Dere som har hatt spontanabort..

[Nøttelita]

Hei. Hadde først en kjemisk, så en spontanabort uke 7, så en mens før jeg nå ble gravid igjen.
Kjenner at jeg er livredd for å kjenne på glede, og føler jeg skal begynne å blø når som helst. Vet jo at jeg ikke kan gjøre noe fra eller til, og må ta det som det kommer... men syntes det hadde vært fint å høre andres tanker og følelser rundt dette, dere som er gravid igjen etter spontanabort. Det kan jo ofte oppleves støttende å bare høre andres opplevelser rundt dette..
takk for svar

 

[gizzie]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver,og sender deg en stor klem!
Det er vanskelig å slappe av når en har vært igjennom slike ting. Selv har jeg 2 barn, og etter de har jeg hatt 5 SAer mellom uke 5-8,uten at de har klart å finne ut hvorfor. Har fått diagnosen habituell abort, men føler det blir litt meningsløst med en diagnose jeg føler de bare har "satt" fordi de ikke fant noen løsning på problemet. Nå er jeg gravid igjen, og jeg må innrømme at jeg sjekker for blod hver gang jeg har vært på do, leter etter symptomer og bekymrer meg gir at det er for lite av dem.. Jeg skal ta en tlf til gynekologen som hadde oppfølging av meg for 2 år siden og lufte litt tanker. De har selvfølgelig hatt stengt k hele juli, så håper jeg kommer gjennom på tlf på mandag. Hun har lovet meg tidlig Ul hvis jeg ble gravid igjen, så håper hun står ved det.
Gubben mener jeg ikke sksl glede meg gir mye, for han er redd jeg blir skuffet igjen. Men jeg har bestemt meg for at dette er en ny graviditet, og dermed en ny mulighet. Jeg vet også at jeg kan risikere å miste igjen, men jeg kan ikke nekte meg selv den gleden det også er å følge med på utviklingen uke for uke, og drømme litt om fremtiden, selv og den gnagende bekymringen alltid har en plass i hverdagen.

 

[Cassy90]

Hei. Hadde først en kjemisk, så en spontanabort uke 7, så en mens før jeg nå ble gravid igjen.
Kjenner at jeg er livredd for å kjenne på glede, og føler jeg skal begynne å blø når som helst. Vet jo at jeg ikke kan gjøre noe fra eller til, og må ta det som det kommer... men syntes det hadde vært fint å høre andres tanker og følelser rundt dette, dere som er gravid igjen etter spontanabort. Det kan jo ofte oppleves støttende å bare høre andres opplevelser rundt dette..
takk for svar

jeg kjenner meg enormt igjen - og jeg føler meg kjempeensom fordi mannen min heller ikke klarer å ta det innover seg/tro på det. Jeg er bekymret hele tiden og kjenner jeg ikke gleder meg over når mine nærmeste (som jeg har sagt det til og kjenner hele historien min) gratulerer meg eller når jeg tenker over fremtiden. Jeg tror rett og slett ikke på den. Jeg har satt en slags vegg rundt egne følelser rundt graviditeten for utenom at jeg er kjempeskremt. Mistet først i uke 6 i oktober 2019 og så hadde jeg en MA i mars i år jeg fant ut på privat TUL i uke 12.

 

[gizzie]

jeg kjenner meg enormt igjen - og jeg føler meg kjempeensom fordi mannen min heller ikke klarer å ta det innover seg/tro på det. Jeg er bekymret hele tiden og kjenner jeg ikke gleder meg over når mine nærmeste (som jeg har sagt det til og kjenner hele historien min) gratulerer meg eller når jeg tenker over fremtiden. Jeg tror rett og slett ikke på den. Jeg har satt en slags vegg rundt egne følelser rundt graviditeten for utenom at jeg er kjempeskremt. Mistet først i uke 6 i oktober 2019 og så hadde jeg en MA i mars i år jeg fant ut på privat TUL i uke 12.

Kan det være lurt for deg å ta en tlf til legen og lufte litt tanker der? Kan bære lurt å snakke med noen om dette.

Jeg har ikke klart å fortelle noen om det bortsett fra mannen. Har en misstanke og at enkelte kommer til å heve øyenbrynene og tenke "enda en gang...". Så denne gangen blir det å vdnte godt over 12 uker, hvis vi er så heldige å komme så langt denne gangen. Jeg håper på det beste, men er også forbredt på at det ikke vil gå denne gangen heller. Jeg tror den lille tvilen alltid vil ligge der, men jeg tror også det er helt vanlig blant de som har opplevd sa eller ma, eller andre ting som har gjort at en har måtte avslutte et svangerskap som er sårt ønsket.

 

[Nøttelita]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver,og sender deg en stor klem!
Det er vanskelig å slappe av når en har vært igjennom slike ting. Selv har jeg 2 barn, og etter de har jeg hatt 5 SAer mellom uke 5-8,uten at de har klart å finne ut hvorfor. Har fått diagnosen habituell abort, men føler det blir litt meningsløst med en diagnose jeg føler de bare har "satt" fordi de ikke fant noen løsning på problemet. Nå er jeg gravid igjen, og jeg må innrømme at jeg sjekker for blod hver gang jeg har vært på do, leter etter symptomer og bekymrer meg gir at det er for lite av dem.. Jeg skal ta en tlf til gynekologen som hadde oppfølging av meg for 2 år siden og lufte litt tanker. De har selvfølgelig hatt stengt k hele juli, så håper jeg kommer gjennom på tlf på mandag. Hun har lovet meg tidlig Ul hvis jeg ble gravid igjen, så håper hun står ved det.
Gubben mener jeg ikke sksl glede meg gir mye, for han er redd jeg blir skuffet igjen. Men jeg har bestemt meg for at dette er en ny graviditet, og dermed en ny mulighet. Jeg vet også at jeg kan risikere å miste igjen, men jeg kan ikke nekte meg selv den gleden det også er å følge med på utviklingen uke for uke, og drømme litt om fremtiden, selv og den gnagende bekymringen alltid har en plass i hverdagen.

Uff det var mange sa på rad Skjønner godt at du har mange følelser rundt det. ja min gubbe også holder veldig igjen på å glede seg. Så gleder meg bare til etter 12 uker når vi kan snakke mer sammen om det med forventninger og glede.
håper du får tidlig ul da, det vil nok gjøre godt

 

[Nøttelita]

jeg kjenner meg enormt igjen - og jeg føler meg kjempeensom fordi mannen min heller ikke klarer å ta det innover seg/tro på det. Jeg er bekymret hele tiden og kjenner jeg ikke gleder meg over når mine nærmeste (som jeg har sagt det til og kjenner hele historien min) gratulerer meg eller når jeg tenker over fremtiden. Jeg tror rett og slett ikke på den. Jeg har satt en slags vegg rundt egne følelser rundt graviditeten for utenom at jeg er kjempeskremt. Mistet først i uke 6 i oktober 2019 og så hadde jeg en MA i mars i år jeg fant ut på privat TUL i uke 12.

Så leit, skjønner det er vanskelig skal du ha noe tidlig ul denne gangen?
jeg tenker av og til at kanskje jeg må bare bestemme meg for å tenke at dette kommer til å gå galt, så blir ikke fallhøyden så stor. Men vondt å gå og tenke negativt også. Så tenker jeg at da må jeg bare ikke tenke på dette de neste to månedene, men det er jo umulig

 

[Cassy90]

Kan det være lurt for deg å ta en tlf til legen og lufte litt tanker der? Kan bære lurt å snakke med noen om dette.

Jeg har ikke klart å fortelle noen om det bortsett fra mannen. Har en misstanke og at enkelte kommer til å heve øyenbrynene og tenke "enda en gang...". Så denne gangen blir det å vdnte godt over 12 uker, hvis vi er så heldige å komme så langt denne gangen. Jeg håper på det beste, men er også forbredt på at det ikke vil gå denne gangen heller. Jeg tror den lille tvilen alltid vil ligge der, men jeg tror også det er helt vanlig blant de som har opplevd sa eller ma, eller andre ting som har gjort at en har måtte avslutte et svangerskap som er sårt ønsket.

Jeg har allerede kontaktet jordmor, men hun er i ferie frem til 17. August. Det er den jordmoren jeg har hatt i alle mine tre svangerskap (første med min datter som resultat, deretter SA og MA), så vil ikke ha noen andre.
Vi får bare håpe og hjelpe kroppen vår alt vi kan med disse første 12 ukene. Er ikke så mye noen får gjort før dem er ferdig, uansett

 

[abrakad]

Ja! har hatt utallige aborter de siste 5 årene, det lengste svangerskapet varte til uke 11 og endte med hastesending og utskrapning...
Jeg er nå straks i uke 26, tørr enda ikke å glede meg skikkelig desverre.. I begynnelsen var det liksom "ah, en positiv test, hvor lenge varer det denne gangen før jeg begynner å blø?" Jeg hadde mye utflod i begynnelsen, så jeg løp på toalettet hver halvtime og var helt sikker på at jeg skulle begynne å blø. Det er så slitsomt, og jeg tror det automatisk blir sånn, men jeg tror egentlig ikke skuffelsen blir verken større eller mindre om man distanserer seg, selv om jeg gjør det selv.
Nå sparker lillemann hele tiden, så jeg klarer å glede meg over det i det minste
Dette er første svangerskapet etter at det ble oppdaget (og operert) en hjerteformet livmor med skillevegg, så dette er mer enn spennede.
Jeg har lært det at er man usikker så søk hjelp, både hos lege og psykolog. Stå på sitt til man får den hjelpen man føler man trenger. Masse lykke til

 

[Nøttelita]

Ja! har hatt utallige aborter de siste 5 årene, det lengste svangerskapet varte til uke 11 og endte med hastesending og utskrapning...
Jeg er nå straks i uke 26, tørr enda ikke å glede meg skikkelig desverre.. I begynnelsen var det liksom "ah, en positiv test, hvor lenge varer det denne gangen før jeg begynner å blø?" Jeg hadde mye utflod i begynnelsen, så jeg løp på toalettet hver halvtime og var helt sikker på at jeg skulle begynne å blø. Det er så slitsomt, og jeg tror det automatisk blir sånn, men jeg tror egentlig ikke skuffelsen blir verken større eller mindre om man distanserer seg, selv om jeg gjør det selv.
Nå sparker lillemann hele tiden, så jeg klarer å glede meg over det i det minste
Dette er første svangerskapet etter at det ble oppdaget (og operert) en hjerteformet livmor med skillevegg, så dette er mer enn spennede.
Jeg har lært det at er man usikker så søk hjelp, både hos lege og psykolog. Stå på sitt til man får den hjelpen man føler man trenger. Masse lykke til

åå, så fantastisk at du nå er kommet så langt og snart sitter med den lille i armene dine

 

[Løvinnens]

Ja, jeg har mistet 3 ganger etterhverandre både i SA og MA. Følelsene svinger veldig her, fra å være spent til redd, fra å tenke at denne gangen skal det gå bra og til å tenke at selvfølgelig så går det jo ikke denne gangen heller.

Jeg er redd og klarer ikke helt å tillate meg å være jublende glad. Må også som de andre over her ofte sjekke om jeg blør. Altndette er slitsomt samtidig som at jeg er veldig glad og takknemlig for at jeg klarer å bli gravid og så vil jeg ikke miste håpet

 

[Nøttelita]

Ja, jeg har mistet 3 ganger etterhverandre både i SA og MA. Følelsene svinger veldig her, fra å være spent til redd, fra å tenke at denne gangen skal det gå bra og til å tenke at selvfølgelig så går det jo ikke denne gangen heller.

Jeg er redd og klarer ikke helt å tillate meg å være jublende glad. Må også som de andre over her ofte sjekke om jeg blør. Altndette er slitsomt samtidig som at jeg er veldig glad og takknemlig for at jeg klarer å bli gravid og så vil jeg ikke miste håpet

Høres veldig likt ut som mine tanker. Det svinger veldig. Er så godt å kjenne på at man gleder seg samtidig som det er skummelt. Klem til deg

 

[Bamsemums- 19’+21’+23’]

Mitt tips til deg er å ta så mange tul du har behov for. Dette er min 8. graviditet, men har kun ett barn. De siste 4 graviditetene mine hadde jeg ukentlige ultralyder frem til uke 16 (med han jeg fødte) Det holdt hvert fall meg «rolig». Etter hver ultralyd hadde jeg 3-4 dager med ro og en trygghetsfølelse før angsten kom snikende igjen, men da holdt jeg alltid ut til neste ul som bare var noen dager unna. Var verdt hver eneste krone! Slapp heldigvis å gå privat da.

 

[Cassy90]

Mitt tips til deg er å ta så mange tul du har behov for. Dette er min 8. graviditet, men har kun ett barn. De siste 4 graviditetene mine hadde jeg ukentlige ultralyder frem til uke 16 (med han jeg fødte) Det holdt hvert fall meg «rolig». Etter hver ultralyd hadde jeg 3-4 dager med ro og en trygghetsfølelse før angsten kom snikende igjen, men da holdt jeg alltid ut til neste ul som bare var noen dager unna. Var verdt hver eneste krone! Slapp heldigvis å gå privat da.

Skjønner nå hva du mener med bagasje, kjære deg. Hvem ordnet med at du fikk dekket dette offentlig? Jeg tror ikke jeg har det i meg å stå sånn på kravene mine...

 

[Bamsemums- 19’+21’+23’]

Skjønner nå hva du mener med bagasje, kjære deg. Hvem ordnet med at du fikk dekket dette offentlig? Jeg tror ikke jeg har det i meg å stå sånn på kravene mine...

Fikk henvisning til en gynekolog fra fastlegen. Hadde flaks og fikk verdens beste gynekolog. Hadde allerede brukt titusener på ul innen jeg ble henvist dit da

 

[Cassy90]

Fikk henvisning til en gynekolog fra fastlegen. Hadde flaks og fikk verdens beste gynekolog. Hadde allerede brukt titusener på ul innen jeg ble henvist dit da

Heier på deg og spiren. Du er fantastisk som klarer å holde motet oppe.. Håper du har mange gode nære å støtte deg på

 

[Animor]

Jeg deler tankene og følelsene deres. Angsten sitter i hele kroppen etter 3 tapte svangerskap på rad. Fleste måtte avbrytes grunnet komplikasjoner, etterfulgt av SA og MA.
Nå sitter jeg her igjen, og ønsker så inderlig å glede meg. Men jeg klarer ikke enda. Tenker at blødningen kommer når som helst.
Heldigvis får jeg god oppfølging på sykehuset, og vil nok unne oss en del UL i tiden fremover for å holde nervene i sjakk

 

[JanetJ]

Jeg har fire barn, og disse fire fikk jeg uten noen nevneverdige komplikasjoner. Gravid med en gang, ingen blødninger, ingen SA eller MA.

Så gikk det noen år, og jeg ønsket meg nummer fem. Først opplevde jeg å prøve i flere måneder uten at noe skjedde. Full krise bare det... Var overbevist om at jeg var blitt for gammel. Men i PP4 ble jeg gravid, og tenkte at det ville gå fint. Det gjorde det dessverre ikke, begynte å blø litt da jeg var 6+3, og opplevde en SA dagen etter. Da tenkte jeg ihvertfall at jeg var blitt for gammel, men klarte ikke å gi helt opp likevel. Hadde en mens etter SA'en, og så ble jeg gravid igjen. Langt mindre optimistisk, ventet bare på at det skulle gå galt. Gikk veeeldig ofte på do, lukket gjerne øynene før jeg langsomt myste på papiret etter blod. Og da jeg var 5+noe uker fant jeg nok en gang rosa på papiret. Ble helt knekt; uke 5 er jo så tidlig at det går ikke å se noe på UL en gang. Så dagene sneglet seg fram, mens jeg manisk sjekket på Fürst etter resultater fra HCG-målingene jeg hadde tatt. Og så, endelig, 6+4 var jeg på TUL og fikk se og høre et hjerte som slo. Men hadde stadig småblødninger, og var stadig sikker på at dette ikke gikk veien. Jeg hadde jo aldri opplevd at det gikk bra å blø i et svangerskap, det kunne bare ikke være normalt for meg... Jeg var på TUL totalt fem ganger fram til uke 12. En av gangene husker jeg at jeg satt på venteværelset og gråt. De fant aldri ut hvorfor jeg blødde.

Blødingene ga seg en gang i uke 10, og fosterdiagnostikk viste et tilsynelatende friskt barn. Nå er jeg 27+4, kjenner masse liv og har en diiiger mage. Men er fortsatt mye redd. Føler det er skummelt å skrive ned denne tilsynelatende suksesshistorien. Har ingen gravidapp. Har omsider handlet litt babyklær, men ikke noe annet utstyr. Har ikke meldt meg inn i novemberklubben her på forumet.

Ønsker deg masse lykke til! Det går som oftest bra.