far) spurte hvordan jeg faktisk hadde det. Heller ikke etter fødsel er det noen som spør hvordan det går med meg mentalt. Jeg føler dermed ikke at andre «fortjener ham» når de har gitt faen hele veien. Er jeg helt syk i hodet som har det sånn?

 

[mamlala]

Synes det er veldig trist at de nærmeste bagatelliserer opplevelsene dine. Alle er ulike, og det er ikke ok å feie vekk hva du har vært gjennom slik som dette.

Når det er sagt, virker det som det kanskje kan hjelpe deg å snakke med noen om dette? Når man har vært gjennom opplevelser som sitter igjen kan det hjelpe slik at det ikke blir verre i fremtiden. Selv om du synes de ikke har stilt godt opp for deg tidligere er det godt å ha et nettverk rundt seg. Sender over en stor klem

 

[Sinnsity]

Hei.
Du er ikke sykt i hodet i det heeeele tatt. Det er bare du som vet hva du har opplevd, da reagerer du sånn som du føler det. Empati er et stort samfunnsproblem har jeg skjønt nylig. Det å sette seg i andres sko er faktisk ikke så mange som tørr og kan. Hvis de folka rundt deg har fått babyene sine på max 3 forsøk ,så e det jo helt umulig for dem å forstå hva du gikk gjennom. Og folk e litt elendig til trøst, det kan bli ukomfortabelt når folk har det vanskelig og lett å trekke seg unna dem. Jeg selv står midt i IVF nå, første gang. Det går fra ha det ok på morran til å prøve å finne nærmeste fjorden å forsvinne i på kvelden. Jeg har også noe venniner ( ikke veldig veldig nære) som går gravide nå og har vondt og ubehag, men jeg har faktisk ikke kapasitet til å bry meg om dem. Så det sikkert ser ut for dem at jeg er en dårlig veninne som ikke trøster. Men som sagt jeg må ha alt fokuset mitt på å holde meg unna å hoppe i fjorden.
Så kanskje de som ikke "brydde seg" om deg hadde bare sine egne liv fullt av dritt som måtte løses. Dette sier jeg ikke for å unnskylde de men at det kan kanskje hjelpe litt på veien til å tilgi dem. Du har babyen din nå og det værste er over. Men du må absolutt snakke med noen om disse følelsene da det høres ut som dette kan løses så du kan ha full fokus på deg selv og babyen. Prøv å tilgi når du har overskudd til det. Og ingen har rett på å holde din baby anyways

 

[Feyra]

Jeg opplevde det samme med datteren vår, også IVF, tok 7 år før vi fikk henne. Det gjorde fysisk vondt når jeg ikke hadde henne i begynnelsen. Hadde også en tøff fødsel, der hun havnet på nyfødtintensiven, og jeg måtte opereres etterpå. Jeg visste ikke om hun levde eller hva som hadde skjedd før 12 timer etter fødselen.

«Heldigvis» var hun en high need baby, så jeg hadde henne i sjal store deler av tiden som gjorde at det virket som om det var høyere terskel for andre å spørre om å holde. Og så dro vi ikke så forferdelig mye på familiebesøk, men var heller aktive på barseltreff, åpen barnehage, babysang + at jeg startet på masteren min når hun var 3 mnd.

 

[Forhåpningsfull]

Syntes absolutt ikke du er «gal». Jeg var helt lik i starten. Kanskje til og med hele første halvåret. Han var «min», og jeg var en HAUK når andre koste, holdt osv. Tror det er mer vanlig enn vi tror, og spesielt etter en heftig prosess med å bli gravid.