dere som har mistet noen

Stolt 2barns mamma

Stolt 2barns mamma

Gift med forumet
noen her som har fått hjelp til å komme over dette utenom psykolog,medisiner,osv?

jeg mista min far for 10 år siden,og etter snuppa ble født i 2008 så sliter jeg mer enn noen gang.. har prøvd å gått til psykolog uten virkning,går daglig på medisiner og er utrolig åpen når dte gjelder å snakke om det.

men vil gjerne få hre om det er noe annet som finnes her i norge som kan hjelpe[:)]

må også bare si at det er litt mye sinne også inni denne savnen..
 
KLEM
 
Vet ikke jeg. Mistet onkel, som var som en storebror for meg i fjor vinter/vår. Sitter inne med utrolig mye sinne, sorg og spørsmål. Han ble bare borte en dag, kjørte til Alta og ble etter 6 mnd funnet der. Vi vet ikke engang hvorfor ham dro, om noe kriminelt skjedde(hverken da eller i forkant) osv.... Det er noe jeg sliter masse med og ikke vet hvordan jeg skal takle. Jeg presser det litt ned, eller veldig. Vil ikke se bilder, akseptere osv. Håper vi begge kan få hjelp
 
det jeg råder deg til er å la deg få lov til å kjenne på sinnet..  sett deg ned, alene, uten noen andre i rommet. Prat ut sinnet ditt, si høyt hvorfor du er sint. Eller, skriv et brev til pappaen din. Noen ganger kan det være lettere å skrive følelsene sine enn å si dem.

Du trenger ikke føle skam.  Det er helt lov til å føle sinne også, selv ovenfor en død person..

Når man tillater seg fult og helt å kjenne på følelsene, istedetfor å lukke de inne, så frigjøres følelsene..
 Jo oftere og jo mer du tillater deg å føle på sorgen, savnet, sinnet..  jo enklere vil de forsvinne..
Holdes de stengt inne i deg, bygger de seg opp, og vil bare bli sterkere..

Et vist savn vil du nok for alltid føle.  jeg mistet sønnen min i 2004. Har kommet langt på vei nå, og sorgen styrer ikke lenger hverdagen min.   men fortsatt kan jeg kjenne på savnet og sorgen. Noen dager kommer de som en knytteneve i magen.
Men det er helt ok.  Sånn er det bare. jeg kan ikk endre det som skjedde..  Så lenge disse knytte-neve-dagene er i mindretall, så lenge mine dager inneholder mest av kjærligheten til gutten min og ikke sorgen, så er jeg fornøyd.

Sender deg en god klem
 
ORIGINAL: MalinDalin

Vet ikke jeg. Mistet onkel, som var som en storebror for meg i fjor vinter/vår. Sitter inne med utrolig mye sinne, sorg og spørsmål. Han ble bare borte en dag, kjørte til Alta og ble etter 6 mnd funnet der. Vi vet ikke engang hvorfor ham dro, om noe kriminelt skjedde(hverken da eller i forkant) osv.... Det er noe jeg sliter masse med og ikke vet hvordan jeg skal takle. Jeg presser det litt ned, eller veldig. Vil ikke se bilder, akseptere osv. Håper vi begge kan få hjelp



off,det hørtes ikke kjekt ut.. er de spørsmåla og sinne tror jeg som mange ganger er det verste..
jeg også la alt vekk,men fikk svi for det 1 år etterpå da,og slet utrolig mye med meg selv(selvmordstanker,selvskading osv..),da var jeg 14 år på det verste..
men fant fort ut at ettersom jeg åpnet meg mer fo andre å snakket om savnet,pappa osv så hjalp det utrolig mye.. så vil nesten råde deg om å snakke om det til noen som du vet er flink til å lytte[:)]

jeg syns ikke det er lett å snakke med mamma om dette,selvom de aldri var sammen når jeg ble født,men har heldigvis en mormor som er utrolig flink til å lytte og er så forståelsesfull,så hun hjalp meg mye[:)]
 
ORIGINAL: MalinDalin

Vet ikke jeg. Mistet onkel, som var som en storebror for meg i fjor vinter/vår. Sitter inne med utrolig mye sinne, sorg og spørsmål. Han ble bare borte en dag, kjørte til Alta og ble etter 6 mnd funnet der. Vi vet ikke engang hvorfor ham dro, om noe kriminelt skjedde(hverken da eller i forkant) osv.... Det er noe jeg sliter masse med og ikke vet hvordan jeg skal takle. Jeg presser det litt ned, eller veldig. Vil ikke se bilder, akseptere osv. Håper vi begge kan få hjelp


Den saken husker jeg, var vel oppe i tv'en?
 
ORIGINAL: Windy

det jeg råder deg til er å la deg få lov til å kjenne på sinnet..  sett deg ned, alene, uten noen andre i rommet. Prat ut sinnet ditt, si høyt hvorfor du er sint. Eller, skriv et brev til pappaen din. Noen ganger kan det være lettere å skrive følelsene sine enn å si dem.

Du trenger ikke føle skam.  Det er helt lov til å føle sinne også, selv ovenfor en død person..

Når man tillater seg fult og helt å kjenne på følelsene, istedetfor å lukke de inne, så frigjøres følelsene..
Jo oftere og jo mer du tillater deg å føle på sorgen, savnet, sinnet..  jo enklere vil de forsvinne..
Holdes de stengt inne i deg, bygger de seg opp, og vil bare bli sterkere..

Et vist savn vil du nok for alltid føle.  jeg mistet sønnen min i 2004. Har kommet langt på vei nå, og sorgen styrer ikke lenger hverdagen min.   men fortsatt kan jeg kjenne på savnet og sorgen. Noen dager kommer de som en knytteneve i magen.
Men det er helt ok.  Sånn er det bare. jeg kan ikk endre det som skjedde..  Så lenge disse knytte-neve-dagene er i mindretall, så lenge mine dager inneholder mest av kjærligheten til gutten min og ikke sorgen, så er jeg fornøyd.

Sender deg en god klem



takk for koselig svar[:)]

ja jeg skrev alle tankene mine ned før,på en måte for meg selv og som brev til pappa.. jeg har tenkt masse på å kanskje prøve det igjen for å se om dte kan hjelpe..

off,kan ikke tenke meg engang hvordan det er å miste sitt barn,kondolerer så utrolig masse[:(]

er mye pga snuppa dette her da,at hun liksom ikke har en morfar,det hadde vært hans frste barnebarn,stolthet ovenfor å fått sitt første barn osv..og i ettertid som jeg ble større så fikk jeg vite en god del ting om pappa som ikke var så kjekt å vite om sin egen far. Og er nok også mye sinne her ovenfor de tinga jeg har fått vite pga jeg ser anderledes på ting etter jeg ble mor,mer voksen osv..
 
Kjenner meg godt igjen i det du skriver, også det med sinne [:(][:(]

skrev igår kveld ett innlegg på bloggen min om mitt savn og min sorg hvi du vil lese?

klemmer !!

mittlunerede.blogg.no
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp