Deprimert

I

irisak

Forelsket i forumet
Har vært borte fra forumet noen uker. Sist helg kom depresjonen over meg, helt overveldende. Jeg hadde alvorlig svangerskap/fødselsdepresjon forrige gang også, men da kom det mer snikende. Nå er jeg 100% sykmeldt og ser ikke hvordan jeg skal kunne være noe annet framover. Har vært hos akuttenheten innen psykiatrien og får tett oppfølging der + oppfølging av psykiatrisk sykepleier i nærmiljøet. Har en fantastisk lege som ordnet rask hjelp til meg, så jeg er ved godt mot. Men jeg er ute av stand til å gjøre noe egentlig, klarer å stelle meg, lage middag og leke litt med jenta mi om ettermiddagene. Ellers sover jeg, leser eller ser på TV. Prøver å komme meg ut en tur hver dag men det er vanskelig. Heldigvis har jeg gode foreldre i nærheten som stiller opp, noen gode venner og en snill samboer + en fin sjef. Så jeg er heldig sånn.
Puh, der sa jeg det.
Er bekymret for lille i magen når mor er så ute av balanse, men prøver å puste godt, spise sunt og ha det rolig rundt meg.
Andre? Erfaringer? Føler meg så alene om disse problemstillingene.
 
hei :)
har sjøl slete med depresjon og angst i mange år. hvis du treng å snakk me nån så ska du berre send meg en PM.
send deg en stor klem.:)) mine problema har ikke bidd borte, men man lær seg på ett eller anna vis å lev med di.
sjøl om d e knalltøfft te tider. første steget e å snakk om probleman, d hjelp en del :))
prøv å ikke bekymer deg så mye, ta en dag om ganga å ikke press deg sjøl før mye.
lytt til kroppen din :)

klem fra meg!=))
 
Nei kan ikke si jeg har prøvd det, men følte meg litt deprimert npr jeg fikk min sønn og han var jo perfekt på alle måter, tok litt tid før jeg fikk den morskjærlighetn, arbeidet masse med det
 
Huff, har ikke opplevd det, men vil sende deg en klem i hvert fall! Og det er godt du får god hjelp av både helsevesen og familie!
 
Jeg er ikke helt i samme situasjon som deg, men er veldig bekymret for at jeg skal bli deprimert denne gangen. Jeg var veldig dårlig i forrige svangerskap, og hadde en stor sjau med helsevesenet. De gjorde i grunnen ingenting. Men da hadde jeg i alle fall håpet om at jeg skulle bli bedre!
 
Denne gangen vet jeg at jeg mye mulig blir elendig hele svangerskapet, og jeg vet at jeg ikke kan få hjelp noe sted. Det er utrolig vanskelig å motivere seg til å gå gjennom noe slikt igjen, og jeg er redd de negative tankene kan bli mange. For tiden er jeg skikkelig kvalm, og orker ikke gjøre stort mer enn det du beskriver.
 
Har heldigvis mange rundt meg som kan hjelpe, ellers hadde jeg nok gått i kjelleren for lengst..
 
Har ikke hatt depresjoner selv...
Men det var fint å høre at du har et så godt støtteapparat rundt deg, både profesjonelle, familie, venner og kolleger[:)]
 
Takk for gode ord allesammen

EEM: Jeg tror ikke det er så stor forskjell på depresjoner i forb. med sv.skap/fødsel og "vanlige" depresjoner, bortsett fra bekymringen for fosteret. Så jeg tror nok du kan si at du vet hvordan jeg har det og vel så det, ett år er lenge å være sykmeldt. Håper det går bra med deg i svangerskapet.

Sørfis: Takk for gode råd, kan godt hende jeg sender en PM en dag. Håper du også slipper slike problemer i svangerskapet.

Gampeguri: Jeg slet også med å få hjelp forrige gang, mest pga. uvitende leger. Hva om du tar kontakt med helsestasjonen ang. din historie og dine bekymringer? Helsevesenet SKAL ta gravide og småbarnsmødre veldig alvorlig når det gjelder psykiske problemer fordi det kan få såpass store konsekvenser for barnet. Håper du får mer hjelp denne gangen, send meg gjerne en PM om du vil utveksle erfaringer.


Takk for klemmer, dette skal nok gå bra.
 
jeg hadde svangerskaps depresjon etter fødselen:S jeg hadde det bare slik at jeg ville ikke ta av meg odd andre ville bare ligge under dyna,men jeg hadde det slik pga han hadde kolikk og skreik og skreik.
jeg ville ikke være alene med han,redd jeg gjor noe feil.
odd andre hadde kolikk til han var 6mnd og etter det vart jeg mye bedre:):)

sender deg en trøsteklem:)
 
Jeg hadde svangerskapdepresjoner når sønnen min var noen mnd. Har også slitt med deprisjoner før jeg fikk han. Jeg gikk på lykkepiller i 4 mnd og følte at det hjalp.
Etter min erfaring så hjelper det å komme seg ut. Selvom det ikke frister i det hele tatt!
Være sammen med venner og familie.
Etter min størte depresjon forje sommer, lærte jeg meg selv å tenke mer posetivt. Prøve å tenke på hvor lykkelig man egenltig er. Hvor glad man burde være for barn/samboer/hus/jobb.
Jeg vet at det er veldig vanskelig, men man må bare prøve:)
Ønsker deg lykke til:)
 
eg føler eg deprimert i detta svangerskapen men veit ikkje ka det er men føler meg rett og slett som ei dårli mor for lille gutten min pga e trøtt og sliten og e litt ute med han om dagane men ikkje fult så mye eg var før da...
 
man kan bli fristet til å si: skjerp deg ta deg sammen og lær deg å leve med det..
Men sånn er jo ikke verden og tro ikke at jeg mener det på den måten.. men det er så rart og trist at man i en periode av livet som bør være preget av lykke og glede skal bli ødelagt av bekymringer og vansker.. Er også rart at det treffer noen og at man aldri kan vite hvem som opplever en eller annen form for depresjon...En infeksjon kan kureres med en antibiotika kur så enkelt og så greit ikke mnst er diagnosen lett å stille...
psyken som noen av dere skriver.. de problemene kommer snikende og man vet ikke alltid hva det er og legestanden er flinke til å overse,,,,
har tenkt og fundert litt for dette er ting som setter tankene i sving.. og jeg blir så imponer over de av dere som virkelig forteller hvordan dere har det selv når livet ikke er helt vanskelg og sykdommen ikke synes...det gjør det litt lettere å forstå samtidig som det viser meg hvor vanskelig det er for det finnes jo ingen fasit på hvordan håndtere..
så til de av dere som er så fantastisk flinke til å dele deres opplevelser både positivt og negativ: TUSEN TAKK for at dere gjør andre litt mere vitende om disse temaene.. og jeg ønsker dere alle masse glede på veien.. Det gir også meg en trygghet å vite at der er andre med erfaringer for man vet aldri når man selv trener hjelp!!!!!!
 
jeg har slitt med angst/depresjon selv det siste halve året. Starta hos psykolog, og det kom seg utover sommeren. Nå prøver jeg å være flink til å bearbeide vonde opplevelser som jeg har fortrengt tidligere, prøver å godta at "jaja sånn er det nå, det virker håpløst, men det går over". For heldigvis er kroppen vår sånn, at den klarer ikke leve i deprimert tilstand alltid, det er ikke gustig. jeg hadde angst/depresjon lenge og hyppig, så kom det sjeldnere og sjeldnere. Går fortsatt til psykolog. synes det hjelper. Men jeg engster meg og er redd for å få fødselsdepresjon, er jo så helt forjævlig når man er oppe i det. føles som om det aaaldri skal bli bra. Men ønsker deg god bedring. Det går over!! Liten trøst når man er midt oppe i det, men pleier hjelpe litt for meg å tenke sånn. Gjør ting du vet du likte å gjøre tidligere, jeg presset meg til å komme ut døra, være med på ting. Det var tungt den første tiden, men det kom seg.. KLEEEM
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp