Dere som har mistet et barn (etter fødselen..)

[Missie]

Jeg var ikke klar over at det fantes et slikt underforum her. Det må være helt forferdelig å miste sitt barn og lille baby. Sender alle samme som har vært gjennom det en stor klem.
Kjenner det river i hjertet bare ved tanken, og kan ikke forestile meg hvor grusomt det måtte være.

Hvis noen har lyst å dele hva som skjedde..
Var barnet sykt?
Var det uventet?
Var det noe som kunne vært forhindret?
Hvordan ble tiden etter?


Jeg merker at redselen for at slik kan skje ligger dypt, og går tilbake til den tiden barnet mitt var liten og man lå i lange netter og var redde for at noe galt kunne skje.

 

[Veivalsa]

Jeg var ikke klar over at det fantes et slikt underforum her. Det må være helt forferdelig å miste sitt barn og lille baby. Sender alle samme som har vært gjennom det en stor klem.
Kjenner det river i hjertet bare ved tanken, og kan ikke forestile meg hvor grusomt det måtte være.

Hvis noen har lyst å dele hva som skjedde..
Var barnet sykt?
Var det uventet?
Var det noe som kunne vært forhindret?
Hvordan ble tiden etter?


Jeg merker at redselen for at slik kan skje ligger dypt, og går tilbake til den tiden barnet mitt var liten og man lå i lange netter og var redde for at noe galt kunne skje.

Jeg har mistet før fødsel. Har ikke mistet etter, så jeg har ikke noe sammenligningsgrunnlag, men mener nå likevel jeg kan si at smerten ved å ta avskjed med og begrave barnet sitt er den samme om barnet dør før eller etter fødsel

 

[Lilth]

Jeg var ikke klar over at det fantes et slikt underforum her. Det må være helt forferdelig å miste sitt barn og lille baby. Sender alle samme som har vært gjennom det en stor klem.
Kjenner det river i hjertet bare ved tanken, og kan ikke forestile meg hvor grusomt det måtte være.

Hvis noen har lyst å dele hva som skjedde..
Var barnet sykt?
Var det uventet?
Var det noe som kunne vært forhindret?
Hvordan ble tiden etter?


Jeg merker at redselen for at slik kan skje ligger dypt, og går tilbake til den tiden barnet mitt var liten og man lå i lange netter og var redde for at noe galt kunne skje.

Jeg er enig med Veivalsa, vi mister mye vi og, og mange av oss har gått lenge og uvitende.

Jeg har sett min svigermor miste sin datter da ho var 7.5år. Uansett hvor "forberedt" du er tror jeg kjenner på en urettferdighet.

Vi mistet Zelda i uke 19, på grunn av en genfeil som ikke ble kjent før jeg ble gravid med minstemann, Heike.
Selv om jeg visste at det var en sjanse for at Heike også ville være syk så var det ubeskrivelig urettferdig å måtte ta farvel med lille babyen vår i uke 15.
Jeg sørger over alt vi ikke får oppleve med våre små og at de aldri fikk se den kjærligheten som lyser i øynene til pappaen dems når han snakker om dem.

Det føles urettferdig, meningsløst og altoppslukende. Og alle takler det veldig forskjellig, uavhengig av når det skjer

 

[Snofnugg]

Tror det er like hardt å miste et ufødt og ønsket barn som å miste et barn som er voksen feks. Det er bare noen andre tanker man har rundt ting. Men sorgen er nok like dyp og altoppslukende.

 

[Turkistliv]

Jeg var ikke klar over at det fantes et slikt underforum her. Det må være helt forferdelig å miste sitt barn og lille baby. Sender alle samme som har vært gjennom det en stor klem.
Kjenner det river i hjertet bare ved tanken, og kan ikke forestile meg hvor grusomt det måtte være.

Hvis noen har lyst å dele hva som skjedde..
Var barnet sykt?
Var det uventet?
Var det noe som kunne vært forhindret?
Hvordan ble tiden etter?


Jeg merker at redselen for at slik kan skje ligger dypt, og går tilbake til den tiden barnet mitt var liten og man lå i lange netter og var redde for at noe galt kunne skje.

Som de andre påpeker her; Smerten er ikke avhengig av om barnet dør før eller etter fødsel.
Jeg tenker som så at det man mister når man mister noen er tiden man IKKE fikk.
Når noen dør tenker man alltid: Jeg skulle ønske jeg fikk MER tid med dette mennesket.
Ikke mindre.
Kanskje det faktisk er vondest for de som får lite tid?
Det man savner er ikke bare det som var, det er de gode minnene....
Man mister også alt som ikke ble.

Jeg mistet barnet mitt når han var 7 mnd gammel så kan svare på spørsmålene dine.
Tror ikke det er så mye til hjelp om du er nervøs da

Var barnet sykt?
Nei, barnet var helt friskt før dagen han døde.
Var det uventet?
Ja, helt uventet
Var det noe som kunne vært forhindret?
Det er vanskelig å si og vanskelig å svare på.
Siden dagen han døde har spørsmålet "hva hvis" gått i rundgang i hodet mitt.
Men det er et spørsmål jeg aldri får svar på selv om jeg så gjerne vil vite det.
Det er vanskelig å ha den skyldfølelsen over at "tenk om det er min feil og jeg gjorde noe galt"
Hvordan ble tiden etter?
Helt forferdelig. Den første tiden var som et vakuum. Det er vanskelig å forklare det.
Husk at vi som mister barn ikke hadde trodd vi hadde overlevd dette på forhånd vi heller.
Vi er like glade i barna våres som alle andre er... vi går ikke videre fordi vi er sterke.
Vi går videre fordi vi må.
Nå med tiden er det gode dager igjen, men blandet med de vonde.
Men jeg er forandret. Jeg er mer på vakt, mer engstelig, fortere sliten.
Sorgen er så fysisk og så vanskelig.
Selv om det er 4 år siden siden preger det meg den dag i dag
På mange måter er det som om det var igår.
livet mitt er ihvertfall delt inn i før og etter.

 

[xoxojallagirl]

Jeg mistet sønnen min etter fødsel. 20 timer etter. Det er utrolig hardt å miste folk generelt. Jeg savner det lille gullet mitt hvert eneste sekund, hver eneste dag.

Var barnet sykt?
Nei, bare prematur.

Var det uventet?
Siden han var prematur så var det vel ikke helt uventet, men fordi hjerteaktiviteten og pusten var så god så var det likevel uventet. Det var en hjerneblødning som forårsaket at han måtte forlate oss. Så det føltes veldig uventet, selv om det ofte skjer hos veldig premature barn.

Var det noe som kunne vært forhindret?
Det spør jeg meg selv om hele tiden, men har fått høre at det ikke er det. Blodtrykk og alt mulig slikt hos premature barn er så skjørt. Eneste er at han kunne vært født senere, men det er jo ikke noe jeg hadde kontroll på.

Hvordan ble tiden etter?
Den er forferdelig tung. Å måtte ta valg om begravelse, urnenedsetting, gravferden generelt er så ufattelig hardt. Jeg tenker på han hver eneste dag, hvert eneste sekund. Jeg gråter hver dag fordi jeg savner han og skulle ønske han var her. Det er kun litt over en uke siden, så såret er fortsatt veldig åpent. Noen netter våkner jeg og får ikke sove fordi jeg tenker bare på han. Noen ganger får jeg en panikkfølelse. Jeg har veldig dødsangst for andre rundt meg også nå, og det er veldig slitsomt. Jeg håper at alt blir litt lettere etterhvert, og at panikkfølelsene kan gå bort. Savnet kommer alltid til å være der.

 

[xoxojallagirl]

Som de andre påpeker her; Smerten er ikke avhengig av om barnet dør før eller etter fødsel.
Jeg tenker som så at det man mister når man mister noen er tiden man IKKE fikk.
Når noen dør tenker man alltid: Jeg skulle ønske jeg fikk MER tid med dette mennesket.
Ikke mindre.
Kanskje det faktisk er vondest for de som får lite tid?
Det man savner er ikke bare det som var, det er de gode minnene....
Man mister også alt som ikke ble.

Jeg mistet barnet mitt når han var 7 mnd gammel så kan svare på spørsmålene dine.
Tror ikke det er så mye til hjelp om du er nervøs da

Var barnet sykt?
Nei, barnet var helt friskt før dagen han døde.
Var det uventet?
Ja, helt uventet
Var det noe som kunne vært forhindret?
Det er vanskelig å si og vanskelig å svare på.
Siden dagen han døde har spørsmålet "hva hvis" gått i rundgang i hodet mitt.
Men det er et spørsmål jeg aldri får svar på selv om jeg så gjerne vil vite det.
Det er vanskelig å ha den skyldfølelsen over at "tenk om det er min feil og jeg gjorde noe galt"
Hvordan ble tiden etter?
Helt forferdelig. Den første tiden var som et vakuum. Det er vanskelig å forklare det.
Husk at vi som mister barn ikke hadde trodd vi hadde overlevd dette på forhånd vi heller.
Vi er like glade i barna våres som alle andre er... vi går ikke videre fordi vi er sterke.
Vi går videre fordi vi må.
Nå med tiden er det gode dager igjen, men blandet med de vonde.
Men jeg er forandret. Jeg er mer på vakt, mer engstelig, fortere sliten.
Sorgen er så fysisk og så vanskelig.
Selv om det er 4 år siden siden preger det meg den dag i dag
På mange måter er det som om det var igår.
livet mitt er ihvertfall delt inn i før og etter.

Så forferdelig! Sender masse varme tanker. Jeg skjønner godt at det fortsatt preger deg. Å miste noen er grusomt.

 

[AnLinnea]

Jeg mistet sønnen min etter fødsel. 20 timer etter. Det er utrolig hardt å miste folk generelt. Jeg savner det lille gullet mitt hvert eneste sekund, hver eneste dag.

Var barnet sykt?
Nei, bare prematur.

Var det uventet?
Siden han var prematur så var det vel ikke helt uventet, men fordi hjerteaktiviteten og pusten var så god så var det likevel uventet. Det var en hjerneblødning som forårsaket at han måtte forlate oss. Så det føltes veldig uventet, selv om det ofte skjer hos veldig premature barn.

Var det noe som kunne vært forhindret?
Det spør jeg meg selv om hele tiden, men har fått høre at det ikke er det. Blodtrykk og alt mulig slikt hos premature barn er så skjørt. Eneste er at han kunne vært født senere, men det er jo ikke noe jeg hadde kontroll på.

Hvordan ble tiden etter?
Den er forferdelig tung. Å måtte ta valg om begravelse, urnenedsetting, gravferden generelt er så ufattelig hardt. Jeg tenker på han hver eneste dag, hvert eneste sekund. Jeg gråter hver dag fordi jeg savner han og skulle ønske han var her. Det er kun litt over en uke siden, så såret er fortsatt veldig åpent. Noen netter våkner jeg og får ikke sove fordi jeg tenker bare på han. Noen ganger får jeg en panikkfølelse. Jeg har veldig dødsangst for andre rundt meg også nå, og det er veldig slitsomt. Jeg håper at alt blir litt lettere etterhvert, og at panikkfølelsene kan gå bort. Savnet kommer alltid til å være der.

Så forferdelig å lese at du har mistet babyen din Kondolerer. Håper tiden etter hvert kan bli din venn, og at du/dere får hjelp i det som skjer nå. Sender varme og klemmer

 

[xoxojallagirl]

Så forferdelig å lese at du har mistet babyen din Kondolerer. Håper tiden etter hvert kan bli din venn, og at du/dere får hjelp i det som skjer nå. Sender varme og klemmer

Tusen takk <3