Dere som er psykisk syke/pårørende.

Tøsa!

Tøsa!

Gift med forumet
Sitter og funderer litt på bacheloroppgaven som jeg skal skrive i løpet av det kommende året, enten til høsten eller på våren...

Hvis dere skulle bestemt hva sykepleierne skulle lært mer om, hva hadde dere valgt?
Hva er viktig for en sykepleier å kunne når en skal jobbe med psykisk syke i deres øyne?

Har nemlig nesten bestemt meg for å skrive om noe innen psykiatrien, for det er det som er mest interessant sånn rent teoretisk. Vet bare ikke hva enda.

Tiden flyr, så jeg må begynne å tenke litt.
 
hvordan få pårørende til å forstå at de er medvirkende årsak til sykdom uten å tråkke istykker tærna dems?



neida. det var ikke veldig seriøst.. men hvordan lære opp pårørende i fht sykdom er jo en greie?
 

Dollface skrev:
hvordan få pårørende til å forstå at de er medvirkende årsak til sykdom uten å tråkke istykker tærna dems?



neida. det var ikke veldig seriøst.. men hvordan lære opp pårørende i fht sykdom er jo en greie?

Evt hvordan få pårørende til å forstå at hele greia er deres skyld :P

 
Kognitiv terpai? Og må henge meg på den med pårørende, eg sku ønske det var bedre oppfølging for dei.
 
Terapi/ samtaler også for de pårørende. 
Jeg var riktignok 19/20, men bodde hjemme da min mor ble innlagt første gang.
Jeg sitter fortsatt med mange spørsmål rundt det som skjedde og den diagnosen hun fikk, men jeg fikk aldri noen ting.
 

Løsa skrev:

Dollface skrev:
hvordan få pårørende til å forstå at de er medvirkende årsak til sykdom uten å tråkke istykker tærna dems?



neida. det var ikke veldig seriøst.. men hvordan lære opp pårørende i fht sykdom er jo en greie?

Evt hvordan få pårørende til å forstå at hele greia er deres skyld :P


knegg...


Sjekk ut
http://www.andungen.sshf.no/
https://www.morild.org/

Da jeg var i psykpraksis var jeg med en av brukerne for å snakke med mannen bak disse to prosjektene, og han hadde MYE spennende å fortelle altså.. :)
Han er garantert en fyr som stiller på intervju og sånn og..
 
Gi mye informasjon. Ikke bare i blader og ark, men sette av litt ekstra tid til å forklare bedre for både de syke og pårørende.
 
Jeg opplevde når jeg la inn min mor på sykehus en gang at det var sykepleierne som tok seg av meg og syntes synd på meg når de så hvordan ting var. De som fortalte at jeg burde snakke med noen og f.eks lese på morild. Ingen "fagfolk" som hadde sagt det til meg før, og det var fantastisk godt å høre. (var vel ca 20) Luftet det for fastlegen min og hun sa at det var vanskelig osv.. Godt at jeg bytta fastlege, er sterk mentalt sett, så pratet aldri med noen om det, men er åpen til venner om hvordan mamma er...

Med andre ord, det å se de pårørende i en situasjon er veldig viktig, det å ha noen minutter til de:)
 
Jeg tenker det er viktig å respektere, anerkjenne og godta alle en møter.. Er mange pasienter som ikke føler seg sett og verdsatt som menneske.. så sykepleierens tilnærming tenker jeg er viktig...
Har du lest noe av Arnhild Lauveng? hun skriver mye om hvordan det var for henne å være pasient.. i dag er hun psykolog... 
Jeg skrev om psykiatri i min bacheloroppgave, om hvordan skape allianse med pas i akutt manisk fase... utrolig spennende å skrive om :)
lykke til :)
 
Jeg lever med en psykisk syk mann. Det jeg kunne ønske leger/sykepleiere hadde mer fokus på er:

I behandlingen av den syke å se på hvordan kan en hjelpe den psyke syke til å bidra med det han kan i familien? Fokusere på hva som er beste for den psykisk syke OG FAMILIEN!!!

Jeg opplever at de ofte ensidig forkusere på hva som er best for den syke og ikke familien som helhet. Og det kan noen ganger slå helt feil ut. F.eks dersom den friske i forholde blir syk og trenger så mye hjelp med hus og heim som mulig i en avgrenset peroiode. Da bør den psykisk syke bidra med det han kan i hjemme og gjerne droppe aktiviteter utenfor hjemme som f.eks bowling i regi behandlingsinnstitusjonen i perioden den andre er syk.
 
De burde bli flinkere å involvere de pårørende , slik at det kan bli lettere for dem å forstå..
Værste for oss (ihvertfall meg) med psykiske lidelser er å ikke bli forstått og at folk bare "tuller" det bort som om det ikke betyr noe..
Ellers burde de være flinkere til å "pushe" da mener jeg å for eksempel ringe og snakke med pasienten om den ikke møter opp til time hos f.eks psykolog.. 
Det finnes alltid en grunn til at en pasient ikke møter opp... Kan da hende den pasienten trenger å bli motivert på ny til å fortsette å komme til timer...
Sånn som det er i dag så ringer de ikke og tilbudet hos psykologen opphører etter ett visst antall timer en pasient ikke har møtt opp... Det synes jeg er dårlig...
 
Nyansering av hvor ille og ikke ille ting er.
Føler man blir stemplet som psykisk syk. punktum ferdig. Så er det liksom det samme om man er deprimert eller om man er psykotisk 24/7 på en måte. Det er lite kunnskap om alvorlighetsgrad og gjenerelt lite kunnskap om psykisk sykdom og hvor forskjellig det er utarter segr. Det er en diagnose på ett papir og det blir som oftest tatt og tolket på værst mulig måte.
 

Løsa skrev:

Dollface skrev:
hvordan få pårørende til å forstå at de er medvirkende årsak til sykdom uten å tråkke istykker tærna dems?



neida. det var ikke veldig seriøst.. men hvordan lære opp pårørende i fht sykdom er jo en greie?

Evt hvordan få pårørende til å forstå at hele greia er deres skyld :P


Jeg skjønner at dere spøker altså, så ikke misforstå det jeg skal skrive, for jeg ser humoren!:P


Som pårørende, NÆR pårørende, så er det motsatte viktig. Jeg har sittet lenge, LENGE og følt alt var min skyld. At det er jeg som har "tippet" den andre over kanten. At det er min væremåte, og person som gjør at den andre "ble sånn". 

Som pårørende så var det utrolig godt å høre fra fagpersoner at det ikke var min feil. Det tror jeg helt sikkert at mange fagpersoner er lite flinke til.

Som pårørende så sitter man på siden og ser noen man er glad i forfalle. Jeg har oppåevd ting som følger av andres sykdom som gjør at jeg selv har følt meg bitteliten, tråkka på, såret, deprimert og tiltaksløs. Men jeg har aldri følt at jeg kunne sette ord på det. Jeg er jo den friske. Jeg har ikke hatt "lov" til å ha dårlige dager, sure kvelder eller nedeperioder, for jeg har følt at jeg må holde den andre oppe, i tillegg til meg selv, hus, barn, min egen skolegang, jobb, og sosialt liv. 

Det som pårørende trenger i stor grad, er å vite at de ikke er alene. At det faktisk er lov for dem å føle seg nedbrutt og lei seg de også. Det å vite at det finnes noen JEG kan snakke med, selv om jeg "bare" er en pårørende, det er en løftende tanke. Det gir styrke og pågangsmot til å gå en ny dag, uke, måned eller år i møte..

Hjelp til pårørende. I form av ord, konstruktive forslag til hvordan gjøre hverdagen bedre både for den rammede og de rundt, og støtte. Jeg har en følelse av at det er veldig mye "du er jo bare pårørende", selv om vi har vært VELDIG heldige med våre behandlere selv.
 
Er veldig enig i dette som du skriver for jeg og lever med en biopolar mann og syns mye av det samme går igjen her.  fokuset ligger hele tiden på den syke og ikke hvordan familien har det opp i det hele noe som er veldig viktig. Jeg blir syk selv etter perioder der mannen er syk for da tar jo jeg alt av hus og heim,3 små krever jo sitt og man blir totalt utslitt og går på en smell når ting roer seg for den andre parten. Kommer aldri opp på og føler man ikke har lov til og kreve ting av den psykisk syke for det må jo bare gå sin gang liksom. Jeg stiller spm om hvor lenge skal sykdoms perioden egentlig vær et på en måtte unnskylding? Syns at det må være mer info til pårørende og at de og kan å samtaler i sammen med den syke av og til. Savner det og bli hørt om hvordan det er og være pårørende til psykisk syke og evt få hjelp i tøffe perioder.
Eiramjenta skrev:
Jeg lever med en psykisk syk mann. Det jeg kunne ønske leger/sykepleiere hadde mer fokus på er:

I behandlingen av den syke å se på hvordan kan en hjelpe den psyke syke til å bidra med det han kan i familien? Fokusere på hva som er beste for den psykisk syke OG FAMILIEN!!!

Jeg opplever at de ofte ensidig forkusere på hva som er best for den syke og ikke familien som helhet. Og det kan noen ganger slå helt feil ut. F.eks dersom den friske i forholde blir syk og trenger så mye hjelp med hus og heim som mulig i en avgrenset peroiode. Da bør den psykisk syke bidra med det han kan i hjemme og gjerne droppe aktiviteter utenfor hjemme som f.eks bowling i regi behandlingsinnstitusjonen i perioden den andre er syk.

 
Interessant å lese det dere skriver, kanskje det blir noe sånt jeg velger å skrive om på bacheloren.
Etter å ha sett det fra den "andre siden" da jeg var i praksis, så tror jeg nok det ofte er lite fokus på pårørende ja, ikke fordi man ikke bryr seg, men fordi man ofte tror eller forventer at de oppsøker hjelp selv kanskje.

Hva synes dere de som jobber på en psykiatrisk avdeling skal gjøre for å ivareta de pårørende? Sånn rent konkret?

(Spurte ikke for å være spydig, men fordi jeg lurer:))
 
Jeg synes det er viktig at behandlerene kartlegger familiesituasjonen til den syke og at de med jevne mellomrom inviterer nærmste pårørende med på samtaler. Det gir den pårørende mulighet for å stille spørsmål og si noe om hvordan de opplever den syke i familien. I tillegg kan de pårørende få si hva de ønsker det ble jobbet med. Det vil gi behandlerene mulighet til å bedre kunne se helheten pasienten er en del av og kunne hjelpe den syke å bidra med det den kan i familien samtidig som den syke får hjelp med sykdommen sin.


Kan legge til at vi fikk gå på et parkurs over 2 år der den ene parten var psykisk syk.Det var veldig godt for oss å kunne snakke åpent om problematikken. Det var spesielt godt for oss pårørende å oppleve at du ikke er den eneste som sliter med å alltid være den sterke, dårlig samvittighet dersom du blir irritert på den syke osv. Flere slike type tiltak ville vært nyttig. Det tok flere år før vi fikk det tilbudet, skulle ønske det var noe jeg hadde fått mye tidligere.
 
Som med alt annet her i helsenorge så blir symptomene dopet vekk isteden for å ta tak i roten på problemet. Når det gjelder psykiatri har jeg god erfaring med fokus på fysisk aktivitet og kosthold, at fysikken og psyken påvirker hverandre.
 

Mrs Lutz skrev:
Som med alt annet her i helsenorge så blir symptomene dopet vekk isteden for å ta tak i roten på problemet. Når det gjelder psykiatri har jeg god erfaring med fokus på fysisk aktivitet og kosthold, at fysikken og psyken påvirker hverandre.

ift til medisinering så kan medisiner ofte være nødvendig i en akuttfase av behandlingen. Men jeg opplever at de venter altfor lenge med å redusere medisinene etter som pasienten blir bedre. Mannen min har selv måtte ta initiativ til å få redusert medisinene sine og som oftest blir han bedre da. Slipper bivirkningen som gjør hverdagen lettere for ham.
 
Arbeide med pårørende er nok kanskje viktigere enn man trur, for ofte henger det jo sammen, personer som har vært pårørende(spesielt i oppvekst?) har ofte en større sannsynlighet for å selv bli psykisk syk(syns jeg). Hvem vet om dette kunne vært forhindret/blitt færre hvis det hadde vært mer fokus på pårørende og familielivet?

(Dette har jeg ingen faglig begrunnelse for å si, kun erfaringer fra å ha snakket med mennesker.)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp