Dere som har mistet familie/venner

*Snuppo+1+1*

*Snuppo+1+1*

Forumet er livet
VIP
Dere som har hatt dødsfall i nærmeste familie/vennekrets,
klarte dere og ha det gøy o.l. rett etter dødsfallet?

Jeg mistet onkelen min på onsdag,og jeg får så dårlig samvittighet hvis jeg ikke tenker på han hele tiden.
hvis jeg leker med min sønn og smiler og ler.
Så syns jeg det er dårlig gjort ovenfor den døde.

er det vanlig?
 
huff.. kondolerer... det er nok en veldig vanlig reaksjon du har.. hadde det sånn jeg også de gangene jeg har mistet noen.. men så tenkte jeg litt på hva den personen ville ønsket att jeg gjorde, og det hadde jo ikke vært att jeg ikke skulle være glad i glade situasjoner ihvertfall..! :)
det er ikke alltid så lett,  men du har lov til å være glad! :)
 
Jeg har mistet flere nære familiemedlemmer de siste årene, og jeg tror ikke det er feil å ha det gøy og "glemme" det som har skjedd litt innimellom. MEN det er heller ikke "feil" å kjenne at man får litt dårlig samvittighet for det. Alle sørger på sin egen måte, og på sin egen "timeplan". For noen blir det en intens og kontinuerlig sorg i en periode som så går over, mens for andre kan det være like naturlig å veksle mellom sorg og "normalt liv" i lang lang tid.

Jeg tror de som har forlatt oss ville ønsket at vi klarte å leve litt som normalt innimellom, spesielt når det er det som gjør oss i stand til å takle sorgen uten å gå helt i kjelleren.
 
Knøttemammaen skrev:
Jeg har mistet flere nære familiemedlemmer de siste årene, og jeg tror ikke det er feil å ha det gøy og "glemme" det som har skjedd litt innimellom. MEN det er heller ikke "feil" å kjenne at man får litt dårlig samvittighet for det. Alle sørger på sin egen måte, og på sin egen "timeplan". For noen blir det en intens og kontinuerlig sorg i en periode som så går over, mens for andre kan det være like naturlig å veksle mellom sorg og "normalt liv" i lang lang tid.

Jeg tror de som har forlatt oss ville ønsket at vi klarte å leve litt som normalt innimellom, spesielt når det er det som gjør oss i stand til å takle sorgen uten å gå helt i kjelleren.
takk for fint svar.

Jeg er nok sånn som det jeg har uthevet....
men når jeg kommer på den døde så kommer den dårlige samvittigheten.
og tankene "tenk om jeg glemmer han"
 
Snuppo og Sneipen skrev:
Knøttemammaen skrev:
Jeg har mistet flere nære familiemedlemmer de siste årene, og jeg tror ikke det er feil å ha det gøy og "glemme" det som har skjedd litt innimellom. MEN det er heller ikke "feil" å kjenne at man får litt dårlig samvittighet for det. Alle sørger på sin egen måte, og på sin egen "timeplan". For noen blir det en intens og kontinuerlig sorg i en periode som så går over, mens for andre kan det være like naturlig å veksle mellom sorg og "normalt liv" i lang lang tid.

Jeg tror de som har forlatt oss ville ønsket at vi klarte å leve litt som normalt innimellom, spesielt når det er det som gjør oss i stand til å takle sorgen uten å gå helt i kjelleren.
takk for fint svar.

Jeg er nok sånn som det jeg har uthevet....
men når jeg kommer på den døde så kommer den dårlige samvittigheten.
og tankene "tenk om jeg glemmer han"
Du glemmer ham nok ikke altså! Kanskje kan det føles sånn til tider, men man har alltid noen minner, og noen situasjoner hvor man tenker "åh, nå skulle han vært her", eller "dette ville han ha likt" eller "det ville han ha sagt". Det er viktig å kunne fokusere på glade minner også, ikke bare det altoverskyggende triste i at han er borte...
 
Knøttemammaen skrev:
Du glemmer ham nok ikke altså! Kanskje kan det føles sånn til tider, men man har alltid noen minner, og noen situasjoner hvor man tenker "åh, nå skulle han vært her", eller "dette ville han ha likt" eller "det ville han ha sagt". Det er viktig å kunne fokusere på glade minner også, ikke bare det altoverskyggende triste i at han er borte...


Ja jeg sitter her og mimrer om alt det gode.
Han var aldri sint,og brydde seg alltid om hvordan andre hadde det.
selv om han sikkert hadde det værst av oss alle.
Det var den psykiske smerten hans som avgjorde at han ville ta sitt eget livemoticon
 
Kodolerer.

Jeg hadde det¨på samme måte da jeg mistet sønnen min i magen. Om jeg tok meg selv i å le eller smile så slutta jeg med engang for fikk så dårlig samvittighet. Følte jeg ikke kunne smile men bare sørge. Men etterhvert så skjønte jeg at det var helt greit å ha fine perioder innimellom, for gutten min var jo med meg uansett. Selv om jeg smilte så betydde ikke det at jeg ikke sørget eller hadde han i tankene. Jeg husker ikke hvor lang tid det tok før jeg kunne smile uten å få dårlig samvittighet. Jeg fikk mange kloke ord av søstren min som hadde mistet ett barn i krybbedød. Det hjalp veldig å høre av andre at sånn jeg følte det var normalt.
 
Frk.Hønemor skrev:
Kodolerer.

Jeg hadde det¨på samme måte da jeg mistet sønnen min i magen. Om jeg tok meg selv i å le eller smile så slutta jeg med engang for fikk så dårlig samvittighet. Følte jeg ikke kunne smile men bare sørge. Men etterhvert så skjønte jeg at det var helt greit å ha fine perioder innimellom, for gutten min var jo med meg uansett. Selv om jeg smilte så betydde ikke det at jeg ikke sørget eller hadde han i tankene. Jeg husker ikke hvor lang tid det tok før jeg kunne smile uten å få dårlig samvittighet. Jeg fikk mange kloke ord av søstren min som hadde mistet ett barn i krybbedød. Det hjalp veldig å høre av andre at sånn jeg følte det var normalt.

så trist og høre at du mistet babyen i magenemoticon
klemmer til deg
 
Jeg kommer fra ei lita bygd, med 5000 innbyggere. I perioden 2005-2009 mistet jeg 5 ungdommer i min omgangskrets i selvmord. Dette har gått sterkt inn på hele bygda, og vi rakk ikke komme over et tap før det var et nytt.. Livet blir en tanke preget av slike tap lenge, og jeg kan den dag i dag få reaksjoner på dette. Jeg flyttet til Bergen i 2008, og våren 2009 møtte jeg en fyr, rett etter jeg gikk i fra eksen. Vi hadde vel noe på gang helt til jeg en morgen fikk tlf om at han og hadde tatt livet sitt. En periode bar jeg på en følelse av at det var meg det var noe galt med, siden alle rundt meg valgte å ta sitt eget liv. Jeg har snakket mye om disse følelsene og har det i dag helt topp, men veien dit har vært lang..

Så tilbake til spml. ditt. Det er helt vanlig at livet stopper litt opp den første tiden etter et dødsfall, og man må bare gå tilbake til "normalen" i sitt eget tempo. Sorg tar den tiden det tar. Man vil nok bære med seg sorgen resten av livet dersom det var noen man sto veldig nære. Men man på passe på at sorgen ikke blir altoppslukende.
 
Onkelen din ville ikke at du skulle stoppe opp livet ditt, hans liv var så ille at han ikke orket mere og følte sikkert at det skulle bli bedre for alle andre også. Så husk de gode minnene dere hadde sammen, og kos deg med familien din og lev livet ditt slik han kunne ønske han kunne :-)
 
Hege og Chris skrev:
Onkelen din ville ikke at du skulle stoppe opp livet ditt, hans liv var så ille at han ikke orket mere og følte sikkert at det skulle bli bedre for alle andre også. Så husk de gode minnene dere hadde sammen, og kos deg med familien din og lev livet ditt slik han kunne ønske han kunne :-)

takk.
det var fint skrevet.
Jeg tenker at han ville forlate seg selv og ikke oss.
For han visste at vi alle var glad i han.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp