Dere med en dårlig barndom
- Trådstarter Cosacita
- Opprettet
bessie
Elsker forumet
Eg kan svare litt kort på dette og ikke så utfyllende med mindre noen lure.
Nei eg har ikke noe forhold til mine adoptivforeldre i dag. Har gitt dem mange forsøk opp gjennom live men når min datter blei født så fikk eg nok. Det har ikke gjort noe som helst for å få tilgivelse heller. De har ingenting med min datter å gjøre.
Nei eg har ikke noe forhold til mine adoptivforeldre i dag. Har gitt dem mange forsøk opp gjennom live men når min datter blei født så fikk eg nok. Det har ikke gjort noe som helst for å få tilgivelse heller. De har ingenting med min datter å gjøre.
K+N=ML
Forumet er livet
Begge foreldrene mine hadde problemer med rus og alkohol når jeg vokste opp. De ble lagt inn på tvungen avvisning for å beholde meg. Det klarte de uten særlige problemer, men pappa begynte med spilling (nettspill)
Men det har hvert turbulent til tider og mye har ikke hvert bra.
Gikk fra hverandre når jeg var 12, jeg bodde hos pappa, ettersom jeg og mamma aldri har hatt et særlig godt forhold.
Pappa fikk en ny familie, med samboer og 2 nye barn, og der passet ikke jeg eller mine søstre inn, så på et tidspunkt fikk jeg beskjed om å flytte ut og siden har jeg ikke snakket med han. Da var jeg 17 år. Det at han ikke tatt kontakt med noen av oss på 8 år er grunn nok til å ikke tilgi han.
Han vet heller ikke at han har blitt bestefar.
Mamma har jeg fått et mye bedre forhold til, har tilgitt det meste, men det blir aldri glemt.
Men pga guttungen er jeg fast bestemt på at de skal ha et godt forhold. Mamma har gjort alt hun kan for å gi svar på ting jeg har lurt på, hvert ydmyk og snudd livet sitt om.
Samboers foreldre har de samme problemene, bare at de ikke har kommer seg ut av det enda, derfor er det veldig viktig at guttungen hvertfall har en bestemor og stefaren min som virkelig ønsker å være en god bestefar.
Men det har hvert turbulent til tider og mye har ikke hvert bra.
Gikk fra hverandre når jeg var 12, jeg bodde hos pappa, ettersom jeg og mamma aldri har hatt et særlig godt forhold.
Pappa fikk en ny familie, med samboer og 2 nye barn, og der passet ikke jeg eller mine søstre inn, så på et tidspunkt fikk jeg beskjed om å flytte ut og siden har jeg ikke snakket med han. Da var jeg 17 år. Det at han ikke tatt kontakt med noen av oss på 8 år er grunn nok til å ikke tilgi han.
Han vet heller ikke at han har blitt bestefar.
Mamma har jeg fått et mye bedre forhold til, har tilgitt det meste, men det blir aldri glemt.
Men pga guttungen er jeg fast bestemt på at de skal ha et godt forhold. Mamma har gjort alt hun kan for å gi svar på ting jeg har lurt på, hvert ydmyk og snudd livet sitt om.
Samboers foreldre har de samme problemene, bare at de ikke har kommer seg ut av det enda, derfor er det veldig viktig at guttungen hvertfall har en bestemor og stefaren min som virkelig ønsker å være en god bestefar.
Jeg har ikke tilgitt min mor, men så tok hun sitt liv oppå alt annet når jeg var 19.
Kan ikke si jeg hadde en normal sorgreaksjon men det henger mye sammen med omsorgssvikt.
Men jeg tenker ikke mye på henne i hverdagen, og uten barndommen min hadde jeg aldri hvert der jeg er idag, hvert gift med mannen min eller hatt snuppa så er heller ikke sint og irritert på henne heller.
Snuppa snakker noen ganger om mormor (aldri møtt henne) og da snakker vi helt generelt om henne og at hun er død.
På en måte en lettelse at ting ble sånn for slipper å tenke på bryllupsinvitasjon, navnfest osv, mange ting har blitt lettere
Kan ikke si jeg hadde en normal sorgreaksjon men det henger mye sammen med omsorgssvikt.
Men jeg tenker ikke mye på henne i hverdagen, og uten barndommen min hadde jeg aldri hvert der jeg er idag, hvert gift med mannen min eller hatt snuppa så er heller ikke sint og irritert på henne heller.
Snuppa snakker noen ganger om mormor (aldri møtt henne) og da snakker vi helt generelt om henne og at hun er død.
På en måte en lettelse at ting ble sånn for slipper å tenke på bryllupsinvitasjon, navnfest osv, mange ting har blitt lettere
Har tilgitt, men ikke glemt.
Og har kontakt regelmessig med dem i dag. Hadde størst problemer med min mor. Hun drakk formye, hakket mye om vekt, mine evner osv, og når jeg omsider klarte og fortelle om en som utsatte meg for overgrep over lengre tid ble jeg ikke trodd. Og siden det var en "kamerat" av min Far og vi ikke sto nære turte jeg ikke å si det til Far selv. Det fikk fortsette fordi jeg ikke ble hørt. Jeg ble holdt igjen når jeg skulle hjem fra trening og ble befølt i skrittet, på brystene osv...
Jeg klarte omsider og få en slutt på det selv etter og har blitt noen år eldre. Og pratet med helsesøster på skolen.
Problemet med Far var at han var overstreng og ikke klarte å si/vise at jeg var god nok. Og at han var glad i meg som jeg sårt trengte. Jeg fikk heller ikke hjelp av noen av dem til å fungere bedre på skolen. Jeg måtte selv kreve og bli testet for dysleksi osv. Jeg ble mere eller mindre bare sett på som lat/treg/dum...
Jeg flyttet ut som 17 åring og så meg ikke tilbake. Etter maaaaange år ba mor om unnskyldning for at hun ikke trodde meg.
Men sånt blir jo ikke glemt. Og det er ting som plager meg enda.
De forguder barnebarna og jeg stoler mest på min Far som jeg har et godt forhold til i dag. Han var min klippe når jeg kasta ut min første ektemann og det betydde utrolig mye for meg å kunne ringe han å være 100% åpen og sårbar<3 Han holder tett mens min Mor stadig tar ting videre til sine søsken/syforening noe jeg ikke godtar, og derfor holder munn når ting ikke skal videre! Og best av alt han viser meg, mine barn, og min mann at han setter pris på oss og sier han er glad i oss. Mor sier det hun også men, det betyr ekstra når det kommer fra Far
Og har kontakt regelmessig med dem i dag. Hadde størst problemer med min mor. Hun drakk formye, hakket mye om vekt, mine evner osv, og når jeg omsider klarte og fortelle om en som utsatte meg for overgrep over lengre tid ble jeg ikke trodd. Og siden det var en "kamerat" av min Far og vi ikke sto nære turte jeg ikke å si det til Far selv. Det fikk fortsette fordi jeg ikke ble hørt. Jeg ble holdt igjen når jeg skulle hjem fra trening og ble befølt i skrittet, på brystene osv...
Jeg klarte omsider og få en slutt på det selv etter og har blitt noen år eldre. Og pratet med helsesøster på skolen.
Problemet med Far var at han var overstreng og ikke klarte å si/vise at jeg var god nok. Og at han var glad i meg som jeg sårt trengte. Jeg fikk heller ikke hjelp av noen av dem til å fungere bedre på skolen. Jeg måtte selv kreve og bli testet for dysleksi osv. Jeg ble mere eller mindre bare sett på som lat/treg/dum...
Jeg flyttet ut som 17 åring og så meg ikke tilbake. Etter maaaaange år ba mor om unnskyldning for at hun ikke trodde meg.
Men sånt blir jo ikke glemt. Og det er ting som plager meg enda.
De forguder barnebarna og jeg stoler mest på min Far som jeg har et godt forhold til i dag. Han var min klippe når jeg kasta ut min første ektemann og det betydde utrolig mye for meg å kunne ringe han å være 100% åpen og sårbar<3 Han holder tett mens min Mor stadig tar ting videre til sine søsken/syforening noe jeg ikke godtar, og derfor holder munn når ting ikke skal videre! Og best av alt han viser meg, mine barn, og min mann at han setter pris på oss og sier han er glad i oss. Mor sier det hun også men, det betyr ekstra når det kommer fra Far
Det skjærer meg i hjertet å lese disse historiene!
En klem til dere alle! ❤
Jeg har hatt en fin oppvekst tross alt, og var voksen før min far endret personlighet totalt.
Han begynte med nettdating og stakk av fra mamma for å møte andre damer.
Byttet navn og lagde seg historier (til de andre damene) om at han var enkemann og hadde mistet kone og barn i en bilulykke.
Mamma fikk snusen i dette og ringte opp den ene dama
Når eldstemann her var 1 år stakk han for godt og vi har ikke hørt fra han siden. Jeg aner ikke om han vet at han har et barnebarn til.
Om jeg har tilgitt?? Jeg vet ikke. Men det er iallefall mye lettere å ikke ha han i livet enn å oppleve alt det styret som var
En klem til dere alle! ❤
Jeg har hatt en fin oppvekst tross alt, og var voksen før min far endret personlighet totalt.
Han begynte med nettdating og stakk av fra mamma for å møte andre damer.
Byttet navn og lagde seg historier (til de andre damene) om at han var enkemann og hadde mistet kone og barn i en bilulykke.
Mamma fikk snusen i dette og ringte opp den ene dama
Når eldstemann her var 1 år stakk han for godt og vi har ikke hørt fra han siden. Jeg aner ikke om han vet at han har et barnebarn til.
Om jeg har tilgitt?? Jeg vet ikke. Men det er iallefall mye lettere å ikke ha han i livet enn å oppleve alt det styret som var
Hadde godt forhold til pappa, men han døde for 3.5 år siden.
Har vel tilgitt mamma for omsorgssvikt, fordi jeg vet hun ikke kan noe for det. Hun har en udiagnotisert, ubehandla psykisk sykdom, og det er ingenting vi kan gjøre for å få henne til legen. Har ikke gjort noe for å fortjene tilgivelse nei, fortsatt i samme tralten som alltid.
Veldig likegyldig til barnebarna, når hun ser dem forteller hun røverhistorier og propper dem med snop. Prøver til og med å stappe sjokolade i minsten da han var 14 dager gammel. Ikke ofte vi treffes da. Bor 20-30 minutter unna, men sees kanskje 3 ganger i året.
Har vel tilgitt mamma for omsorgssvikt, fordi jeg vet hun ikke kan noe for det. Hun har en udiagnotisert, ubehandla psykisk sykdom, og det er ingenting vi kan gjøre for å få henne til legen. Har ikke gjort noe for å fortjene tilgivelse nei, fortsatt i samme tralten som alltid.
Veldig likegyldig til barnebarna, når hun ser dem forteller hun røverhistorier og propper dem med snop. Prøver til og med å stappe sjokolade i minsten da han var 14 dager gammel. Ikke ofte vi treffes da. Bor 20-30 minutter unna, men sees kanskje 3 ganger i året.
Har tilgitt min mor, fordi hun selv har vært ærlig og innrømt at ting ikke var greit for oss i oppveksten. Hun er heldigvis på en bedre plass psykisk i dag.
Min stefar har jeg ikke kontakt med og han vil aldri ha noe med mine barn å gjøre.
Min stefar har jeg ikke kontakt med og han vil aldri ha noe med mine barn å gjøre.
*josefine*
Elsker forumet
Jeg har vel alltid hatt et greit forhold til min mamma, ivertfall mye bedre enn til min far. Men jeg har ikke helt klart å tilgitt forholdene jeg vokste opp under, mye kunne vært annerledes i livet mitt med en annen oppvekst. Fyll, festing og krangling omtrent hver helg. Jeg ble et folkesky barn, uten selvtillit og tru på at jeg kunne klare å få til noen ting.
Suvana
Forelsket i forumet
Jeg har 100 % tilgitt min mor, for vår særdeles ustabile, fysiske og psykiske voldelige barndom. Hun har for lengst gjort opp for sine feil, og er min aller beste venn i dag. Selv om det ikke er noe unnskyldning, så vet jeg at mye av grunnen ligger i flere psykiske sykdommer hun har slitt med siden barndommen sin uten å vite om det. Hun har siden hun ble diagnosert for omtrent 10 år siden, jobbet knallhardt for å komme seg gjennom sine problemer og bli frisk, hun kuttet alkohol totalt fra livet hennes og jobber enda med seg selv. Hun stiller konstant opp for meg, og sønnen min og er en enormt stor støttespiller i livet vårt. Aner ikke hva jeg skulle gjort uten henne. Bortsett fra meg og samboer er hun den nærmeste person i livet til sønnen min, og han er så glad i henne, hun er virkelig en fantastisk engasjerende bestemor!
Det som gjør mest vondt er hvor mye mamma enda klandrer seg selv for sine feil, og hvordan barndommen til oss barna var. Jeg tror aldri hun kommer til å bli helt frisk før hun kan tilgi seg selv. Det største problemet er at min eldre søster kuttet mamma fra livet sitt for noen år siden, fordi hun hater henne og mener at mamma har ødelagt livet hennes for alltid. Mamma får heller ikke ha noe kontakt med barna til søsteren min, og dette er nok den største grunnen til at moren min aldri kommer til å slutte og hate seg selv.
Det som gjør mest vondt er hvor mye mamma enda klandrer seg selv for sine feil, og hvordan barndommen til oss barna var. Jeg tror aldri hun kommer til å bli helt frisk før hun kan tilgi seg selv. Det største problemet er at min eldre søster kuttet mamma fra livet sitt for noen år siden, fordi hun hater henne og mener at mamma har ødelagt livet hennes for alltid. Mamma får heller ikke ha noe kontakt med barna til søsteren min, og dette er nok den største grunnen til at moren min aldri kommer til å slutte og hate seg selv.
jeg kan aldri tilgi min mor, men har godtatt at ting bare var sånn og gått videre.
hun vet selv at jeg aldri kommer til å tilgi henne for alt det vonde. vi er gode venner idag og hun har god kontakt med barnebarnet sitt
jeg tenker ikke på fortiden annet når jeg tenker på at jeg aldri i livet skal bli en slik mamma var i min barndom.
jeg gråter hvis jeg skal prate om det når jeg er gravid. det er sår tema for meg
hun vet selv at jeg aldri kommer til å tilgi henne for alt det vonde. vi er gode venner idag og hun har god kontakt med barnebarnet sitt
jeg tenker ikke på fortiden annet når jeg tenker på at jeg aldri i livet skal bli en slik mamma var i min barndom. jeg gråter hvis jeg skal prate om det når jeg er gravid. det er sår tema for meg
De tingene som har vært hos oss er på bare småplukk i forhold til slikt andre beskriver, jeg har jo ikke hatt en dårlig oppvekst all over, men sider av oppveksten kunne definitivt vært bedre. Tenker da på økonomi, psykiske forhold og sånt. Der har mamma vokst veldig de siste 10-15 årene, men hun har vært gjennom mye tøft og jeg er kjempestolt over henne og det hun har fått til. Hun har uansett aldri vært slik at det ikke var aktuelt å la barna mine være med henne.
Pappa har jeg bare bestandig hatt et litt anstrengt forhold til, for på hans side av familien snakker man sjelden om følelser eller sier direkte til folk at de er fine, flinke eller sånt. Hadde en veldig vanskelig periode i tenårene, og jeg kan enda være litt bitter der, men det er stort sett bedre det også, og ingen grunn til å holde barna borte derfra heller.
Pappa har jeg bare bestandig hatt et litt anstrengt forhold til, for på hans side av familien snakker man sjelden om følelser eller sier direkte til folk at de er fine, flinke eller sånt. Hadde en veldig vanskelig periode i tenårene, og jeg kan enda være litt bitter der, men det er stort sett bedre det også, og ingen grunn til å holde barna borte derfra heller.
Har ikke tilgitt pappa, da han var voldelig mot meg fra jeg var liten og fram til 16-års alder. Det kommer jeg heller aldri til å tilgi, siden han den dag i dag nekter for det. Opplevde at både han og mamma løy for både politi og barnevern, og nektet for de faktisk hendelsene. Mamma jattet med på pappas forklaringer, og det hele endte med at jeg ble stemplet som løgner og "dramaqueen".
Mamma har jeg tilgitt, siden hun senere innrømmet forholdene ovenfor politi og barnevern senere i forbindelse med skilsmisse og styr med søsteren min.
Har et relativt godt forhold til mor og far i dag, og de forguder barnebarna begge to.
Skal sies at jeg glemmer aldri, og syns det er sårt og vanskelig at pappa fortsatt blånekter på at han noen gang har slått meg. Syns også det er vondt at mamma sto på sidelinjen uten å bryte inn, men hun har innrømmet feil og kommet med grundig forklaring hvorfor. Da blir det for meg lettere å tilgi også.
Mamma har jeg tilgitt, siden hun senere innrømmet forholdene ovenfor politi og barnevern senere i forbindelse med skilsmisse og styr med søsteren min.
Har et relativt godt forhold til mor og far i dag, og de forguder barnebarna begge to.
Skal sies at jeg glemmer aldri, og syns det er sårt og vanskelig at pappa fortsatt blånekter på at han noen gang har slått meg. Syns også det er vondt at mamma sto på sidelinjen uten å bryte inn, men hun har innrømmet feil og kommet med grundig forklaring hvorfor. Da blir det for meg lettere å tilgi også.
Sterkt å lese historiene deres. Veldig leit at dere hadde det slik da dere vokste opp. Fordelen er vel at man lærer hvordan man IKKE skal behandle barna sine.
Jeg hadde det ikke så greit selv, så jeg ble nysgjerrig hvordan dere taklet det nå når dere er voksne. Selv klarer jeg ikke å tilgi da barndommen min har skadet meg og mine søsken og påvirker oss fremdeles. 3 av 5 lider av depresjon idag, 1 har gjort et selvmordsforsøk, 1 har drevet selvskading og 1 har rusproblemer.
Mamma har vist anger og er idag en fantastisk mormor og vi har et godt forhold selv om vi ikke har "talked it out". Vet ikke om jeg vil heller for jeg kommer til å knekke sammen i gråt og ikke kommer til å få fram noen ord...
Pappa har jeg også et godt forhold til, men det føles litt overfladisk. Han har ikke vist anger, ikke innrømt feil, har kun snakket dritt om mamma og tydeligvis har fortrengt mye. Vet ikke hvordan vi kom inn på tema, men plutselig sa han "jeg ga aldri dere ris". Bullshit. Det skjedde ikke ofte, men jo, han slo og truet med det for alt det var verdt. (Tror mine to eldre søsken hadde det verre sånn fysisk) Ellers var det mye omsorgssvikt. Foreldre som konstant kjeftet og smelte på oss og hverandre. Mor med psykisk sykdom og som var utro. Far som var fraværende både psykisk og fysisk. Sa at jeg var favoritten (fordi jeg var den snilleste, roligste. Og kuet) noe som var svært sårende for min lillesøster som fikk høre det. Han er en god morfar, da. Fremdeles fraværende, men viser kjærlighet for barnebarna. Ser han sjelden, da.
Så nei, jeg kan ikke tilgi dem for noe som har gitt så store alt. Jeg er imponert over dere som kan det! Det er jo det beste, men jeg aner ikke hvordan jeg skal klare det.
Jeg hadde det ikke så greit selv, så jeg ble nysgjerrig hvordan dere taklet det nå når dere er voksne. Selv klarer jeg ikke å tilgi da barndommen min har skadet meg og mine søsken og påvirker oss fremdeles. 3 av 5 lider av depresjon idag, 1 har gjort et selvmordsforsøk, 1 har drevet selvskading og 1 har rusproblemer.
Mamma har vist anger og er idag en fantastisk mormor og vi har et godt forhold selv om vi ikke har "talked it out". Vet ikke om jeg vil heller for jeg kommer til å knekke sammen i gråt og ikke kommer til å få fram noen ord...
Pappa har jeg også et godt forhold til, men det føles litt overfladisk. Han har ikke vist anger, ikke innrømt feil, har kun snakket dritt om mamma og tydeligvis har fortrengt mye. Vet ikke hvordan vi kom inn på tema, men plutselig sa han "jeg ga aldri dere ris". Bullshit. Det skjedde ikke ofte, men jo, han slo og truet med det for alt det var verdt. (Tror mine to eldre søsken hadde det verre sånn fysisk) Ellers var det mye omsorgssvikt. Foreldre som konstant kjeftet og smelte på oss og hverandre. Mor med psykisk sykdom og som var utro. Far som var fraværende både psykisk og fysisk. Sa at jeg var favoritten (fordi jeg var den snilleste, roligste. Og kuet) noe som var svært sårende for min lillesøster som fikk høre det. Han er en god morfar, da. Fremdeles fraværende, men viser kjærlighet for barnebarna. Ser han sjelden, da.
Så nei, jeg kan ikke tilgi dem for noe som har gitt så store alt. Jeg er imponert over dere som kan det! Det er jo det beste, men jeg aner ikke hvordan jeg skal klare det.
Last edited:
Uten at jeg ønsker å gå inn på ting vil jeg anbefale kompasset igjennom blå kors. De har gratis psykolog hjelp til voksne mennesker som er oppvokst med foreldre som var avhengi av rus osv. Jeg har fått veldig god hjelp av de.