Dere som har flyttet fra hjembyen

LilleMy88

LilleMy88

Elsker forumet
Snøfnuggene 2018
Jeg bor på Østlandet med mannen og er opprinnelig fra Trøndelag. Den siste tiden har jeg tenkt så mye på at lillemor ikke vil få samme dialekt som meg. Hun vil heller ikke vokse opp i samme by og oppleve typiske trønderske ting. Dette er selvsagt ikke noe problem, jeg vet hun kommer til å få det fantastisk her og! Bare jeg som er litt ekstra nostalgisk og tenker mye på familien om dagen.
Men dere som har flyttet fra hjemplassen, gjør dere noe for å sørge for at barna deres vet hvor de har røtter fra?
Noen andre som har tenkt på dette? [emoji16]
 
LilleMy88 skrev:
Jeg bor på Østlandet med mannen og er opprinnelig fra Trøndelag. Den siste tiden har jeg tenkt så mye på at lillemor ikke vil få samme dialekt som meg. Hun vil heller ikke vokse opp i samme by og oppleve typiske trønderske ting. Dette er selvsagt ikke noe problem, jeg vet hun kommer til å få det fantastisk her og! Bare jeg som er litt ekstra nostalgisk og tenker mye på familien om dagen.
Men dere som har flyttet fra hjemplassen, gjør dere noe for å sørge for at barna deres vet hvor de har røtter fra?
Noen andre som har tenkt på dette? [emoji16]
Klikk for å utvide …
Vi bor på Østlandet nå (nær der jeg er fra), men mannen er fra Trøndelag. Vi planlegger å flytte tilbake dit når ungen er liten.

Jeg trives supergodt i Trøndelag, og har lite gode minner til egen barndomsbygd. Så utover å besøke besteforeldre innimellom, kommer vi ikke til å gjøre så mye for at barnet skal ha noen tilhørighet dit. Og det er jeg egentlig rimelig fornøyd med.
 
Jeg er opprinnelig fra Trøndelag (vi flyttet til Trondheim da jeg var 15 og foreldrene mine bor fortsatt der). De to eldste barna er født i Oslo (mannen er også født der). Og da barna var 4 år og 9 mnd så flyttet vi til California.
Da vi bodde i Oslo besøkte vi ofte Trondheim og gjorde ting som jeg husker fra da jeg vokste opp. Selv om jeg ikke flyttet dit før jeg var 15 så har Trondheim vært en del av oppveksten fra jeg var født siden det er der min farmor og bestefar bodde.

Nå er det jo viktig å besøke disse stedene når vi er i Norge på sommerferie. Barna begynner å bli eldre så de setter pris på Olavsfestdager og museer på en annen måte enn før. I tillegg til at vi er flinke med å ta de med på hytta og fjellet når vi er der. Vi spiser endel norsk husmannskost og feirer høytider på norsk vis.
Jeg syns vi har lyktes bra for begge barna føler at de er norske, og hadde jeg sagt at vi skulle flyttet til Trondheim hadde de hvint av glede. Eldstejenta har faktisk veldig lyst til å flytte tilbake til Norge for hun savner å ha familien nærmere samt at hun savner vinter og ski. Yngstejenta er ikke så glad i nye situasjoner så for henne kan vi flytte til Norge så lenge hun slipper å begynne på ny skole :hilarious:
Begge barna går på Globalskolen og så ser vi på SuperNytt hver kveld :)

Det med dialekt har ikke plaget meg så mye siden mannen er oslogutt. Jeg har nok også blitt litt finere i målet med tiden, og spesielt etter at vi fikk barn.

Min mor er opprinnelig fra Telemark og vi tilbragte noen uker hver sommer der. Jeg husker det som en annen verden (bestemor og bestefar der var sånne typiske besteforeldre som gjorde det meste på gamlemåten mens besteforeldrene mine i Trondheim var mye mer moderne). Og det er viktig for meg at mine barn også får en tilknytning dit. Så vi legger ofte inn en tur for å besøke min bestemor og noen tanter og onkler og slikt. Ene tanten min bor på gård så det er selvsagt helt topp for disse byfisungene mine.
 
Polying skrev:
Vi bor på Østlandet nå (nær der jeg er fra), men mannen er fra Trøndelag. Vi planlegger å flytte tilbake dit når ungen er liten.

Jeg trives supergodt i Trøndelag, og har lite gode minner til egen barndomsbygd. Så utover å besøke besteforeldre innimellom, kommer vi ikke til å gjøre så mye for at barnet skal ha noen tilhørighet dit. Og det er jeg egentlig rimelig fornøyd med.
Klikk for å utvide …

leit at du har lite gode minner fra barndomsbygda, men spennende at dere skal flytte oppover [emoji4] viktigste er jo at man trives!
 
Gullgrisens 2gull skrev:
Jeg er opprinnelig fra Trøndelag (vi flyttet til Trondheim da jeg var 15 og foreldrene mine bor fortsatt der). De to eldste barna er født i Oslo (mannen er også født der). Og da barna var 4 år og 9 mnd så flyttet vi til California.
Da vi bodde i Oslo besøkte vi ofte Trondheim og gjorde ting som jeg husker fra da jeg vokste opp. Selv om jeg ikke flyttet dit før jeg var 15 så har Trondheim vært en del av oppveksten fra jeg var født siden det er der min farmor og bestefar bodde.

Nå er det jo viktig å besøke disse stedene når vi er i Norge på sommerferie. Barna begynner å bli eldre så de setter pris på Olavsfestdager og museer på en annen måte enn før. I tillegg til at vi er flinke med å ta de med på hytta og fjellet når vi er der. Vi spiser endel norsk husmannskost og feirer høytider på norsk vis.
Jeg syns vi har lyktes bra for begge barna føler at de er norske, og hadde jeg sagt at vi skulle flyttet til Trondheim hadde de hvint av glede. Eldstejenta har faktisk veldig lyst til å flytte tilbake til Norge for hun savner å ha familien nærmere samt at hun savner vinter og ski. Yngstejenta er ikke så glad i nye situasjoner så for henne kan vi flytte til Norge så lenge hun slipper å begynne på ny skole :hilarious:
Begge barna går på Globalskolen og så ser vi på SuperNytt hver kveld :)

Det med dialekt har ikke plaget meg så mye siden mannen er oslogutt. Jeg har nok også blitt litt finere i målet med tiden, og spesielt etter at vi fikk barn.

Min mor er opprinnelig fra Telemark og vi tilbragte noen uker hver sommer der. Jeg husker det som en annen verden (bestemor og bestefar der var sånne typiske besteforeldre som gjorde det meste på gamlemåten mens besteforeldrene mine i Trondheim var mye mer moderne). Og det er viktig for meg at mine barn også får en tilknytning dit. Så vi legger ofte inn en tur for å besøke min bestemor og noen tanter og onkler og slikt. Ene tanten min bor på gård så det er selvsagt helt topp for disse byfisungene mine.
Klikk for å utvide …

Du er også trønder ja[emoji2]
Så hyggelig at dere bruker mye tid på å besøke familiebyer i feriene. Tenker også vi vil legge inn litt faste trøndelagsbesøk i året.

Man setter kanskje litt ekstra pris på norske ting og tradisjoner når man ikke bor i Norge. Bodde utenlands selv, ikke mer enn 6mnd da, men husker godt at jeg følte det sånn av og til[emoji5]
 
LilleMy88 skrev:
Du er også trønder ja[emoji2]
Så hyggelig at dere bruker mye tid på å besøke familiebyer i feriene. Tenker også vi vil legge inn litt faste trøndelagsbesøk i året.

Man setter kanskje litt ekstra pris på norske ting og tradisjoner når man ikke bor i Norge. Bodde utenlands selv, ikke mer enn 6mnd da, men husker godt at jeg følte det sånn av og til[emoji5]
Klikk for å utvide …

I sommer tok foreldrene mine med eldstejenta opp på hytta noen dager før jeg, mannen og yngstejenta tok toget. Da hadde de kjørt innom bygda der jeg vokste opp og vist frem huset vi bodde i og sånt. Hun er jo blitt 10 år nå så hun synes slike ting er interessant (og litt rart).
Skulle gjerne flyttet tilbake til Trondheim, men mannen er ikke helt med på den så vi havner nok på Østlandet den gangen vi flytter tilbake. Blir nok ikke Oslo da vi begge føler vi er ferdig med storbyen og gjerne vil ha litt mer plass å boltre oss på, og i Oslo så koster det litt mer enn vi har lyst til å gi.
 
Gullgrisens 2gull skrev:
I sommer tok foreldrene mine med eldstejenta opp på hytta noen dager før jeg, mannen og yngstejenta tok toget. Da hadde de kjørt innom bygda der jeg vokste opp og vist frem huset vi bodde i og sånt. Hun er jo blitt 10 år nå så hun synes slike ting er interessant (og litt rart).
Skulle gjerne flyttet tilbake til Trondheim, men mannen er ikke helt med på den så vi havner nok på Østlandet den gangen vi flytter tilbake. Blir nok ikke Oslo da vi begge føler vi er ferdig med storbyen og gjerne vil ha litt mer plass å boltre oss på, og i Oslo så koster det litt mer enn vi har lyst til å gi.
Klikk for å utvide …

Koselig[emoji5]

Tanken på å flytte tilbake har kommet nå under graviditeten her. Før var jeg helt sikker på at vi ikke skulle flytte oppover. Nå er jeg på «kanskje». Mannen har alltid vært åpen for den muligheten, selv om det er han som må flytte fra sin familie og venner.
Ja, det er dyrt! Har alltid bodd sentralt, men da vi skulle kjøpe ble det utenfor sentrum.
 
Hun vil nok plukke med seg ting allikevel skal du se :) Det har skjedd her i hvertfall :) Disse små får med seg mer enn hva vi tenker over ;)
 
Jeg har også en slags trønderdialekt og er samboer med en østlending. Vi bor i Bergen og jeg var et par mnd på vei før det gikk opp for meg at vi kommer til å få en liten bergenser! Selv om jeg elsker Bergen har jeg litt blandede følelser til akkurat det, men regner med dialekten til barnet blir litt påvirket av oss foreldrene også, ihvertfall i begynnelsen.
 
Jeg er fra vestlandet, men vi bor i hjembyen til mannen min på østlandet. Vi har faktisk bodd begge steder og vi flyttet østover igjen når jeg var ca 30 uker på vei med eldste datteren min. De første årene var vi mye på vestlandet og besøkte familien min, men etter hvert som årene går så har familien min mistet interessen for barna mine og jeg føler meg alltid hakket på og det er bare hyggelig de første 3 timene å være på besøk der....Så vi reiser dit nå maks et par ganger i året og det er kun for barna sin del. Mine foreldre er oftere i syden i leiligheten sin der enn det de kommer hit så da tenker jeg dritt det samme....
Har ikke verdens beste forhold til foreldrene til gubben heller, men nå har jeg fått meg noen fantastiske venninner som virkelig er der alltid så jeg føler vel ikke at jeg savner noe :) Jeg har blitt såpass voksen nå at jeg orker ikke å engasjere meg i familiedrama.... :) Bare synd for ungene som ikke får noe nært forhold til mine foreldre. Men det er jo mine foreldres tap...
Og ingen av mine har min dialekt! Haha :P
 
Eg bur ikkje meir enn 2t frå der eg vaks opp. Men sidan både mamma og stefaren min har flytta derifrå blir det mindre og mindre. Eg har jo nokre av mine kjæraste venninner igjen der samt eine søstera mi så litt turar blir det. Men ikkje meir enn eit par turar i året. Når bestemora mi levde var vi der meir, og det er eit stort sakn at mine yngste ikkje fikk oppleve sommerane der ute! Mitt barndomsparadis :Heartred

Eg vurderte å flytte heim når det vart slutt med barnefaren for dei eldste men det vart berre med tanken :)
Noko kjempestor dialektforskjell er det nok ikkje men for lokalkjente høyres det godt. Sidan eg har budd her i over 20 år så har eg bytta dialekt sjølv også ;)

Familien vår er spreidd litt rundtomkring her på Sunnmøre, kun min far som bur i same bygd som oss. Så vi har all mulighet til å treffast oftare enn vi gjer men kvardagen innhentar oss alle..;)
 
Jeg er nordlending bosatt i Trøndelag, og det blir rart med barn som snakker trøndersk kjenner jeg. :hilarious: Vi har en ganske dryg reise til hjemplassen min, men håper å få dratt dit 1-2 ganger i året, og ellers bare snakke mye om plassen. Moren min bor der enda + alle søsknene mine og endel øvrig slekt så har jo en grunn til å dra dit, utover å bare se plassen.

Men det blir merkelig ja, og jeg kjenner at det blir litt rart å ikke ha min mor i nærheten når jeg blir mor selv.
 
Jeg flyttet fra filippinene i 2013 og vår datter på 4 har allerede vært 8 ganger på besøk til min familie som er stor da vi er 6 søsken og 3 av dem har allerede 10 barn tilsammen. Minstegutt på 16mnd har vært 2 ganger på besøk.
Nå får vi snart en tulle til og jeg gleder meg til sommeren for da blir det ny tur på 4 til 8 uker.
 
Vi bor langt fra både min og mannens familie. Er på besøk hos mine foreldre ca en gang i året, de bor på andre siden av landet. Skulle gjerne vært der mye oftere! De besøker oss 1-2 ganger i året. Besøker mannen sin familie litt oftere. De bor også et stykke unna, men ikke lenger enn at det er innafor å kjøre dit for en langhelg feks. Er der 2-3 ganger i året, og de kommer til oss ca 1-2 ganger. Ellers har vi ofte møttes «på midten» i forbindelse med teltturer og lignende. Både jeg og mannen bodde på hjemstedet våres fra vi ble født og til vi var i slutten av tenårene.

Sønnen vår snakker en blanding mellom min dialekt, mannes dialekt og dialekten folk har her vi bor. Han har begynt å interessere seg veldig om hvor både jeg og mannen kommer i fra i de siste, med oppfølgingsspørsmålet «og hvor kommer jeg i fra, mamma?». Vi har bodd på tre ulike steder siden han ble født. Svarer at han er fra der vi bor nå, da det er her vi har bodd lengst, men føler likevel ikke at det er «riktig». Hvertfall siden vi vet at vi ikke kommer til å bo her mer enn noen år før han igjen vil få en ny «hjemplass».

Noe av det jeg er mest takknemlig for i livet mitt er den trygge og fine barndommen min og jeg kjenner at det er trist at vi ikke får gitt barna våre det samme. Jeg gleder meg til den dagen vi kan slå oss til ro og bli værende en plass «for godt», forhåpentligvis nærme en av familiene våre. I mellomtiden prøver vi så godt vi kan å legge tilrette for at barna skal få et godt og nært forhold til besteforeldre og tanter/onkler, selv om de ikke ses så ofte :)
 
Jeg bor på Østlandet, men er opprinnelig fra nord-trøndelag. Mannen er oslogutt og vi kommer ikke til å flytte veldig langt fra der vi bor nå :) hele min nærmeste familie bor i nærheten av oss, og det samme med hans.

Har tenkt litt hvordan det blir med dialekt på ungen, men det blir vel som hos 4 åringen til søstra mi, østlandsdialekt med trønderske innslag, så søtt atte ;)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp