Dere som har slitt/ siter med å bli gravide.

P

*Precious*

Elsker forumet
Hvilken innvirkning har det på deg som menneske?
Hva gjør det med deg, dere som par og hverdagen?

Holder på å skrive en oppgave om ufrivillig barnøshet, å tenkte det kansje er lurest å høre med noen som faktisk opplever det, enn bare å lese i bøkerne!!

Send meg gjerne pm hvis du ikke vil svare her [:)]
 
er en del av dem inne på FS(før svangerskap)
 
Vi sleit i mange år før vi fikk lillegutt.
Var til utredning uten at man fant noe galt, men måtte likevel prøverør til før det ble barn på oss.

Tida før jeg endelig ble gravid var slitsom på mange måter, og jeg var livredd for at vi skulle bli blant de som aldri får barn. Det var også helt grusomt å oppleve at man ikke alltid klarte å glede seg over graviditet hos venner/familie, å måtte gratulere og holde maska mens man gråt innvendig. Ikke fordi man ikke unner andre barn, men fordi man da blir minna på hva man selv ikke klarer.

Etter at vi fikk lillegutt ble alt heldigvis så mye bedre, og vi er evig takknemlige for den lille gutten vår. Fortsatt kan jeg kjenne stikk av "gammel smerte", spesielt dersom noen beklager seg over at de er gravide eller om de forteller at de vurderer abort, da blusser liksom gamle følelser litt opp igjen.

Nå skal vi øyeblikk igang med søskenforsøk til den lille sjarmøren vår, og vi krysser alt vi har for at vi skal få oppleve dette mirakelet en gang til[:)]
 
Vi prøvde i 4.5 år, og det var laaaange år.

For min del gikk det veldig opp og ned. Enkelte peroder klarte jeg å legge tankene på hylla, da gikk det greit. For meg var det tyngst når venner og famile fikk barn. En ville jo glede seg over de nye verdensborgerene, men etterhvert som tiden gikk og jeg selv ikke klarte å få barn ble jeg stadig mer misunnelig om en kan kalle det det?!
Det er fryktelig tungt å prøve å være glad på andres vegne, men samtidig kjenne misunnelsen og sorgen over å ikke få oppleve dette selv. Jeg gikk stadig rundt med dårlig samvittighet for at jeg følte det slik.

Jeg ble gravid flere ganger, men har hatt flere SA. Etter flere mislykkete graviditeter var jeg så langt nede at jeg ikke fungerte i jobb lenger. Det å møte gravide eller nybakte foreldre med de små babyene på butikken førte flere ganger til at jeg bare måtte sette fra meg handlevogna og gå derfra.
Etter dette valgte vi å gå åpent ut både til venner, kolegaer og famile om at vi sleit med å få barn, ikke for å få medlidenhet, men for å få forståelse for hva vi gikk igjennom. Og opplevelsen av at vi fikk utrolig mye støtte bare vi lot folk få vite var enorm.

Vi fikk veldig lite støtte blant leger, men etter 4.5 år kom jeg til en lege som endelig tok meg på alvor og vi fikk hjelp. Bare det å bli tatt på alvor av legen og få stilt en diagnose vare en utrolig lettelse. Vi fikk en grunn og ikke minst at det fantes en behandling.

Men tross alt, jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk bli mamma tilslutt, jeg har nok lært meg å ikke ta ting som en selfølge.
Nå er vi igang på å prøve å bli gravid igjen, men jeg har en helt annen ro dene gangen.
Jeg vet at jeg kanskje ikke klarer å bære fram et barn til, men jeg ønsker å prøve. Men jeg slipper å sitte med angsten om å kanskje aldri få bli mamma... Jeg har fått oppleve det største en kan her i livet og klarer vi det ikke en gang til er jeg likevel takknemlig for det jeg har....
 
Anbefaler deg å lese boka "Ønskebarn" av Kjersti Sandvik. Der kommer det følelsesmessige aspektet veldig tydelig fram. Sterk bok som jeg gråt mange tårer av da vi slet som verst.
 
Jeg legger inn min historie som ufrivilig barnløs her jeg:

Skrevet i april 2010..

Prøverør



Jeg vet hvor vondt det er at tiden går, og ingen spire vokser i magen..

Jeg sluttet med p-pillen i 1997.  Da hadde jeg og mannen vært sammen i nesten 1 år og han var enig i at jeg skulle slutte. Vi ville ha baby. :)

1 år senere hadde det fortsatt ikke skjedd noe..  Mensen min var meget uregelmessig, og jeg trodde såå mange ganger at NÅ var jeg blitt gravid..  men tok tester..de var negative..og noen dager senere kom mensen..

En gang var mensen borte i 3 mnd og jeg gikk til legen med urinprøve.  Damen som tok testen   kom bort til meg og smilte, og jeg kjente sommerfuglene hoppe i magen..  "Den var negativ den testen..  DET var bra det vel!".. også smilte hun større enn sola..  Jeg så veldig ung ut, og var bare da 22 år, og forlot legekontoret gråtende..

Etterhvert tok vi kontakt med fastlegen min. Han foreslo at vi skulle begynne med temping og registrering av tempen.  Og enda litt senere så tok jeg masse blodprøver for å se ann hormonene i kroppen..

Jeg ble så satt på venteliste til laparaskopi.  Enda mere lang ventetid..  og aldri skjedde det noe i magen helelr, utenom at vi brutke en haug av penger på graviditets-tester, fordi mensen ofte var så treg..

Laparaskopien ble gjordt, og jeg fikk med meg et brev hjem der det kun stod: Funn ved operasjon: PCOS.
Jeg ante ikke hva det var og fikk ikke noe info..
Fastlegen min hadde heller ikke så mye å si, utenom at det var en hormon-forstyrrelse.

Jeg ble satt på Pergotime.  Det hjalp ikke.  3 mnd senere fikk jeg mitt første migrene-anfall.   Etter det kom de jevnlig..
Dobbel pergo-kur..  hjalp ikke..

Sædprøvene til mannen varierte mellom at han hadde litt lavt og normalt antall sædceller. Men at de som var der var "forvirret".. det kallte legen dem..  for de hadde liksom ikke et mål..  de virret mye rundt..

Ble så henvist til A-hus.  Der fikk vi vite at vi skulle få begynne med hormoner i sprøyte-form..  Skrekk og gru!!   Neste time lærte vi hvordan glassene skulle knekkes, medisinene skulle blandes, for så å dras opp i sprøyten.  Og vi lærte hvordan de skulle settes.
Ved neste mens skulle vi begynne med disse  hormonene.   Så inn til ul, så skulle vi få godkjennelse for når egg-løsnings-sprøyta skulle settes.
Og  så vente på at tiden skulle gå..    Kl 20.00 på fredag kveld skulle vi  ha sex....

Vi ble ikke gravide.. og enda engang prøvde vi det samme igjen.   Uten resultat igjen..

Så ble det bestemt at vi skulle komme til Rikshospitalet og få inseminasjon.  Ny runde med mange nye leger.. 
Ny runde med hormoner, spøryter og eggløsnings-tidpunkt..

Jeg klarte aldri å venne meg til sprøytene.  Jeg stakk meg selv og i rent instinkt dro jeg sprøyten rett ut igjen..  :/   I ukedagene måtte jeg få hjelp av en kollega til å sette sprøytene.  Og i helgene tok mannen min de.

Alle turene inn til sykehusene for blodprøver, tester, ultralyder føltes som en belastning for jobben..  å hele tiden måtte komme litt sent, dra litt før.. legge belastning på kollegaene..  Men både min og mannens sjefer tok det greit.

Første inseminasjon resulterte i ingenting..
Kroppen min likte ikke alle hormonene og migrenen min herjet..  jeg var ofte syk med migrene..
Neste inseminasjon var vi med på et prøveprosjekt som gjorde at jeg måtte inn til Rikshospitalet annenhver morgen for å ta blodprøver og inn annenhver ettermiddag for ultralyd..  enda mer kjøring..
Dette forsøket ble også negativt..

Legene på Rikshospitalet begynte å snakke om en 3.inseminasjon..  Da sa jeg høyt NEI!  Nå ville vi over på prøverør!! 
Og det godtok legene!!

Vi søkte NAV om dekning av prøverør og i november (husker ikke hvilket år), fikk vi godkjenningen. Vi var så glade og lettet. endelig skulle vi få begynne med prøverør.

Da januar kom fikk vi et skikkelig slag i trynet..  En ny lov tredte i kraft og nå måtte man dekke alt ved prøverør selv.  det kom til å koste oss 30 000...  Så mye penger hadde ikke vi..  Vi protesterte til NAV. Sa at vi hadde jo en godkjenning om dekning..  men loven hadde visste tilbakevirkende kraft..  

Vi begynte å undersøke andre alternativer. Fikk så høre om en lege i nabokommunen som sendte folk til prøverør i Danmark.  Så fant vi nettsiden til Cicconia i Århus. Vi bestillte en katalog, og leste spent i den når den kom.
Problemet var at vi fortsatt kom til å trenge mye penger.. 

Vi bestemte oss for å ta opp et lån..   Dette betydde så mye for oss.. Vi måtte bare prøve.

Vi ringte til Volvat, fikk time til denne legen bare noen dager senere..  Kom til han, fortalte om vår historie, og gikk ut derfra med resepter, sprøyter, medisiner og beskjed om å begynne neste uke!
WOW!!   Såå lenge vi hadde vært i dette systemet.. sååå lang tid alt tok..  og nå..  plutselig skulle vi få komme i gang med prøverør!!

Vi var kjempegira..  Alt utviklet seg bra, og 2 uker senere var vi på vei til Danmark og vårt første prøverør. :)

Cicconia var en kjempeflott klinik. Utrolig hyggelige mennesker, de tok seg tid til oss.. Vi følte for første gang at vi møtte mennekser innefor dette feltet som så OSS, ikke bare som et nr i rekken, men OSS som de to menneksene vi var.

Uthenting av egg var vondt.  Jeg gruet meg veldig.  Men det var ikke vondere enn jeg forventet, så det gikk jo greit.
Vi fikk ut bare 2 egg..  Det var en skikkelig skuffelse..
Vi bodde på hotell i sentrum. jeg var så sløv og hadde vondt så jeg bare lå i senga og så på tv. Mannen var ute og ble kjent i århus. :)
To dager senere var vi tilbake på Ciccoina.  Vi ventet spent på å bli kallt inn til rommet hvor vi skulle få satt embryoene på plass. 
Da en lege kom og alvorlig sa: kom inn hit på kontoret mitt dere..  da skjønte jeg at noe ikke var riktig..

Ingen av eggene var blitt befruktet..  Fy filleren så skuffet jeg var.. dette var et scenario vi ikke hadde sett for oss.  jeg visste ikke engang da, at det gikk ann at eggene ikke ble befruktet..    jeg har lært MYE etter det...
Vi reiste hjem, tomhendte..  uten noe med oss tilbake..

På vei hjem får jeg en telefon fra broren min.   Han ville låne oss penger til et nytt forsøk. Min bror var da bare 15 år gammel og hadde tjent opp en del penger ved å jobbe mye..
Vi følte litt positivitet igjen.

1 mnd senere var vi nok engang på vei nedover til Danmark.
Denne gangen bodde vi på en hytte utenfor Århus. Varmtvanns-tanken var så pitteliten at jeg knapt rakk å dusje halve kroppen før vannet ble iskladt..  BRR...  Dette var i mars.

Vi fikk ut 4 egg denne gangen..   og nå var vi enda mer nervøse og spente..  (det første forsøket vårt hadde vært IVF, men resten av forsøkene ble ICSI.)
 Dagen etter uttak var vi tilbake for å sette inn.  Denne gangen hadde vi ringt inn på morgenen først og fått vite at 2 embryoer var befruktet og skulle få bli satt inn.  Jippi!!
Innsetting gikk greit.
To dager senere dro vi hjemover. 
Jeg ruget og ruget..  men endte opp med negativ test..

Vi ville så inderlig igang igjen..  men nå hadde vi ikke mer penger å låne..

1 år senere kom muligheten igjen.
På nytt var vi på vei til Danmark. Denne gangen hadde dosen på medisinene vært MYE høyere enn før, og på ultralydene så vi mange mange egg..

Vi bodde på en hytte igjen, med større varmtvannsstank en siste. ;)
Vårt 3. prøverør's forsøk resulterte i 30 egg ved uttak!!  Dette var et vondt uttak..  innmari vondt... jeg var så veldig følsom..
Vi fikk forespørsel om å donere bort 6 egg.  Vi sa ja etter litt tenke-tid. Hvis jeg kunne bidra til at noen andre's største drøm skulle få gå i oppfyllese, så ville jeg gjerne det!  2 kvinner fikk min hjelp. de fikk 3 egg hver.  Jeg har ikke tenkt så mye på de eggene.. men etter at jeg til slutt ble mamma, så har tankene mine streifet disse eggene., tro om de ble til noe? 

Av de 24 eggene vi hadde igjen, ble 8 befruktet. Men kun 2 var gode nok til å bli satt inn, og ingen var gode nok til frys.
Igjen kjørte vi hjemover med 2 embryoer i magen.

Jeg har alltid vært sykemeldt i perioden mellom egg-innsetting og graviditets test.  Jobber i bhg og ville ikke risikere noe..  Jeg slappet best av hjemme..

Igjen lyste den negative streken mot oss..   Og det føltes som om en stor sorg.. igjen..

Jeg merket at jeg ble mer og mer bitter.  Bitter mot de som hadde barn og ble gravide. Bitter mot de jeg så som hadde mage.  Jeg følte meg mindreverdig..  Jeg hadde ikke barn.. jeg kunne ikke få barn-- 
Jeg klarte ikke lenger å glede meg over de som ble gravide. Følte det urettferdig.  Jeg ble redd for å høre nyheter om venenr eller slektinger som skulle bli foreldre..
Jeg skygget unna sosiale ting.. Orket ikke alt baby-prat og prat om erfaringen emd graviditet og fødsel.
Det var vondt å føle alle disse tingene.  Jeg var jo egentlig et snillt menneske som ønsket kund et ebste for alle rundt meg..   Det var vondt å føle denne harde bitterheten…’

Migrenen herjet fortsatt med hodet mitt..

Jeg elsket barn, og jeg gikk inn  150% for barna på jobben min..  de fikk nyte godt av min barnløshet.

Mannen min hadde en kollega som også hadde vært gjennom noen prøverør. Hun fortalte at de nå hadde vært på en fertilitets-klinikk i Prosgrunn. Og at den og personalet var veldig bra.

1 år etter det 3.forsøket var vi inne til samtale på Porsgrunn.
De var veldig negative til at de kunne hjelpe oss, når Cicconia ikke hadde klart å få oss gravide.
Men vi skulle da få lov til å prøve.
Nå hadde jo reglene bltt annerledes i Norge igjen..  Nå var prisen blitt slik den er nå.

På vårt 4. pøverør’s-forsøk  begynte jeg med nesespray.   Fysjamegen..   Men alt for å oppleve lykken!

Jeg hadde en stor dose medisiner, litt mindre enn siste forsøk i Danmark  
12 egg ble hentet ut. 
2 ble satt inn..
Jeg ble ganske dårlig.. Var blitt overstimulert..
Negativ test 14 dager senere..

Skulle det noen gang lykkes for oss????

Vi  bestemte oss raskt for å  gi i gang med neste forsøk. Noen mnd senere var jeg på nesesprayen igjen. 
Denne gangen var dosen  ganske mye mindre, og jeg var skikkelig negativ..  Hvordan skulle det lykkes på enda mindre doser medisin??

Dette var vårt 5.forsøk, og jeg merket nå at kroppen var fryktelig sliten av alle de sprøytekurene de siste årene..   Merket det på hodet og migrenen.. Merket det på kiloene..  Hadde gått opp 20 kilo siden vi begynte med hormoner..

Jeg sa til mannen min at dette var det nest-siste forsøket vårt.  Vi skulle gjennomføre 6 forsøk..   Men så ville jeg ikke orke mer.. 

Mai 2004:
Vi fikk ut 8 egg.  Detet var det værste uttaket..  Eggposene var så veldig seige..  Legene slet lenge med å få hull på dem, og dyttet så hardt hver gang at de forskjøv livmoren.  Jeg fikk litt smertestillende, men fy fasan det var vondt.. 

2 embryo ble godt nok befruktet til å settes inn.

Jeg var veldig negativt innstilt, og  etter at embryoene var satt inn gikk jeg inn i en slags “I don’t care”-holdning..
Alle de andre årene hadde jeg tatt det med super-ro etter at embryoene var satt inn..  Jeg tok det med ro denne gangen også, men en del ting hendte som førte til at jeg ikke fikk tatt det SÅ mye med ro.  Svigerfar skulle plutselig feire 60 år’s dagen sin her hos oss..   Dette var dagen etter at vi hadde satt inn embryoene.
Dagen etter det igjen  var vi i konfirmasjon.
Og neste uke fikk vi en fæl beskjed om at mannens stebror var myrdet. 
Jeg hadde ikke tid til å sitte å tenke og håpe på de to i magen..  Det ble så mye annet som måtte ordnes..

Vi dro så på hytta. Ville bort litt. 
Dagen for å ta testen kom.  Jeg glemte det på morgenen..  Jeg som egentlig pleide å våkne kjemeptildig for å ta testen på test-dagen..
Kl 12 kom vi på det,, og jeg tisset på testen.
Vi var så avslappet..  Vi forventet ingenting.. Litt spent var jeg..  Men orket ikke å bruke mye energi på å være spent for så å bli så sinsykt skuffet..

Så tittet jeg å testen..  Og for første gang i mitt liv så jeg et PLUSS!!  Hææ--  sa jeg  og tittet på mannen..  Næmen, er vi gravide?, spurte han.

Ingen av oss turte å juble helt..  Men vi ringte til de nærmeste og sendte sms til vennene våre og de som visste om det.

Vi har hele veien velgt å være å åpne om vår ufrivliige barnløshet.  For meg var det ens tyrke at de rundt oss visste at vi prøvde og prøvde.  Jeg tror det hadde vært mer slitsomt psykisk hadde jeg ikke hatt de å støtte meg på.

I uke 7 var vi så inne til ultralyd på klinikken.   Dette var den STORE dagen..  Var det virkelig noen der, og hvor mange??
Jeg var spådd tvillinger, og  turte så vidt å kjenne på følelsen av at jeg trodde det var to der.

Legen tar ultralyden og spør oss: Hvor mange ønsker dere at det skal være der??
Æææhhhhh…  svarte vi bare..    Stumme av “sjokk” for at det hørtes ut som om det levde noen der…
Ja, for det lever noen her inne., sa legen.

Vi bare smilte.. Ingen av oss klarte å svare.
Det er to stk her, sa legen og smilte til oss.

Og NÅ kjente både jeg og mannen..  At NÅ hadde vi klarte det..  JIPPI vi var gravide!!

Vi ringte rundt og  jeg gråt, mamma gråt på telefonen,  vi følte LYKKE. J  Jeg kjente gleden komme tilbake meg.

Mamma møtte oss, når vi kom hjem, med blomster og to bamser. En rosa og en blå. J
Det viste seg å være riktig også. 


Dessverre endte dette svangerskapet med både sorg og glede.
I uke 20+5 gikk vannet til tvilling 1 og lille gutten vår døde, der på sykehuset mens vi så han på ultralyd.
Iver ble født 3 dager senere, flotte lille gutten vår.  370 g og 31 cm lang. Vi var blitt mamma og pappa.. Men på en helt annen måte enn vi hadde håpet på.. 

Vi fikk så oppleve mirakelet og riene stoppet opp..  Tvilling 2 ble ikke født den dagen..   Hun ble værende i magen min i  8 uker til.
Vi lå på sykehuset hele den tiden. Jeg lå i senga, var kun oppe på do, og for dusj hver 3.dag.

I uke 28+5 ble mirakelet  vårt født. Da kunne ikke fødselen stoppes, når riene startet. Morkaken til Iver kom aldri ut da han ble født, og nå var det gått infeksjon i den.  Tvilling 2 måtte ut.
Lille Solskinnet vårt, 1214 g og 38 cm lang.

Det å få være mamma fikk en helt annerledes start enn normalt..  Men morsfølelsene var der.
Og vi har hele veien følt en enorm takknemmelighet for at vi fikk beholde jenta vår.

Vi ønsket ganske tidlig å prøve på søsken igjen, men ettehvert ble det ikke sånn.  Vi hadde store utfordringer med Lille Solskinn. 
1,5 år etetr at vi mistet Iver ble jeg veldig psykisk syk..  Fikk post traumatisk stress-syndrom og alvorlig depresjon.
Vi har brukt lang tid på å bygge oss opp igjen.  Både fysisk og psykisk.
Og vi brukte lang tid på å orke tanken på prøverør igjen..  Jeg fikk frysninger bare ved tanken på å utsette kroppen for mer..

Vi hadde time til søskenforsøk to ganger, men begge gangene trakk vi oss.. Vi var ikke klare.

Jeg kan huske da vi selv slet med å bli gravide, at jeg følte meg irritert over de som allerede hadde klart å få barn og så ville ha flere..  Men jeg forstod de etter at vi fikk Adele Sofie.  Det er jo naturlig for noen  å ønske seg søsken til barnet sitt.

I mai 2009,  kjente jeg plutselig..   Er jeg klar for nytt forsøk?  JA, det er jeg!!

Vi fikk time i september.
Det var utrolig å være i gang igjen..  5 år siden sist..   Både mannen min og jeg syntes det var uvirkelig å holde på med sprøyter og styr igjen..  Vi gikk rundt å lo..  Er vi virkelig igang?
Adele Sofie ble involvert hun også..  Så på når mannen min satt sprøytene på meg.   Hun syntes det var interessant..

Vi fikk ut 9 egg.
Vi snakket mye om hva gjør vi om vi får spørsmål om å sette inn to..   Noe i meg ønsket desperat å få oppleve å få tvillinger..   Noe annet i meg fryktet sterkt å bli gravid med tvillinger..
Vi slapp å ta valget.   Kun 1 embryo ble befruktet og satt inn.

Jeg var så utrolig positiv denne ganger. Niholdt på de positive følelsene, selv om tvilen kom innimellom.

Dagen før test-dato  følte jeg veldig at JO, jeg gror vi har klart det..   Og på kvelden tok jeg testen.
GRAVID stod det!
Jeg gikk ut på kjøkkenet og viste mannen det.  Han sa: Er det sant?  Også ga vi hverandre en lang klem..

Jeg er nå 29 uker på vei.
Og jeg føler meg så utrolig heldig..

Det har vært mye vondt på veien til å få barn, å få bli mamma. 
Og jeg føler så veldig med dere andre langtids-prøvere….   Jeg VET hvordan dere har det…

Jeg vet også at det kan føles sårt å lese dette.  Lese en historie med lykkelig slutt, og lure på om dere også kommer til å få oppleve det.

Jeg tenkte ofte at så-så mange prosenter ble gravide med hjelp, og de resterende ble ikke gravide. Jeg tenkte ofte at noen må jo være de prosentene som ikke blir gravide også..  Og var livredd for at en av de var oss.

Jeg vil ikke si sånne ting som :  Hold humøret oppe!   Stå på!   Tenk positivt!

For jeg vet at det hjelper så lite..  Når humøret er på bånn, bitterheten svir igjennom kroppen..  Da er det lite som kan hjelpe på det..

Drivkraften har vi alle.  Det er den som tok meg videre. …  Den som gjorde at jg tenkte: MÅ prøve igjen.

Enden på denne lange reisen man tar som ufrivillig barnløs vet man aldri hvordan vil bli..
Man kan ikke forutse det.
Man vet ikke hvor mange år man kommer til å prøve.

Det eneste vi vet, er at lysten og ønsket om å bli mamma, få kjenne din egen baby i armene, få høre noen rope mamma til deg..   DET er det som driver oss videre.


Jeg sender dere alle varme og lange klemmer  og ønsker dere alle lykke til i kampen for en baby.
 
For en utrolig historie!!!!! Gråter både Triste og glade tårer her! [:)] gratulerer med ny spire![:D] <3
ORIGINAL: Windy

Jeg legger inn min historie som ufrivilig barnløs her jeg:

Skrevet i april 2010..

Prøverør



Jeg vet hvor vondt det er at tiden går, og ingen spire vokser i magen..

Jeg sluttet med p-pillen i 1997.  Da hadde jeg og mannen vært sammen i nesten 1 år og han var enig i at jeg skulle slutte. Vi ville ha baby. :)

1 år senere hadde det fortsatt ikke skjedd noe..  Mensen min var meget uregelmessig, og jeg trodde såå mange ganger at NÅ var jeg blitt gravid..  men tok tester..de var negative..og noen dager senere kom mensen..

En gang var mensen borte i 3 mnd og jeg gikk til legen med urinprøve.  Damen som tok testen   kom bort til meg og smilte, og jeg kjente sommerfuglene hoppe i magen..  "Den var negativ den testen..  DET var bra det vel!".. også smilte hun større enn sola..  Jeg så veldig ung ut, og var bare da 22 år, og forlot legekontoret gråtende..

Etterhvert tok vi kontakt med fastlegen min. Han foreslo at vi skulle begynne med temping og registrering av tempen.  Og enda litt senere så tok jeg masse blodprøver for å se ann hormonene i kroppen..

Jeg ble så satt på venteliste til laparaskopi.  Enda mere lang ventetid..  og aldri skjedde det noe i magen helelr, utenom at vi brutke en haug av penger på graviditets-tester, fordi mensen ofte var så treg..

Laparaskopien ble gjordt, og jeg fikk med meg et brev hjem der det kun stod: Funn ved operasjon: PCOS.
Jeg ante ikke hva det var og fikk ikke noe info..
Fastlegen min hadde heller ikke så mye å si, utenom at det var en hormon-forstyrrelse.

Jeg ble satt på Pergotime.  Det hjalp ikke.  3 mnd senere fikk jeg mitt første migrene-anfall.   Etter det kom de jevnlig..
Dobbel pergo-kur..  hjalp ikke..

Sædprøvene til mannen varierte mellom at han hadde litt lavt og normalt antall sædceller. Men at de som var der var "forvirret".. det kallte legen dem..  for de hadde liksom ikke et mål..  de virret mye rundt..

Ble så henvist til A-hus.  Der fikk vi vite at vi skulle få begynne med hormoner i sprøyte-form..  Skrekk og gru!!   Neste time lærte vi hvordan glassene skulle knekkes, medisinene skulle blandes, for så å dras opp i sprøyten.  Og vi lærte hvordan de skulle settes.
Ved neste mens skulle vi begynne med disse  hormonene.   Så inn til ul, så skulle vi få godkjennelse for når egg-løsnings-sprøyta skulle settes.
Og  så vente på at tiden skulle gå..    Kl 20.00 på fredag kveld skulle vi  ha sex....

Vi ble ikke gravide.. og enda engang prøvde vi det samme igjen.   Uten resultat igjen..

Så ble det bestemt at vi skulle komme til Rikshospitalet og få inseminasjon.  Ny runde med mange nye leger.. 
Ny runde med hormoner, spøryter og eggløsnings-tidpunkt..

Jeg klarte aldri å venne meg til sprøytene.  Jeg stakk meg selv og i rent instinkt dro jeg sprøyten rett ut igjen..  :/   I ukedagene måtte jeg få hjelp av en kollega til å sette sprøytene.  Og i helgene tok mannen min de.

Alle turene inn til sykehusene for blodprøver, tester, ultralyder føltes som en belastning for jobben..  å hele tiden måtte komme litt sent, dra litt før.. legge belastning på kollegaene..  Men både min og mannens sjefer tok det greit.

Første inseminasjon resulterte i ingenting..
Kroppen min likte ikke alle hormonene og migrenen min herjet..  jeg var ofte syk med migrene..
Neste inseminasjon var vi med på et prøveprosjekt som gjorde at jeg måtte inn til Rikshospitalet annenhver morgen for å ta blodprøver og inn annenhver ettermiddag for ultralyd..  enda mer kjøring..
Dette forsøket ble også negativt..

Legene på Rikshospitalet begynte å snakke om en 3.inseminasjon..  Da sa jeg høyt NEI!  Nå ville vi over på prøverør!! 
Og det godtok legene!!

Vi søkte NAV om dekning av prøverør og i november (husker ikke hvilket år), fikk vi godkjenningen. Vi var så glade og lettet. endelig skulle vi få begynne med prøverør.

Da januar kom fikk vi et skikkelig slag i trynet..  En ny lov tredte i kraft og nå måtte man dekke alt ved prøverør selv.  det kom til å koste oss 30 000...  Så mye penger hadde ikke vi..  Vi protesterte til NAV. Sa at vi hadde jo en godkjenning om dekning..  men loven hadde visste tilbakevirkende kraft..  

Vi begynte å undersøke andre alternativer. Fikk så høre om en lege i nabokommunen som sendte folk til prøverør i Danmark.  Så fant vi nettsiden til Cicconia i Århus. Vi bestillte en katalog, og leste spent i den når den kom.
Problemet var at vi fortsatt kom til å trenge mye penger.. 

Vi bestemte oss for å ta opp et lån..   Dette betydde så mye for oss.. Vi måtte bare prøve.

Vi ringte til Volvat, fikk time til denne legen bare noen dager senere..  Kom til han, fortalte om vår historie, og gikk ut derfra med resepter, sprøyter, medisiner og beskjed om å begynne neste uke!
WOW!!   Såå lenge vi hadde vært i dette systemet.. sååå lang tid alt tok..  og nå..  plutselig skulle vi få komme i gang med prøverør!!

Vi var kjempegira..  Alt utviklet seg bra, og 2 uker senere var vi på vei til Danmark og vårt første prøverør. :)

Cicconia var en kjempeflott klinik. Utrolig hyggelige mennesker, de tok seg tid til oss.. Vi følte for første gang at vi møtte mennekser innefor dette feltet som så OSS, ikke bare som et nr i rekken, men OSS som de to menneksene vi var.

Uthenting av egg var vondt.  Jeg gruet meg veldig.  Men det var ikke vondere enn jeg forventet, så det gikk jo greit.
Vi fikk ut bare 2 egg..  Det var en skikkelig skuffelse..
Vi bodde på hotell i sentrum. jeg var så sløv og hadde vondt så jeg bare lå i senga og så på tv. Mannen var ute og ble kjent i århus. :)
To dager senere var vi tilbake på Ciccoina.  Vi ventet spent på å bli kallt inn til rommet hvor vi skulle få satt embryoene på plass. 
Da en lege kom og alvorlig sa: kom inn hit på kontoret mitt dere..  da skjønte jeg at noe ikke var riktig..

Ingen av eggene var blitt befruktet..  Fy filleren så skuffet jeg var.. dette var et scenario vi ikke hadde sett for oss.  jeg visste ikke engang da, at det gikk ann at eggene ikke ble befruktet..    jeg har lært MYE etter det...
Vi reiste hjem, tomhendte..  uten noe med oss tilbake..

På vei hjem får jeg en telefon fra broren min.   Han ville låne oss penger til et nytt forsøk. Min bror var da bare 15 år gammel og hadde tjent opp en del penger ved å jobbe mye..
Vi følte litt positivitet igjen.

1 mnd senere var vi nok engang på vei nedover til Danmark.
Denne gangen bodde vi på en hytte utenfor Århus. Varmtvanns-tanken var så pitteliten at jeg knapt rakk å dusje halve kroppen før vannet ble iskladt..  BRR...  Dette var i mars.

Vi fikk ut 4 egg denne gangen..   og nå var vi enda mer nervøse og spente..  (det første forsøket vårt hadde vært IVF, men resten av forsøkene ble ICSI.)
Dagen etter uttak var vi tilbake for å sette inn.  Denne gangen hadde vi ringt inn på morgenen først og fått vite at 2 embryoer var befruktet og skulle få bli satt inn.  Jippi!!
Innsetting gikk greit.
To dager senere dro vi hjemover. 
Jeg ruget og ruget..  men endte opp med negativ test..

Vi ville så inderlig igang igjen..  men nå hadde vi ikke mer penger å låne..

1 år senere kom muligheten igjen.
På nytt var vi på vei til Danmark. Denne gangen hadde dosen på medisinene vært MYE høyere enn før, og på ultralydene så vi mange mange egg..

Vi bodde på en hytte igjen, med større varmtvannsstank en siste. ;)
Vårt 3. prøverør's forsøk resulterte i 30 egg ved uttak!!  Dette var et vondt uttak..  innmari vondt... jeg var så veldig følsom..
Vi fikk forespørsel om å donere bort 6 egg.  Vi sa ja etter litt tenke-tid. Hvis jeg kunne bidra til at noen andre's største drøm skulle få gå i oppfyllese, så ville jeg gjerne det!  2 kvinner fikk min hjelp. de fikk 3 egg hver.  Jeg har ikke tenkt så mye på de eggene.. men etter at jeg til slutt ble mamma, så har tankene mine streifet disse eggene., tro om de ble til noe? 

Av de 24 eggene vi hadde igjen, ble 8 befruktet. Men kun 2 var gode nok til å bli satt inn, og ingen var gode nok til frys.
Igjen kjørte vi hjemover med 2 embryoer i magen.

Jeg har alltid vært sykemeldt i perioden mellom egg-innsetting og graviditets test.  Jobber i bhg og ville ikke risikere noe..  Jeg slappet best av hjemme..

Igjen lyste den negative streken mot oss..   Og det føltes som om en stor sorg.. igjen..

Jeg merket at jeg ble mer og mer bitter.  Bitter mot de som hadde barn og ble gravide. Bitter mot de jeg så som hadde mage.  Jeg følte meg mindreverdig..  Jeg hadde ikke barn.. jeg kunne ikke få barn-- 
Jeg klarte ikke lenger å glede meg over de som ble gravide. Følte det urettferdig.  Jeg ble redd for å høre nyheter om venenr eller slektinger som skulle bli foreldre..
Jeg skygget unna sosiale ting.. Orket ikke alt baby-prat og prat om erfaringen emd graviditet og fødsel.
Det var vondt å føle alle disse tingene.  Jeg var jo egentlig et snillt menneske som ønsket kund et ebste for alle rundt meg..   Det var vondt å føle denne harde bitterheten…’

Migrenen herjet fortsatt med hodet mitt..

Jeg elsket barn, og jeg gikk inn  150% for barna på jobben min..  de fikk nyte godt av min barnløshet.

Mannen min hadde en kollega som også hadde vært gjennom noen prøverør. Hun fortalte at de nå hadde vært på en fertilitets-klinikk i Prosgrunn. Og at den og personalet var veldig bra.

1 år etter det 3.forsøket var vi inne til samtale på Porsgrunn.
De var veldig negative til at de kunne hjelpe oss, når Cicconia ikke hadde klart å få oss gravide.
Men vi skulle da få lov til å prøve.
Nå hadde jo reglene bltt annerledes i Norge igjen..  Nå var prisen blitt slik den er nå.

På vårt 4. pøverør’s-forsøk  begynte jeg med nesespray.   Fysjamegen..   Men alt for å oppleve lykken!

Jeg hadde en stor dose medisiner, litt mindre enn siste forsøk i Danmark  
12 egg ble hentet ut. 
2 ble satt inn..
Jeg ble ganske dårlig.. Var blitt overstimulert..
Negativ test 14 dager senere..

Skulle det noen gang lykkes for oss????

Vi  bestemte oss raskt for å  gi i gang med neste forsøk. Noen mnd senere var jeg på nesesprayen igjen. 
Denne gangen var dosen  ganske mye mindre, og jeg var skikkelig negativ..  Hvordan skulle det lykkes på enda mindre doser medisin??

Dette var vårt 5.forsøk, og jeg merket nå at kroppen var fryktelig sliten av alle de sprøytekurene de siste årene..   Merket det på hodet og migrenen.. Merket det på kiloene..  Hadde gått opp 20 kilo siden vi begynte med hormoner..

Jeg sa til mannen min at dette var det nest-siste forsøket vårt.  Vi skulle gjennomføre 6 forsøk..   Men så ville jeg ikke orke mer.. 

Mai 2004:
Vi fikk ut 8 egg.  Detet var det værste uttaket..  Eggposene var så veldig seige..  Legene slet lenge med å få hull på dem, og dyttet så hardt hver gang at de forskjøv livmoren.  Jeg fikk litt smertestillende, men fy fasan det var vondt.. 

2 embryo ble godt nok befruktet til å settes inn.

Jeg var veldig negativt innstilt, og  etter at embryoene var satt inn gikk jeg inn i en slags “I don’t care”-holdning..
Alle de andre årene hadde jeg tatt det med super-ro etter at embryoene var satt inn..  Jeg tok det med ro denne gangen også, men en del ting hendte som førte til at jeg ikke fikk tatt det SÅ mye med ro.  Svigerfar skulle plutselig feire 60 år’s dagen sin her hos oss..   Dette var dagen etter at vi hadde satt inn embryoene.
Dagen etter det igjen  var vi i konfirmasjon.
Og neste uke fikk vi en fæl beskjed om at mannens stebror var myrdet. 
Jeg hadde ikke tid til å sitte å tenke og håpe på de to i magen..  Det ble så mye annet som måtte ordnes..

Vi dro så på hytta. Ville bort litt. 
Dagen for å ta testen kom.  Jeg glemte det på morgenen..  Jeg som egentlig pleide å våkne kjemeptildig for å ta testen på test-dagen..
Kl 12 kom vi på det,, og jeg tisset på testen.
Vi var så avslappet..  Vi forventet ingenting.. Litt spent var jeg..  Men orket ikke å bruke mye energi på å være spent for så å bli så sinsykt skuffet..

Så tittet jeg å testen..  Og for første gang i mitt liv så jeg et PLUSS!!  Hææ--  sa jeg  og tittet på mannen..  Næmen, er vi gravide?, spurte han.

Ingen av oss turte å juble helt..  Men vi ringte til de nærmeste og sendte sms til vennene våre og de som visste om det.

Vi har hele veien velgt å være å åpne om vår ufrivliige barnløshet.  For meg var det ens tyrke at de rundt oss visste at vi prøvde og prøvde.  Jeg tror det hadde vært mer slitsomt psykisk hadde jeg ikke hatt de å støtte meg på.

I uke 7 var vi så inne til ultralyd på klinikken.   Dette var den STORE dagen..  Var det virkelig noen der, og hvor mange??
Jeg var spådd tvillinger, og  turte så vidt å kjenne på følelsen av at jeg trodde det var to der.

Legen tar ultralyden og spør oss: Hvor mange ønsker dere at det skal være der??
Æææhhhhh…  svarte vi bare..    Stumme av “sjokk” for at det hørtes ut som om det levde noen der…
Ja, for det lever noen her inne., sa legen.

Vi bare smilte.. Ingen av oss klarte å svare.
Det er to stk her, sa legen og smilte til oss.

Og NÅ kjente både jeg og mannen..  At NÅ hadde vi klarte det..  JIPPI vi var gravide!!

Vi ringte rundt og  jeg gråt, mamma gråt på telefonen,  vi følte LYKKE. J  Jeg kjente gleden komme tilbake meg.

Mamma møtte oss, når vi kom hjem, med blomster og to bamser. En rosa og en blå. J
Det viste seg å være riktig også. 


Dessverre endte dette svangerskapet med både sorg og glede.
I uke 20+5 gikk vannet til tvilling 1 og lille gutten vår døde, der på sykehuset mens vi så han på ultralyd.
Iver ble født 3 dager senere, flotte lille gutten vår.  370 g og 31 cm lang. Vi var blitt mamma og pappa.. Men på en helt annen måte enn vi hadde håpet på.. 

Vi fikk så oppleve mirakelet og riene stoppet opp..  Tvilling 2 ble ikke født den dagen..   Hun ble værende i magen min i  8 uker til.
Vi lå på sykehuset hele den tiden. Jeg lå i senga, var kun oppe på do, og for dusj hver 3.dag.

I uke 28+5 ble mirakelet  vårt født. Da kunne ikke fødselen stoppes, når riene startet. Morkaken til Iver kom aldri ut da han ble født, og nå var det gått infeksjon i den.  Tvilling 2 måtte ut.
Lille Solskinnet vårt, 1214 g og 38 cm lang.

Det å få være mamma fikk en helt annerledes start enn normalt..  Men morsfølelsene var der.
Og vi har hele veien følt en enorm takknemmelighet for at vi fikk beholde jenta vår.

Vi ønsket ganske tidlig å prøve på søsken igjen, men ettehvert ble det ikke sånn.  Vi hadde store utfordringer med Lille Solskinn. 
1,5 år etetr at vi mistet Iver ble jeg veldig psykisk syk..  Fikk post traumatisk stress-syndrom og alvorlig depresjon.
Vi har brukt lang tid på å bygge oss opp igjen.  Både fysisk og psykisk.
Og vi brukte lang tid på å orke tanken på prøverør igjen..  Jeg fikk frysninger bare ved tanken på å utsette kroppen for mer..

Vi hadde time til søskenforsøk to ganger, men begge gangene trakk vi oss.. Vi var ikke klare.

Jeg kan huske da vi selv slet med å bli gravide, at jeg følte meg irritert over de som allerede hadde klart å få barn og så ville ha flere..  Men jeg forstod de etter at vi fikk Adele Sofie.  Det er jo naturlig for noen  å ønske seg søsken til barnet sitt.

I mai 2009,  kjente jeg plutselig..   Er jeg klar for nytt forsøk?  JA, det er jeg!!

Vi fikk time i september.
Det var utrolig å være i gang igjen..  5 år siden sist..   Både mannen min og jeg syntes det var uvirkelig å holde på med sprøyter og styr igjen..  Vi gikk rundt å lo..  Er vi virkelig igang?
Adele Sofie ble involvert hun også..  Så på når mannen min satt sprøytene på meg.   Hun syntes det var interessant..

Vi fikk ut 9 egg.
Vi snakket mye om hva gjør vi om vi får spørsmål om å sette inn to..   Noe i meg ønsket desperat å få oppleve å få tvillinger..   Noe annet i meg fryktet sterkt å bli gravid med tvillinger..
Vi slapp å ta valget.   Kun 1 embryo ble befruktet og satt inn.

Jeg var så utrolig positiv denne ganger. Niholdt på de positive følelsene, selv om tvilen kom innimellom.

Dagen før test-dato  følte jeg veldig at JO, jeg gror vi har klart det..   Og på kvelden tok jeg testen.
GRAVID stod det!
Jeg gikk ut på kjøkkenet og viste mannen det.  Han sa: Er det sant?  Også ga vi hverandre en lang klem..

Jeg er nå 29 uker på vei.
Og jeg føler meg så utrolig heldig..

Det har vært mye vondt på veien til å få barn, å få bli mamma. 
Og jeg føler så veldig med dere andre langtids-prøvere….   Jeg VET hvordan dere har det…

Jeg vet også at det kan føles sårt å lese dette.  Lese en historie med lykkelig slutt, og lure på om dere også kommer til å få oppleve det.

Jeg tenkte ofte at så-så mange prosenter ble gravide med hjelp, og de resterende ble ikke gravide. Jeg tenkte ofte at noen må jo være de prosentene som ikke blir gravide også..  Og var livredd for at en av de var oss.

Jeg vil ikke si sånne ting som :  Hold humøret oppe!   Stå på!   Tenk positivt!

For jeg vet at det hjelper så lite..  Når humøret er på bånn, bitterheten svir igjennom kroppen..  Da er det lite som kan hjelpe på det..

Drivkraften har vi alle.  Det er den som tok meg videre. …  Den som gjorde at jg tenkte: MÅ prøve igjen.

Enden på denne lange reisen man tar som ufrivillig barnløs vet man aldri hvordan vil bli..
Man kan ikke forutse det.
Man vet ikke hvor mange år man kommer til å prøve.

Det eneste vi vet, er at lysten og ønsket om å bli mamma, få kjenne din egen baby i armene, få høre noen rope mamma til deg..   DET er det som driver oss videre.


Jeg sender dere alle varme og lange klemmer  og ønsker dere alle lykke til i kampen for en baby.
 
Takk for at dere deler historiene deres!![:)] Tror mange lærer av å lese dette!! Ingenting er en selvfølge!!
 
Jeg sluttet med p-pillen i slutten av oktober 2007, vi var da 20 og 21 år, men etablerte.

Vi så for oss at å være unge foreldre måtte være fint, vi hadde jo vært sammen i flere år allerede og hadde en trygt og godt forhold. Jeg husker jeg tenkte at det hadde vært koselig å pakke inn gaver til de vordene besteforeldre og onkler/tanter i julegave det året, for det slo meg aldri at det kom til å ta lang tid å bli gravid, så feil tok jeg.
Så gikk det enda et år og jeg tenkte samme tanken i julen 2008 og siden i 2009 og nå igjen i fjor.

Vi startet ikke med utredning før i starten på 2010 for vi tenkte siden vi var unge så hadde vi ikke det så travelt, men så trengte vi også en del tid for å psyke oss opp på å dra til legen.
Hos legen ble det tatt blodprøver og innvendig ul av meg og da fant hun mange cyster på eggstokkene, vi ble sendt videre til sykehuset og mannen tok sædprøve og jeg ble sjekket på nytt av en gynekolog. Der fikk jeg konstatert PCOS, noe jeg var litt forberedt på. Mannen sin sæd var helt normal og det ble ikke tatt flere prøver av han.
Vi, kanskje mest jeg, hadde vært så nervøs for denne timen og jeg var så lettet når jeg satt der og fikk svar på alle spørsmålene mine og når vi var ferdige reiste vi på Egon og spiste og vi var så glade for at vi endelig hadde fått svar på hvorfor jeg ikke har blitt gravid.

Senere den kvelden så kom slaget, et gråteanfall med pustestopp og panikk....Jeg hadde kanskje en klump i magen selv om jeg var glad for svar så var jeg egentlig helt fra meg fordi det var min feil. Det er min feil at vi ikke kan få barn naturlig.. Jeg kan ikke gi kjæresten min et barn, jeg er mislykket... Vi fant ut av dette i oktober 2010 og siden har jeg egentlig hatt det vondt og hatt slike tanker.
Jeg har hatt mange slike gråteanfall siden.. Jeg vet det er hjelp og få i dag og vi er jo i gang med den prosessen, men jeg har en veldig vond følelse inne i meg som jeg ikke helt kan forklare. Jeg ser babyer overalt, store mager, alle er gravide om dagen virker det som.

Nå har ikke jeg en god slutt på vår historie enda, men håpet er like sterkt som savnet.. Vi prøver som vanlig hver mnd og håper at kanskje denne gangen går det? Jeg går på metformin nå også som kan være til hjelp, men foreløpig ingen klaff.. Jeg har aldri vært gravid en gang, så jeg vet ikke om jeg kan bli det på egenhånd heller.. Kanskje jeg hadde hatt det bedre om jeg hadde visst at jeg faktisk kan bli gravid? Jeg vet ikke.. Vi har også åpnet oss om en del av dette til familien, men egentlig liker vi å holde det litt for oss selv, de vet ihvertfall at vi ikke blir det med det første så det maser ihvertfall ikke om det lenger..
Så nå er neste steg at vi skal til sykehuset igjen kanskje om 1-2 mnd, da håper jeg vi kan komme oss enda et steg nærmere drømmen, på en eller annen måte..

Jeg kunne skrevet mye mer her, men dette er det jeg orket nå.. Blir trist av å skrive dette også.. Kan prøve å svare bedre på spørsmålene dine i morgen om du vil det..
 
Ikke akkurat noe svar på spørsmålene dine, men her er i alle fall historien vår:

http://www.youtube.com/watch?v=BUM1kjd64zc
 
Juni 2003 møtte jeg mannen i mitt liv....
Vi var bare 18 år, men det tok ikke lang tid før vi begge visste at det var oss for alltid!
Etter 6 mnd ble vi forlovet, og til vår store overraskelse var familiene ekstatiske!
Vi begynte like etter å "hoppe av i svingen"....
Ønsket om barn var dypt hos oss begge, på tross av lav alder, men vi drøyet å begynne prøvingen ordentlig fordi vi ønsket å være gift først....
Vi var begge overbeviste om at vi var nærmest overfruktbare, og at det ville gå fort!

Bryllupsdagen, 24.06.06 begynner prøvingen vår. Lite visste vi om det lange helvetet foran oss!
Tiden går, og ingenting skjer.... Mensen kommer hver gang....
Oi! Mensen er forsinket! *løpe og tisse i koppen* Men.... Urinen er jo rød!
Nei, der var det mensen som kom..... Prøver å ikke teste hver måned, men håpet er like sterkt....
Etterhvert begynner hele verden å virke hånende....
Føler at dama med barnevogna ler bak ryggen min.... At den gravide dama gliser ekstra hånlig mot akkurat meg... De mååå bare komme akkurat der JEG er! Hele tiden! Overalt!!!

Etterhvert begynner vi å være åpne mot familie og venner om prøvingen vår....
Når vi runder et år prøving så kryper tankene mot at man burde kanskje søke hjelp....?
Neeh, vi prøver litt til....
1,5 år etter prøvestart sitter jeg endelig på legekontoret og får såvidt mumlet frem hva ærendet mitt er.... Legen skriver en henvisning til en veldig flink gyn, og jeg blir sendt hjem igjen....
Får etterhvert brev om 6 mnd ventetid for å komme inn til gyn-spesialisten.....

Salvie-te, akupunktur, healing, klarsynte, vitaminer, osv osv osv.... Alt testes ut, fordelt utover prøvetiden.... Tenk om det er DEN tingen som kan gi suksess???

Vi blir undersøkt hos gyn, og etter nesten 6mnd venting på prøveresultatene (pga ferie) så får vi beskjeden: Alt er normalt!
Vi får spørsmål om prøverør, men bestemmer oss for å prøve litt til på egenhånd....

Tiden går.... Hvorfor fungerer det ikke? Ingenting er jo galt? Passer vi ikke sammen? Er det meg? Er det han? Er jeg ikke kvinne nok?
Skal jeg ikke få oppleve det jeg har drømt om i så mange år, å få barn?
Jeg er ikke en ordentlig dame.... Jeg er bare søppel.... Nå går sikkert mannen snart ifra meg når jeg ikke kan gi ham barn.....
Jeg graver meg lengere og lengere ned i min egen depresjon mens tiden går....
Venninne etter venninne får barn.... Der fødte den 9.venninnen som har blitt gravid etter vi begynte prøvingen.... Nei, forresten! To har dem har rukket å få to barn på den tiden!

Jeg sender en halvhjertet gratulasjonsmelding, og er uendelig takknemlig for at personen denne gangen også bare var en BV-venninne på en annen side av landet, så jeg slipper å møte henne..... Like etter piper mobilen... En venninne borti nabolaget bare MÅ fortelle den gode nyheten: Ho er gravid!
Jeg slenger meg på sengen og gråter resten av kvelden......

2,5 år med prøving har gått, og jeg tar den tunge telefonen til gyn-spesialisten: Vi ønsker å sende søknaden om prøverør.... Får beskjed om at det er 6 mnd ventetid igjen for å komme inn der.... Jeg skriver ned timeavtalen og gråter....

3 år har gått, og vi har endelig kommet inn til gyn igjen.... Dama som spurte om vi ville sende søknaden for et helt år siden.... Jeg forbanner vår tidligere dumhet, signerer papirene og går ut fra kontoret med en følelse av tomhet i brystet.... Prøverør....

Prøverør er den ene tingen som "alle andre" måtte gjennom, ikke oss....
Det er kapittelet i bøkene jeg alltid hoppet over.... De som fikk det medlidende blikket med den medfølgende tanken "Takk og pris at det ikke er oss!"
Nå er det plutselig oss..........
Følelsen av mindreverdighet kommer enda sterkere enn før....
Orker knapt gå ut av huset, orker ikke shopping, orker ingenting....
Den ene depresjonen avløser den andre....

Etterhvert kommer brevet fra klinikken, om at vi kan forvente opp til 6-7 mnd venteliste....
Etter et tips så ringer jeg klinikken og setter oss på ringeliste! Dersom noen avlyser, kan vi bli ringt etter på 1-2 dagers varsel! Men det kan fortsatt ta tid.... Lang tid...

Klarer ikke lengere se babyting.... Tidligere har jeg elsket å se på barnevogner, klær osv for å holde motivasjonen oppe.... Men nå er det horibelt! Ser jeg en baby må jeg bare gå et annet sted.....
For ikke å glemme alle spørsmålene! "Hvordan går det? Gravid?"
Å måtte si nei hver eneste gang trykker meg lengere og lengere ned....

3 mnd har gått siden søknaden ble sendt, og jeg sitter i sofaen hjemme og ser på tv....
Mobilen min ringer, og det er et nummer jeg ikke har sett før.... "Sikkert telefonselger" tenker jeg, og vurderer å la være å ta den, men et eller annet tvinger meg til å trosse telefonskrekken og ta den....
"Hei! Dette er fra fertilitetsklinikken i Porsgrunn! Stemmer det at dere har satt dere på ringeliste?"
Hjertet mitt hopper over minst 3 slag før jeg får hostet frem et ja....
"Vi har fått en akutt avlysning her... Har dere mulighet til å komme hit på samtale i morgen klokken 10?"
Alt sviver for meg etter det.... Husker ikke mer av samtalen, men jeg har tydeligvis sagt ja....
Prøver å ringe mannen, men ikke noe svar....
Det nærmer seg tiden da han slutter på jobb, så jeg MÅ få tak i ham, han må jo ordne fri til neste dag! Forbanner mannen med diverse gloser og får til slutt tak i mannen på forsøk 15 eller noe sånt....
Deretter må jeg på kveldsvakt på jobb.... Kan ikke påstå at jeg var mye tilstede den vakten!

Etter minimalt med søvn og hjertet i halsen, sitter vi i bilen de timene bort til klinikken....
Blir undersøkt begge, og får snakke med overlegen der om resultatene....
JEG er visst nærmest overfruktbar, men mannen er nærmest steril!!!
Tiden står omtrent stille.... Hvorfor fikk vi ikke beskjed om dette forrige gang???
Vi blir hvertfall godkjent for forsøk, og skal begynne på medisiner om 1 mnd....

Jeg er i sjokk, og jeg tror ikke det kom mye fornuft ut av meg akkurat da....
På vei ut av døren på klinikken får jeg 2 meldinger med få minutters mellomrom....
Det er fra to av de tre nærmeste BV-venninnene mine! Begge to har testet positivt rett før, og beige to har klart det selv, selv om de skulle hatt prøverør!

Mengden følelser som flyr gjennom kroppen kan ikke beskrives....
Tenk om de meldingene hadde kommet dagen før? Før jeg fikk telefonen? Da tør jeg ikke tenke på hva som hadde skjedd.....
Jeg gråter i bilen på vei hjem.... Alt har bare blitt for mye for meg, men det er litt lettelsetårer også, samtidig som jeg er livredd....

Jeg skal ikke gå for mye inn på selve prøverøret, men det var en berg og dalbane av følelser....
Tiden gikk sakte, men til slutt var testdagen der....

Jeg går inn på badet på morgenen med hjertet i halsen.... Tisser i en kopp slik at jeg kan teste igjen om noe går galt....
Har hatt liggende en digital lenge som jeg kjøpte i London.... *tester*
Alt av ikoner blinker i skjermen.... Skulle det det? Det står ingenting om det! *panikk*
Skapet granskes og jeg finner en norsk digital og en billigtest.... Begge dyppes... Må ha et resultat!
Klarer ikke se på noen av dem....
Når jeg endelig tør å se så lyser det imot meg "Gravid 1-2" og "Pregnant 1-2"
Det er også to streker på billigtesten....
Jeg sjangler ut i stua og gråter....
Datoen er 22.06.10. Om 2 dager ville vi begynt på vårt femte prøveår....
Jeg gråter ut alle frustrasjoner, alle følelser, all fortvilelse....
Til slutt har jeg ikke flere tårer igjen og ligger der på sofaen, hoven i ansiktet og en tårevåt hund i armene....
Får etterhvert ringt min kjære og får såvidt ytret ordene "du skal bli pappa"....

Denne graviditeten har vært en berg og dalbane....
Selvsagt er jeg ekstatisk lykkelig, men det er likevel ikke lett å stråle når hele kroppen hyler i konstante smerter og hver dag er et helvete....
Likevel gleder jeg meg til å gjøre det igjen om vi er heldige å få flere!

Nå er det drøye 6 uker til jeg får Benjamin i armene og drømmen blir oppfylt....
Det er helt ufattelig, og jeg klarer egentlig ikke sette ord på hva jeg føler nå....
Det er bare en følelse av helhet.....

Det er mye mer jeg kunne ha skrevet, men utrolig mange tanker og følelser har blitt fortrengt for de er rett og slett for vonde....
Ufrivillig barnløshet forårsaker en smerte som ikke er menneskelig.... Som jeg ikke unner NOEN!
 
JEg har vært gjennom tøffe hormoner og både icsi og aih... Fikk tilslutt Aurora, men endte opp som alenemor... Deler gjerne min historie i håp om at andre skal slippe å oppleve det jeg har vært gjennom det siste året...
[font="verdana, sans-serif"]

Nr 1 gikk forholdsvis lett å bli gravid med, men nr 2 var ikke bare bare! PCOS er for meg en forbannelse! Det er en forferdelig følelse som kvinne å ikke ha det som alle tar for gitt og irriterer seg grønn over hver måned. Eggløsning og menstrasjon! PCOS = PolyCystic Ovary Syndrome, cyster på eggstokkene som hindrer eggløsning. Noe som resulterte i heftige hormonkurer bare for å modne eggene og eggposene. Det var en utrolig tøff periode, men mye sinne og tårer. Sånt tærer veldig på selv de sterkeste forhold. Midt i prøvetiden giftet jeg meg med mannen min, og jeg følte lykken nesten var komplett! Amor vinsit omnia = kjærligheten overvinner alt Jeg hadde fått drømmebryllupet mitt, og nå manglet bare den siste lille linken: barn nr 2! For meg var det ikke tale om å gi opp! Mange synes sikkert det var egoistisk av meg, men ønsket om å få et barn til ble sterkere og sterkere for hver krone vi brukte på medisiner og for hver sprøyte som ble satt!


[font="verdana, sans-serif"]Etter bryllupet bestemte jeg meg for å gjøre et siste forsøk. Snakket mye med mannen min om det og han var enig i å gjøre et forsøk til også skulle vi se ann etter det om det ikke skulle fungere. Jeg hadde til da hatt en prøverør (ICSI) og et kunstig insamasjon (AIH). Skulle i gang med AIH nr 2...
[font="verdana, sans-serif"]Sommerfuglene slo kraftig da jeg stod på badet 1 oktober 2008 med graviditetstesten i hånden og ventet på at den skulle bli klar til å tydes.




[font="verdana, sans-serif"]Det er vanskelig å se, men det er antydning til en svaaaaaaak strek der. Jeg skalv og gråt om hverandre! Over 2 år med venting var ENDELIG over! Vi var i lykkerus alle sammen! Men det tok ikke lang tid før plagene satt i gang... Ja, selvsagt var det verdt det, men å sitte i sofaen med kraftig bekkenløsning i 5 mnd gjør mye med psyken... Turen fra sofaen til do måtte planlegges. Enten måtte jeg bruke krykker eller ha noe hele veien å støtte meg til. Men det å se magen vokse og det å kjenne det lille livet i magen varmet hjertet mitt og ga meg pågangsmot!
[font="verdana, sans-serif"]16 juni 2009, 5 dager over termin, kom verdens nydeligste prinsesse til verden! Lille Aurora. Under 2 timer etter fødselen kom bestemoren med en veldig spent og stolt storebror (da 3 år og 11 mnd) til fødestuen og han fikk hilse på lillesøster for første gang! Han synes det lille vesenet som lå på mammas mage var litt rart. Klarte ikke helt å skjønne at babyen som var inni magen til mamma nå var ute!
[font="verdana, sans-serif"]Vi dro hjem dagen etter fødselen. Gledet oss vilt til å starte det nye livet som en familie på 4! Selv om jeg var overlykkelig på utsiden, så gråt jeg på innsiden. Ville ikke innse det og fortengte det, for nå var jo livet mitt komplett! Det jeg hadde kjempet for i over 2 år lå og sov i armene mine!


[font="verdana, sans-serif"]Når jeg ser tilbake på det nå skulle jeg ønske noen overtalte meg til å oppsøke profesjonell hjelp... Psyken var i ferd med å spise meg opp og jeg og mannen min kranglet mer og mer. Jeg vil ikke gå for dypt inn i hvorfor, men forholdet begynte å skrante. Psyken min var nesten ødelagt pga den tøffe prøvetiden og prøvelsen jeg fikk under svangerskapet! Jeg merket at føelsene mine for min livsledsager var i ferd med å forsvinne. Jeg ville ikke innse det, men innerst inne visste jeg at det kom til å gå galt... Jeg gjorde ALT jeg kunne for at barna ikke skulle merke hvordan jeg hadde det inni meg, og jeg tror jeg klarte det forholdsvis greit. Det var mannen min som fikk merke frustrasjonen og sinnet mitt, desverre. Mye av problemet var at vi bodde i huset til moren hans. Vi i 1 etg og hun i 2 etg. Jeg ønsket å flytte men det ville ikke han!


[font="verdana, sans-serif"]19 januar 2010 flyttet jeg og barna ut. Da fortalte han at han ikke elsket meg mer pga turbulensen som hadde vært det siste halvåret. Det var da livet mitt og hjertet mitt gikk i 1000 knas. I skrivende stund er det 22 februar og jeg og barna har funnet oss en veldig koselig sokkel-leilighet. Jeg har fremdeles en forferdelig tung klump i brystet og veksler mellom å savne «x-mannen» min noe forferdelig og hate ham! Jeg prøver å se fremover.


[font="verdana, sans-serif"]På soverommet ligger det ei lita jente på 1 1/2 år, ved navn Aurora, og en stor gutt på 5 ½ år, ved navn Nikolay, å sover. Det å våkne til ei bablende jente og en sprudlende glad gutt er mer enn god nok grunn til å stå opp! Jeg kunne aldri, aldri sett for meg livet mitt uten de 2 skjønne barna mine! De er ALT for meg, og selv om det kostet meg ekteskapet og et 9 år langt forhold å kunne bli 2 barns mor, så må jeg si det var verdt det! Hvem vet hvordan forholdet vårt ville vært om vi ikke hadde hatt barna! Man er jo 2 om å få barn, men jeg føler jeg måtte kjempe alene den værste delen av kampen, nemlig det psykiske.
[font="verdana, sans-serif"]Jeg jobber med meg selv, og føler jeg sakte men sikkert blir bedre. Kanskje det var det som skulle til? Å få en pause? Hvem vet hva fremtiden vil bringe meg. Kanskje jeg og barnefaren finner sammen igjen? Kanskje jeg vil erfare at det FAKTISK finnes fler fisker i havet? Men en ting er sikkert! Barna mine, mine øyenstener, vil jeg elske like høyt uansett hva som skjer!
[font="verdana, sans-serif"]Nikolay og Aurora: Tusen takk for at dere valgte MEG til å være mammaen deres! Dere aner ikke hvilken lykke og glede dere gir livet mitt, og jeg vil gjøre ALT for at dere skal få et rikt og lykkelig liv selv om dere sansynlig vis ender opp som skilsmisse barn! Vi skal klare dette, vi 3!

 
ORIGINAL: Astribeate

For en utrolig historie!!!!! Gråter både Triste og glade tårer her! [:)] gratulerer med ny spire![:D] <3
ORIGINAL: Windy

Jeg legger inn min historie som ufrivilig barnløs her jeg:

Skrevet i april 2010..

Prøverør



Jeg vet hvor vondt det er at tiden går, og ingen spire vokser i magen..

Jeg sluttet med p-pillen i 1997.  Da hadde jeg og mannen vært sammen i nesten 1 år og han var enig i at jeg skulle slutte. Vi ville ha baby. :)

1 år senere hadde det fortsatt ikke skjedd noe..  Mensen min var meget uregelmessig, og jeg trodde såå mange ganger at NÅ var jeg blitt gravid..  men tok tester..de var negative..og noen dager senere kom mensen..

En gang var mensen borte i 3 mnd og jeg gikk til legen med urinprøve.  Damen som tok testen   kom bort til meg og smilte, og jeg kjente sommerfuglene hoppe i magen..  "Den var negativ den testen..  DET var bra det vel!".. også smilte hun større enn sola..  Jeg så veldig ung ut, og var bare da 22 år, og forlot legekontoret gråtende..

Etterhvert tok vi kontakt med fastlegen min. Han foreslo at vi skulle begynne med temping og registrering av tempen.  Og enda litt senere så tok jeg masse blodprøver for å se ann hormonene i kroppen..

Jeg ble så satt på venteliste til laparaskopi.  Enda mere lang ventetid..  og aldri skjedde det noe i magen helelr, utenom at vi brutke en haug av penger på graviditets-tester, fordi mensen ofte var så treg..

Laparaskopien ble gjordt, og jeg fikk med meg et brev hjem der det kun stod: Funn ved operasjon: PCOS.
Jeg ante ikke hva det var og fikk ikke noe info..
Fastlegen min hadde heller ikke så mye å si, utenom at det var en hormon-forstyrrelse.

Jeg ble satt på Pergotime.  Det hjalp ikke.  3 mnd senere fikk jeg mitt første migrene-anfall.   Etter det kom de jevnlig..
Dobbel pergo-kur..  hjalp ikke..

Sædprøvene til mannen varierte mellom at han hadde litt lavt og normalt antall sædceller. Men at de som var der var "forvirret".. det kallte legen dem..  for de hadde liksom ikke et mål..  de virret mye rundt..

Ble så henvist til A-hus.  Der fikk vi vite at vi skulle få begynne med hormoner i sprøyte-form..  Skrekk og gru!!   Neste time lærte vi hvordan glassene skulle knekkes, medisinene skulle blandes, for så å dras opp i sprøyten.  Og vi lærte hvordan de skulle settes.
Ved neste mens skulle vi begynne med disse  hormonene.   Så inn til ul, så skulle vi få godkjennelse for når egg-løsnings-sprøyta skulle settes.
Og  så vente på at tiden skulle gå..    Kl 20.00 på fredag kveld skulle vi  ha sex....

Vi ble ikke gravide.. og enda engang prøvde vi det samme igjen.   Uten resultat igjen..

Så ble det bestemt at vi skulle komme til Rikshospitalet og få inseminasjon.  Ny runde med mange nye leger.. 
Ny runde med hormoner, spøryter og eggløsnings-tidpunkt..

Jeg klarte aldri å venne meg til sprøytene.  Jeg stakk meg selv og i rent instinkt dro jeg sprøyten rett ut igjen..  :/   I ukedagene måtte jeg få hjelp av en kollega til å sette sprøytene.  Og i helgene tok mannen min de.

Alle turene inn til sykehusene for blodprøver, tester, ultralyder føltes som en belastning for jobben..  å hele tiden måtte komme litt sent, dra litt før.. legge belastning på kollegaene..  Men både min og mannens sjefer tok det greit.

Første inseminasjon resulterte i ingenting..
Kroppen min likte ikke alle hormonene og migrenen min herjet..  jeg var ofte syk med migrene..
Neste inseminasjon var vi med på et prøveprosjekt som gjorde at jeg måtte inn til Rikshospitalet annenhver morgen for å ta blodprøver og inn annenhver ettermiddag for ultralyd..  enda mer kjøring..
Dette forsøket ble også negativt..

Legene på Rikshospitalet begynte å snakke om en 3.inseminasjon..  Da sa jeg høyt NEI!  Nå ville vi over på prøverør!! 
Og det godtok legene!!

Vi søkte NAV om dekning av prøverør og i november (husker ikke hvilket år), fikk vi godkjenningen. Vi var så glade og lettet. endelig skulle vi få begynne med prøverør.

Da januar kom fikk vi et skikkelig slag i trynet..  En ny lov tredte i kraft og nå måtte man dekke alt ved prøverør selv.  det kom til å koste oss 30 000...  Så mye penger hadde ikke vi..  Vi protesterte til NAV. Sa at vi hadde jo en godkjenning om dekning..  men loven hadde visste tilbakevirkende kraft..  

Vi begynte å undersøke andre alternativer. Fikk så høre om en lege i nabokommunen som sendte folk til prøverør i Danmark.  Så fant vi nettsiden til Cicconia i Århus. Vi bestillte en katalog, og leste spent i den når den kom.
Problemet var at vi fortsatt kom til å trenge mye penger.. 

Vi bestemte oss for å ta opp et lån..   Dette betydde så mye for oss.. Vi måtte bare prøve.

Vi ringte til Volvat, fikk time til denne legen bare noen dager senere..  Kom til han, fortalte om vår historie, og gikk ut derfra med resepter, sprøyter, medisiner og beskjed om å begynne neste uke!
WOW!!   Såå lenge vi hadde vært i dette systemet.. sååå lang tid alt tok..  og nå..  plutselig skulle vi få komme i gang med prøverør!!

Vi var kjempegira..  Alt utviklet seg bra, og 2 uker senere var vi på vei til Danmark og vårt første prøverør. :)

Cicconia var en kjempeflott klinik. Utrolig hyggelige mennesker, de tok seg tid til oss.. Vi følte for første gang at vi møtte mennekser innefor dette feltet som så OSS, ikke bare som et nr i rekken, men OSS som de to menneksene vi var.

Uthenting av egg var vondt.  Jeg gruet meg veldig.  Men det var ikke vondere enn jeg forventet, så det gikk jo greit.
Vi fikk ut bare 2 egg..  Det var en skikkelig skuffelse..
Vi bodde på hotell i sentrum. jeg var så sløv og hadde vondt så jeg bare lå i senga og så på tv. Mannen var ute og ble kjent i århus. :)
To dager senere var vi tilbake på Ciccoina.  Vi ventet spent på å bli kallt inn til rommet hvor vi skulle få satt embryoene på plass. 
Da en lege kom og alvorlig sa: kom inn hit på kontoret mitt dere..  da skjønte jeg at noe ikke var riktig..

Ingen av eggene var blitt befruktet..  Fy filleren så skuffet jeg var.. dette var et scenario vi ikke hadde sett for oss.  jeg visste ikke engang da, at det gikk ann at eggene ikke ble befruktet..    jeg har lært MYE etter det...
Vi reiste hjem, tomhendte..  uten noe med oss tilbake..

På vei hjem får jeg en telefon fra broren min.   Han ville låne oss penger til et nytt forsøk. Min bror var da bare 15 år gammel og hadde tjent opp en del penger ved å jobbe mye..
Vi følte litt positivitet igjen.

1 mnd senere var vi nok engang på vei nedover til Danmark.
Denne gangen bodde vi på en hytte utenfor Århus. Varmtvanns-tanken var så pitteliten at jeg knapt rakk å dusje halve kroppen før vannet ble iskladt..  BRR...  Dette var i mars.

Vi fikk ut 4 egg denne gangen..   og nå var vi enda mer nervøse og spente..  (det første forsøket vårt hadde vært IVF, men resten av forsøkene ble ICSI.)
Dagen etter uttak var vi tilbake for å sette inn.  Denne gangen hadde vi ringt inn på morgenen først og fått vite at 2 embryoer var befruktet og skulle få bli satt inn.  Jippi!!
Innsetting gikk greit.
To dager senere dro vi hjemover. 
Jeg ruget og ruget..  men endte opp med negativ test..

Vi ville så inderlig igang igjen..  men nå hadde vi ikke mer penger å låne..

1 år senere kom muligheten igjen.
På nytt var vi på vei til Danmark. Denne gangen hadde dosen på medisinene vært MYE høyere enn før, og på ultralydene så vi mange mange egg..

Vi bodde på en hytte igjen, med større varmtvannsstank en siste. ;)
Vårt 3. prøverør's forsøk resulterte i 30 egg ved uttak!!  Dette var et vondt uttak..  innmari vondt... jeg var så veldig følsom..
Vi fikk forespørsel om å donere bort 6 egg.  Vi sa ja etter litt tenke-tid. Hvis jeg kunne bidra til at noen andre's største drøm skulle få gå i oppfyllese, så ville jeg gjerne det!  2 kvinner fikk min hjelp. de fikk 3 egg hver.  Jeg har ikke tenkt så mye på de eggene.. men etter at jeg til slutt ble mamma, så har tankene mine streifet disse eggene., tro om de ble til noe? 

Av de 24 eggene vi hadde igjen, ble 8 befruktet. Men kun 2 var gode nok til å bli satt inn, og ingen var gode nok til frys.
Igjen kjørte vi hjemover med 2 embryoer i magen.

Jeg har alltid vært sykemeldt i perioden mellom egg-innsetting og graviditets test.  Jobber i bhg og ville ikke risikere noe..  Jeg slappet best av hjemme..

Igjen lyste den negative streken mot oss..   Og det føltes som om en stor sorg.. igjen..

Jeg merket at jeg ble mer og mer bitter.  Bitter mot de som hadde barn og ble gravide. Bitter mot de jeg så som hadde mage.  Jeg følte meg mindreverdig..  Jeg hadde ikke barn.. jeg kunne ikke få barn-- 
Jeg klarte ikke lenger å glede meg over de som ble gravide. Følte det urettferdig.  Jeg ble redd for å høre nyheter om venenr eller slektinger som skulle bli foreldre..
Jeg skygget unna sosiale ting.. Orket ikke alt baby-prat og prat om erfaringen emd graviditet og fødsel.
Det var vondt å føle alle disse tingene.  Jeg var jo egentlig et snillt menneske som ønsket kund et ebste for alle rundt meg..   Det var vondt å føle denne harde bitterheten…’

Migrenen herjet fortsatt med hodet mitt..

Jeg elsket barn, og jeg gikk inn  150% for barna på jobben min..  de fikk nyte godt av min barnløshet.

Mannen min hadde en kollega som også hadde vært gjennom noen prøverør. Hun fortalte at de nå hadde vært på en fertilitets-klinikk i Prosgrunn. Og at den og personalet var veldig bra.

1 år etter det 3.forsøket var vi inne til samtale på Porsgrunn.
De var veldig negative til at de kunne hjelpe oss, når Cicconia ikke hadde klart å få oss gravide.
Men vi skulle da få lov til å prøve.
Nå hadde jo reglene bltt annerledes i Norge igjen..  Nå var prisen blitt slik den er nå.

På vårt 4. pøverør’s-forsøk  begynte jeg med nesespray.   Fysjamegen..   Men alt for å oppleve lykken!

Jeg hadde en stor dose medisiner, litt mindre enn siste forsøk i Danmark  
12 egg ble hentet ut. 
2 ble satt inn..
Jeg ble ganske dårlig.. Var blitt overstimulert..
Negativ test 14 dager senere..

Skulle det noen gang lykkes for oss????

Vi  bestemte oss raskt for å  gi i gang med neste forsøk. Noen mnd senere var jeg på nesesprayen igjen. 
Denne gangen var dosen  ganske mye mindre, og jeg var skikkelig negativ..  Hvordan skulle det lykkes på enda mindre doser medisin??

Dette var vårt 5.forsøk, og jeg merket nå at kroppen var fryktelig sliten av alle de sprøytekurene de siste årene..   Merket det på hodet og migrenen.. Merket det på kiloene..  Hadde gått opp 20 kilo siden vi begynte med hormoner..

Jeg sa til mannen min at dette var det nest-siste forsøket vårt.  Vi skulle gjennomføre 6 forsøk..   Men så ville jeg ikke orke mer.. 

Mai 2004:
Vi fikk ut 8 egg.  Detet var det værste uttaket..  Eggposene var så veldig seige..  Legene slet lenge med å få hull på dem, og dyttet så hardt hver gang at de forskjøv livmoren.  Jeg fikk litt smertestillende, men fy fasan det var vondt.. 

2 embryo ble godt nok befruktet til å settes inn.

Jeg var veldig negativt innstilt, og  etter at embryoene var satt inn gikk jeg inn i en slags “I don’t care”-holdning..
Alle de andre årene hadde jeg tatt det med super-ro etter at embryoene var satt inn..  Jeg tok det med ro denne gangen også, men en del ting hendte som førte til at jeg ikke fikk tatt det SÅ mye med ro.  Svigerfar skulle plutselig feire 60 år’s dagen sin her hos oss..   Dette var dagen etter at vi hadde satt inn embryoene.
Dagen etter det igjen  var vi i konfirmasjon.
Og neste uke fikk vi en fæl beskjed om at mannens stebror var myrdet. 
Jeg hadde ikke tid til å sitte å tenke og håpe på de to i magen..  Det ble så mye annet som måtte ordnes..

Vi dro så på hytta. Ville bort litt. 
Dagen for å ta testen kom.  Jeg glemte det på morgenen..  Jeg som egentlig pleide å våkne kjemeptildig for å ta testen på test-dagen..
Kl 12 kom vi på det,, og jeg tisset på testen.
Vi var så avslappet..  Vi forventet ingenting.. Litt spent var jeg..  Men orket ikke å bruke mye energi på å være spent for så å bli så sinsykt skuffet..

Så tittet jeg å testen..  Og for første gang i mitt liv så jeg et PLUSS!!  Hææ--  sa jeg  og tittet på mannen..  Næmen, er vi gravide?, spurte han.

Ingen av oss turte å juble helt..  Men vi ringte til de nærmeste og sendte sms til vennene våre og de som visste om det.

Vi har hele veien velgt å være å åpne om vår ufrivliige barnløshet.  For meg var det ens tyrke at de rundt oss visste at vi prøvde og prøvde.  Jeg tror det hadde vært mer slitsomt psykisk hadde jeg ikke hatt de å støtte meg på.

I uke 7 var vi så inne til ultralyd på klinikken.   Dette var den STORE dagen..  Var det virkelig noen der, og hvor mange??
Jeg var spådd tvillinger, og  turte så vidt å kjenne på følelsen av at jeg trodde det var to der.

Legen tar ultralyden og spør oss: Hvor mange ønsker dere at det skal være der??
Æææhhhhh…  svarte vi bare..    Stumme av “sjokk” for at det hørtes ut som om det levde noen der…
Ja, for det lever noen her inne., sa legen.

Vi bare smilte.. Ingen av oss klarte å svare.
Det er to stk her, sa legen og smilte til oss.

Og NÅ kjente både jeg og mannen..  At NÅ hadde vi klarte det..  JIPPI vi var gravide!!

Vi ringte rundt og  jeg gråt, mamma gråt på telefonen,  vi følte LYKKE. J  Jeg kjente gleden komme tilbake meg.

Mamma møtte oss, når vi kom hjem, med blomster og to bamser. En rosa og en blå. J
Det viste seg å være riktig også. 


Dessverre endte dette svangerskapet med både sorg og glede.
I uke 20+5 gikk vannet til tvilling 1 og lille gutten vår døde, der på sykehuset mens vi så han på ultralyd.
Iver ble født 3 dager senere, flotte lille gutten vår.  370 g og 31 cm lang. Vi var blitt mamma og pappa.. Men på en helt annen måte enn vi hadde håpet på.. 

Vi fikk så oppleve mirakelet og riene stoppet opp..  Tvilling 2 ble ikke født den dagen..   Hun ble værende i magen min i  8 uker til.
Vi lå på sykehuset hele den tiden. Jeg lå i senga, var kun oppe på do, og for dusj hver 3.dag.

I uke 28+5 ble mirakelet  vårt født. Da kunne ikke fødselen stoppes, når riene startet. Morkaken til Iver kom aldri ut da han ble født, og nå var det gått infeksjon i den.  Tvilling 2 måtte ut.
Lille Solskinnet vårt, 1214 g og 38 cm lang.

Det å få være mamma fikk en helt annerledes start enn normalt..  Men morsfølelsene var der.
Og vi har hele veien følt en enorm takknemmelighet for at vi fikk beholde jenta vår.

Vi ønsket ganske tidlig å prøve på søsken igjen, men ettehvert ble det ikke sånn.  Vi hadde store utfordringer med Lille Solskinn. 
1,5 år etetr at vi mistet Iver ble jeg veldig psykisk syk..  Fikk post traumatisk stress-syndrom og alvorlig depresjon.
Vi har brukt lang tid på å bygge oss opp igjen.  Både fysisk og psykisk.
Og vi brukte lang tid på å orke tanken på prøverør igjen..  Jeg fikk frysninger bare ved tanken på å utsette kroppen for mer..

Vi hadde time til søskenforsøk to ganger, men begge gangene trakk vi oss.. Vi var ikke klare.

Jeg kan huske da vi selv slet med å bli gravide, at jeg følte meg irritert over de som allerede hadde klart å få barn og så ville ha flere..  Men jeg forstod de etter at vi fikk Adele Sofie.  Det er jo naturlig for noen  å ønske seg søsken til barnet sitt.

I mai 2009,  kjente jeg plutselig..   Er jeg klar for nytt forsøk?  JA, det er jeg!!

Vi fikk time i september.
Det var utrolig å være i gang igjen..  5 år siden sist..   Både mannen min og jeg syntes det var uvirkelig å holde på med sprøyter og styr igjen..  Vi gikk rundt å lo..  Er vi virkelig igang?
Adele Sofie ble involvert hun også..  Så på når mannen min satt sprøytene på meg.   Hun syntes det var interessant..

Vi fikk ut 9 egg.
Vi snakket mye om hva gjør vi om vi får spørsmål om å sette inn to..   Noe i meg ønsket desperat å få oppleve å få tvillinger..   Noe annet i meg fryktet sterkt å bli gravid med tvillinger..
Vi slapp å ta valget.   Kun 1 embryo ble befruktet og satt inn.

Jeg var så utrolig positiv denne ganger. Niholdt på de positive følelsene, selv om tvilen kom innimellom.

Dagen før test-dato  følte jeg veldig at JO, jeg gror vi har klart det..   Og på kvelden tok jeg testen.
GRAVID stod det!
Jeg gikk ut på kjøkkenet og viste mannen det.  Han sa: Er det sant?  Også ga vi hverandre en lang klem..

Jeg er nå 29 uker på vei.
Og jeg føler meg så utrolig heldig..

Det har vært mye vondt på veien til å få barn, å få bli mamma. 
Og jeg føler så veldig med dere andre langtids-prøvere….   Jeg VET hvordan dere har det…

Jeg vet også at det kan føles sårt å lese dette.  Lese en historie med lykkelig slutt, og lure på om dere også kommer til å få oppleve det.

Jeg tenkte ofte at så-så mange prosenter ble gravide med hjelp, og de resterende ble ikke gravide. Jeg tenkte ofte at noen må jo være de prosentene som ikke blir gravide også..  Og var livredd for at en av de var oss.

Jeg vil ikke si sånne ting som :  Hold humøret oppe!   Stå på!   Tenk positivt!

For jeg vet at det hjelper så lite..  Når humøret er på bånn, bitterheten svir igjennom kroppen..  Da er det lite som kan hjelpe på det..

Drivkraften har vi alle.  Det er den som tok meg videre. …  Den som gjorde at jg tenkte: MÅ prøve igjen.

Enden på denne lange reisen man tar som ufrivillig barnløs vet man aldri hvordan vil bli..
Man kan ikke forutse det.
Man vet ikke hvor mange år man kommer til å prøve.

Det eneste vi vet, er at lysten og ønsket om å bli mamma, få kjenne din egen baby i armene, få høre noen rope mamma til deg..   DET er det som driver oss videre.


Jeg sender dere alle varme og lange klemmer  og ønsker dere alle lykke til i kampen for en baby.


 
Nærmer meg hulkegråt! [:(][:(][:(]
Gratulerer så mye!
 
ORIGINAL: RockStarBaby

Jeg sluttet med p-pillen i slutten av oktober 2007, vi var da 20 og 21 år, men etablerte.

Vi så for oss at å være unge foreldre måtte være fint, vi hadde jo vært sammen i flere år allerede og hadde en trygt og godt forhold. Jeg husker jeg tenkte at det hadde vært koselig å pakke inn gaver til de vordene besteforeldre og onkler/tanter i julegave det året, for det slo meg aldri at det kom til å ta lang tid å bli gravid, så feil tok jeg.
Så gikk det enda et år og jeg tenkte samme tanken i julen 2008 og siden i 2009 og nå igjen i fjor.

Vi startet ikke med utredning før i starten på 2010 for vi tenkte siden vi var unge så hadde vi ikke det så travelt, men så trengte vi også en del tid for å psyke oss opp på å dra til legen.
Hos legen ble det tatt blodprøver og innvendig ul av meg og da fant hun mange cyster på eggstokkene, vi ble sendt videre til sykehuset og mannen tok sædprøve og jeg ble sjekket på nytt av en gynekolog. Der fikk jeg konstatert PCOS, noe jeg var litt forberedt på. Mannen sin sæd var helt normal og det ble ikke tatt flere prøver av han.
Vi, kanskje mest jeg, hadde vært så nervøs for denne timen og jeg var så lettet når jeg satt der og fikk svar på alle spørsmålene mine og når vi var ferdige reiste vi på Egon og spiste og vi var så glade for at vi endelig hadde fått svar på hvorfor jeg ikke har blitt gravid.

Senere den kvelden så kom slaget, et gråteanfall med pustestopp og panikk....Jeg hadde kanskje en klump i magen selv om jeg var glad for svar så var jeg egentlig helt fra meg fordi det var min feil. Det er min feil at vi ikke kan få barn naturlig.. Jeg kan ikke gi kjæresten min et barn, jeg er mislykket... Vi fant ut av dette i oktober 2010 og siden har jeg egentlig hatt det vondt og hatt slike tanker.
Jeg har hatt mange slike gråteanfall siden.. Jeg vet det er hjelp og få i dag og vi er jo i gang med den prosessen, men jeg har en veldig vond følelse inne i meg som jeg ikke helt kan forklare. Jeg ser babyer overalt, store mager, alle er gravide om dagen virker det som.

Nå har ikke jeg en god slutt på vår historie enda, men håpet er like sterkt som savnet.. Vi prøver som vanlig hver mnd og håper at kanskje denne gangen går det? Jeg går på metformin nå også som kan være til hjelp, men foreløpig ingen klaff.. Jeg har aldri vært gravid en gang, så jeg vet ikke om jeg kan bli det på egenhånd heller.. Kanskje jeg hadde hatt det bedre om jeg hadde visst at jeg faktisk kan bli gravid? Jeg vet ikke.. Vi har også åpnet oss om en del av dette til familien, men egentlig liker vi å holde det litt for oss selv, de vet ihvertfall at vi ikke blir det med det første så det maser ihvertfall ikke om det lenger..
Så nå er neste steg at vi skal til sykehuset igjen kanskje om 1-2 mnd, da håper jeg vi kan komme oss enda et steg nærmere drømmen, på en eller annen måte..

Jeg kunne skrevet mye mer her, men dette er det jeg orket nå.. Blir trist av å skrive dette også.. Kan prøve å svare bedre på spørsmålene dine i morgen om du vil det..

 
Lykke til [:)]
 
ORIGINAL: Nullenusken

Juni 2003 møtte jeg mannen i mitt liv....
Vi var bare 18 år, men det tok ikke lang tid før vi begge visste at det var oss for alltid!
Etter 6 mnd ble vi forlovet, og til vår store overraskelse var familiene ekstatiske!
Vi begynte like etter å "hoppe av i svingen"....
Ønsket om barn var dypt hos oss begge, på tross av lav alder, men vi drøyet å begynne prøvingen ordentlig fordi vi ønsket å være gift først....
Vi var begge overbeviste om at vi var nærmest overfruktbare, og at det ville gå fort!

Bryllupsdagen, 24.06.06 begynner prøvingen vår. Lite visste vi om det lange helvetet foran oss!
Tiden går, og ingenting skjer.... Mensen kommer hver gang....
Oi! Mensen er forsinket! *løpe og tisse i koppen* Men.... Urinen er jo rød!
Nei, der var det mensen som kom..... Prøver å ikke teste hver måned, men håpet er like sterkt....
Etterhvert begynner hele verden å virke hånende....
Føler at dama med barnevogna ler bak ryggen min.... At den gravide dama gliser ekstra hånlig mot akkurat meg... De mååå bare komme akkurat der JEG er! Hele tiden! Overalt!!!

Etterhvert begynner vi å være åpne mot familie og venner om prøvingen vår....
Når vi runder et år prøving så kryper tankene mot at man burde kanskje søke hjelp....?
Neeh, vi prøver litt til....
1,5 år etter prøvestart sitter jeg endelig på legekontoret og får såvidt mumlet frem hva ærendet mitt er.... Legen skriver en henvisning til en veldig flink gyn, og jeg blir sendt hjem igjen....
Får etterhvert brev om 6 mnd ventetid for å komme inn til gyn-spesialisten.....

Salvie-te, akupunktur, healing, klarsynte, vitaminer, osv osv osv.... Alt testes ut, fordelt utover prøvetiden.... Tenk om det er DEN tingen som kan gi suksess???

Vi blir undersøkt hos gyn, og etter nesten 6mnd venting på prøveresultatene (pga ferie) så får vi beskjeden: Alt er normalt!
Vi får spørsmål om prøverør, men bestemmer oss for å prøve litt til på egenhånd....

Tiden går.... Hvorfor fungerer det ikke? Ingenting er jo galt? Passer vi ikke sammen? Er det meg? Er det han? Er jeg ikke kvinne nok?
Skal jeg ikke få oppleve det jeg har drømt om i så mange år, å få barn?
Jeg er ikke en ordentlig dame.... Jeg er bare søppel.... Nå går sikkert mannen snart ifra meg når jeg ikke kan gi ham barn.....
Jeg graver meg lengere og lengere ned i min egen depresjon mens tiden går....
Venninne etter venninne får barn.... Der fødte den 9.venninnen som har blitt gravid etter vi begynte prøvingen.... Nei, forresten! To har dem har rukket å få to barn på den tiden!

Jeg sender en halvhjertet gratulasjonsmelding, og er uendelig takknemlig for at personen denne gangen også bare var en BV-venninne på en annen side av landet, så jeg slipper å møte henne..... Like etter piper mobilen... En venninne borti nabolaget bare MÅ fortelle den gode nyheten: Ho er gravid!
Jeg slenger meg på sengen og gråter resten av kvelden......

2,5 år med prøving har gått, og jeg tar den tunge telefonen til gyn-spesialisten: Vi ønsker å sende søknaden om prøverør.... Får beskjed om at det er 6 mnd ventetid igjen for å komme inn der.... Jeg skriver ned timeavtalen og gråter....

3 år har gått, og vi har endelig kommet inn til gyn igjen.... Dama som spurte om vi ville sende søknaden for et helt år siden.... Jeg forbanner vår tidligere dumhet, signerer papirene og går ut fra kontoret med en følelse av tomhet i brystet.... Prøverør....

Prøverør er den ene tingen som "alle andre" måtte gjennom, ikke oss....
Det er kapittelet i bøkene jeg alltid hoppet over.... De som fikk det medlidende blikket med den medfølgende tanken "Takk og pris at det ikke er oss!"
Nå er det plutselig oss..........
Følelsen av mindreverdighet kommer enda sterkere enn før....
Orker knapt gå ut av huset, orker ikke shopping, orker ingenting....
Den ene depresjonen avløser den andre....

Etterhvert kommer brevet fra klinikken, om at vi kan forvente opp til 6-7 mnd venteliste....
Etter et tips så ringer jeg klinikken og setter oss på ringeliste! Dersom noen avlyser, kan vi bli ringt etter på 1-2 dagers varsel! Men det kan fortsatt ta tid.... Lang tid...

Klarer ikke lengere se babyting.... Tidligere har jeg elsket å se på barnevogner, klær osv for å holde motivasjonen oppe.... Men nå er det horibelt! Ser jeg en baby må jeg bare gå et annet sted.....
For ikke å glemme alle spørsmålene! "Hvordan går det? Gravid?"
Å måtte si nei hver eneste gang trykker meg lengere og lengere ned....

3 mnd har gått siden søknaden ble sendt, og jeg sitter i sofaen hjemme og ser på tv....
Mobilen min ringer, og det er et nummer jeg ikke har sett før.... "Sikkert telefonselger" tenker jeg, og vurderer å la være å ta den, men et eller annet tvinger meg til å trosse telefonskrekken og ta den....
"Hei! Dette er fra fertilitetsklinikken i Porsgrunn! Stemmer det at dere har satt dere på ringeliste?"
Hjertet mitt hopper over minst 3 slag før jeg får hostet frem et ja....
"Vi har fått en akutt avlysning her... Har dere mulighet til å komme hit på samtale i morgen klokken 10?"
Alt sviver for meg etter det.... Husker ikke mer av samtalen, men jeg har tydeligvis sagt ja....
Prøver å ringe mannen, men ikke noe svar....
Det nærmer seg tiden da han slutter på jobb, så jeg MÅ få tak i ham, han må jo ordne fri til neste dag! Forbanner mannen med diverse gloser og får til slutt tak i mannen på forsøk 15 eller noe sånt....
Deretter må jeg på kveldsvakt på jobb.... Kan ikke påstå at jeg var mye tilstede den vakten!

Etter minimalt med søvn og hjertet i halsen, sitter vi i bilen de timene bort til klinikken....
Blir undersøkt begge, og får snakke med overlegen der om resultatene....
JEG er visst nærmest overfruktbar, men mannen er nærmest steril!!!
Tiden står omtrent stille.... Hvorfor fikk vi ikke beskjed om dette forrige gang???
Vi blir hvertfall godkjent for forsøk, og skal begynne på medisiner om 1 mnd....

Jeg er i sjokk, og jeg tror ikke det kom mye fornuft ut av meg akkurat da....
På vei ut av døren på klinikken får jeg 2 meldinger med få minutters mellomrom....
Det er fra to av de tre nærmeste BV-venninnene mine! Begge to har testet positivt rett før, og beige to har klart det selv, selv om de skulle hatt prøverør!

Mengden følelser som flyr gjennom kroppen kan ikke beskrives....
Tenk om de meldingene hadde kommet dagen før? Før jeg fikk telefonen? Da tør jeg ikke tenke på hva som hadde skjedd.....
Jeg gråter i bilen på vei hjem.... Alt har bare blitt for mye for meg, men det er litt lettelsetårer også, samtidig som jeg er livredd....

Jeg skal ikke gå for mye inn på selve prøverøret, men det var en berg og dalbane av følelser....
Tiden gikk sakte, men til slutt var testdagen der....

Jeg går inn på badet på morgenen med hjertet i halsen.... Tisser i en kopp slik at jeg kan teste igjen om noe går galt....
Har hatt liggende en digital lenge som jeg kjøpte i London.... *tester*
Alt av ikoner blinker i skjermen.... Skulle det det? Det står ingenting om det! *panikk*
Skapet granskes og jeg finner en norsk digital og en billigtest.... Begge dyppes... Må ha et resultat!
Klarer ikke se på noen av dem....
Når jeg endelig tør å se så lyser det imot meg "Gravid 1-2" og "Pregnant 1-2"
Det er også to streker på billigtesten....
Jeg sjangler ut i stua og gråter....
Datoen er 22.06.10. Om 2 dager ville vi begynt på vårt femte prøveår....
Jeg gråter ut alle frustrasjoner, alle følelser, all fortvilelse....
Til slutt har jeg ikke flere tårer igjen og ligger der på sofaen, hoven i ansiktet og en tårevåt hund i armene....
Får etterhvert ringt min kjære og får såvidt ytret ordene "du skal bli pappa"....

Denne graviditeten har vært en berg og dalbane....
Selvsagt er jeg ekstatisk lykkelig, men det er likevel ikke lett å stråle når hele kroppen hyler i konstante smerter og hver dag er et helvete....
Likevel gleder jeg meg til å gjøre det igjen om vi er heldige å få flere!

Nå er det drøye 6 uker til jeg får Benjamin i armene og drømmen blir oppfylt....
Det er helt ufattelig, og jeg klarer egentlig ikke sette ord på hva jeg føler nå....
Det er bare en følelse av helhet.....

Det er mye mer jeg kunne ha skrevet, men utrolig mange tanker og følelser har blitt fortrengt for de er rett og slett for vonde....
Ufrivillig barnløshet forårsaker en smerte som ikke er menneskelig.... Som jeg ikke unner NOEN!

 
[:(][:(][:(][:(] og gratulerer!! [:)]
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp