Deprimert

[Mummy87]

Eg har gledet meg så utrolig mye til babymage, og nå når den vokser, føler eg bare att eg ser verre og verre ut. Tårene triller når eg ser meg i speilet, eg er redd for å gå ut, og eg sliter med alt..
Eg er overvektig, og har en god del til overs, men nå når magen er begynt å komme, er det pølseskinn som begynner på siden og går ned forann om dere skjønner.
Eg er skikkelig deprimert og griner av tanken på det ..
Eg vet ikke hva eg skal gjøre ! :(

 

[Mi ( nr 2 på vei)]

uff, dette høres ikke ut som en grei følelse, du må bare prøve å tenke at det vokser en liten baby inni der, du bærer fram et barn, og det er en fantastisk ting.. Et liv gror i magen din, og mage skal vi få alle mann..
Jeg har en del kilo til overs, og blir veldig missunnelig på de tynne jentene som har en søt nusselig liten kul , men prøver å tenke at man er forskjellig alle mann, og gleder meg til jeg får den orgentlige gravid magen

Prøv å tenk positivt, å være gravid er helt fantastisk...

sender over en klem

 

[Sillebedille]

Huff, det er ikke alltid like enkelt å være gravid.... Jeg slet med depresjon forrige svangerskap. Fikk bekkenløsning som gjorde at jeg ikke kunne bevege meg så mye, la på meg 25 kg, og kjente ikke igjen meg selv i speilet. I tillegg isolerte jeg meg hjemme, orket ikke treffe folk. Jeg synes det var vanskelig å ikke kunne drikke alkohol eller røyke, og var sint og sjalu på mannen min som slapp unna alt sammen! Det toppet seg med søvnmangel og stress på jobben... Til slutt var jeg helt utslitt! Derfor har jeg gruet meg veldig til dette svangerskapet. Håper jeg slipper å oppleve det samme igjen!

Det var litt om min historie... Men ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Litt har jeg lært siden sist...
- Snakke åpent med legen/jordmor om depresjonen
- Forsøke å være mest mulig i aktivitet!
- Ikke trøstespise! Det gjør bare vondt verre.
- Forsøk å være med på sosiale ting, selvom det føles som et ork...
- Tenke at dette er noe kroppen må igjennom. Kroppen er bare til låns, men du får den tilbake igjen! Når det er overstått vil du bli enda mer glad i kroppen din, for at den har bært fram et barn!

 

[angara]

Huff, hormonene kan være skikkelig slemme i svangerskapet, og det er lett å bli deprimert.

Hva med å gjøre noe praktisk som er bra for deg og babyen i magen en kveld i uken? Jeg har selv lyst til å melde meg på vanngym - trener nemlig ALDRI ellers, og tenker at det kan være litt mer motiverende å komme seg opp av sofaen når treninga er i et basseng. Ser for meg at det er mye eldre folk der, og at tempoet er rolig og behagelig, og ikke mange smekre veltrente babes som jeg må måle meg mot.  :) Her i byen er det visst bare på dagtid (når jeg jobber...), men kanskje å delta på noe slikt vil være et nytt kick som kan gjøre deg godt?

Hvis det kan være en trøst, så slet jeg meg MANGE vonde tanker sist svangerskap. Jeg var helt sikker på at alle følelsene mine for mannen var borte (syntes plutselig det luktet så ekkelt av ham), og at det ufødte barnet kom til å bli et ulykkelig skilsmissebarn. Da hormonene hadde rast fra seg midt i svangerskapet, ble alt normalt igjen, og jeg pustet meget lettet ut.

 

[bakemamma]

Vil bare sende deg en varm klem, og si at du er absolutt ikke alene. Kjenner meg godt igjen i det du skriver, og håper vi snart klarer å se bare det positive :-)

 

[Imogene]

Uff, en depresjon er tungt og vanskelig.. men vet du - det går over!
Gi deg selv tid. Snakk med lege/jordmor og familie om det som tynger deg - og følg flere av rådene du fikk over her.
Det er veldig bra å ha sosial omgang, og å være i aktivitet. Kom deg ut i dagslys, nå går vi en mørk tid i møte og det er viktig å få litt sol og lys (selv om D-vitamin-muligheten ikke er så stor nå akkurat fra den kilden).

Jeg vet at du kommer til å føle deg bedre med tida, men det går ikke over på et knips.
Erkjenn de følelsene du har, og jeg må rose deg for at du skrev ned tankene dine her. Det betyr at du er på GOD vei til å mestre dette.

*klem*

 

[Gizmonie]

vil sende en klem. har ikke mange trøstenede ord