Dere som har mistet en forelder....

*LC*

Gift med forumet
Takk til alle som svarte:).
 
For meg var det utrolig godt da mamma fikk ny kjæreste.. Mye fordi hun var så utrolig nede, lei seg og fjern før hun endelig klarte å begynne å LEVE igjen.. og smile.. og kjenne at hun faktisk kunne bli lykkelig igjen.. Jeg kjente også på et veldig ansvar for å ta vare på henne når hun var så langt nede og det kunne bli ganske slitsomt, for jeg hadde en sorg jeg også som jeg la litt vekk for å hjelpe henne.. 
Så.. selv om jeg ikke føler meg sånn kjempekomfortabel med hennes nye kjæreste så ser jeg hvor glad han gjør henne, og det gjør meg glad og jeg er trygg på at hun har det bra :) 

Kanskje du kan ta en prat med moren din? Fortelle litt om hvordan du tenker.. kanskje du trenger å snakke om han..? også er det alltid godt å dele :) 
 
Det er nok jeg som har vært så altfor opptatt av å ta vare på henne og hjelpe til med hennes sorg, og jeg har glemt bort min litt. Er enebarn, så er bare henne og meg (nærmeste). Kanskje dette er en forsinket reaksjon. Vil ikke belemre henne med disse tankene, vil ikke drepe gleden hennes med disse tankene. Jeg er også kjempeglad på hennes vegne -  ser jo at hun har det ekstra bra nå. Det unner jeg henne av hele mitt hjerte. Må bare komme over det på et vis, kjenner det ikke blir så lett bare.

Tusen takk at du ville dele din opplevelse.
 
Jeg syns det var vanskelig i begynnelsen. Var redd den nye kjæresten til mamma ville prøve å være pappaen min. Så i begynnelsen var jeg nok en dritt av en tenåring. 

Men det gikk seg til, og nå er jeg enormt glad for at de fant hverandre. Livene våres ble forandret, men det er ikke alltid ille med forandringer. 

Jeg skjønner godt hva du mener med å miste pappaen din en gang til. Følte det sånn jeg også. Men gi det litt tid så går det nok greit. Og forhåpentligvis kommer du og den nye kjæresten til å få et fint forhold. :) 
 
Tusen takk! Godt å høre at ikke følelsene mine er unormale. Takk som deler:).
 
Mistet pappa for 4 år sidenHar to andre søsken, men det var jeg og mamma som var der med pappa da han sovnet inn hjemme...Fra han fikk kreftdiagnosen gikk det 3 mnd...

Jeg var singel og flyttet hjem for å hjelpe mamma med pappa, og derfor ble jeg den som hadde mest med mamma å gjøre etter dødsfallet.

Tok 2 år før hun følte seg klar til å date igjen...Og etter 2 år og 11 mnd ble hun sammen med en fyr, en som vi barna hatet! Han behandlet henne dårlig og vi hadde ikke kjemi i det hele tatt...Heldigvis fikk vi henne til å åpne øynene og innse at han var en "idiot!"

Så traff hun en enkemann etterpå som også hadde mistet konen i kreft...Og han er helt perfekt! Har to døtre som vi kommer overens med, og han er en fantastisk reservebestefar for barna våre:) Og mamma er veldig lykkelig<3 Det er tross alt det viktigste, vi vet jo at pappa var hennes store kjærlighet men det er godt å se henne "leve" igjen:)

Klem til deg:)
 
De har vært skilt siden jeg var 3, så om mamma plutselig fant seg en nå hadde det igrunnen vært et mirakel :P
Hun kommer nok til å være enslig til hun dør gitt...
 
Moren min fant seg en ny ca 1 , 5 år etter faren vår døde..unnet henne det..
Hun ble enke da hun bare var 43 år    
Hun har hatt et par forhold etter den tid, kan ikkje si eg bryr meg noe om det så lenge hun har det bra 
                                                                                                                                Vi  søsken var 4 voksne jenter/damer da det skjedde( mellom 17 og 23 år)
 
Uff Joffen, det var godt hun fant en god mann tilslutt.

Er ikke det at jeg ikke unner mammaen min å finne seg en ny. For DET gjør jeg! Det er vel det som gjør det hele så tøft - at jeg har så motstridene følelser.
 
Pappa døde da jeg var 12, mamma var 39.

Det tok litt over 3 år før mamma fikk seg ny kjæreste. Jeg reagerte helt likt som deg.
Men så unnet jeg vel henne ikke det helt heller. Ikke da, fordi jeg slet så mye selv.

Halvannet år etter flyttet vi til stefaren min, jeg fikk heldigvis (!!!!) sokkelleiligheten fordi jeg var eldst av alle barna, ellers vet jeg ikke hvordan jeg hadde fiksa det.
Har et greit forhold til stefaren min, men jeg fikser fortsatt dårlig at det ikke er pappa mamma er kjæreste med.

Etter å ha bodd der i 2 år, flyttet vi hjem til barndomshjemmet mitt igjen.
Det ble for mye unger (mamma med 2 stk, han med 3), organisering og krangling.
De er fortsatt kjærester, men det funket bedre å bo hver for seg.
 
Jeg synes det var utrolig vanskelig, mye pga. at det gikk så fort etter at mamma døde.
Det tok han under en mnd. å finne seg ny kjæreste, håper å trur det var litt sjokk som gjorde det...da mamma døde veldig brått og uventet. Han har i dag en annen samboer.
 
Foreldrene mine hadde gått fra hverandre lenge før pappa døde, så kan ikke si jeg reagerte så veldig da mamma fikk seg ny type igjen. Hun har hatt et par-tre av dem etter pappa, ikke vært spesielt heldig med sine utkårede. Kan ikke si jeg reagerte så veldig da hun fant seg ny type etter pappa flytta ut heller.
 
Det kan ikke være lett å oppleve dette når man er veldig ung, eller kort tid etter dødsfallet. Jeg er verken veldig ung, og det er mange år siden pappa gikk bort, så skjønner egentlig ikke hvorfor det er så tøft. Blir nok bedre med tiden dette også. Takker for at dere deler:).
 
3 år siden jeg mistet moren min. Hun og far har vært skilt lenge, så der er det ingenting å tenke på. Men jeg har jo en stefar som ble enkemann når mor døde. Jeg klarer ikke å se for meg han være kjæreste med noen andre enn moren min. Nå er ikke det et tema som er aktuelt hos oss foreløpig, men jeg kjenner på at det kommer til å være vanskelig for meg når den dagen kommer en gang i fremtiden. Vil jo at han skal være lykkelig og om han finner noen som kan bidra med det så er jo det bra for han.. men er allikevel vondt å tenke på.
 
Uff ja....hele tiden visst at det ville bli rart og vondt, men overrasker meg hvor mye. Ikke lett med disse følelsene gitt:(.
 
Back
Topp