Dere som har mistet sent flere ganger...

[FruHenriksen]

Hei.. Jeg og mannen har nå mistet i uke 18/19 for tredje gang og er ekstremt langt nede fortiden, det tar på psykisk.. Jeg sa til legen min i starten av denne graviditeten at hvis det gikk galt denne gangen også så kom jeg til å gå på en skikkelig psykisk smell, og at jeg ikke vet om jeg klarer å prøve enda en gang.

Vi har begge veldig lyst til å prøve igjen, men jeg kjenner allerede nå før vi i det hele tatt har begynt å prøve at jeg gruer meg til å bli gravid igjen og kommer til å gå og bekymre meg og være redd istedenfor å være glad og glede meg over det.. Hvordan klarte du å "motivere" deg til å prøve på nytt og hvordan taklet du å eventuelt bli gravid igjen? Har dere lykkes i å bli foreldre?

Må bare få si at alt som kunne gjøres er blitt gjort for at det skulle gå bra de andre sv.skapene og mer enn de egentlig får "lov" til.

 

[Ikke i bruk]

Uff, så ufattelig trist Vil bare få sende dere en stor klem

 

[Iva82]

Det må være helt grusomt å gå gjennom 3 senaborter. Vet dere hva årsak til aborter er? Jeg tror at man kan ikke bli bare uheldig Jeg hadde 3 SA,en senabort og en MA men kan ikke forestille hva du går gjennom og hvordan du har det nå. Ingen godt råd fra her,bare stor klem!

 

[Veivalsa]

Hei.. Jeg og mannen har nå mistet i uke 18/19 for tredje gang og er ekstremt langt nede fortiden, det tar på psykisk.. Jeg sa til legen min i starten av denne graviditeten at hvis det gikk galt denne gangen også så kom jeg til å gå på en skikkelig psykisk smell, og at jeg ikke vet om jeg klarer å prøve enda en gang.

Vi har begge veldig lyst til å prøve igjen, men jeg kjenner allerede nå før vi i det hele tatt har begynt å prøve at jeg gruer meg til å bli gravid igjen og kommer til å gå og bekymre meg og være redd istedenfor å være glad og glede meg over det.. Hvordan klarte du å "motivere" deg til å prøve på nytt og hvordan taklet du å eventuelt bli gravid igjen? Har dere lykkes i å bli foreldre?

Må bare få si at alt som kunne gjøres er blitt gjort for at det skulle gå bra de andre sv.skapene og mer enn de egentlig får "lov" til.

Så veldig trist

Jeg kjente at det ikke var noe å valg å ikke prøve heller, vi hadde ingen barn og det kjentes så tungt å skulle leve videre uten å få en levende baby etterpå, vi mistet først i uke 13 også i uke 27. I det neste svangerskapet gikk alt bra og vi fikk en sønn i uke 38, da fikk jeg blodfortynnende som tydeligvis er redningen her. Det må være fortvilende å vite at de gjorde det de kunne, også måtte dere likevel miste så seint en tredje gang. Det er bare ikke noen rettferdighet i det
Har dere vært med i noen sorggruppe eller har en kontaktperson i LUB. Vet det er flere der som har mistet sent flere ganger. Det er jo ikke sånn at å snakke med noen som har opplevd det samme gjør alt bedre, men jeg fant hvertfall en liten trøst i å ha kontakt med noen som gikk gjennom det samme.

Jeg vet ikke hva som har gjort at dere har mistet tre ganger på rad, men det er kanskje prøvd med både utvendig og innvendig cerclage dersom problemet er livmorhalssvikt?

Uansett, sender en stor klem skjønner så veldig at dette må være utrolig vondt.

 

[FruHenriksen]

Det må være helt grusomt å gå gjennom 3 senaborter. Vet dere hva årsak til aborter er? Jeg tror at man kan ikke bli bare uheldig Jeg hadde 3 SA,en senabort og en MA men kan ikke forestille hva du går gjennom og hvordan du har det nå. Ingen godt råd fra her,bare stor klem!

Vet ikke nå med første, men andre gang var det dårlig blodgjennomstrømming fra morkaken til babyen og mest sannsynlig svak livmorhals da det var årsaken denne gang.. Den ble sydd i uke 16, men trolig alt for seint.

 

[FruHenriksen]

Så veldig trist

Jeg kjente at det ikke var noe å valg å ikke prøve heller, vi hadde ingen barn og det kjentes så tungt å skulle leve videre uten å få en levende baby etterpå, vi mistet først i uke 13 også i uke 27. I det neste svangerskapet gikk alt bra og vi fikk en sønn i uke 38, da fikk jeg blodfortynnende som tydeligvis er redningen her. Det må være fortvilende å vite at de gjorde det de kunne, også måtte dere likevel miste så seint en tredje gang. Det er bare ikke noen rettferdighet i det
Har dere vært med i noen sorggruppe eller har en kontaktperson i LUB. Vet det er flere der som har mistet sent flere ganger. Det er jo ikke sånn at å snakke med noen som har opplevd det samme gjør alt bedre, men jeg fant hvertfall en liten trøst i å ha kontakt med noen som gikk gjennom det samme.

Jeg vet ikke hva som har gjort at dere har mistet tre ganger på rad, men det er kanskje prøvd med både utvendig og innvendig cerclage dersom problemet er livmorhalssvikt?

Uansett, sender en stor klem skjønner så veldig at dette må være utrolig vondt.

Føler på et vis jeg heller ikke har noe valg, for det er jo det jeg har mest lyst til i hele verden akkurat nå, men tanken på det er bare så skremmende.

Huff, unner ingen denne situasjonen, men så fint å høre at det har gått fint med dere da til slutt.

Vi har egentlig bare pratet oss imellom og med familie og en venn/venninne. Vi fikk avslag på henvisning til psykolog.. Helt latterlig..

Tror det er pga svak livmorhals, det var vertfall det denne gangen (mest sannsynlig) har ikke fått svar på obduksjon, men livmorhalsen ble sydd i uke 16 da den va gått fra 3,2cm til 2,6 cm på bare ca to uker, men var nok for seint.. Kan vel ha noe å si at jeg denne 3 gangen var gravid med tvillinger

 

[Iva82]

Vet ikke nå med første, men andre gang var det dårlig blodgjennomstrømming fra morkaken til babyen og mest sannsynlig svak livmorhals da det var årsaken denne gang.. Den ble sydd i uke 16, men trolig alt for seint.

Åh,kjære deg 3 senaborter og alle med forskjellige årsaker,det er utrolig trist!

 

[Veivalsa]

Føler på et vis jeg heller ikke har noe valg, for det er jo det jeg har mest lyst til i hele verden akkurat nå, men tanken på det er bare så skremmende.

Huff, unner ingen denne situasjonen, men så fint å høre at det har gått fint med dere da til slutt.

Vi har egentlig bare pratet oss imellom og med familie og en venn/venninne. Vi fikk avslag på henvisning til psykolog.. Helt latterlig..

Tror det er pga svak livmorhals, det var vertfall det denne gangen (mest sannsynlig) har ikke fått svar på obduksjon, men livmorhalsen ble sydd i uke 16 da den va gått fra 3,2cm til 2,6 cm på bare ca to uker, men var nok for seint.. Kan vel ha noe å si at jeg denne 3 gangen var gravid med tvillinger

Ja, vet du det fikk jeg også. Altså avslag på psykolog.
Så gikk det en tid, og jeg fikk snakket med helsestasjonen i stedet og fikk psykolog der, kort ventetid. Det anbefaler jeg veldig, du behøver bare å ringe og forklare situasjonen. Det varierer jo fra sted til sted, men den psykologen jeg fikk hadde, fordi hun jobber blant annet på helsestasjonen, erfaring med personer som har mistet i svangerskapet tidligere. Det synes jeg var veldig godt, at vedkommende allerede hadde innsikt og forståelse for den prosessen det er å miste et barn.

Både da det stormet som verst, og nå i ettertid, setter jeg pris på kontakten jeg har med andre i LUB som har gått gjennom det samme. Å miste et barn har tidvis for meg vært en veldig ensom prosess, som mange ikke har klart å sette seg inn i. Jeg har gjennom dem hørt flere som har hatt lignende historier som deg, som har lyktes med innvendig cerclage, den har vel da blitt satt rundt uke 12. Men alt dette kan sykehuset sikkert mye bedre enn meg.

Men vit at dere ikke skal måtte kjempe dere gjennom dette alene. Jeg blir sint av du fikk avslag på psykologi, det er helt latterlig. Jeg håper dere kan få hjelp til bearbeiding et annet sted, enten helsestasjon eller sorggruppe eller begge deler. I LUB prøver de å sette sammen folk som har en noe lignende historie, enten i en sorggruppe, eller likpersonsstøtte hvor dere får kontakt med en person/et par og avtaler kontakten selv.

Stor klem

 

[dagosi]

Må bare si jeg føler med deg! En drøss klemmer. Har ikke selv mistet så mange ganger som deg. Men har ei venninne som mistet 3 ganger, også et tvillingpar sent i svangerskapet. Hun endte opp med 3 flotte friske jenter. husker ikke hva som hjalp henne, for tror ikke hun fikk veldig mye oppfølging gjennom svangerskapene heller, mener bare å huske hun fikk hjelp til at spirene skulle sitte. Men det kan hende jeg bare ikke husker eller fikk med meg om det ble gjort noe ekstra for henne.

Frykten din skjønner jeg veldig godt! Lever litt med den samme frykten selv. Har ikke mistet så mange ganger. Men kan egentlig ikke bli gravid og har likevell klart å bli det 2 ganger nå. Mistet i uke 20 forrige gang. Nå er heldigvis snipp blitt 34 uker foster. Og håper han klamrer seg fast så godt han kan. Denne gangen vet jeg at jeg er gravid, det viste jeg ikke da jeg mistet første mann. Så denne gangen har jeg brukt mye tid med han, for å få være moren hans så lenge som mulig. Blir det 2 måneder eller 40 år, hvem vet?! Men han skal få all tid jeg kan gi han. Å jeg skal nyte hvert eneste minutt.

Vanskelig å tenke på hva som skjer om det ikke skulle gå denne gangen. Men vet at før jeg viste om han, så var jeg bestemt på et forsøk til. Og sterilisering om ting ikke går. Føler jeg ikke kan prøve i all evighet kun for min egen del. Jeg ønsker at barna som blir til skal ha en skikkelig mulighet. Å kanskje min kropp rett å slett ikke funker til å bære frem barn. Jeg kan jo tross alt ikke engang bli gravid. Men nå er jeg også 35 år gammel og min mann 43 år. Så sjansen gikk jo egentlig allerede fra oss for 10 år siden og vi har blitt vant til tanken på å være barnløs.

Å for å avslutte uten å sitte å skrike i siste setning, når snipp blir født blir vi å prøve på søsken. Å håper virkelig han kan få en lillesøster eller lillebror. Da kan jeg ikke gi opp, ingen fortjener å være enebarn med hundgamle foreldre.

Håper dere får svar på obduksjonen, og at dere med sikkerhet kan prøve igjen uten at risikoen er for stor til at du klarer å ta den. Å be på nytt om hjelp med psykolog. De må skjønne at dere har behov for det. Ingen mor eller far skal måtte gå gjennom slike tap alene. Få med i søknaden at det er vanskelig å fortsette en prøving etter alt dere har opplevd.

Håper dere blir tatt på alvor og at tiden vil lege alle deres sår. At dere snart får et mirakel i hendene som kan stryke bort hver tåre dere har felt og at lykken av å være foreldre gjør dere godt.

 

[Moderator Astrid]

Sender deg en god klem ♥

 

[FruHenriksen]

Ja, vet du det fikk jeg også. Altså avslag på psykolog.
Så gikk det en tid, og jeg fikk snakket med helsestasjonen i stedet og fikk psykolog der, kort ventetid. Det anbefaler jeg veldig, du behøver bare å ringe og forklare situasjonen. Det varierer jo fra sted til sted, men den psykologen jeg fikk hadde, fordi hun jobber blant annet på helsestasjonen, erfaring med personer som har mistet i svangerskapet tidligere. Det synes jeg var veldig godt, at vedkommende allerede hadde innsikt og forståelse for den prosessen det er å miste et barn.

Både da det stormet som verst, og nå i ettertid, setter jeg pris på kontakten jeg har med andre i LUB som har gått gjennom det samme. Å miste et barn har tidvis for meg vært en veldig ensom prosess, som mange ikke har klart å sette seg inn i. Jeg har gjennom dem hørt flere som har hatt lignende historier som deg, som har lyktes med innvendig cerclage, den har vel da blitt satt rundt uke 12. Men alt dette kan sykehuset sikkert mye bedre enn meg.

Men vit at dere ikke skal måtte kjempe dere gjennom dette alene. Jeg blir sint av du fikk avslag på psykologi, det er helt latterlig. Jeg håper dere kan få hjelp til bearbeiding et annet sted, enten helsestasjon eller sorggruppe eller begge deler. I LUB prøver de å sette sammen folk som har en noe lignende historie, enten i en sorggruppe, eller likpersonsstøtte hvor dere får kontakt med en person/et par og avtaler kontakten selv.

Stor klem

Det er sykt at man ikke har rett på psykolog etter en eller flere slike hendelser. Har snakket med fastlegen om det også så vi ble henvist til helsestasjonen for å få snakket med psykolog der, så håper på svar derfra snart.

Jeg har ikke snakket med noen gjennom LUB, men har en venninne som mistet noen uker før termin som jeg har snakket mye med

 

[FruHenriksen]

Åh,kjære deg 3 senaborter og alle med forskjellige årsaker,det er utrolig trist!

Ja, det er veldig tungt og frustrerende..

 

[Herewegoagain]

Sender en klem

 

[FruHenriksen]

Må bare si jeg føler med deg! En drøss klemmer. Har ikke selv mistet så mange ganger som deg. Men har ei venninne som mistet 3 ganger, også et tvillingpar sent i svangerskapet. Hun endte opp med 3 flotte friske jenter. husker ikke hva som hjalp henne, for tror ikke hun fikk veldig mye oppfølging gjennom svangerskapene heller, mener bare å huske hun fikk hjelp til at spirene skulle sitte. Men det kan hende jeg bare ikke husker eller fikk med meg om det ble gjort noe ekstra for henne.

Frykten din skjønner jeg veldig godt! Lever litt med den samme frykten selv. Har ikke mistet så mange ganger. Men kan egentlig ikke bli gravid og har likevell klart å bli det 2 ganger nå. Mistet i uke 20 forrige gang. Nå er heldigvis snipp blitt 34 uker foster. Og håper han klamrer seg fast så godt han kan. Denne gangen vet jeg at jeg er gravid, det viste jeg ikke da jeg mistet første mann. Så denne gangen har jeg brukt mye tid med han, for å få være moren hans så lenge som mulig. Blir det 2 måneder eller 40 år, hvem vet?! Men han skal få all tid jeg kan gi han. Å jeg skal nyte hvert eneste minutt.

Vanskelig å tenke på hva som skjer om det ikke skulle gå denne gangen. Men vet at før jeg viste om han, så var jeg bestemt på et forsøk til. Og sterilisering om ting ikke går. Føler jeg ikke kan prøve i all evighet kun for min egen del. Jeg ønsker at barna som blir til skal ha en skikkelig mulighet. Å kanskje min kropp rett å slett ikke funker til å bære frem barn. Jeg kan jo tross alt ikke engang bli gravid. Men nå er jeg også 35 år gammel og min mann 43 år. Så sjansen gikk jo egentlig allerede fra oss for 10 år siden og vi har blitt vant til tanken på å være barnløs.

Å for å avslutte uten å sitte å skrike i siste setning, når snipp blir født blir vi å prøve på søsken. Å håper virkelig han kan få en lillesøster eller lillebror. Da kan jeg ikke gi opp, ingen fortjener å være enebarn med hundgamle foreldre.

Håper dere får svar på obduksjonen, og at dere med sikkerhet kan prøve igjen uten at risikoen er for stor til at du klarer å ta den. Å be på nytt om hjelp med psykolog. De må skjønne at dere har behov for det. Ingen mor eller far skal måtte gå gjennom slike tap alene. Få med i søknaden at det er vanskelig å fortsette en prøving etter alt dere har opplevd.

Håper dere blir tatt på alvor og at tiden vil lege alle deres sår. At dere snart får et mirakel i hendene som kan stryke bort hver tåre dere har felt og at lykken av å være foreldre gjør dere godt.

Takk for det! Jeg skulle heller ikke kunne bli gravid, men mot alle odds ble jeg det uten å vite det og fant det heller ikke ut før vi mistet første gang. Hell i uhell tenkte vi og ble gravide igjen ca et år etterpå, men vi mistet enda en gang.. Vi har tilsammen mistet fem fostere (mistet en gang i uke 9også). Vi er fremdeles ung, men pga min barndom med leukemi, cellegift og strålebehandling så kan det hende at ikke min kropp er sterk nok til å takle å være gravid lengre enn til uke 18/19..

Vi har bestemt oss for å prøve en gang til! Og håper og ber til øvre makter om at det skal gå bra. Gynekologen sa hvertfall at nestegang skulle de sy på en cerclage i uke 12 (ble ikke gjort før uke 16+4/5 denne gangen) så vi håper virkelig at vi også skal få sjansen til å kunne bli en liten familie vi også en dag.

Vi får snakket med en psykolog på helsestasjonen, gjennom jobb har vi krav på 10 timer med psykologhjelp

 

[dagosi]

Takk for det! Jeg skulle heller ikke kunne bli gravid, men mot alle odds ble jeg det uten å vite det og fant det heller ikke ut før vi mistet første gang. Hell i uhell tenkte vi og ble gravide igjen ca et år etterpå, men vi mistet enda en gang.. Vi har tilsammen mistet fem fostere (mistet en gang i uke 9også). Vi er fremdeles ung, men pga min barndom med leukemi, cellegift og strålebehandling så kan det hende at ikke min kropp er sterk nok til å takle å være gravid lengre enn til uke 18/19..

Vi har bestemt oss for å prøve en gang til! Og håper og ber til øvre makter om at det skal gå bra. Gynekologen sa hvertfall at nestegang skulle de sy på en cerclage i uke 12 (ble ikke gjort før uke 16+4/5 denne gangen) så vi håper virkelig at vi også skal få sjansen til å kunne bli en liten familie vi også en dag.

Vi får snakket med en psykolog på helsestasjonen, gjennom jobb har vi krav på 10 timer med psykologhjelp

Så godt å høre at dere klarer å prøve en gang til. Håper de kan forhindre dette med å sy tidligere. Ingen mødre eller fedre skal gå gjennom slike grusomme ting så mange ganger som dere har gjort. Skjønner ennå ikke hvorfor dere fikk avslag. Hvor mye verre ting kan man oppleve liksom å ha mer behov for hjelp å noen å snakke med?! Bra dere får snakket med psykolog på helsestasjon.

Å nå har du bevist at du faktisk kan bli gravid. Nå må bare hjelpa skje tidlig nok til at du kan fullføre løpet! Masse lykke til og gode ønsker for dere!

 

[FruHenriksen]

Så godt å høre at dere klarer å prøve en gang til. Håper de kan forhindre dette med å sy tidligere. Ingen mødre eller fedre skal gå gjennom slike grusomme ting så mange ganger som dere har gjort. Skjønner ennå ikke hvorfor dere fikk avslag. Hvor mye verre ting kan man oppleve liksom å ha mer behov for hjelp å noen å snakke med?! Bra dere får snakket med psykolog på helsestasjon.

Å nå har du bevist at du faktisk kan bli gravid. Nå må bare hjelpa skje tidlig nok til at du kan fullføre løpet! Masse lykke til og gode ønsker for dere!

Ja, vi håper virkelig det kan hjelpe. Vet ikke hva jeg skal gjøre hvis vi ikke får det til.. Har endelig fått time på helsestasjonen nå så håper vi at det kan hjelpe oss å komme videre, sette tankene i et slags system.

Tusen takk!