Jeg har sluttet å håpe så mye.
I starten for 4år siden var det nesten en selvfølge at dette skulle ordne seg. En baby kom innen 2år max!
Vi kjøpte ting som babyen ville trenge, bilsete bla... Men dette ble utgått på dato og vi kastet det i fjor.
Så vi har sluttet helt å kjøpe klær og utstyr, jeg kjøpte klær for å kunne vokse i. Det har jeg også sluttet med.
Føler liksom jeg sakte og sikkert glir inn i en tilstand av....hva skal man kalle det? Oppgitthet? Avmakt? Sorg? Matthet?
Alt over sikkert.
Men håpet er blitt så avstumpet med tiden, jeg sliter med å holde håpet i live.
Hvordan har langtidsprøvingen påvirket dere?
I starten for 4år siden var det nesten en selvfølge at dette skulle ordne seg. En baby kom innen 2år max!
Vi kjøpte ting som babyen ville trenge, bilsete bla... Men dette ble utgått på dato og vi kastet det i fjor.
Så vi har sluttet helt å kjøpe klær og utstyr, jeg kjøpte klær for å kunne vokse i. Det har jeg også sluttet med.
Føler liksom jeg sakte og sikkert glir inn i en tilstand av....hva skal man kalle det? Oppgitthet? Avmakt? Sorg? Matthet?
Alt over sikkert.
Men håpet er blitt så avstumpet med tiden, jeg sliter med å holde håpet i live.
Hvordan har langtidsprøvingen påvirket dere?