Dere som har sosial angst....

Happy!

Happy!

Elsker forumet
og barn...
Hvordan takler dere hverdagen?
Hvordan er det å levere/hente barnet i barnehagen f.eks?
Foreldremøter?
Avsluttninger?
osv osv...

Jeg synes det er helt j** å hente og levere junior, gruer meg hver gang og er omtrent på gråten før jeg går inn i barnehagen. 
Sist jeg leverte han så lå det en lapp i hylla hans med litt info om mnd framover. Der sto det "foreldremøte" å jeg ble helt på tuppa... Tårene rant og rant mens jeg gikk hjem.
Jeg gruer meg helt forferdelig! Tanken om å bare droppe møtet er VELDIG sterk, men samtidig så vil jeg jo få med meg div. info jeg også...[&o]

Jeg føler meg misslykka som mor...[:(]

Dumme dumme duste-angsten...![:@]
 
hei

jeg har f.eks. sosial angst.

sliter veldig i store forsamlinger.pulsen min øker,begynner å svette, trekker meg til en plass der det er lite/eller ingen folk.blir fort urolig,stressa og fort grinete på de nærmeste når jeg får "anfalla"mine.

er avhengig av at min mann er med overalt.han er veldig glad i å være sosial,så jeg bruker uheldigvis mye han.når han ikke er med,får han til tider mye kjeft fra meg,pga angsten og fordi jeg blir fryktelig redd.

da jeg gikk på medisiner mot f.eks.dette problemet,så blei jeg endel bedre.turde å reise på besøk,men nå som jeg er uten medisiner,så vil jeg ikke ha besøk hjemme engang.og når jeg har det,så "gleder" jeg meg til de drar..dette er sååå helt feil og helt syyyk tankegang.men jeg greier ikke å gjøre noe med det...iallefall ikke enda..gleder meg til svangerskapet er ferdig,da kan jeg begynne på medisinene igjen. da kan jeg bli litt mere "normal" igjen:-)

du burde nok ta en tur til legen og fortelle om dette problemet ditt.kansje du kan få noe hjelp av psykolog/medisiner.
jeg vet indelig godt hvordan du har det,og ønsker deg lykke til videre.stå på.vi skal greie dette:-)
 
Takk for svar![:)]
Uff, kjenner til den tankegangen ja, det å "glede" seg til besøket drar osv, så får man dårlig samvittighet fordi man tenker sånn igjen.. Ekkelt og vanskelig![&:]
Jeg følte faktisk angsten var mye bedre i svangerskapet, det hadde jeg ikke venta når jeg ble gravid.

Går fast hos psykolog og det har blitt tatt opp om medisinering der, men som han sier så fint :
"Medisinene fjerner bare symptomene og gjør ikke noe med årsaken, så da er vi like langt"....[8|]
Så jeg har aldri fått medisin for angsten... men lurer på om jeg skal begynne å kreve det nå, for jeg trenger å kunne fungere blandt folk jeg også!
Jeg er alene med junior så har ingen samboer/mann/kjæreste å ta med meg på sånnt som foreldremøter osv...[&o]
 
hei igjen:-)

skjønner jo hva psykologen din mener,men å ha angst er ikke så enkelt.er ikke å knipse med fingrene,så er en frisk.syntes du skal si at du trenger virkelig tabletter.det er en god hjelp,man må selvfølgelig jobbe selv om man går på de,men det blir litt enklere:-)

jeg hadde en kjempe stor dose med anti deprissiva,for jeg trudde ikke de virket.så dosen blei økt og økt.men skjønte jo når jeg kuttet de ut,at de hadde en virkning.
som jeg skrev i mitt forrige inlegg,så kunne jeg reise på besøk, trengte ikke å ta meg en tur på kjøkkenet for å hvile meg så ofte,når jeg hadde besøk.og for å ikke snakke om at jeg turde å gå tilbake til butikken med ting jeg har kjøpt som var ødelagt.(noen dager var jeg bedre.andre dager ille.)og jeg sa mere i fra når jeg var uenige med noen.
nå tør jeg ikke det mere....

når jeg sitter her nå,så savner jeg de virkelig tablettene.har fått noen mildere som jeg kan begynne på,men tør ikke..tenk hvis det skader fosteret....da hadde ikke jeg kunnet tilgi meg sjøl iallefall.

du var heldig som ble bedre i svangerskapet.det er mange vanskelige ting som skjer da.sykehus opphold,lege samtaler, kommentarer fra "gamle"venner o.s.v.

nei,du må stå på.få prøvd tabletter.aleine mor og barn å ta vare på,da trenger man virkelig all energi en kan få.og med angsten,så bruker man så unødvendig mye energi på å komme oss gjennom dagen.
 
jeg kjenner meg så igjen i det dere skriver.sliter også med sosial angst.å gruer meg noe inn i h...til ungen begynner i barnehage.uff.jeg jobber ikke heller begrunn av min angst er for tiden på tidsbegrenset ufør.jeg tenker ofte at det virker som alle er så velykket ,alle har jobb er super selvsikkre,uff mens jeg bare er en redd tulling som vil gjemme meg å bare legge meg undre dyna..å nå må jeg være den voksne å sterke for ungen min.det er så skremmende å tenke på alt som venter.angsten er så stor for samlinger med masse mennesker.da blir jeg varm å rød i hue ,svetter å mister helt kontrollen..hadde vært hyggelig å kommet i kontakt med andre som sliter.jeg har ingen venner med barn.å savner det.hadde vært hyggelig for meg å ungen:) lykke til jeg føler med deg:)du som skrev innlegget.du er ikke alene..Lykke til:)
 
Ja der er jeg helt enig.
Om medisinen kan hjelpe deg igjennom værdagen,hvorfor skal ikke du kunne bruke de da.paracet tar også bare bort symtomene men ikke årsaken....psykologer er ikke bestandig den hjelp som fungerer best.ofte finner man ikke årsaken til problemene. Dere skal være klar over at det finnes mennesker som er nøtt til å gå på antideprisiva resten av livet for å rett og slett klare å fungere nogenlunde i værdagen.skal de gå rundt å ha dårlig samvittighet for at de bruker medisin som kan være til hjelp.helsevesnet i norge er merkelig.
i antideprisivaer er det ikke beroligende midler(ikke dop).De tilfører bare stoffer som hjernen selv ikke klarer å produsere nokk av på grunn av at man bryter det ned ved lanvarige depresjoner og eller angstproblemer. søk hjelp når det er hjelp å få ikke gå rundt å plages med dette alene.....fortell legen din om redslene du har.....stå på.....det finnes håp....
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp