Nå som vi går på overtid begynner tiden hvor vi har mulighet for hundepass å renne ut. Hunden er hans, dette er et stort og sårt tema i utgangspunktet og i korte trekk går det på at han behandler hunden som et barn og har et sykelig forhold til den (dette blir kommentert av andre hundeeiere også, men nok om det). Han nekter å ha hunden på kennel. Det vil si at jeg mest sannsynlig må gå gjennom store deler av fødsel og dagene etterpå alene, fordi han må hjem å være med hunden, han har en grense på at hunden ikke kan være alene mer enn 6-7 timer (som såklart er vanlig). Er jeg egoistisk som forventer at han skal sette hunden på kennel, eller ihvertfall gjøre sitt ytterste for å finne en løsning? Jeg har virkelig ikke lyst til å gå gjennom fødsel og barseltid alene, det er vel ikke meningen heller? Han har prioritert hunden først i mange andre tilfeller gjennom dette forholdet, og nå begynner det å gå opp for meg at han ikke engang kommer til å sette sønnen sin i førersetet i tiden fremover. Beklager hvis dette blir langt og uforståelig, men jeg trenger litt perspektiv på dette. Jeg er så lei meg.
Dere som har husdyr, hva gjør dere i forbindelse med fødsel?
- Trådstarter Solbolle
- Opprettet
Nei.. Men det handler vel også om at han ikke vil ha hunden hos hvem som helst.
Jeg merker jeg tar mer og mer avstand til hunden, og det er såklart trist. Men jeg kan ikke forstå hvorfor det skal være så vanskelig, det er ikke ofte i livet man føder barn.
Jeg skjønner godt at han ikke vil ha hunden sin på kennel, det ville ikke jeg heller. Og jeg har ikke sykelig forhold til hunden min. Kennel er helt forjævlig, se for dere den verste barnehagen uten tilsyn og bare problemunger som får lov å raljere rundt fritt rundt barnet ditt. Ville dere gjort det? Med mindre det er en kennel man kjenner godt hvor det er veldig få hunder og vedkommende har hundene hjemme hos seg i en balansert flokk, så ville jeg aldri hatt hund på kennel.
Vet ikke om jeg vil kalle deg egoistisk, men jeg synes det kanskje er litt sneversynt å mene at den eneste løsninga er kennel? Det må da finnes noen venner, bekjente, familie eller foreldre som kan ha hunden? Hva gjør dere når dere må reise bort pga andre ting? Hvor gammel er hunden? Dere burde ha satt inn annonse for lenge siden på finn.no og på facebook for å ha truffet folk å blitt kjent med de, hvis det ikke finnes venner, bekjente, familie eller foreldre som kan passe hunden. Og dere skulle spurt venner, bekjente, familie og foreldre for lenge siden. Planlagt hva dere skulle gjøre rundt fødselen, hvor lenge, hvem som skulle ta hånd om hva, og så videre.
Om han diller og duller så med hunden og er så "innmari glad i den" så burde jo dette vært gjort for lenge siden. Det ville vært førstepri for meg når graviditeten er bekreftet. Flere måneder i forvegen. Hvorfor er ikke det gjort? Skjønner du føler deg skuffet hvis han tar en spansk en og tror at om han bare later som ingen ting og ikke gjør noen forberedelser så "MÅ" han være hjemme med hunden - det er drittalt av han at han ikke har lyst å være på sykehuset (dvs - er det alltid slik at fedre kan sove over? Er det ikke sånn at de noen ganger MÅ dra hjem uansett pga plassmangel?). På den andre siden så kunne kanskje du også ha gjort noe mer for situasjonen for lenge siden også, så hadde dere sluppet å havne i den situasjonen dere er i nå? Litt egeninitiativ er lov, også for situasjoner og ting som man ev. ikke engasjerer seg så i. Kanskje kunne du lagt ut en annonse eller tatt en ringerunde, så hadde dere hatt noen på plass som allerede var tilvent hunden og alle var happy? Bare et forslag
Mulig jeg er litt hard her, men synes forøvrig at denne situasjonen dere er i vitner om noe mer, enn bare et isolert problem kun nå under fødselen. Hvordan skal familielivet til denne hunden bli, når du tar avstand, og ikke interesserer deg eller føler ansvar for den? Særlig når barnet kommer? Da er du og baby og pappa i en boble. Og hunden på utsiden, med pappa som vedheng av og til. Det er ikke særlig hyggelig for hunden å være i en familie hvor den kommer til å bli (slik det ser ut som) et krangleelement, hvor du ønsker (med din fulle rett) å ha fokus på deg og baby. Samtidig vil hunden være helt irrelevant for deg. Som i seg selv er "å forstå", for slik er en mor, og når vi er gravide forventer vi at samboer faktisk prioriterer oss. Men når hjernen din ikke har hunden inkludert i deres boble, så vil hunden alltid være utenfor. Ehm. Ja dette ble langt men du/andre ser kanskje hvor jeg vil. Tror kanskje det er viktig for familielivet at dere bestemmer dere for om denne hunden skal forbli hos dere, og at dere endrer litt i rutiner slik at du også får en følelse av glede og tilhørlighet til hunden.
Håper det ordner seg for dere og hunden!
Vet ikke om jeg vil kalle deg egoistisk, men jeg synes det kanskje er litt sneversynt å mene at den eneste løsninga er kennel? Det må da finnes noen venner, bekjente, familie eller foreldre som kan ha hunden? Hva gjør dere når dere må reise bort pga andre ting? Hvor gammel er hunden? Dere burde ha satt inn annonse for lenge siden på finn.no og på facebook for å ha truffet folk å blitt kjent med de, hvis det ikke finnes venner, bekjente, familie eller foreldre som kan passe hunden. Og dere skulle spurt venner, bekjente, familie og foreldre for lenge siden. Planlagt hva dere skulle gjøre rundt fødselen, hvor lenge, hvem som skulle ta hånd om hva, og så videre.
Om han diller og duller så med hunden og er så "innmari glad i den" så burde jo dette vært gjort for lenge siden. Det ville vært førstepri for meg når graviditeten er bekreftet. Flere måneder i forvegen. Hvorfor er ikke det gjort? Skjønner du føler deg skuffet hvis han tar en spansk en og tror at om han bare later som ingen ting og ikke gjør noen forberedelser så "MÅ" han være hjemme med hunden - det er drittalt av han at han ikke har lyst å være på sykehuset (dvs - er det alltid slik at fedre kan sove over? Er det ikke sånn at de noen ganger MÅ dra hjem uansett pga plassmangel?). På den andre siden så kunne kanskje du også ha gjort noe mer for situasjonen for lenge siden også, så hadde dere sluppet å havne i den situasjonen dere er i nå? Litt egeninitiativ er lov, også for situasjoner og ting som man ev. ikke engasjerer seg så i. Kanskje kunne du lagt ut en annonse eller tatt en ringerunde, så hadde dere hatt noen på plass som allerede var tilvent hunden og alle var happy? Bare et forslag
Mulig jeg er litt hard her, men synes forøvrig at denne situasjonen dere er i vitner om noe mer, enn bare et isolert problem kun nå under fødselen. Hvordan skal familielivet til denne hunden bli, når du tar avstand, og ikke interesserer deg eller føler ansvar for den? Særlig når barnet kommer? Da er du og baby og pappa i en boble. Og hunden på utsiden, med pappa som vedheng av og til. Det er ikke særlig hyggelig for hunden å være i en familie hvor den kommer til å bli (slik det ser ut som) et krangleelement, hvor du ønsker (med din fulle rett) å ha fokus på deg og baby. Samtidig vil hunden være helt irrelevant for deg. Som i seg selv er "å forstå", for slik er en mor, og når vi er gravide forventer vi at samboer faktisk prioriterer oss. Men når hjernen din ikke har hunden inkludert i deres boble, så vil hunden alltid være utenfor. Ehm. Ja dette ble langt men du/andre ser kanskje hvor jeg vil. Tror kanskje det er viktig for familielivet at dere bestemmer dere for om denne hunden skal forbli hos dere, og at dere endrer litt i rutiner slik at du også får en følelse av glede og tilhørlighet til hunden.
Håper det ordner seg for dere og hunden!
Ved forrige fødsel hadde vi pass til hunden, heldigvis. Ble 17-18 timer på sykehuset hvordan 15-16 av de var fødsel. Etter det kunne han uansett bare besøke noen få timer pga Rikshospitalet er ganske strenge når det kommer til besøk, selv av barnefar. Så i etterkant var det ikke noe problem. Denne gangen «spår» de styrtfødsel så har bare ordnet pass til datteren vår. Men om den drar seg ut har vi både søsteren min og faren hans som gjerne passer hunden.
Han må da være OK med at noen passer den akkurat når du skal føde hvertfall?
Lykke til!
Han må da være OK med at noen passer den akkurat når du skal føde hvertfall?
Lykke til!
Jeg ville ikke heller ha satt hunden vår på kennel. Nå har ikke vi noe problem med å få venner eller familie til å passe henne eller lufte henne.
Jeg forstår frustrasjon din, men jeg synes også synd på mannen din. Hadde min samboer hatt sånt syn på hunden vår(som var min først) ville jeg vært veldig skuffet over han. Vi bor sammen og hunden er en del av vår familie. Det er vi som ordner pass til henne, det er vi sammen som tar avgjørelser vi mener er riktige. Noen ganger synes han kanskje jeg styrer for mye med henne og det blir litt ekstra, men han godtar det fordi han er glad i meg. Mannen din høres ut som en bra fyr, en som tar så godt vare på hunden sin blir nok også en veldig god far.
Jeg forstår frustrasjon din, men jeg synes også synd på mannen din. Hadde min samboer hatt sånt syn på hunden vår(som var min først) ville jeg vært veldig skuffet over han. Vi bor sammen og hunden er en del av vår familie. Det er vi som ordner pass til henne, det er vi sammen som tar avgjørelser vi mener er riktige. Noen ganger synes han kanskje jeg styrer for mye med henne og det blir litt ekstra, men han godtar det fordi han er glad i meg. Mannen din høres ut som en bra fyr, en som tar så godt vare på hunden sin blir nok også en veldig god far.
Jeg skjønner godt at han ikke vil ha hunden sin på kennel, det ville ikke jeg heller. Og jeg har ikke sykelig forhold til hunden min. Kennel er helt forjævlig, se for dere den verste barnehagen uten tilsyn og bare problemunger som får lov å raljere rundt fritt rundt barnet ditt. Ville dere gjort det? Med mindre det er en kennel man kjenner godt hvor det er veldig få hunder og vedkommende har hundene hjemme hos seg i en balansert flokk, så ville jeg aldri hatt hund på kennel.
Vet ikke om jeg vil kalle deg egoistisk, men jeg synes det kanskje er litt sneversynt å mene at den eneste løsninga er kennel? Det må da finnes noen venner, bekjente, familie eller foreldre som kan ha hunden? Hva gjør dere når dere må reise bort pga andre ting? Hvor gammel er hunden? Dere burde ha satt inn annonse for lenge siden på finn.no og på facebook for å ha truffet folk å blitt kjent med de, hvis det ikke finnes venner, bekjente, familie eller foreldre som kan passe hunden. Og dere skulle spurt venner, bekjente, familie og foreldre for lenge siden. Planlagt hva dere skulle gjøre rundt fødselen, hvor lenge, hvem som skulle ta hånd om hva, og så videre.
Om han diller og duller så med hunden og er så "innmari glad i den" så burde jo dette vært gjort for lenge siden. Det ville vært førstepri for meg når graviditeten er bekreftet. Flere måneder i forvegen. Hvorfor er ikke det gjort? Skjønner du føler deg skuffet hvis han tar en spansk en og tror at om han bare later som ingen ting og ikke gjør noen forberedelser så "MÅ" han være hjemme med hunden - det er drittalt av han at han ikke har lyst å være på sykehuset (dvs - er det alltid slik at fedre kan sove over? Er det ikke sånn at de noen ganger MÅ dra hjem uansett pga plassmangel?). På den andre siden så kunne kanskje du også ha gjort noe mer for situasjonen for lenge siden også, så hadde dere sluppet å havne i den situasjonen dere er i nå? Litt egeninitiativ er lov, også for situasjoner og ting som man ev. ikke engasjerer seg så i. Kanskje kunne du lagt ut en annonse eller tatt en ringerunde, så hadde dere hatt noen på plass som allerede var tilvent hunden og alle var happy? Bare et forslag
Mulig jeg er litt hard her, men synes forøvrig at denne situasjonen dere er i vitner om noe mer enn et isolert problem nå under fødselen. Hvordan skal familielivet til denne hunden bli når du tar avstand og ikke interesserer deg eller føler ansvar? Særlig når barnet kommer? Det er ikke særlig hyggelig for hunden å være i en familie hvor den kommer til å bli (slik det ser ut som) et krangleelement hvor du vil ha fokus på deg og baby og hunden er helt irrelevant for deg. Som i seg selv er "å forstå" for slik er en mor, og når vi er gravide forventer vi at samboer faktisk prioriterer oss. Men når hjernen din ikke har hunden inkludert i deres boble, så vil den alltid være utenfor. Ehm. Ja dette ble langt men du/andre ser kanskje hvor jeg vil. Tror kanskje det er viktig for familielivet at dere bestemmer dere for om denne hunden skal forbli hos dere, og at dere endrer litt i rutiner slik at du også får en følelse av glede og tilhørlighet til hunden.
Håper det ordner seg for dere og hunden!
Takk for ditt innspill.
Ta kennelen først, vi har skjekka ut mulighetene som er og det finnes et meget godt alternativ rett i nærheten. Et sted med gode tilbakemeldinger, god plass og som ikke driver vanskjøtsel. Det er viktig. Vi har vært i kontakt. Han har ombestemt seg. Videre har det kommet frem her hjemme at ingen er "gode nok" når det gjelder å være hundepassere for den aktuelle tidsperioden.
Du har rett i at problemet stikker dypere enn hva som er beskrevet over. Jeg ER glad i hunden. Den er inkludert og jeg har gjort alt jeg kan for å ta vare på den som om den skulle være min egen. Jeg er opptatt av at hunder skal ha oppdragelse. Trygge faste rammer, faste plasser, vite hva som er rett og galt, opplæres til å gå i bånd, ikke tigge, være rolig inne, osv osv. Jeg prøver, men når ikke frem. Denne hunden har frie tøyler, kjenner ingen plassering i rang, den er meget sjalu, bortskjemt, klarer veldig dårlig å være alene og knurrer på alle. Dette er ikke hunden sin skyld, men han som eier henne som har formet henne sånn.
Jeg forventet nesten at han og jeg var enige om løsningen for at vi skulle kunne tilbringe disse dagene i barsel sammen, vi har fått plass på pasienthotellet. Jeg har sett for meg at vi skulle gjøre dette sammen nettopp fordi det er slik vi sammen har vært enige om å gjøre det. Men nå kan det se litt annerledes ut. Jeg håper selvfølgelig at han nøyer seg med en tur hjem i ny og ne for å lufte hunden og gi den mat, men så snakker han om at han ikke trenger sine ting i fødebaggen, for han skal ikke være der uansett. Og da blir jeg skuffa.
Jeg håper såklart det finnes en løsning. Det var derfor jeg luftet det her, for å få perspektiv og tips fra andre som er hundeeiere. Jeg ønsker ikke annet enn å skape meg en større forståelse, slik at vi finner en løsning vi alle kan leve med.
Skjønner.
Vil først og framst klargjøre: jeg synes alle kennler er dårlige. Jeg mente ikke at noen kennler driver med vanskjøtsel, om vi skal se på det sånn så synes jeg "alle" kennler er vanskjøtsel. Å sette en hund som er vant med å være i et hjemlig miljø, ligge og være et elsket medlem av familien i sofakroken, på en kennel.... Det er et trume. Ikke vant med å være alene hjemme lengre enn x antall timer --- og enda verre om den er sjalu og bortskjemt. Da er det å bli plassert alene på en kennel et regelrett traume, som hunden kan ta permanent skade av. Tidene har endret seg litt fra når man trodde at dyr bare er dyr og at de også ikke kan ta permanent skade av traumatiske opplevelser, og dette med kennel kan for feil hund være ganske ødeleggende. For andre igjen, kan det være "ok" å oppleve en kennel, men det unnskylder det allikevel ikke etter min mening. For eksempel er min hund svært selvstendig og takler nye situasjoner godt. Hun hadde nok ikke blitt traumatisert av å bli forlatt som sådan. Men hun er vant med å ligge på sofaen og å få sin oppmerksomhet. Å sende henne på kennel ville også vært et traume for henne, for hun ville ikke forstått hvor vi var eller hvor sofaen var. I stedet får hun et kaldt betongrom og må tisse på gulvet?! Grusomt...
Skjønner enda ikke hvordan ingen hjemme kan være gode nok, om kennel er vurdert. Det er da så absolutt bedre med noen hunden kjenner, enn å bli slengt vekk i en kald kennel hvor man ikke kjenner ei sjel. Det gir ikke mening for meg.
Og hva med finn/facebook-annonse hvor man kan venne hunden til vedkommende? Er det helt uaktuelt? Dere har enda litt tid hvor hunden kan treffe noen folk 2-3 ganger og så kan dere alle på kjemien?
Finnes også facebookgrupper for hundepass, jeg er selv i en nødgruppe på facebook hvor folk i nødssituasjoner kan poste om noen kan passe hund. F.eks ved plutselig sykehusopphold om man er alene. PS: Jeg bor virkelig ute i gokk på landet, men det er en "fylkes"gruppe og jeg er gjerne villig til å kjøre for å hente hund om det er nød.
Du får snakke litt mer med samboeren din, setninga: "Jeg håper selvfølgelig at han nøyer seg med en tur hjem i ny og ne for å lufte hunden og gi den mat, men så snakker han om at han ikke trenger sine ting i fødebaggen, for han skal ikke være der uansett. Og da blir jeg skuffa." gir meg inntrykk av at her er det ikke snakket om. Hva mener han med det? Kanskje han ikke mener det du føler deg skuffa av? Kanskje han ikke vet at du blir skuffa av det? Kanskje forstår han ikke hvor viktig det er for deg?
Last edited:
Nå har vi to hunder, og vi har drevet med planlegging av pass og turgåing i lang tid før fødsel. jeg er litt som mannen din, det hadde vært helt uaktuelt å plassere hunder på kennel.
Jeg har en bruksbikkje og en selvskapshund, begge er vant til å være med familien omtrent døgnet rundt, og spesielt minien ville tatt alvorlig skade av kennel.
Det at han skjemmer vekk hunden kan jeg kjenner meg igjen i, her er begge grundig bortskjemte, men om en av de hadde knurret til meg pga for eksempel jeg skulle sitte i sofaen DA hadde ikke den hunden vært mye i sofa etterpå
At han mener han ikke skal være der med deg er merkelig; han skal jo bli pappa. For oss var det ikke snakk om noe annet enn å finne pass, men begrenset med tid. Det er viktig at hundene får treffe babyen og er inkludert. Vi ordnet pass hos folk vi stoler på som kan stille opp og hvor hundene vil bli grundig bortskjemte med både tur og trening
Syntes han er dust som faktisk mener hunden ikke kan være hos noen som er god nok, og som oppriktig ikke engang mener han skal være hos deg under fødsel, som gjerne kan vare i både ett og to døgn, men det virker som om du også er litt på bakbeina siden du mener kennel er god løsning. Jeg forstår deg; hadde min samboer bestemt seg for å ikke være med på fødselen vår hadde vi ikke vært sammen etterpå, det er jeg ganske sikker på
Ville kanskje vært knallhard her, gitt klinkende klar mld om at dere har noen som fint kan passe (om dere har), og eventuelt finne noen på faecebook. Vi har hundepasser fra facebook gruppen som går fjelltur med brukspelsen 2 ganger i uken og hun er helt fantastisk! Mange flinke der.
Hadde IKKE godttatt at han mener han ikek skal være tilstede for deg, fy søren!
Lykke til! Du er på overtid også, så du må føle deg helt forferdelig, sitter selv tung og !feit" og gleder meg til fødsel. Så er sikkert ekstra sårbart.
Dette får dere til håper jeg, hold oss oppdaterte <3
Jeg har en bruksbikkje og en selvskapshund, begge er vant til å være med familien omtrent døgnet rundt, og spesielt minien ville tatt alvorlig skade av kennel.
Det at han skjemmer vekk hunden kan jeg kjenner meg igjen i, her er begge grundig bortskjemte, men om en av de hadde knurret til meg pga for eksempel jeg skulle sitte i sofaen DA hadde ikke den hunden vært mye i sofa etterpå
At han mener han ikke skal være der med deg er merkelig; han skal jo bli pappa. For oss var det ikke snakk om noe annet enn å finne pass, men begrenset med tid. Det er viktig at hundene får treffe babyen og er inkludert. Vi ordnet pass hos folk vi stoler på som kan stille opp og hvor hundene vil bli grundig bortskjemte med både tur og trening
Syntes han er dust som faktisk mener hunden ikke kan være hos noen som er god nok, og som oppriktig ikke engang mener han skal være hos deg under fødsel, som gjerne kan vare i både ett og to døgn, men det virker som om du også er litt på bakbeina siden du mener kennel er god løsning. Jeg forstår deg; hadde min samboer bestemt seg for å ikke være med på fødselen vår hadde vi ikke vært sammen etterpå, det er jeg ganske sikker på
Ville kanskje vært knallhard her, gitt klinkende klar mld om at dere har noen som fint kan passe (om dere har), og eventuelt finne noen på faecebook. Vi har hundepasser fra facebook gruppen som går fjelltur med brukspelsen 2 ganger i uken og hun er helt fantastisk! Mange flinke der.
Hadde IKKE godttatt at han mener han ikek skal være tilstede for deg, fy søren!
Lykke til! Du er på overtid også, så du må føle deg helt forferdelig, sitter selv tung og !feit" og gleder meg til fødsel. Så er sikkert ekstra sårbart.
Dette får dere til håper jeg, hold oss oppdaterte <3
*sniker fra mars*
Vi har to hunder, begge grundig bortskjemt av mannen. Har ordnet pass og reservepass til de. Hadde ikke vært aktuelt for meg om mannen skulle fly frem og tilbake pga hundene.
De er "babyene" til mannen, men jeg har tatt flere kjipe diskusjoner om hundeoppdragelse og hundenes plass i hierarkiet. Jeg er også veldig engasjert i hundene, og opplever at de ser på meg som leder(en). Vi snakker mye om hverdagen som snart blir realitet med baby og hunder. Jeg gleder meg masse til langturer med både hunder og barnevogn! Velger å kombinere, vet at hadde jeg skjøvet bort hundene så hadde mannen bare begynt å verne hardere om de (og kanskje tatt mer avstand fra meg og baby). Hundene var jo tross alt et faktum lenge før graviditet.
Med førstemann (annen far) så forsvant faren i lange tidsrom pga familieforhold og jeg opplevde de første dagene som kaotiske og ensomme. Følte ikke at han tok hensyn rett og slett. Visste allerede da at det forholdet ikke kom til å vare for vi var ikke noe gode på å se den andres behov, ei heller avklare forventinger. Han mente f.eks at det var helt normalt å stikke på puben for å bli gratulert samme kveld som vi kom hjem fra sykehuset.
Har dere snakket ut om forventninger? Om rollene i familien? Om hundens plass hos dere begge, om hva han tenker rundt det å bli far, hva han skal bidra med? Hva er han oppvokst med?
Kan jo også være at dere prater, men ikke klarer å forstå den andre. Lykke til i allefall
Vi har to hunder, begge grundig bortskjemt av mannen. Har ordnet pass og reservepass til de. Hadde ikke vært aktuelt for meg om mannen skulle fly frem og tilbake pga hundene.
De er "babyene" til mannen, men jeg har tatt flere kjipe diskusjoner om hundeoppdragelse og hundenes plass i hierarkiet. Jeg er også veldig engasjert i hundene, og opplever at de ser på meg som leder(en). Vi snakker mye om hverdagen som snart blir realitet med baby og hunder. Jeg gleder meg masse til langturer med både hunder og barnevogn! Velger å kombinere, vet at hadde jeg skjøvet bort hundene så hadde mannen bare begynt å verne hardere om de (og kanskje tatt mer avstand fra meg og baby). Hundene var jo tross alt et faktum lenge før graviditet.
Med førstemann (annen far) så forsvant faren i lange tidsrom pga familieforhold og jeg opplevde de første dagene som kaotiske og ensomme. Følte ikke at han tok hensyn rett og slett. Visste allerede da at det forholdet ikke kom til å vare for vi var ikke noe gode på å se den andres behov, ei heller avklare forventinger. Han mente f.eks at det var helt normalt å stikke på puben for å bli gratulert samme kveld som vi kom hjem fra sykehuset.
Har dere snakket ut om forventninger? Om rollene i familien? Om hundens plass hos dere begge, om hva han tenker rundt det å bli far, hva han skal bidra med? Hva er han oppvokst med?
Kan jo også være at dere prater, men ikke klarer å forstå den andre. Lykke til i allefall
Her er hunden hos mine foreldre når vi har behov for pass. Forrige fødsel var både hund og storebror der i 5 dager mens vi var på sykehuset. Denne gangen syntes vi begge at far skulle være hjemme fordi ungene våre er så små (1 og 2 år) og heller komme til selve fødselen. Pga lang reisevei nådde han ikke fram før babyen var født, men var hos meg den dagen før han dro hjem til hund og unger. Jeg hadde det veldig fint på barsel alene de dagene jeg var der, men var jo der alene på eget ønske.
Hadde nok ikke godtatt at mannen min prioriterte hunden fremfor fødsel av sin egen unge! Håper dere finner en løsning.
Hadde nok ikke godtatt at mannen min prioriterte hunden fremfor fødsel av sin egen unge! Håper dere finner en løsning.
Sjokkert over at noen faktisk mener TS overreagerer her. Såklart skal du være første prioritet når ungen kommer! Ok, kanskje kennel er en siste utvei, men da får han legge ut en kontaktannonse på fb og søke pass. At folk ikke duger til å passe hunden hans er bullshit, da må han se å vokse opp. Hadde dette vært samboeren min hadde jeg revurdert hele greia, fødsel er noe av det viktigste dere kommer til å oppleve sammen, og det er ikke akkurat snakk om avliving her. Sjokkert over hvordan noen mannfolk (og andre) tenker.
Hvem er det du mener i denne tråden at sier at TS overreagerer? Nå er jeg skikkelig nysgjerrig, for jeg finner det ikke.
Husdyr og husdyr fru Blom. Vi har fjøset fullt av husdyr hvis det teller, og vi har da ordnet med avløser når den tid kommer, skulle da bare mangle men er ikke slik at mannen blir hos meg hele tiden under sykehusoppholdet. Han blir vel under fødsel, og noen timer etter, ellers drar han hjem til gården regner jeg med.
men er ikke slik at mannen blir hos meg hele tiden under sykehusoppholdet. Han blir vel under fødsel, og noen timer etter, ellers drar han hjem til gården regner jeg med.
Vel, måten du skriver på er ikke grei ihvertfall. Du angriper med maskingevær og plaffer henne rett ned med alle de kritiske spørsmålene og påstandene dine.
Beklager om det kunne oppfattes slik!! Kan du gi meg noen utdrag du mener er krasse slik at jeg kan ta det til meg og tenke over det til neste gang?
Jeg er opptatt av å ikke ta for hardt i, selv om jeg i enkelte saker mener folk trenger å få en liten oppvekker. Hvis balansen ble ubalansert - i ordets rette forstand - så er jeg veldig åpen for tilbakemelding (Kan jo ev. ta det over PM så vi ikke ødelegger tråden med meta-diskusjon )Jeg kan ikke se noensted at du har vært krass eller lignende. Du skrev at han har vært veldig treig på å finne pass, og dette burde vært ordnet for lenge siden som er helt santBeklager om det kunne oppfattes slik!! Kan du gi meg noen utdrag du mener er krasse slik at jeg kan ta det til meg og tenke over det til neste gang?
Også at kenneler generelt er dårlig, som også er sant
Håper det går bra med TS forresten, er baby kommet, løste det seg?
Jeg angret umiddelbart på at jeg la ut dette innlegget. Jeg var sår og lei meg og taklet ikke riktig alle tilbakemeldingene jeg fikk. Men det løste seg. Jeg nærmest tryglet svigermor om å bli, hun ble, verdens fineste gutt ble født og far var tilstede hele veien. Og det skulle bare mangle. Men den dagen vi skulle hjem fra sykehuset var jeg hardt angrepet av barseltårer, så sa han "du har ikke noe å gråte for, du fikk det akkurat slik du ville."
Jeg har lært i hvertfall. Neste gang, om det blir noen neste gang, må jeg nok ta saken i egne hender så ikke vi havner i denne knipa igjen.
Jeg har lært i hvertfall. Neste gang, om det blir noen neste gang, må jeg nok ta saken i egne hender så ikke vi havner i denne knipa igjen.
Sa han det!? FY $%&/( !!!!
Jeg hadde blitt rasende! vet du den mannen din får du ta en skikkelig oppvaskprat med når du kommer deg mer! Påføre deg slikt stress, nekte løsninger du kommer med, og så si noe slikt når du må ordne alt i siste liten? Jeg hadde faktisk vært rasende at mannen kunne fått holdt seg unna huset en stund så jeg kunne kose meg med mirakelet mitt uten en slik egoist.
Det er uholdbart og behandle sin høygravide ventende kone/samboer på en slik måte.
Så bra at svigermor kunne hjelpe og være der. <3 Hun burde jaggu gitt sønnen sin litt tilsnakk. Kjenner jeg sitter og hisser meg veldig opp på dine vegne.
Håper du får masse omsorg fra familie, at du hadde en fin fødsel og at han sjerper seg kraftig inn og innser hva han sa! HMPF! <3
Vel, han hadde mange runder med svigermor den tiden hun var hos oss. Hun var sjokkert over enkelte ting, prøvde å oppdra han litt. Og hun var samtidig veldig enig med meg i at det var uaktuelt at han ikke skulle være med på fødsel/ tiden etterpå. Heldigvis fikk vi den hjelpen vi trengte til slutt
Jeg tror jeg har blitt blind for hans tidvise urettferdigheter, enten det eller så blir jeg så sjokkert når de kommer at jeg ikke vet om han har rett eller om jeg har rett til å reagere. Men du har vel helt rett i at det bør tas en oppvask når de verste barseltårene har lagt seg.