@Aili
Fødsel nr 3:
Våknet til vanlig tid på natta for å tisse, kl 02.30, jeg la meg igjen, men fikk ikke sove. Jeg begynte å merke rier, som varte i godt over ett minutt og kom med 2-4 minutters mellomrom. Altså ganske så regelmessig og tette rier med et fast mønster. Jeg lå i senga fram til kl 03.35. Da stod jeg opp for å finne frem klær til søsknene, sånn at det skulle ligge klart til svigermor kom. Jeg støvsuget badet og pakket de siste tingene til fødebagen. Riene dabbet av litt da jeg var i aktivitet, men kom tilbake da jeg slappet av. Kroppen begynte å tømme seg. Jeg ringte føden kl 04.08 og sa ifra at vi kom. Jeg hadde 9 rier fra vi dro og til vi ankom føden, en biltur som tar 45 minutter. Fikk tildelt fødestue med en gang vi ankom, kl 05.30. Ble koblet på CTG og alt var bra. Jeg ble undersøkt og hadde bare 2 cm åpning. Riene begynte å ta seg opp igjen sånn som de var hjemme helt i starten. Etter en stund begynte de å bli veldig av og på. Utrolig frustrerende! Riene var overkommelige og vonde om hverandre også. I perioder lengtet jeg etter lystgass. Jeg fikk ikke lov til å begynne med det. Jeg ble tilbudt ei varmepute. Jeg tenkte det ikke var noe for meg, men takket ja. Jeg plasserte den nederst på magen under riene, den hjalp ikke mot smerten, men følelsen av noe varmt på kroppen var god. Ettersom riene levde sitt eget liv prøvde jeg å gjøre mitt beste med tanke på fremgang. Jeg byttet på å bevege meg, stå og ligge. Først funket det å slappe av, for så å ikke funke. Så funket det å stå og være i bevegelse, for så å ikke funke! Til slutt tenkte jeg «samme faen hva jeg gjør så blir det ikke fremgang» og så la jeg meg ned igjen, jeg ga faen i alt. Det virket som om riene var borte. Det var stille lenge.
Kl 11.30 bestemte vi oss for å dra hjem fordi det ikke var fremgang i fødselen, riene var liksom borte, men mest av alt fordi jordmor hintet bortpå det flere ganger. Hun fikk det til å høres ut som det kunne ta lang tid, til og med dager, ettersom riene var så av og på, at det ikke var noe mønster lenger og fordi riene ikke var regelmessige. Vi følte rett og slett på presset om å dra hjem. Hun fikk meg til å tvile på meg selv. Hadde det ikke vært for hun hadde vi fortsatt vært der. Alle fødestuene var jo ledig.
Jeg fikk noen rier i bilen på vei hjem og fikk to rier da jeg kom hjem mens jeg stod i dusjen. Jeg vasket håret og tok det med ro. Kl 13.30 begynte jeg å blø. Jeg gikk å la meg for å sove kl 14. Våknet kl 14.10 av rier. De kom uregelmessig og det var ikke noe fast mønster. Kunne gå alt fra 5 minutter til en halvtime i mellom, varigheten var også opp og ned. Jeg begynte å tenke på at det kanskje bare var modningsrier, at jeg kom til å gå sånn her i noen dager, og verste fall i noen uker. Hvorfor skulle det bli fødsel når jordmor sa vi kunne reise hjem? Hvorfor skulle det bli fødsel når hun sa det kunne gå dager? Tredje barnet, mange sier det er en luring. Kanskje jeg bare ble lurt av kroppen min? Men.. kl 17.30 begynte riene å bli skikkelig vonde. Jeg begynte å spenne meg, akkurat som jeg gjorde under mine to andre fødsler. Jeg lengtet etter lystgass. Turte ikke å kontakte føden, for jeg tenkte det ikke var noen fremgang med de teite riene jeg hadde: null mønster, varierende lengde. Jeg ville ikke komme tilbake med 2 cm liksom, og rier som dabber av. Ville ikke føle meg dum eller være til bry! Jeg tenkte det hvert fall burde være regelmessige rier, 3 rier på 10 min. Jeg hadde 5 rier i løpet av én time.
Jeg stod opp fra senga kl 19.15. Da gikk jeg på do for å tisse, for så å legge meg ned på sofaen. Jeg og mannen såg på «113» på TV. Der var det ei gravid dame som nesten holdt på å føde i ambulansen. Lite visste jeg om at jeg kom til å havne i den samme situasjonen selv. Kl 19.30 hørte vi begge et knepp og vannet gikk samtidig som jeg fikk ei helvetes rie! Fra da sa det virkelig pang! Av erfaring skjønte vi at det var på tide å komme seg til føden så fort som mulig. Jeg fikk kastet på meg ei ny truse og et stort Tena Lady bind, samt andre klær da jeg bare hadde ligget i topp og truse. Vi fortet oss ut døra. Satte meg ned i bilen og fikk ei ny rie samtidig som mer av vannet gikk. Fikk såvidt et par hvilepust før det kom enda ei ny rie og enda mer av vannet gikk. Jeg ringte føden kl 19.43 og sa ifra at vi kom. De sa jeg skulle ringe opp igjen om jeg trengte ambulanse. Jeg kjente at hun kom godt nedover og jeg bare visste at dette ikke kom til å ende bra om jeg ikke fikk ambulanse. Jeg prøvde å ringe tilbake til føden selv(klokka var nå 19.54), men jeg rakk det ikke før ei ny rie kom. Mannen måtte ta over tlf og be de sende ambulanse. Jeg hylte og skreik(noe jeg ikke ville, men ikke klarer å styre). Fra nå av og til ungen var ute så skreik jeg under riene non stop. Hadde øynene lukket fra nå og til ungen var ute, var bare 3-4 ganger jeg gløttet på øyet, blant annet for å se om ambulansen hadde kommet oss i møte. Jeg lengtet etter synet av en gul bil, lengtet etter synet av en ambulanse! Vi havnet så klart bak en traktor på E6 og det var sperrelinje. Mannen måtte bare kjøre forbi. Traktoren og bilen foran oss, som nå var bak oss, tuta. Mannen min glemte å sette på varselblinkeren i det vi kjørte forbi, sånn er det med kaos i hodet..
Jeg fikk ingen pauser mellom riene. Jeg syntes synd på meg selv fordi jeg var i dette intense smertehelvete, tenkte jeg aldri skulle dratt fra føden.. Hvordan kunne jeg være så dum? Følte jeg burde ha visst bedre, var jo tross alt tredjegangsfødende.. Jeg følte jo fra starten av at det var fødsel på gang, hadde det ikke vært for jordmora. Jeg tenkte hvordan kunne jeg dra fra muligheten til smertelindring? Jeg tenkte jeg var dum som ikke dro inn før. Og var rimelig oppgitt og frustrert over at ambulansen aldri var å se! Mannen min ble stressa og klarte ikke å tenke klart, han merket på meg at det kom til å skje noe snart, jeg begynte å holde meg på låret og stod nesten mer enn jeg satt, dvs at jeg løftet rumpa opp av setet. Han kjørte altfor, altfor fort(noe jeg fikk vite i ettertid) Jeg sa til han før vi reiste at han måtte holde fartsgrensa.
Fem minutter unna sykehuset ringte endelig ambulansen oss for å høre hvor vi var og for å avtale møteplass. Vi møtte dem og i det jeg gikk ut i fra bilen fikk jeg jo såklart ei ny rie før jeg i det hele tatt rakk å komme meg bort til ambulansen. Jordmorstudenten kom meg i møte. Fikk enda ei rie da jeg var på vei forbi døra til ambulansen. Jeg stod med hodet inntil ambulansen og holdt meg fast i dørhåndtaket. Jordmorstudenten prøvde å holde i meg slik at jeg ikke skulle falle ned skråningen som var bak meg, men jeg ba a om å slutte å holde på meg fordi jeg hadde så inni helvetes vondt. Fikk stablet meg bort til ambulansebåren i blinde da ria ble borte. Ny rie kom med en gang jeg var på vei til å legge meg ned. 3 rier bare på noen meter! Fikk aldri pauser. Jordmor, jordmorstudenten og ambulansefolkene hjalp meg ned på båra. Jeg ble spent fast og vi kjørte avgårde. Mannen min måtte kjøre selv i vår bil, han hadde ringt til søstera mi fordi han følte seg så alene og redd. Redd for meg, redd for babyen, redd for å ikke rekke fødselen. Søsteren min skulle egentlig være med oss på fødselen, men planen gikk i vasken da koronaen kom.
I ambulansen spurte jeg jordmor «har dere lystgass i denne bussen her?». Bussen.. Jeg klarte ikke å finne frem til ordet ambulanse. Men nei, de hadde så klart ikke det. Jeg kjente at hun kom snart, det var utholdelig, beina ristet ukontrollert. Jeg sa ifra om det og fikk beskjed om å ikke presse. Kjente at hun kom lenger og lenger ned, enda jeg ikke gjorde noe. Kroppen gjorde som den ville, den jobbet altfor effektivt helt på egenhånd. Det var så vondt å måtte ligge pal på ryggen. Jeg hadde lyst til å vri meg fra side til side.
Kl 20.20 ankom vi ambulansemottakelsen, jordmor ville undersøke meg. Det gikk rett og slett ikke, de skjønte fort at de ikke hadde tid med tanke på hvordan jeg var. De løp med meg opp til føden, og hele veien hadde jeg rier hvor jeg altså da skreik og hyla for full hals. Gjennom alle korridorer... Lurer på hvor mange som så meg sånn i gjennom korridorene og veien opp til føden. Jeg åpnet øynene én gang, og da så jeg vi løp forbi ei dame i hvite klær.
Vi ankom fødestua. De spurte om jeg klarte å komme meg oppi fødesenga selv. De føltes så langt vekk, stemmene var liksom i det fjerne. Samtidig som de føltes nære, for jeg kjente jo berøringer og bevegelser fra dem. Jeg klarte ikke å svare. Jeg klarte ikke å gå, klarte ikke å stå. De fikk dratt meg over i fødesenga, og i det jeg ble løftet over så kom mannen min inn døra. Jeg lå på siden, jeg kjente hun var i åpningen. Jeg sa ingenting. De dro av meg klærne nedentil. De såg fort at hun var i åpningen. De dyttet meg over på ryggen. Jeg hørte en av jordmødrene i det fjerne si «her har du det du har ønska deg». Jeg reagerte ikke, koblet ingenting. Hun måtte fysisk ta på meg og be meg åpne øya. Jeg åpnet øya og fikk min etterlengtede lystgass!!! Takk gud! Tenk at lystgassønsket mitt ble videreformidlet til denne jordmoren(hun var ikke med i ambulansen). Jeg dro inn lystgassen alt jeg hadde, jeg slapp ikke taket på den maska! Endelig kunne jeg sveve litt, bli borte fra den verste smerten. Rommet var fullt med ambulansefolk, jordmødre, jordmorstudent og barnepleiere. Babyen jobbet seg ut på egenhånd egentlig. Den reisen begynte hun med fra da vannet gikk. Det var så rart å merke at hun kom lenger og lenger ned i fødselskanalen fra start til slutt. Jeg merket det skikkelig godt, jeg merket det ikke på samme måte med de andre to. Kl 20.28 ble hun født.
Andre fødsel ble litt kortere enn den første, og jeg gikk fra 4-10 cm åpning den siste timen av fødselen etter ca 10 timer med rier uten noe særlig fremgang 
nr en hadde vel mer gravis åpning over lengre tid enn nr 2..
tredjemann er en luring sier noen
Alle ble født før termin faktisk, tro om det er tilfeldig eller bare mer sannsynlig? Ja del gjerne fødselshistorier også! Er ikke gravid med nr 3, bare prøver foreløpig. Men drømmen om nr 3 er stor 
så om det blir en tredje tenker jeg at jeg kanskje skal ønske epidural før det er for seint! 
håper på termin hvertfall og at åpningen går lettere nå .