Dere andre lang....langtidsprøvere..

RainbowDash

Endelig gravid
Assistert-jentene
Himmelbarn
❄️ Januargull 2023 ❄️
Jeg har sluttet å håpe så mye.

I starten for 4år siden var det nesten en selvfølge at dette skulle ordne seg. En baby kom innen 2år max!
Vi kjøpte ting som babyen ville trenge, bilsete bla... Men dette ble utgått på dato og vi kastet det i fjor.

Så vi har sluttet helt å kjøpe klær og utstyr, jeg kjøpte klær for å kunne vokse i. Det har jeg også sluttet med.

Føler liksom jeg sakte og sikkert glir inn i en tilstand av....hva skal man kalle det? Oppgitthet? Avmakt? Sorg? Matthet?
Alt over sikkert.

Men håpet er blitt så avstumpet med tiden, jeg sliter med å holde håpet i live.

Hvordan har langtidsprøvingen påvirket dere?
 
Hei Det tærer veldig på å gå igjennom en prosess med håp og skuffelser om hverandre, men en må aldri gi opp håpet selvom alt virker håpløst. Jeg selv brukte 3 år på prøverør prosessen, både offentlig og privat og satt inn totalt 9 egg, med kun 1 positiv test, men mistet i uke 5. Jeg levde i en boble det var kun det å nå målet som eksisterte. Har også fått beskjed fra to leger at det kommer til å bli vanskelig å vil ikke skje naturlig pga sykdom, det var en hard beskjed å få da jeg fikk første beskjeden når jeg var 22 (er nå 30). For 3 år siden gidde jeg opp alt det ble nok en prossess å komme seg igjennom når man har levd så i den boblen så lang tid. Nå i mai fikk jeg mitt største sjokk da det viste seg at jeg var gravid og dette helt naturlig! Men jeg mistet igjen i uke 6, vet jeg har stor sjanse for spontanabort pga sykdom. Det ble tøft, men som jeg også tenkte det har gått naturlig på tross av at 2 leger har sagt det ikke vil gå og etter mange år med ivf. Så det er jo en veldig god nyhet! Etter spontanaborten i mai fikk jeg aldri mensen tilbake ble gravid igjen rett etterpå og har aldri kommet så langt som dette er nå 10 uker det ser fint ut og hjerte slår.

Så uansett å håpløst og maktesløs en føler ting er så må du aldri gi opp håpet ❤️ Det umulig er faktisk mulig!
 
Føler det samme som det, godt beskrevet. Vi begynte på søskenforsøk for 4 år siden. Er i min sjette graviditet nå, og har hatt 11 innsett. Det kommer ikke til å gå bra denne gangen heller, så nok en gang er jeg milevis bak startstreken.
Håper dere lykkes og at ivf er det som skal til for dere :)
 
Ja man mister håpet, her tok det 5 år, uten prevansjon, når det hadde gått 4 år så begynte jeg på letrozol, da det ikke var noe galt med noen av oss, var uforklarlig barnløs, i fjor hadde vi planlagt ivf, skulle sette igang i august, men plutselig i februar så tok keg test på clearblue monitoren min, kun for å bruke opp grav testene så lyste det gravid, og må sitter vi her med to fantastiske eneggede tvilling jenter:) så det er alltid håp i tunnelen :) krysser fingrene for dere:)
 
Skjønner deg veldig godt. Har vært gjennom det samme selv - uforklarlig barnløshet i over 3 år. Skulle starte med Letrozol i januar i år, og deretter IVF hvis det ikke gikk med Letrozol. Stabil syklus, EL hver måned, ingenting galt med oss, samboer har over dobbel så bra sædkvalitet som man minst bør ha. Det har vært en sorg, mye tårer og skuffelser hver gang mens kom. Til slutt føltes det bare så håpløst at jeg orket ikke teste eller tenke på det fordi mensen kommer uansett. 4-5 dager over IKM i november (uten mens) tok jeg en test, og den var jaggu meg positiv. Tok likevel 3-4 dager med testing før jeg stolte på det. I tillegg klarte jeg ikke glede med før etter TUL i uke 12, var sikker på at det endte i SA. Deretter turte jeg ikke glede meg så mye før etter OUL heller, mtp MA. Ikke enkelt det- men vår solskinnshistorie er at det gikk for oss, og jeg har termin i morgen.

Ønsker dere masse lykke til, håper det går for dere snart!
 
Her har vi jo bikket over på 5 år som prøver på nummer 2.
Ingenting er galt med oss sist vi sjekket, 8 ganger har det bare blitt kjemisk eller tidlig SA.

Før jul kom en datter i uke 21.

Jeg venter selv tante i morgen i denne runden, hadde litt god tro tidligere i denne PP.
Tror det er mer sannsynlig at hun kommer igjen.

Denne langtidprøvingen er fryktelig tøff og det er dager da jeg ikke skjønner at jeg skal klare å eksistere.
Samtidig er ennå sorgen over jenta som kom i uke 21, det etterlengtede barnet vi hadde prøvd så lenge på. Den sorgen er så vondt og fæl.
Og ekstra kjipt når jeg vet at veien for å komme forbi den uke 21 i et fremtidig svangerskap er langt og tung.
 
Jeg har lest innleggene deres mange ganger, sliter med å svare.
Mange gir meg håp, men etter så lang tid er håp liksom ikke helt nok.

Hvordan holder man seg sammen, jeg føler på en konstant sorg. I varierende grad, noen dager veldig lite sorg, andre dager helt overveldende.

Misforstå meg rett, det er på en måte godt å snakke med flere som sliter over tid. Jeg ønsker jo helst vi alle lykkes:Heartred

Samtidig er jeg realistisk, ikke sikkert vår drøm kommer i oppfyllelse.
 
Last edited:
Jeg har lest innleggene deres mange ganger, sliter med å svare.
Mange gir meg håp, men etter så lang tid er håp liksom ikke helt nok.

Hvordan holder man seg sammen, jeg føler på en konstant sorg. I varierende grad, noen dager veldig lite sorg, andre dager helt overveldende.

Misforstå meg rett, det er på en måte godt å snakke med flere som sliter over tid. Jeg ønsker jo helst vi alle lykkes:Heartred

Samtidig er jeg realistisk, ikke sikkert vår drøm kommer i oppfyllelse. Det har mest med økonomi å gjøre, siden vi må ta det privat.
Så blir jeg forbannet over at økonomi skal avgjøre om vi får barn sammen.
Vi har akkurat kjøpt hus og alt gikk til egenkapitalen, det ordner seg vel. Men jeg blir litt oppgitt.
Jeg går og rundt med en større eller mindre grad av sorg, både for at vi ikke blir gravid og for alle vi har mistet.
Det føles spesielt urettferdig med den i uke 21 som skulle vært døpt/trillet rundt med nå.
Klarer såvidt å forholde meg til andre med små babyer i omgangskretsen min.

Det som redder meg er vel at jeg har et barn fra før og at jeg forhåpentligvis ennå har litt tid på meg til å lykkes.
Samtidig har jeg en venninne som gikk inn i overgangsalder i alder av 33 år (Hun hadde 3 barn allerede da)
Men er skremmende at slikt kan skje med meg og, men hører jo og om noen på nesten 50 som plutselig er gravid og.

Håper og sterkt at flere her inne kan få bli gravide snart, helst alle såklart.
Hadde jeg vunnet 500 millioner i eurojackpot skulle jeg spandert IVF på hele gjengen.

Alle sier vi er så sterke, men vi er jo bare det for at vi ikke har noe annet valg :)
Sender mange klemmer
 
Vi prøver på barn nr 2... Hadde to SA, snart et år fra den siste. Det tærer vedig på forholdet og på psyken. Har vart på utredning, legen fant ikke noe galt. Mannen var lettet, men jeg ble bare sur - ønsket jo at de finner et årsak! Men nei. "Jeg vet ikke hvorfor du ikke blir gravid, for å være ærlig. Hvis dere ikke ønsker å vente mer, anbefaler vi IVF" :sour: Det var det. Fikk resept på Letrozol og Ovitrelle uansett, fordi vi ikke ønsker å ha noe uprøvd. Men jeg har lite troa. Kanskje blir jeg litt mindre skuffet hvis jeg ikke håper så mye...

Har et barn fra før, men det er så mange følelser rundt dette uansett. Føler oss lite takknemlig for det barnet vi har fordi vi ønsker en til så inderlig (selv om vi er takknemlig!). Og disse dumme spørsmålene om vi skal gi barnet vårt et søsken. Alle vennene våre har minst to barn, og noen ganger er det bare sårt å besøke de. Klarte ikke å besøke vennina som fikk nr 3. Er glad på hennes vegne, men alt dette føles så kjipt og urettferdig.

Jeg er ikke sterk, tvert imot. Er så lei og skuffet når mensen kommer hver måned, blir sint på mannen også (ikke noe logisk, jeg vet).
Men det er bra å skrive litt her. Føler meg litt mindre ensom i alt dette ihvertfall.

Sender klemmer til alle :Heartred
 
Det er trist å lese dette. Jeg føler med dere alle sammen. Det er hardt og vondt å ikke få det til.
Prøver på nr 2 her. Gjort siden 2015. Fikk positiv i juni men mistet allerede uken etter. Er 34 og føler jo litt på at tiden begynner å renner ut. Vet at ved 35 så synker fertiliteten litt for de fleste. Har mild grad av endo, ikke sterk nok til at legene vil operere. Det tærer på og er sårt når bare nære får barn..

Jeg håper virkelig at vi alle får terminspirer snart :smiley-angelic001
 
Hei Rainbowdash ❤️

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, og enig i at historiene om de som lykkes ikke lenger gir så mye håp. Vi har også prøvd i fem år nå og har ingen barn fra før. Åtte ivf-forsøk og to spontanaborter. Jeg er litt apatisk til hele greia, samtidig som jeg kjenner litt på sorgen hver dag. De første årene fant jeg stor trøst i å prate om det med venner. Men nå det siste året synes jeg det er bedre å prate så lite som mulig om det for å ikke gi det for mye fokus. Har ikke vært på forumet her på lenge heller, men tenkte å kikke litt innom nå :) Sender deg en klem ❤️
 
Jeg går og rundt med en større eller mindre grad av sorg, både for at vi ikke blir gravid og for alle vi har mistet.
Det føles spesielt urettferdig med den i uke 21 som skulle vært døpt/trillet rundt med nå.
Klarer såvidt å forholde meg til andre med små babyer i omgangskretsen min.

Det som redder meg er vel at jeg har et barn fra før og at jeg forhåpentligvis ennå har litt tid på meg til å lykkes.
Samtidig har jeg en venninne som gikk inn i overgangsalder i alder av 33 år (Hun hadde 3 barn allerede da)
Men er skremmende at slikt kan skje med meg og, men hører jo og om noen på nesten 50 som plutselig er gravid og.

Håper og sterkt at flere her inne kan få bli gravide snart, helst alle såklart.
Hadde jeg vunnet 500 millioner i eurojackpot skulle jeg spandert IVF på hele gjengen.

Alle sier vi er så sterke, men vi er jo bare det for at vi ikke har noe annet valg :)
Sender mange klemmer
Tenk at du nå får din mailykke:Heartbigred:love7
 
Vi prøver på barn nr 2... Hadde to SA, snart et år fra den siste. Det tærer vedig på forholdet og på psyken. Har vart på utredning, legen fant ikke noe galt. Mannen var lettet, men jeg ble bare sur - ønsket jo at de finner et årsak! Men nei. "Jeg vet ikke hvorfor du ikke blir gravid, for å være ærlig. Hvis dere ikke ønsker å vente mer, anbefaler vi IVF" :sour: Det var det. Fikk resept på Letrozol og Ovitrelle uansett, fordi vi ikke ønsker å ha noe uprøvd. Men jeg har lite troa. Kanskje blir jeg litt mindre skuffet hvis jeg ikke håper så mye...

Har et barn fra før, men det er så mange følelser rundt dette uansett. Føler oss lite takknemlig for det barnet vi har fordi vi ønsker en til så inderlig (selv om vi er takknemlig!). Og disse dumme spørsmålene om vi skal gi barnet vårt et søsken. Alle vennene våre har minst to barn, og noen ganger er det bare sårt å besøke de. Klarte ikke å besøke vennina som fikk nr 3. Er glad på hennes vegne, men alt dette føles så kjipt og urettferdig.

Jeg er ikke sterk, tvert imot. Er så lei og skuffet når mensen kommer hver måned, blir sint på mannen også (ikke noe logisk, jeg vet).
Men det er bra å skrive litt her. Føler meg litt mindre ensom i alt dette ihvertfall.

Sender klemmer til alle :Heartred
Men det er bra å utrykke følelsene en får, man kan ikke gå rundt å late som alt er bra når en føler ting er dritt:Heartbigred
 
Hei Rainbowdash ❤️

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, og enig i at historiene om de som lykkes ikke lenger gir så mye håp. Vi har også prøvd i fem år nå og har ingen barn fra før. Åtte ivf-forsøk og to spontanaborter. Jeg er litt apatisk til hele greia, samtidig som jeg kjenner litt på sorgen hver dag. De første årene fant jeg stor trøst i å prate om det med venner. Men nå det siste året synes jeg det er bedre å prate så lite som mulig om det for å ikke gi det for mye fokus. Har ikke vært på forumet her på lenge heller, men tenkte å kikke litt innom nå :) Sender deg en klem ❤️
Jeg har også sluttet å prate om det, føler ingen egentlig bryr seg. Ingen forstår sorgen.
Hadde vært bedre å aldri blitt gravid og mistet, for min del gjør det bare sorgen og fortvilelsen større.
Nå har jeg bare min kjære og kan ikke kvele han med sorgen min som er helt aldeles enn hans. Nå har jeg ikke psykologen som samtalepartner og sitter alene med følelsene.
Men jeg har resignert litt, jeg tror vi må gi opp ønsket etterhvert.
 
Ja, det er faktisk helt utrolig :) Tror ikke på det selv før jeg har han i armene :) :) Håper sterkt flere av dere kommer snarlig etter
Så glad på deres vegne, lang vei, men så verd det tilslutt :wav:love7
 
Begynner å innstille meg på å ikke få baby.
1år nå siden positiv test, selv om det bare var kjemisk graviditet.

Sorgen er grusom når hjerteplasteret uteblir. En dårlig spøk fra universet, 14 ganger har vi blitt lurt de siste 4 årene. Jævlig dårlig gjort:banghead:

Vi fortsetter med hjemmeprøving inntil videre.
 
Jeg har lest innleggene deres mange ganger, sliter med å svare.
Mange gir meg håp, men etter så lang tid er håp liksom ikke helt nok.

Hvordan holder man seg sammen, jeg føler på en konstant sorg. I varierende grad, noen dager veldig lite sorg, andre dager helt overveldende.

Misforstå meg rett, det er på en måte godt å snakke med flere som sliter over tid. Jeg ønsker jo helst vi alle lykkes:Heartred

Samtidig er jeg realistisk, ikke sikkert vår drøm kommer i oppfyllelse.


Hei, jeg har en veldig lang ivf historie bak meg.

Vi hadde prøvd selv i 3/4 år selv uten noe tegn til napp. Vi gikk gjennom 8ivf'-forsøk med 6 innsett. Vi hadde problemer med eggkvalitet og endometriose. Fikk ut mange egg, med få var modne og gode. Tilslutt fikk vi beskjeden om at vi mest sannsynlig ikke kan få barn.

Det var en tung beskjed å få, helt surrealistisk. Her hadde man i tre-års ivf-forsøk og skullet hatt troen på at det vil ordne seg .

Jeg husker at mellom forsøk nr 6 og 7 måtte ha en liten pause . Leve livet litt uten bekymringer. Henge med venner osv

Så tok jeg forsøk nr 7 som ble avbrutt da de fant polypper og jeg måtte ha en operasjon.. forsøk nr 8 kom etterpå.. også beskjeden. Den verste i mitt liv. Det ble veldig psykisk tungt for oss. Vi hadde jo en sterk mistanke, men ville ikke helt akseptere den eller tro på den .

Jeg snakket med Toneveileder. Og hun hjalp meg litt i denne tiden.

Vi fant etterhvert ut at vi ville prøve eggdonasjon. Jeg følte meg i en merkelig boble fra da vi startet prosessen i Spania til barnet kom.

Jeg var sykt redd for flere nedturer og var sikker på at de ville komme. Jeg ble gravid og var redd for å glede meg for mye. Husker jeg mente jeg var litt gravid frem til uke 12. Turte ikke å glede meg for mye, fallhøyden var så stor.

Vi kjøpte vogn 2'-3uker før baby kom..babyen kom en mnd før tiden. Vi skjønte nesten ikke at vi var foreldre før vi kom hjem fra sykehuset.

Det var slitsomt å håpe for mye. Jeg hadde også 3n garderobe som tok hensyn til at jeg plutselig skulle bli gravid.

Det er utrolig lett å si At man skal leve som normalt..man gjør jo egentlig ikke det.man går rundt og håper.. denne gangen skal bi klare det..

Ta en liten pause og ikke tenk på barneønsket en stund, bare vær deg selv. Ha det litt moro. Lett under pandemi... men prøv. Ønsket er der fortsatt.. og ikke få dårlig samvittighet for åprioritere deg selv . Jeg var 40 da barnet kom
 
Back
Topp