Dere som har måttet avbryte svangerskapet

[Hoppestokk]

Hei. Jeg var på kontroll på rikshospitalet i går, hvor vi fikk beskjed om at fosteret har såpass mange alvorlige avvik at det nok ikke har noen fremtid. Vi skal inn igjen på mandag for ny kontroll og avgjørelse om hva vi gjør videre. Jeg er helt sikker på at dette ender med avbrutt svangerskap og fødsel, sannsynligvis på tirsdag eller onsdag.

Lurer på om noen av dere som har gått igjennom det samme kan fortelle om hvordan fødselen foregikk og var? Gruer meg så veldig til dette, både pga smertene og påkjenningen ellers. Er det som en normal fødsel i lengde og smertegrad? Historier tas i mot med takk.

Vi syns selvfølgelig dette er helt grusomt, da vi først prøvde over et år på å bli gravide, pluss at vi nå er over halvgått i svangerskapet, men samtidig er vi veldig motiverte for å prøve igjen og på å bli ferdig med disse fæle dagene vi har nå. Er også glad for at dette forumet finnes, og at det er mulig å snakke med andre som har vært eller er i samme situasjon

 

[Veivalsa]

Hei. Jeg var på kontroll på rikshospitalet i går, hvor vi fikk beskjed om at fosteret har såpass mange alvorlige avvik at det nok ikke har noen fremtid. Vi skal inn igjen på mandag for ny kontroll og avgjørelse om hva vi gjør videre. Jeg er helt sikker på at dette ender med avbrutt svangerskap og fødsel, sannsynligvis på tirsdag eller onsdag.

Lurer på om noen av dere som har gått igjennom det samme kan fortelle om hvordan fødselen foregikk og var? Gruer meg så veldig til dette, både pga smertene og påkjenningen ellers. Er det som en normal fødsel i lengde og smertegrad? Historier tas i mot med takk.

Vi syns selvfølgelig dette er helt grusomt, da vi først prøvde over et år på å bli gravide, pluss at vi nå er over halvgått i svangerskapet, men samtidig er vi veldig motiverte for å prøve igjen og på å bli ferdig med disse fæle dagene vi har nå. Er også glad for at dette forumet finnes, og at det er mulig å snakke med andre som har vært eller er i samme situasjon

Kjære deg,

Så utrolig trist å høre om dette

Jeg har selv vært der du er nå med ekstra kontroll på fosterdiagnostikk etter funn på oul. De fant i mitt tilfelle ikke noe galt med barnet, men med veksten hennes og etter 2 mnd ble det helt klart at morkaka var problemet her.
Jeg måtte kunne derfor ikke ta noe stilling til svangerskapsavbrudd så akkurat den biten har jeg ingen erfaring med. Men jeg fikk gjennom fødselen av et dødt barn slik du også må. Har etter dette fått en frisk og levende gutt. Fødselssmertene var for meg de samme ved begge fødsler.
Ved en dødfødsel/senabort får du tilbud om smertelindring, og andre muligheter enn ved levendefødsel. Jeg fikk morfinprøyter i låret og om de ikke tok såå mye av smertene synes jeg det var godt å bli litt omtåket. Dødfødselen varte 6 timer fra første rie til hun var ute. Jeg synes det var en fin opplevelse og godt å kunne hjelpe den døde kroppen på hennes livs siste reise. Jeg fikk henne på brystet rett etter hun kom ut. Det angrer jeg ikke på
Smertene kan altså være de samme, men du kan be om smertelindring. Selve utdrivelsen når babyen skal ut, går ofte lettere og raskere når barnet har mindre hodeomkrets.

Har så vondt av at du må gjennom dette. Spør meg gjerne om alt du måtte lure på her eller på pm.

Verdens største klem

 

[Hoppestokk]

Kjære deg,

Så utrolig trist å høre om dette

Jeg har selv vært der du er nå med ekstra kontroll på fosterdiagnostikk etter funn på oul. De fant i mitt tilfelle ikke noe galt med barnet, men med veksten hennes og etter 2 mnd ble det helt klart at morkaka var problemet her.
Jeg måtte kunne derfor ikke ta noe stilling til svangerskapsavbrudd så akkurat den biten har jeg ingen erfaring med. Men jeg fikk gjennom fødselen av et dødt barn slik du også må. Har etter dette fått en frisk og levende gutt. Fødselssmertene var for meg de samme ved begge fødsler.
Ved en dødfødsel/senabort får du tilbud om smertelindring, og andre muligheter enn ved levendefødsel. Jeg fikk morfinprøyter i låret og om de ikke tok såå mye av smertene synes jeg det var godt å bli litt omtåket. Dødfødselen varte 6 timer fra første rie til hun var ute. Jeg synes det var en fin opplevelse og godt å kunne hjelpe den døde kroppen på hennes livs siste reise. Jeg fikk henne på brystet rett etter hun kom ut. Det angrer jeg ikke på
Smertene kan altså være de samme, men du kan be om smertelindring. Selve utdrivelsen når babyen skal ut, går ofte lettere og raskere når barnet har mindre hodeomkrets.

Har så vondt av at du må gjennom dette. Spør meg gjerne om alt du måtte lure på her eller på pm.

Verdens største klem

Takk for fine ord og et godt svar. Jeg tror ikke jeg må gjennom dødfødsel, da den vesle jenta i aller høyeste grad lever nå. Har kjent masse liv siden uke 15, og de siste dagene har det vært nesten konstant, akkurat som å vise meg hva jeg skal gå glipp av. Skikkelig trist og vemodig.

Er veldig usikker på hva jeg tenker angående å se babyen etter hun er født, det vet nok ikke svaret på før hun er ute. I utgangspunktet tenkte jeg at jeg absolutt ikke vil se henne, for å kunne distansere meg kjappere, men er veldig i tvil nå.

Er godt å lese at du har hatt et vellykket svangerskap i etterkant, og det å prøve igjen er egentlig det eneste jeg tenker på nå. Håper det går fort for kroppen å tilbakestille seg igjen.

Huff, gruer meg sånn til fødselen og håper bare at den går fort og greit

 

[Veivalsa]

Takk for fine ord og et godt svar. Jeg tror ikke jeg må gjennom dødfødsel, da den vesle jenta i aller høyeste grad lever nå. Har kjent masse liv siden uke 15, og de siste dagene har det vært nesten konstant, akkurat som å vise meg hva jeg skal gå glipp av. Skikkelig trist og vemodig.

Er veldig usikker på hva jeg tenker angående å se babyen etter hun er født, det vet nok ikke svaret på før hun er ute. I utgangspunktet tenkte jeg at jeg absolutt ikke vil se henne, for å kunne distansere meg kjappere, men er veldig i tvil nå.

Er godt å lese at du har hatt et vellykket svangerskap i etterkant, og det å prøve igjen er egentlig det eneste jeg tenker på nå. Håper det går fort for kroppen å tilbakestille seg igjen.

Huff, gruer meg sånn til fødselen og håper bare at den går fort og greit

Ja, den medisinske definisjonen på dødfødsel går ved 22 uker, men det blir likevel som en fødsel tidligere også. Eller kanskje jeg misforsto og at hun kommer til å bli født levende? Ved svangerskapsavbrudd før uke 22 tar man en tablett som gjør at hjertet stopper før fødselen settes igang, dette også som regel ved tabletter. Dere får sikkert mer informasjon ved neste kontroll til uka.

Huff ja, det er så vemodig å kjenne små spark fra det livet som ikke skal bli likevel..

Vet ikke om du skal føde på rikshospitalet eller et annet sted, jeg hadde en god opplevelse med forståelsesfulle og omsorgsfulle jordmødre der. Det er ikke noen fasit for om man vil se barnet etterpå, jeg kjenner ingen som angrer på at de har sett babyen, men også dem som synes det ble riktig å bare se en liten del av barnet. Men hvis du er usikker kan du også spørre jordmor om å beskrive babyen for dere først, kanskje vil dere bare se en liten hånd eller fot. Jeg var også der at jeg tenkte jeg ikke ville ha henne på brystet og ikke ha noen begravelse osv. Fordi jeg tenkte at det ville bli lettere hvis jeg forholdt meg minst mulig til henne. Det kjentes annerledes ut etter at hun var født og selv om jeg ville prøve å ikke knytte meg for mye, elsker man babyen sin allerede i magen og det å ta farvel er så vondt, men likevel godt å gjøre. Hva dere gjør etter fødsel er det som sagt ingen fasit på, jeg anbefaler likevel en eller annen form for seremoni, og mulighetene er mange. Vi valgte kremasjon og hadde en seremoni i kapellet på sykehuset bare med de nærmeste hvor vi holdt henne en siste gang og bar kista til bilen. Spredte asken senere. Men man kan ha egen gravstein eller anonym eller navnet minnelund også. Ingen grense ifht til uker for hva man velger.
Det blir kanskje for mye å tenke på alt nå.

Skjønner godt at du gruer deg til fødsel.. Håper det går så greit som mulig.
Håper også at de neste dagene til kontroll blir så overkommelig som det er mulig i denne situasjonen.

 

[XuperB]

Ikke erfaring med å avbryte svangerskapet, men har vært gjennom en dødfødsel. I likhet med Veivalsa så var det morkakesvikt, og jeg dro inn pga jeg ikke kjente liv og det ble konstatert at babyen ikke hadde hjerteslag. Dette var i uke 24 (etter 24+0 altså).

Fødselen var intens, og fra riene kom så gikk det under to timer før han var ute. Jordmor klarte ikke å henge med mtp hvor fort det gikk (travel avdeling ) så fødselen ble gjennomført hovedsakelig med bare en paralgin major innabords, og så rakk jordmor å gi meg en sprøyte morfin siste kvarteret (det var godt å ha en morfinrus etterpå syns jeg, men hjalp ikke så mye der og da egentlig). Det var intens og vondt, men samtidig så sa jeg rett etterpå at det ikke var så ille. Dog sagt i morfinrus. Det verste her var hvor fort det gikk og at jeg og mannen var overlatt så mye til oss selv - men inntrykk av at det ikke skal være sånn og er et sykehus lengre nord i landet enn det du skal føde på.

Jeg vil sterkt anbefale å se lille etterpå, vi gjorde det (ikke rett etterpå, jeg trengte litt tid etter fødselen før jeg var klar) og det var på en måte godt, om en så hjerteskjærende og fæl situasjonen er. Jeg ble roligere etterpå, og hadde angra skikkelig om jeg ikke hadde sett han. De på sykehuset oppfordrer også veldig sterkt til å se, dersom ikke noe skulle tilsi at det vil gjøre vondt verre. Vi fikk med oss et kort med fot- og håndavtrykk, og informasjon om vekt og lengde. Det er et veldig fint minne å ha.

Har i ettertid fått en gutt født innenfor termin, igangsatt 8 dager før termindato. Sammenlignet med dødfødselen så var smertene relativt like, men jeg taklet det bedre gang nr 2. Det var mer mening med det på en måte, og så var det ikke like vondt nedover lårene som ved dødfødselen. Hvor jeg hadde vondt var altså litt forskjellig, men graden av smerter var ca like ille. Fødsel 2 varte noe lengre, tok under 5 timer fra de tok vannet og til han var ute. Lurer på om det var ca 4,5 time aktiv fødsel. Så rask denne gangen også, men ikke så ekstremt som første gang hvor jeg ikke kunne ha vært mer enn en time i aktiv fødsel. Ja, og så var pressfasen ikke like vond under dødfødselen som når det kom en gjennomsnittlig stor terminfødt guttebaby. Pressfasen fikk jeg knapt med meg under dødfødselen, før den omtrent var over. Under den "vanlige" fødselen revna jeg også, og brukte lengre tid på å slippe vondter etterpå. Etter dødfødselen så var alt relativt normalt med en gang, ikke noe vondt eller ømt etterpå. Så den delen var "bedre" på en måte.

Håper dere blir godt ivaretatt. Det er så vondt å miste, og særlig når en har kjent liv og kommet så langt at man vanligvis skal være veldig trygg. Vi valgte å gå rett på prøving igjen, og var nesten desperat etter å bli gravid igjen. Fikk god oppfølging i svangerskap nr 2, og det gikk aldeles strålende. Det er to år siden vi mistet førstemann, og andremann er en stor og frisk gutt på 8 måneder. Beste hjerteplasteret.

 

[Iva82]

Vi valgte å avbryte svangerskapet pga store misdannelser. Det var ikke lett men på ultralyd 21+0 fikk vi å vite at babyen har tre misdannelser og neste dag resultater fra fostervannsprøve med trisomi 21. Det var ikke lett å velge fordi ingen kunne si hvis han overlever. Dette var på fredag så,vi tenkte gjennom helg og hadde møte på sykehuset på mandag. Vi har snakket med sosionom og 2 leger. Du skal få en tablett og det må virke i mins 48 timer. Når du kommer på sykehuset får du smertestillende,masse fikk jeg uten å spøre. Det settes cytotec opp til livmorhals av lege og du må ligge neste 2 timer,hvis jeg husker riktig. Fra cytotec til han var uten tok det 12 timer. Han var død bare noe timer før han var født. Jeg har tatt ham,sa noe ting,tok bilderog bare angrer at jeg ga ham så fort til jordomor. Vi fikk bilder fra sykehuset og også hand og fotavtrykk. Jeg forstår at dere er i sjokk nå men tenk at det er siste du skal ha med babyen din. Det bli ikke mer minner,det er alt du får nå

 

[Lilth]

Jeg har hatt to
Zelda kom vi på OUL i uke 18, fikk beskjed om at ho hadde alt for lite fostervann, nesten alt lå i nyrene hennes. Ho ville maks ha overlevd 2-3uker til og vi valgte derfor å avslutte svangerskapet for å gjøre det så behagelig som mulig for ho.

Hvor lang tid fødselen tar kommer ann på flere ting; om du har født før, om kroppen din er av typen som har korte fødsler, genetikk osv. Slik at det finnes ingen fasit over hvor lang tid dette vil ta. Det jeg kan trøste deg med er at jeg fikk så mye smertestillende jeg bare ville. Fødselen til Zelda drøyde (vår første) og jeg fikk feber og kastet opp.

Jeg anbefaler på det sterkeste å skape noen minner med babyen deres etter fødsel. Med Zelda ble vi frarådet å ta bilder og vi fikk aldri tilbudet om å holde ho. Dette er noe jeg angrer på enda, mer enn 2år etter fødselen.

I fjor sommer valgte vi å avslutte svangerskapet til Heike i uke 15, da vi fant ut at hen hadde samme kromosomfeil som Zelda. Dette var en mye enklere fødsel, men det var også fordi Heike var så liten. Til tross fikk vi tatt masse bilder, jeg hadde sydd et bittelite pledd som Heike fikk med seg og vi fikk holde hen i et teppekledd bekken. Jeg er så utrolig takknemlig for den tiden vi fikk der.

Vi prøvde også litt over et år for å få Zelda, så sjokket og sorgen var stor da det gikk galt. For meg ble det en skikkelig smell. Sommeren etter at Zelda ble født begynte jeg i samtaler hos en psykiatrisk sykepleier på DPS og ho er overbevist om at jeg hadde en fødselsdepresjon (som ikke er uvanlig ved dødfødsler, men helsepersonell er tydeligvis dårlige på å tenke på det).

Og sånn hvis du skulle være redd for det, de er ikke stygge eller ekle selv når de er så små. Vi har bare bilder av Heike og min lillesøster fikk sjokk over hvor "ferdig" og fin hen var i uke 15.

Jeg sender dere så mange varme tanker og en god dose kjærlighet i tiden fremover

 

[Foxtrot]

Først fremst er det utrolig vondt at dere må igjennom denne prosessen. Vi var fullstendig uforberedt når vi kom på ultralyd, og fikk meldingen som snudde opp ned på alt. Det er helt forferdelig..

Jeg vet ikke hvor langt på vei du er, men gutten vår ble født i uke 20, og var litt liten for alderen. Uken som gikk fram til fødselen var for min del preget av redsel for smerter og det å miste kontrollen. Det hjalp veldig mye for meg å være dønn ærlig med personalet på sykehuset om tankene mine, slik at de kunne balansere dette. Samboeren min fikk også klar beskjed om at han hadde en eneste oppgave under fødselen: følge med på meg, både kroppsspråk, øyne og bevegelser, og si i fra hvis det var det minste tegn til at jeg mista kontrollen.

Selve fødselen gikk derfor veldig bra for meg, og jeg fikk aldri de skarpe smertene jeg var redd for. Mine smerter kunne heller sammenlignes med muskelmurringer og en generell verkende følelse. På ingen måte de smertene jeg hadde sett for meg ved en fødsel.

Vi var i tvil om vi orker å se han etterpå, mtp. misdannelsene, og valgte å ta en pause etter fødselen før vi så han. På den måten fikk jeg roet meg litt, og det ble en fin stund for oss tre. Han var jo den lille gutten vår!

I etterkant hadde jeg et stort behov for informasjon og å vite hva jeg kunne forvente meg. I den sammenheng har Landsforeningen uventet barnedød vært til god hjelp. Lurer du på noe, er det bare å ringe de og bruke nettsiden LUB.no. Jeg hadde også et par timer hos jordmor i etterkant, selv om jeg ikke hadde vært hos henne før vi mista.

Lykke til i tiden som kommer!

 

[Adoria]

Først må jeg bare si at det er veldig tøft av deg å oppsøke informasjon og at det er blodig urettferdig at dette skjer dere!

Da noe veldig likt skjedde meg da jeg var i uke 20 i høst var jeg helt i sjokk. Tok hver dag som den kom og klarte på merkelig vis å dytte meg igjennom dagene.
Synes de dagene du er i nå var klart tøffest, ting var ikke helt avklart og vi lurte på hva som kom til å hende og vi var i en merkelig boble.

Da ting var avklart søkte jeg om svangerskapsavbrudd med fostermedisineren.
Da jeg hadde skrevet under sa de at det var helt riktig avgjørelse.
Tror ikke de har lov til å si det før du har skrevet under, men utifra hva de fortalte var det ikke tvil om hva vi skulle velge.

Dagen etter møtte vi i nemnda, to hyggelige leger, en fostergenetiker og en fødselslege, de betrygget oss på at det var rette valget og vi kunne stille spørsmål som de svarte godt på.
Rett etter dette møtte vi jordmor, vi snakket om det som skulle skje, litt om hvordan vi ville at den lille skulle bli stedt til hvile og jeg kunne spørre om alt rundt fødselen.
Svelget pillen som avslutter livet der.

To dager etter møtte vi på føden, fikk eget rom, jordmor satte cytotec vaginalt og jeg fikk smertestillende. Jeg er ikke noe glad i medisiner og er redd for å bli miste kontroll, så jeg valgte bare paracet.
Mitt råd til deg: ta i mot det du får, da bygger du en god bunn med smertelindring som er lettere å bygge på etterpå.

Etter to timers tid i senga, skjedde det ikke mye, litt murringer bare.
Fikk da mer cytotec, denne gangen oralt. Det responderte kroppen min godt på, og herfra gikk det raskt med økende rier og smerter.
Jeg fikk mer smertestillende, og den siste halvtimen sa jeg ja takk til alt.
Fikk paracet, oxynorm og oxcontin og alt hadde hjulpet bedre om jeg hadde sagt ja til alt fra starten av...

Fra vi kom inn og til fødselen var ferdig gikk det 5 timer, og bare de siste 2 timene var vonde. Følelsen etterpå var god, og jeg er så stolt over å ha født.

Vi valgte å ikke se, ville heller ikke vite kjønn, for å komme lettere over det og komme oss raskere videre.
Dette har fungert godt for oss, men dette er selvsagt individuelt, er ikke noe fasitsvar her.

Jeg var sykmeldt i 6 uker, og det trengtes, jeg sørget og var sint og syntes dette var blodig urettferdig. Disse følelsene kommer, og det er bare å jobbe seg igjennom og akseptere de.
Hormoner, blødninger og melkespreng gjør jo heller ikke mye for psyken.
Blødde i en uke, spottet i to til, mensen var tilbake 4,5 uker etter avbruddet. Og nå er pp2 snart ferdig. Så vi kom fort i gang igjen i hvert fall.

Du er tøff, kroppen din er tøff, og du kommer deg gjennom tøffe tider. Det er mestring i det også.
Masse lykke til i tiden framover!

 

[Hoppestokk]

Tusen takk for alle som har delt sin erfaring. Det er utrolig trist å lese hva dere har vært igjennom, og jeg kan fortsatt ikke forstå at dette nå har hendt oss.

I dag var vi på kontroll på rikshospitalet igjen, og vi tok fostervannsprøve og diverse blodprøver som kanskje vil gi oss et svar på hva som har skjedd. De mistenker at skadene kommer av en infeksjon, og det gjør ekstra vondt å tenke på at den lille egentlig hadde et normalt liv foran seg. Vanskelig å ikke lete etter ting jeg har gjort galt, selvom jeg ikke kommer på noe jeg kunne gjort annerledes, samtidig som de to legene understreket at dette ikke var min feil.

Vi har vel egentlig bestemt oss for at vi vil se den lille jenta etter hun er født, slik at vi kan ta en skikkelig avskjed med henne og denne fine tiden som ble så fæl. Kanskje vi er heldige og blir gravide igjen (noe jeg ikke kan vente med å begynne å prøve på) og ser at den nye babyen likner på denne som vi aldri fikk lære å kjenne? Da tror jeg vi kanskje vil bli enda mer glad i det neste barnet (om mulig).

I morgen skal vi inn til sykehuset her for å møte nemnda og starte selve abortprosessen. Gruer meg så veldig, men gleder meg også til å få det overstått slik at vi kan begynne å se fremover. Har slettet Instagram og andre sosiale medier hvor det stadig popper opp nygravide bekjente og ukjente, og kommer nok til å slite å glede meg på andres vegne i lang tid - sikkert helt til vi har en ny baby i magen.

Ble lovet oppfølging og trygghet ved en eventuell neste graviditet på rikshospitalet, og det føles fint. Samtidig var vi på tidlig ultralyd i uke 12 denne gangen, hvor vi fikk beskjed om at alt var bra, så jeg er nok avhengig av hyppige kontroller fra tidlig til sent neste gang. Håper bare det blir en neste gang for oss også

 

[Veivalsa]

Tusen takk for alle som har delt sin erfaring. Det er utrolig trist å lese hva dere har vært igjennom, og jeg kan fortsatt ikke forstå at dette nå har hendt oss.

I dag var vi på kontroll på rikshospitalet igjen, og vi tok fostervannsprøve og diverse blodprøver som kanskje vil gi oss et svar på hva som har skjedd. De mistenker at skadene kommer av en infeksjon, og det gjør ekstra vondt å tenke på at den lille egentlig hadde et normalt liv foran seg. Vanskelig å ikke lete etter ting jeg har gjort galt, selvom jeg ikke kommer på noe jeg kunne gjort annerledes, samtidig som de to legene understreket at dette ikke var min feil.

Vi har vel egentlig bestemt oss for at vi vil se den lille jenta etter hun er født, slik at vi kan ta en skikkelig avskjed med henne og denne fine tiden som ble så fæl. Kanskje vi er heldige og blir gravide igjen (noe jeg ikke kan vente med å begynne å prøve på) og ser at den nye babyen likner på denne som vi aldri fikk lære å kjenne? Da tror jeg vi kanskje vil bli enda mer glad i det neste barnet (om mulig).

I morgen skal vi inn til sykehuset her for å møte nemnda og starte selve abortprosessen. Gruer meg så veldig, men gleder meg også til å få det overstått slik at vi kan begynne å se fremover. Har slettet Instagram og andre sosiale medier hvor det stadig popper opp nygravide bekjente og ukjente, og kommer nok til å slite å glede meg på andres vegne i lang tid - sikkert helt til vi har en ny baby i magen.

Ble lovet oppfølging og trygghet ved en eventuell neste graviditet på rikshospitalet, og det føles fint. Samtidig var vi på tidlig ultralyd i uke 12 denne gangen, hvor vi fikk beskjed om at alt var bra, så jeg er nok avhengig av hyppige kontroller fra tidlig til sent neste gang. Håper bare det blir en neste gang for oss også

Så utrolig vondt å lese

Jeg hadde en.morkake som ikke fungerte og som gjorde at jenta vår døde, og har brukt masse tid på å lete etter ett eller annet som kunne ha vært gjort annerledes. Vit at ingenting er din feil det er normalt å kjenne på skyldfølelsen selv om den ikke på noen måte er berettiget. Det er også vanlig og vondt å. Bli trist og sint av at andre får det levende barnet våre svangerskap også skulle ha ført til.

Jeg fikk all den oppfølgingen jeg hadde behov for på riksen i neste svangerskap, og det håper jeg dere også vil få.

Jeg synes det har vært fint å sammenligne trekk fra søster til bror og er glad for alle bildene vi har tatt av henne.

Tenker på deg i dagene som kommer og den tiden dere har foran dere. Stor klem

 

[Hoppestokk]

Så utrolig vondt å lese

Jeg hadde en.morkake som ikke fungerte og som gjorde at jenta vår døde, og har brukt masse tid på å lete etter ett eller annet som kunne ha vært gjort annerledes. Vit at ingenting er din feil det er normalt å kjenne på skyldfølelsen selv om den ikke på noen måte er berettiget. Det er også vanlig og vondt å. Bli trist og sint av at andre får det levende barnet våre svangerskap også skulle ha ført til.

Jeg fikk all den oppfølgingen jeg hadde behov for på riksen i neste svangerskap, og det håper jeg dere også vil få.

Jeg synes det har vært fint å sammenligne trekk fra søster til bror og er glad for alle bildene vi har tatt av henne.

Tenker på deg i dagene som kommer og den tiden dere har foran dere. Stor klem

Huff. Det er så forferdelig trist! Håper du har det bedre nå, selvom sjokket og tapet aldri vil bli helt borte.

Tror det går lang tid før jeg takler å se andres gravidoppdateringer og voksende mager uten å føle bitterhet og vemod. Men tenker også at folk har forståelse for det. Kommer i alle fall aldri til å prakke egne gravidbilder på andre hvis jeg blir gravid igjen. Nå vet jeg jo at det kan gjøre så vondt for andre å se.

Har fått løfte fra både riksen og sykehuset vårt om tett oppfølging neste gang. Det er fint å vite.

Da fikk vi medhold av nemnda i går, samtidig som jeg hadde et totalt sammenbrudd med tårer og hyperventilering og totalt mørke. Var også en absurd følelse å se brettet med pilla som skal avslutte svangerskapet lå der og ventet på at jeg skulle ta den. Helt grusomt. Så blir det føden i morgen tidlig. Håper av hele mitt hjerte at det ikke tar mer tid der enn absolutt nødvendig og at alt som skal ut kommer ut.

I dag har vi egentlig hatt en fin dag i vårsola med sønnen vår på 2,5 år, og det har gitt følesle av håp for tiden som kommer, at det faktisk kommer til å bli gode stunder og.

 

[Hoppestokk]

Ikke erfaring med å avbryte svangerskapet, men har vært gjennom en dødfødsel. I likhet med Veivalsa så var det morkakesvikt, og jeg dro inn pga jeg ikke kjente liv og det ble konstatert at babyen ikke hadde hjerteslag. Dette var i uke 24 (etter 24+0 altså).

Fødselen var intens, og fra riene kom så gikk det under to timer før han var ute. Jordmor klarte ikke å henge med mtp hvor fort det gikk (travel avdeling ) så fødselen ble gjennomført hovedsakelig med bare en paralgin major innabords, og så rakk jordmor å gi meg en sprøyte morfin siste kvarteret (det var godt å ha en morfinrus etterpå syns jeg, men hjalp ikke så mye der og da egentlig). Det var intens og vondt, men samtidig så sa jeg rett etterpå at det ikke var så ille. Dog sagt i morfinrus. Det verste her var hvor fort det gikk og at jeg og mannen var overlatt så mye til oss selv - men inntrykk av at det ikke skal være sånn og er et sykehus lengre nord i landet enn det du skal føde på.

Jeg vil sterkt anbefale å se lille etterpå, vi gjorde det (ikke rett etterpå, jeg trengte litt tid etter fødselen før jeg var klar) og det var på en måte godt, om en så hjerteskjærende og fæl situasjonen er. Jeg ble roligere etterpå, og hadde angra skikkelig om jeg ikke hadde sett han. De på sykehuset oppfordrer også veldig sterkt til å se, dersom ikke noe skulle tilsi at det vil gjøre vondt verre. Vi fikk med oss et kort med fot- og håndavtrykk, og informasjon om vekt og lengde. Det er et veldig fint minne å ha.

Har i ettertid fått en gutt født innenfor termin, igangsatt 8 dager før termindato. Sammenlignet med dødfødselen så var smertene relativt like, men jeg taklet det bedre gang nr 2. Det var mer mening med det på en måte, og så var det ikke like vondt nedover lårene som ved dødfødselen. Hvor jeg hadde vondt var altså litt forskjellig, men graden av smerter var ca like ille. Fødsel 2 varte noe lengre, tok under 5 timer fra de tok vannet og til han var ute. Lurer på om det var ca 4,5 time aktiv fødsel. Så rask denne gangen også, men ikke så ekstremt som første gang hvor jeg ikke kunne ha vært mer enn en time i aktiv fødsel. Ja, og så var pressfasen ikke like vond under dødfødselen som når det kom en gjennomsnittlig stor terminfødt guttebaby. Pressfasen fikk jeg knapt med meg under dødfødselen, før den omtrent var over. Under den "vanlige" fødselen revna jeg også, og brukte lengre tid på å slippe vondter etterpå. Etter dødfødselen så var alt relativt normalt med en gang, ikke noe vondt eller ømt etterpå. Så den delen var "bedre" på en måte.

Håper dere blir godt ivaretatt. Det er så vondt å miste, og særlig når en har kjent liv og kommet så langt at man vanligvis skal være veldig trygg. Vi valgte å gå rett på prøving igjen, og var nesten desperat etter å bli gravid igjen. Fikk god oppfølging i svangerskap nr 2, og det gikk aldeles strålende. Det er to år siden vi mistet førstemann, og andremann er en stor og frisk gutt på 8 måneder. Beste hjerteplasteret.

Så glad for å høre at du har fått en liten frisk baby etterpå. Det må ha vært verdens beste følese. Vi har nå bestemt oss for å se babyen, det er nok det rette for oss. Takk for råd.

 

[Hoppestokk]

Vi valgte å avbryte svangerskapet pga store misdannelser. Det var ikke lett men på ultralyd 21+0 fikk vi å vite at babyen har tre misdannelser og neste dag resultater fra fostervannsprøve med trisomi 21. Det var ikke lett å velge fordi ingen kunne si hvis han overlever. Dette var på fredag så,vi tenkte gjennom helg og hadde møte på sykehuset på mandag. Vi har snakket med sosionom og 2 leger. Du skal få en tablett og det må virke i mins 48 timer. Når du kommer på sykehuset får du smertestillende,masse fikk jeg uten å spøre. Det settes cytotec opp til livmorhals av lege og du må ligge neste 2 timer,hvis jeg husker riktig. Fra cytotec til han var uten tok det 12 timer. Han var død bare noe timer før han var født. Jeg har tatt ham,sa noe ting,tok bilderog bare angrer at jeg ga ham så fort til jordomor. Vi fikk bilder fra sykehuset og også hand og fotavtrykk. Jeg forstår at dere er i sjokk nå men tenk at det er siste du skal ha med babyen din. Det bli ikke mer minner,det er alt du får nå

Har prøvd å sette pris på sparkene den siste uken i stedet for å føle avsmak. Det er jo tross alt et barn jeg har ønsket så lenge og er stolt og glad i. Så raskt dere fikk svar på fostervannsprøven. Vi venter i spenning på vår og håper den gir noen klare svar. Takk for at du delte

 

[Hoppestokk]

Først må jeg bare si at det er veldig tøft av deg å oppsøke informasjon og at det er blodig urettferdig at dette skjer dere!

Da noe veldig likt skjedde meg da jeg var i uke 20 i høst var jeg helt i sjokk. Tok hver dag som den kom og klarte på merkelig vis å dytte meg igjennom dagene.
Synes de dagene du er i nå var klart tøffest, ting var ikke helt avklart og vi lurte på hva som kom til å hende og vi var i en merkelig boble.

Da ting var avklart søkte jeg om svangerskapsavbrudd med fostermedisineren.
Da jeg hadde skrevet under sa de at det var helt riktig avgjørelse.
Tror ikke de har lov til å si det før du har skrevet under, men utifra hva de fortalte var det ikke tvil om hva vi skulle velge.

Dagen etter møtte vi i nemnda, to hyggelige leger, en fostergenetiker og en fødselslege, de betrygget oss på at det var rette valget og vi kunne stille spørsmål som de svarte godt på.
Rett etter dette møtte vi jordmor, vi snakket om det som skulle skje, litt om hvordan vi ville at den lille skulle bli stedt til hvile og jeg kunne spørre om alt rundt fødselen.
Svelget pillen som avslutter livet der.

To dager etter møtte vi på føden, fikk eget rom, jordmor satte cytotec vaginalt og jeg fikk smertestillende. Jeg er ikke noe glad i medisiner og er redd for å bli miste kontroll, så jeg valgte bare paracet.
Mitt råd til deg: ta i mot det du får, da bygger du en god bunn med smertelindring som er lettere å bygge på etterpå.

Etter to timers tid i senga, skjedde det ikke mye, litt murringer bare.
Fikk da mer cytotec, denne gangen oralt. Det responderte kroppen min godt på, og herfra gikk det raskt med økende rier og smerter.
Jeg fikk mer smertestillende, og den siste halvtimen sa jeg ja takk til alt.
Fikk paracet, oxynorm og oxcontin og alt hadde hjulpet bedre om jeg hadde sagt ja til alt fra starten av...

Fra vi kom inn og til fødselen var ferdig gikk det 5 timer, og bare de siste 2 timene var vonde. Følelsen etterpå var god, og jeg er så stolt over å ha født.

Vi valgte å ikke se, ville heller ikke vite kjønn, for å komme lettere over det og komme oss raskere videre.
Dette har fungert godt for oss, men dette er selvsagt individuelt, er ikke noe fasitsvar her.

Jeg var sykmeldt i 6 uker, og det trengtes, jeg sørget og var sint og syntes dette var blodig urettferdig. Disse følelsene kommer, og det er bare å jobbe seg igjennom og akseptere de.
Hormoner, blødninger og melkespreng gjør jo heller ikke mye for psyken.
Blødde i en uke, spottet i to til, mensen var tilbake 4,5 uker etter avbruddet. Og nå er pp2 snart ferdig. Så vi kom fort i gang igjen i hvert fall.

Du er tøff, kroppen din er tøff, og du kommer deg gjennom tøffe tider. Det er mestring i det også.
Masse lykke til i tiden framover!

Så urettferdig at dere også måtte igjennom dette. Verden en et fælt sted for mennesker som ikke fortjener annet enn godhet i blant. Ubarmhjertig! Har dere barn fra før?

Kommer nok til å ta så mye morfin jeg blir tilbudt, men begynner man da før smertene kommer skikkelig i gang? Håper også at jeg slipper unna med 5-6 timer, men vet nok innerst inne at 12-20 sikkert er nærmere realiteten.

Kan heller ikke se for meg å begynne på jobb som vanlig på mandag igjen, og har fått "lov" til å være borte så lenge det trengs. Huff!

Takk for svar og info. Håper du snart er gravid på nytt

 

[Veivalsa]

Huff. Det er så forferdelig trist! Håper du har det bedre nå, selvom sjokket og tapet aldri vil bli helt borte.

Tror det går lang tid før jeg takler å se andres gravidoppdateringer og voksende mager uten å føle bitterhet og vemod. Men tenker også at folk har forståelse for det. Kommer i alle fall aldri til å prakke egne gravidbilder på andre hvis jeg blir gravid igjen. Nå vet jeg jo at det kan gjøre så vondt for andre å se.

Har fått løfte fra både riksen og sykehuset vårt om tett oppfølging neste gang. Det er fint å vite.

Da fikk vi medhold av nemnda i går, samtidig som jeg hadde et totalt sammenbrudd med tårer og hyperventilering og totalt mørke. Var også en absurd følelse å se brettet med pilla som skal avslutte svangerskapet lå der og ventet på at jeg skulle ta den. Helt grusomt. Så blir det føden i morgen tidlig. Håper av hele mitt hjerte at det ikke tar mer tid der enn absolutt nødvendig og at alt som skal ut kommer ut.

I dag har vi egentlig hatt en fin dag i vårsola med sønnen vår på 2,5 år, og det har gitt følesle av håp for tiden som kommer, at det faktisk kommer til å bli gode stunder og.

Så vonde opplevelser
Det er helt naturlig at det gjør vondt å se andre mager. Når jeg så fremmede på gata i tiden etter vi mistet, pleide jeg å tenke at det likegjerne kan være den personen også har mistet før. Det hjalp meg å holde ut å gå ute på gata hvor man "alltid" ser noen med baby, eller mage. Synes nesten det var verre med de jeg faktisk kjente hvor jeg visste hvor enkelt det hadde vært for dem. Det er sånt som må ta den tida det trenger, opplevde mange forståelsesfulle og noen uten forståelse i det hele tatt.

Kan hende noen har skrevet det tidligere, men kan varmt anbefale å bli medlem i LUB. Vi deltok i sorggruppe og synes det var mye trøst i å treffe andre i samme situasjon.
Jeg leste dette et sted: Det sies at å miste et barn er noe av det verste et menneske kan oppleve. Det er feil, det ER det verste man kan oppleve..

Så godt å høre om en fin stund i sola med sønnen deres.

Jeg har hatt 2 fødsler, den første var dødfødselen med ganske liten baby, og den tok 6 timer fra første rie. Den neste, levendefødsel med fullbåren baby tok 24 timer og 19 t aktiv. Med andre ord behøver det ikke å ta lang tid selv om det var tilfellet forrige gang og omvendt. Håper det går så greit som mulig er.

Jeg var i det mørket dere er i nå for akkurat 2 år siden. Livet har blitt bedre, smerten i brystet og savnet etter barnet mitt kan jeg fortsatt kjenne på, men den er ikke der konstant og ukene har mange flere lykkelige og gode øyeblikk enn tunge stunder nå.

Sender gode tanker til dere for morgendagen
Det kjennes kanskje ikke slik ut nå, men livet skal bli lysere og bedre med tida. Klem

 

[Iva82]

Har prøvd å sette pris på sparkene den siste uken i stedet for å føle avsmak. Det er jo tross alt et barn jeg har ønsket så lenge og er stolt og glad i. Så raskt dere fikk svar på fostervannsprøven. Vi venter i spenning på vår og håper den gir noen klare svar. Takk for at du delte

Jeg vet at det er ikke lett å forstår alt som jeg har skrevet har,jeg selv hadde lyst at han stopper å sparke,jeg kunne ikke forstår hvordan er det mulig å bli så uheldig,og hvorfor oss! Du må la seg føle hva kommer til deg,det er ingen oppskrift som sier at du skal gå gjennom dette sånn og sånn! Vi bor i Trondheim og de på fostermedisin prøvde å gi svar veldig fort pga senabort grense. Skal tenke på deg imorgen!!!!

 

[Hoppestokk]

Jeg vet at det er ikke lett å forstår alt som jeg har skrevet har,jeg selv hadde lyst at han stopper å sparke,jeg kunne ikke forstår hvordan er det mulig å bli så uheldig,og hvorfor oss! Du må la seg føle hva kommer til deg,det er ingen oppskrift som sier at du skal gå gjennom dette sånn og sånn! Vi bor i Trondheim og de på fostermedisin prøvde å gi svar veldig fort pga senabort grense. Skal tenke på deg imorgen!!!!

Takk for det! Ok, vi fikk beskjed om at vi ikke trengte svarer på fostervannsprøven for å vite hvor alvorlig det var, men det kan gi et svar på hvorfor. Da er det jo ikke like viktig med kjapt svar som det er hvis man skal basere avgjørelsen på resultatet. Jeg sliter også med å forstå hvorfor dette skjer med oss, og jeg kommer nok aldri til å godta helt at det ble slik.

 

[Dårris]

Kjære deg, jeg var der du er nå for 6 uker siden. Det er umenneskelig Du har fått mange gode svar her, og jeg er glad dere velger å se babyen etter fødsel. Vi er så glade for at vi valgte å se, hun var bare ei perfekt lita jente

Så jeg sender deg en klem, og håper du kommer deg greit gjennom dagen. Jeg skal tenke på dere

 

[Adoria]

Så urettferdig at dere også måtte igjennom dette. Verden en et fælt sted for mennesker som ikke fortjener annet enn godhet i blant. Ubarmhjertig! Har dere barn fra før?

Kommer nok til å ta så mye morfin jeg blir tilbudt, men begynner man da før smertene kommer skikkelig i gang? Håper også at jeg slipper unna med 5-6 timer, men vet nok innerst inne at 12-20 sikkert er nærmere realiteten.

Kan heller ikke se for meg å begynne på jobb som vanlig på mandag igjen, og har fått "lov" til å være borte så lenge det trengs. Huff!

Takk for svar og info. Håper du snart er gravid på nytt

Ja, livet inneholder noen tøffe tak innimellom dessverre.
Har ingen barn fra før, men jobber med saken, så får håpe vi får det til snart.
Masse lykke til, virker som du klarer å holde hodet over vannet og tenke fornuftig også opp i det hele.
Du får smertestillende samtidig som de setter cytotec, og det skal holde i massevis, bare du sier ja til alt! Håper det går fort for deg, så du blir ferdig med det raskest mulig. Og ta all den tida du trenger på å komme deg, tenk på deg selv nå. Igjen masse lykke til!