Dere som har vært igjennom dette

♡ Daydream ♡

Forumet er livet
Assistert-jentene
Hva skulle dere ønske, dere viste før dere begynte?
Har dere noen gode tips til oss som skal gjennom det?
Noe vi burde være obs på?
Noe vi burde spørre legen om? :)
 
Her vil jeg følge med :angelic:
 
Jeg skulle ønske jeg var mer forberedt på hvor sinnsykt tøff rugetiden faktisk er. Jeg trodde den ville bli fin og avslappende. Men isteden bestod den av fysiske smerter den første uken, og en enorm psykisk belastende reise de to neste ukene. Ingenting med rugetiden var fint syntes jeg, annet enn tanken på at jeg KAN være gravid. Men bekymringene tok overhånd, og testingen begynte jeg med altfor tidlig.

Hvis man klarer å leve pragmatisk i rugetiden, så tror jeg man får en bedre rugetid både fysisk og psykisk [emoji4] Jeg har lært at jeg IKKE skal teste før testdag i neste forsøk.
 
Jeg skulle ønske jeg forstod hvor lite som egentlig skulle til før alt føltes kræsj i denne prosessen, og at jeg ikke kunne håpe på å bli gravid på første forsøk.
 
Jeg skulle ønske jeg forstod hvor lite som egentlig skulle til før alt føltes kræsj i denne prosessen, og at jeg ikke kunne håpe på å bli gravid på første forsøk.

Lønner seg å forberede seg psykisk altså.
 
Godt spørsmål.. Jeg skulle ønske jeg ikke la sånn press på hele situasjonen. Hver gang jeg fikk antydning til en negativ beskjed på kontrollene mine, så var jeg overbevist om at IVF ikke fungerte på min kropp.

Hadde jo ventet så lenge så forventningspresset før simulering var skyhøyt.

For meg var de to ukene med sprøytene verst for jeg fikk så mange forskjellige beskjeder. Men legene tok veldig godt vare på meg og jeg fikk et flott resultat til slutt :-).
 
Hvor mye venting det er og hvor tøft det er! Venting på oppstart, venting på kontroller, venting på uttak, så mellom uttak og innsett! Og den verste ventetiden... rugeukene! Helt gørr!! Anbefaler å legge planer for rugeukene (om man er i form til det fysisk såklart)! Best å ha noe å gjøre!!
 
Hvor mye venting det er og hvor tøft det er! Venting på oppstart, venting på kontroller, venting på uttak, så mellom uttak og innsett! Og den verste ventetiden... rugeukene! Helt gørr!! Anbefaler å legge planer for rugeukene (om man er i form til det fysisk såklart)! Best å ha noe å gjøre!!

Det er nok lurt :)
 
Jeg må vel si at jeg liker bedre å teste meg gjennom skrulleukene jeg da, hvis ikke blir jeg bare enda sprøere tror jeg. Så for meg er det bedre å følge med på det.

Ellers vet jeg ikke helt hva man skal si.

Jeg anbefaler å bruke forumet, for da kan man ofte få svar og andres erfaringer på det man funderer på.

Ellers er det litt greit å ha tenkt gjennom litt sånn alle verst tenkelige utfall før hver kontroll, så er man litt psyket opp til alt som kan skje. Jeg har hvert fall likt å komme meg forbi ett hinder av gangen på veien (selv om jeg selvsagt drømmer om å komme helt til positiv test hver gang jeg er i gang.)
 
Hvor mye venting det er og hvor tøft det er! Venting på oppstart, venting på kontroller, venting på uttak, så mellom uttak og innsett! Og den verste ventetiden... rugeukene! Helt gørr!! Anbefaler å legge planer for rugeukene (om man er i form til det fysisk såklart)! Best å ha noe å gjøre!!

Signerer denne.
Ventingen har vært det værste hele veien. Vente på nytt forsøk, vente på kontroller, vente på telefoner med beskjeder, vente vente vente... alt er en evig venting på å bli gravid. Jeg har absolutt ikke vært tilstede i noe annet enn tankene om at jeg ønsker å bli gravid. Det tok over alt annet. Jeg klarte ikke være tilstede på jobb og har vært mye sykemeldt for psykens skyld, viktig for meg å være sosial, komme meg ut og være med venninner, gå turer etc.
 
Signerer denne.
Ventingen har vært det værste hele veien. Vente på nytt forsøk, vente på kontroller, vente på telefoner med beskjeder, vente vente vente... alt er en evig venting på å bli gravid. Jeg har absolutt ikke vært tilstede i noe annet enn tankene om at jeg ønsker å bli gravid. Det tok over alt annet. Jeg klarte ikke være tilstede på jobb og har vært mye sykemeldt for psykens skyld, viktig for meg å være sosial, komme meg ut og være med venninner, gå turer etc.

Man havner i en prøveboble, og jeg har også ikke «levd» for noe annet enn å bli gravid! Det ble ekstremt altoppslukende! Var også mye sykemeldt!
 
Jeg tror egentlig at jeg hadde lest meg opp så mye at jeg følte jeg var veldig forberedt på det meste.. og det var jeg og egentlig. Men er mye venting og usikkerhet, slitsomt fysisk og psykisk. Så jeg skulle ønske jeg hadde vært flinkere til å tenke på meg selv og kanskje tatt en gradert sykemelding, eller i hvertfall brukt egenmeldinger. Ikke det at jeg var flink til det da jeg var gravid heller.. Hehe.. Men denne gangen skal jeg prøve på det :) så mitt tips er: tenk på deg selv! :)
 
Å tenke på seg selv er noe vi alle kunne blitt flinkere til, tror jeg. Er så lett for å ta mer hensyn til jobb enn seg selv for eksempel. Gjør alt du kan som gjør deg glad, gir deg velvære og glede i hverdagen [emoji1374] Og ikke minst, hold deg unna dem/det som tynger deg.
 
Å tenke på seg selv er noe vi alle kunne blitt flinkere til, tror jeg. Er så lett for å ta mer hensyn til jobb enn seg selv for eksempel. Gjør alt du kan som gjør deg glad, gir deg velvære og glede i hverdagen [emoji1374] Og ikke minst, hold deg unna dem/det som tynger deg.

Alt for lett... :facepalm: og det er jo bra å ta hensyn til jobb, det må man jo.. Men det tar så på det her at man må ta seg selv i nakkeskinnet og sette seg selv først :Heartred:happy:
 
Jeg skulle ønske jeg visste på forhånd at vi kom til å lykkes :P Da hadde mye vært enklere.

Eller skulle jeg ønske jeg visste hvor sinnsykt belastende det ville være mtp. det psykiske, og at det ikke er noen å snakke med om alt som tynger (takk Gud for dere her inne)

Hadde vært fint å ikke ha så høye forventninger om å bli gravid på første forsøk.
 
Hva skulle dere ønske, dere viste før dere begynte?
Har dere noen gode tips til oss som skal gjennom det?
Noe vi burde være obs på?
Noe vi burde spørre legen om? :)


Hei,

Jeg skulle så gjerne visst litt på forhånd at det kunne ta så utrolig lang tid. De fleste rundt meg hadde fått der til på egenhånd eller på første forsøket. Her måtte jeg gjennom ni firsøk.

Så tålmodighet er en dyd når det kommer til dette. Ikke forvent at noe ordner seg på en to tre.

Lytt til deg selv og kroppen din hvor langt er du villig til å gå for å få barn. Det vil også si hvor mange forsøk.
 
Denne tråden får meg virkelig til å føles at jeg er mindre alene og ikke fullt så småsinnsyk som jeg har fryktet. Mye her jeg skulle ha visst for en stund siden, men mye mulig jeg først hadde forstått det nå uansett. Dere er så søte![emoji173]
 
Skulle ønske jeg var mer forberedt på at jeg ikke skulle føle meg spesielt godt ivaretatt i rundene vi hadde i det offentlige. Syntes det var en stor ekstrabelastning å være i noe som var masseproduksjon og lite personlig.
Ellers så går prosessen så veldig i faser som man må komme seg igjennom. Forskjellige forsøk kan også føles helt forskjellig fra gang til gang så det er umulig å være fullt forberedt.
Viktig å huske på at selv med en positiv test er ikke nervereisen over. Vi hadde noen kjemiske graviditeter og en SA på veien. Det er også noe som ikke snakkes spesielt mye om og kan nesten føles litt tabu.
Ett steg av gangen er beste råd jeg kan gi. [emoji4]
 
Kunne vært greit å vite at det ofte er veldig vanskelig for en del folk som ikke har vært igjennom ufrivillig barnløshet og ivf-prosessen selv, å sette seg inn i hvor vanskelig og følsomt det kan være, både fysisk og psykisk.

En del kommentarer jeg har fått med meg på veien jeg kunne ha vært foruten i hvert fall og jeg hadde nok kanskje vurderte litt ekstra om jeg hadde fortalt det til disse personene igjen hvis tiden kunne skrues tilbake, selv om det ikke engang er mange som har visst det totalt sett.

På den andre siden var det noen som overrasket meg positivt også av dem jeg ble nødt til å fortelle det til (en mannlig kollega), så det er veldig rart hvordan folk reagerer på det temaet her (noe som er litt rart siden det nesten kan være det første folk skal diskutere med deg om når man er barnløs kvinne i starten av 30-åra:rolleyes:)
 
Back
Topp