Føler så med deg.

Selv har jeg mistet 5 ganger, fire av dem har vært iløpet av 12 måneder. Blir gravid omtrent hver 2. mnd,og har det siste året ikke klart å passere uke 6.

Selv om jeg er glad for at jeg blitt lett gravid, er jeg så skuffet og lei meg for at kroppen ikke klarer å holde på spirene. Har prøvd Lutinus, Crinone og Albyl-E uten hjelp. Ble henvist til hysteroskopi for videre kartlegging av livmoren. Timen er nå i begynnelsen av februar. Hadde et ønske om å gjennomføre den, slik at jeg kunne komme et steg nærmere svaret for hvorfor jeg mister, og kanskje et steg nærmere IVF.
Men, det spørs om jeg kommer meg til timen, for jeg har nå testet positiv og er rundt 3+5.

Fikk rare streker (positiv, negativ, så sterk positiv) og er generelt ikke så optimistisk denne gangen heller. Spesielt etter at spottingen i dag morges

Jeg gikk som vanlig i kjelleren, men klarte til slutt å ta meg sammen. Sammen med samboeren dro vi på en lang skitur, hvor målet var å fokusere på hva som gir meg positiv energi. Naturen.
Det er vondt å si det høyt, men graviditet gir meg ikke positiv energi. Bekymringene mine starter fra positiv test. Jeg har erfart at det ikke hjelper å ligge på sofaen, ei trene, ei spise sunt, ei normalt osv. Er det ikke liv laga, så ender kroppen med å «kvitte seg med spiren». Får ikke kontrollert det. Hvertfall ikke så tidlig i forløpet.
Jeg har ingen gode råd å gi enn det du allerede har skrevet. Prøvd å leve som normalt. Lettere sagt enn gjort….
Jeg har nå nedtelling til uke 4 på mobilen, passeres den blir neste til uke 5. Sånn skal jeg holde på. Ta en uke av gangen.
Den dagen spiren sitter og jeg får en baby i armene kommer jeg ikke til å få dårlig samvittighet for at gleden over graviditet var manglene. Det betyr ikke at kjærligheten til barnet ikke er det. Det betyr bare at vi som har mistet så mange ganger har gått igjennom så mange sorger at vi til slutt blir nødt til å bygge en slags mur - for å benytte oss selv