Dere som har slitt litt med psyken etter dere fikk barn?

[Agnete]

Jeg har to ganger hatt fødselsdepresjon, og har 3 barn på litt over 6 år. Nå begynner barna mine å bli store minste er 4 år, jeg har plutselig blitt «gammel» og jeg ser på de siste ti årene av mitt liv som i en tåke, jeg har bare eksistert føler jeg, føler jeg har mistet mange år av livet mitt i den tiden det skal være det beste. Først nå orker jeg å gjøre noe med huset vårt som vi bygde for snart ti år siden, avslutte de proskjktene vi begynte med da, først nå orker jeg å gjøre noe annet enn å sove, og først nå er det morsomt å finne på noe samme familien min. Blir litt trist av den tanken at jeg ikke føler det slik, men jeg har vært syk så er vel derfor. Skulle ønske sånt ble tatt tak i da for jeg så ikke dette før det hadde gått flere år.
Dere som har slitt med fødselsdepresjoner osv etter fødsel, hvordan føles det å se tilbake til den tiden? Føler du at du levde likevel?

 

[Agnete]

Er kanskje ikke så mange som har opplevd depresjon i forbindelse med fødsel?

 

[Nordlys2018]

Så leit å lese om, men godt å lese at du nå har funnet vegen igjen! Kanskje ikke så lett for andre å dele noe om det....?

 

[Lilth]

Er kanskje ikke så mange som har opplevd depresjon i forbindelse med fødsel?

Det er nok relativt vanlig, men ikke alltid det blir plukket opp dessverre.
Jeg fikk en fødselsdepresjon etter første senaborten vår, det tok lang tid før jeg følte meg normalt fungerende..
Det er 2år siden nå og det er egentlig i det siste at jeg har begynt å føle på driv til å få ting gjort, at jeg har egen motivasjon.
Og vi har ikke andre barn, så jeg har hatt tid til å ta vare på meg selv i den forstand.

Det er veldig viktig at det blir tatt tak i. Jeg går til psykiatrisk sykepleier og ho var sjokkert over at det ikke var en ting de fulgte opp (men mange tenker at det ikke kommer en fødselsdepresjon etter fødsel i uke 19).

Det er leit at du føler det sånn, men fra en som har det sånn med mange andre år av livet så kan jeg egentlig bare anbefale å fokusere på at du ser det nå og nyte det
Trenger du hjelp til å bearbeide det, så snakk med noen, det er veldig godt å ha noen utenforstående å prate med

 

[LilleUllsokk]

Er kanskje ikke så mange som har opplevd depresjon i forbindelse med fødsel?

Det sies at 1 av 6 får det, så er ikke helt uvanlig da

 

[Agnete]

Så leit å lese om, men godt å lese at du nå har funnet vegen igjen! Kanskje ikke så lett for andre å dele noe om det....?

Kan jo være derfor det er dårlig respons ja..

 

[Veivalsa]

Er kanskje ikke så mange som har opplevd depresjon i forbindelse med fødsel?

Gutten min er bare litt over 1 år, så jeg vet liksom ikke helt om jeg er helt gjennom ting eller ikke. Men jeg ser ett år tilbake og skjønner at jeg på et vis hadde en slags depresjon da, følte mye med babyen var et ork og fikk gjort veldig lite husarbeid eller ting i hjemmet, var mye trist og sint, så mye som falt på mannen min. Er lei meg nå for at jeg ikke klarte å nyte/glede meg over mer da han var liten baby også, men vet heller ikke hvorvidt det var en skikkelig depresjon. Det var gode perioder og dårlige perioder inni der. Synes ting er lettere nå. Litt av årsaken var nok også at første babyen var dødfødt og jeg ble gravid kort tid etterpå, så var fortsatt i tidlig sorgfase pluss alle gravidhormonene, angst for å miste på nytt, mye problemer med relasjoner i familie, mistet en besteforelder. Hele svangerskapet var vel 9 mnd med angst, men det skjønte jeg ikke før etterpå. Er lei meg for at jeg aldri har fått oppleve det forventningsfulle og "spennende" svangerskapet og ventetida hvor man ordner og gleder seg til å få barn. Alt var bare frykt (min dødfødte var etter et komplikasjonsfylt svangerskap så fikk ikke noe av den gleden og forventningen der heller). Men alt dette er så kort tid unna så jeg har ikke fått den avstanden til det som du har, men kjenner meg samtidig mer lykkelig enn trist nå for tida. Har gått i behandling alene og sammen med mannen, ikke fått diagnose fødselsdepresjon, så vet ikke om man kan si det var helt det eller mer sorgreaksjoner. Utsatte mye av sorgen som gravid andre gang, fordi frykten for å miste dominerte mer av tiden, også ble det mildt sagt en liten smell noen måneder etter fødsel.

Kommer nok til å begynne hos psykolog tidlig i et nytt svangerskap, det hjalp meg godt sist, men sørge for å ha noen avtaler første 6mnd etter fødsel også. Hadde ikke forventet at jeg skulle ha behovet også da. Er veldig personlig å dele dette, og selv om brukeren min liksom er anonym føler jeg meg ikke like anonym på forum likevel men så skulle man jo ikke trenge å skamme seg over å ha slitt psykisk heller.

Klem

 

[Agnete]

Det er nok relativt vanlig, men ikke alltid det blir plukket opp dessverre.
Jeg fikk en fødselsdepresjon etter første senaborten vår, det tok lang tid før jeg følte meg normalt fungerende..
Det er 2år siden nå og det er egentlig i det siste at jeg har begynt å føle på driv til å få ting gjort, at jeg har egen motivasjon.
Og vi har ikke andre barn, så jeg har hatt tid til å ta vare på meg selv i den forstand.

Det er veldig viktig at det blir tatt tak i. Jeg går til psykiatrisk sykepleier og ho var sjokkert over at det ikke var en ting de fulgte opp (men mange tenker at det ikke kommer en fødselsdepresjon etter fødsel i uke 19).

Det er leit at du føler det sånn, men fra en som har det sånn med mange andre år av livet så kan jeg egentlig bare anbefale å fokusere på at du ser det nå og nyte det
Trenger du hjelp til å bearbeide det, så snakk med noen, det er veldig godt å ha noen utenforstående å prate med

Så trist å høre du har måtte ta senabort, det er en veldig stor påkjenning. Større enn mange klarer å forstå. Jeg tenker at man kanskje er enda mer utsatt når man opplever noe slik?
Takk for at du delte.
Ja, må prøve å fokusere fremover og ikke bakover for jeg får ikke gjort noe med de årene som har vært. Nå snakker jeg med mannen min om det og han kan forstå at jeg føler det slik, og han synes det er trist at heller ikke han så hva som egentlig foregikk.
Jeg skulle bare ønske at det var enda mer fokus på dette slik at flere kvinner slipper å føle det slik.
Jeg har etter en fødsel fylt ut ett enkelt skjema og det fokuserte veldig mye på gråt. Jeg er en person som ikke gråter så mye, og heller ikke den gang.

 

[Agnete]

Det sies at 1 av 6 får det, så er ikke helt uvanlig da

Det jet har hørt også, men kanskje noen føler det er for personlig og vil ikke dele. Forstår det

 

[Agnete]

Gutten min er bare litt over 1 år, så jeg vet liksom ikke helt om jeg er helt gjennom ting eller ikke. Men jeg ser ett år tilbake og skjønner at jeg på et vis hadde en slags depresjon da, følte mye med babyen var et ork og fikk gjort veldig lite husarbeid eller ting i hjemmet, var mye trist og sint, så mye som falt på mannen min. Er lei meg nå for at jeg ikke klarte å nyte/glede meg over mer da han var liten baby også, men vet heller ikke hvorvidt det var en skikkelig depresjon. Det var gode perioder og dårlige perioder inni der. Synes ting er lettere nå. Litt av årsaken var nok også at første babyen var dødfødt og jeg ble gravid kort tid etterpå, så var fortsatt i tidlig sorgfase pluss alle gravidhormonene, angst for å miste på nytt, mye problemer med relasjoner i familie, mistet en besteforelder. Hele svangerskapet var vel 9 mnd med angst, men det skjønte jeg ikke før etterpå. Er lei meg for at jeg aldri har fått oppleve det forventningsfulle og "spennende" svangerskapet og ventetida hvor man ordner og gleder seg til å få barn. Alt var bare frykt (min dødfødte var etter et komplikasjonsfylt svangerskap så fikk ikke noe av den gleden og forventningen der heller). Men alt dette er så kort tid unna så jeg har ikke fått den avstanden til det som du har, men kjenner meg samtidig mer lykkelig enn trist nå for tida. Har gått i behandling alene og sammen med mannen, ikke fått diagnose fødselsdepresjon, så vet ikke om man kan si det var helt det eller mer sorgreaksjoner. Utsatte mye av sorgen som gravid andre gang, fordi frykten for å miste dominerte mer av tiden, også ble det mildt sagt en liten smell noen måneder etter fødsel.

Kommer nok til å begynne hos psykolog tidlig i et nytt svangerskap, det hjalp meg godt sist, men sørge for å ha noen avtaler første 6mnd etter fødsel også. Hadde ikke forventet at jeg skulle ha behovet også da. Er veldig personlig å dele dette, og selv om brukeren min liksom er anonym føler jeg meg ikke like anonym på forum likevel men så skulle man jo ikke trenge å skamme seg over å ha slitt psykisk heller.

Klem

Så trist å høre du har mistet et barn
Du er veldig tøff som deler, og nei man skal ikke skamme seg over at man sliter i ettertid med slike hendelser i livet. Det er veldig normal reaksjon tror jeg, og veldig bra du får hjelp.
Takk som delte

 

[Miss_30]

Jeg hadde fødselsdepresjon og sliter fortsatt en del enda, selv om gutten er 1,5 år. Permisjonen var veldig tøff og ungen er forholdsvis krevende. Jeg går liksom bare å venter på at han skal bli eldre, slik at ting blir bedre. Vi har en femåring også, så det var tøft å begynne på nytt igjen. Heldigvis tar pappaen det meste av ansvaret, men jeg sliter litt når jeg er alene med han. Håper selvfølgelig dette er noe som går over etter hvert.

 

[Lilth]

Så trist å høre du har måtte ta senabort, det er en veldig stor påkjenning. Større enn mange klarer å forstå. Jeg tenker at man kanskje er enda mer utsatt når man opplever noe slik?
Takk for at du delte.
Ja, må prøve å fokusere fremover og ikke bakover for jeg får ikke gjort noe med de årene som har vært. Nå snakker jeg med mannen min om det og han kan forstå at jeg føler det slik, og han synes det er trist at heller ikke han så hva som egentlig foregikk.
Jeg skulle bare ønske at det var enda mer fokus på dette slik at flere kvinner slipper å føle det slik.
Jeg har etter en fødsel fylt ut ett enkelt skjema og det fokuserte veldig mye på gråt. Jeg er en person som ikke gråter så mye, og heller ikke den gang.

Er det behandleren min mener de burde innsett også, at risikoen bare burde være større, spesielt når det kun tok en uke fra vi trodde alt var fint, til ho ble født.

Altså, jeg gråt omtrent ikke de første månedene, det var når jeg først måtte ut og møte verden, se andre barn/babyer og flotte, runde mager, at ting brast.
Det er dessverre ikke så lett for disse stakkars partnerne våre

Jeg ble aldri sjekket for fødselsdepresjon, fikk ingen oppfølging. Heldigvis gikk jeg fortsatt til behandleren min da det gikk galt med nestemann og..

 

[Kms92]

Sliter en del psykisk selv. Har ikke fått noe diagnose enda, men regner med å få det. Har slitt store deler av livet pga mobbing og utfrysning fra vennegjenger pluss pluss. Har på en måte fungert i min egen boble frem til jeg fikk barn. Da hentet alt det vonde gamle meg inn igjen. Sønnen min er 3 mnd nå og jeg er så utrolig glad for at jeg turte å si til helsesykepleier på 4 ukers kontroll at jeg ikke hadde det bra. Har fått så mye god hjelp med samtaler og ekstra oppfølging. Holder nå på med samtaler hos familieteam i kommunen, og skal henvises videre til psykisk helse i kommunen. Driver med COS-undervisning og får god hjelp til å skjønne babyen, relasjon og tilknytning. Først nå har jeg kjent et snev av at jeg koser meg, men det er fortsatt ikke bra. Håper på at jeg klarer å komme meg opp til et bra nivå slik at jeg kan føle at jeg er viktig og at jeg betyr noe

 

[Trebarnsmor<3]

Jeg er usikker på om jeg var utbrent eller hadde en depresjon de første årene av eldste sitt liv (tok det dessverre aldri opp med helsepersonell), men jeg tenkte ofte på de gangene hun gråt mye eller når det hadde vært ekstra slitsomt, når jeg tenkte tilbake på den tiden. Etterhvert da jeg ble bevisst på det, begynte jeg å hente frem mer av de positive minnene, så nå føler jeg at jeg like ofte tenker på de fine minnene når jeg tenker tilbake

Babytiden med de andre barna storkoste jeg meg ordentlig med, kanskje også litt fordi det hadde vært så tungt første gangen..

 

[VioAur<3]

Jeg har ikke hatt fødselsdepresjon eller angst relatert til fødselen, men jeg har slitt med angst for andre ting etter jeg fikk første. Helt sikkert det hormonelle som utløste noe som har ligget under overflaten, for etter det første angstanfallet jeg fikk når første var 3-4 mnd, skjønte jeg at det er angstanfall jeg har hatt tidligere i livet

 

[My heart]

Jeg har ikke vært rammet selv, men småbarnstiden generelt er en travel tid med lite søvn og at en er sliten. Tror det er mange som opplever det uten depresjon også.
Det blir bedre når barna blir større.

 

[Ikke i bruk lenger]

Mistenker vel at det var en depresjon som traff meg da jeg dro tilbake til jobb 6,5 måneder etter sist fødsel. I ettertid innser jeg at jeg nok burde oppsøkt hjelp på det tidspunktet der jeg kom hjem fra jobb og gråt flere timer i strekk. Alle snakket om at "så godt det vil være å komme hjem til den lille" mens jeg var utslitt og lei meg og så ikke poenget med å leve hvis det var slik livet skulle være. Endte med at vi ikke fikk barnehageplass og at jeg gikk tilbake til permisjon da gutten var 11,5 måneder. Når den eksterne årsaken til de negative følelsene var borte forsvant også de negative følelsene ganske raskt.

Når jeg ser tilbake så angrer jeg dypt og inderlig på at jeg dro tilbake til jobb så tidlig. De månedene av min sønns liv får jeg aldri tilbake. Kommer aldri til å få det og kommer aldri til å klare høre på noen som snakker om hvor bra det er at kvinner skal tidligere tilbake til jobb uten å tenke på at de folkene faktisk fikk meg til å vurdere ta mitt eget liv i noe som burde vært en av de lykkeligste periodene av mitt liv.

Følte jeg at jeg levde likevel? Nei. Kommer nok aldri til å kunne se noe særlig bilder fra den perioden uten å bli lei meg. Livet går heldigvis videre og jeg har startet i ny permisjon nå. Denne gangen skal jeg ikke tilbake til jobb før jeg er klar.

 

[Charlie79]

Kjenner meg igjen, men har ikke skjønt det før de siste årene. Syns hele småbarnsfasen var en tåke.. nå er guttene mine 8 og 10 år og jeg føler årene bare har blitt borte. Kan ikke huske glede stolthet , selv om jeg selvfølgelig var stolt. Ser nå at jeg fikk fødselsdepresjon med første, som bare forverret seg meg nr.to. Jeg trodde det var sånn for alle.. har aldri fått hjelp for det. Venter nr tre nå, og kommer til å søke hjelp med en gang om jeg opplever det samme. Synd at år som aldri kommer tilbake bare blir borte på en måte. Evig dårlig samvittighet for å ha vært fjern/trist/sint følger også med. Så ja, skjønner hva du mener.