Deprimert/utmattet

B

Blåveisen

Guest
Hei! Jeg er skikkelig irritabel, sint, trist og føler at hele verden går i mot meg. Jeg feiler i alt jeg gjør og føler meg udugelig. Det har vært slik i kanskje 2 måneder, jeg er høysensitiv og blir fort utmattet, det oppdager jeg ikke før jeg har nådd bunnen. Jeg har en 6 måneder gammel sønn som krever sitt, han klarer ikke å sove uten hjelp, klager så fort jeg legger han fra meg, sover kun korte perioder slik at jeg ikke får gjort noen ting. Jeg føler at jeg er en dårlig mor når jeg blir irritert over klagingen hans og ikke orker å leke med han hele tiden. Han får mye kos og oppmerksomhet, men jeg vil helst bare legge meg i sengen å slappe av, koble helt ut for en liten stund. Jeg kan ha en bra dag, men det kan snus av hver minste ting og tanke. Jeg er så sliten, men føler ikke at jeg kan klage når jeg går hjemme i permisjon. Det er kun 2 måneder til jeg skal i arbeid, og jeg gruer meg utrolig mye. Hvis jeg er utmattet nå, hvordan blir det å ta seg av både baby, husarbeid og jobb på samme tid?!

Mannen jobber mye og småen legger seg før han kommer hjem, familien vår bor langt unna, så jeg er helt alene med han.

Trengte bare å få ut frustrasjon. Jeg er helt klart utmattet, og depresjonen er like rundt hjørnet. Er det noen som er i samme båt eller kan komme med noen tips til å forbedre dette? Jeg vil helst ikkje gå til lege eller psykolog, har hørt at de sender bekymringsmelding til barnevern og har sett og hørt at de tar barn for hver minste ting.
 
Ikke vær redd for lege /psykolog. Er ofte god hjelp å få der. Det at du tar kontakt og ber om hjelp teller til din fordel. Er helt normalt å være sliten når man har baby.

Var selv totalt på bunn da jeg ble alene med mini. Var godt å få noen å snakke med om det. Barnevernet ble ikke innblandet selv om jeg sa jeg til tider var fristet til å hive han ut vinduet da han hylte på nettene. For legen så en unge som hadde det bra og en mamma som så gjerne ville, men ikke orket alt.

Finnes homestart familiekontakten i ditt område? Der kan du få hjelp til litt barnepass eller bare en som kommer på besøk innimellom og holder deg litt med selskap, kanskje ser til ungen mens du tar en dusj. Jeg fikk en koselig dame på besøk som tok mini med på trilletur, og som så til han mens jeg fikk gjort litt nødvendige ting i huset, som jeg ikke klarte når han ikke ville ligge alene. De jobber frivillig og har taushetsplikt.
 
Ville i det minste snakket med legen. Høres ut som fødselsdepresjon. Min søster hadde det i stor grad etter sine fødsler. Bvt kommer ikke inn å tar ungene med mindre det ligger grov omsorgssvikt i grunn og det høres ikke akkurat slik ut i dette tilfellet :)
Men viktig at DU får hjelp til å stable deg på beina! Da vil du gjerne også kunne nyte resten av tiden i permisjon
Er ikke en dum ting å be om hjelp :)
 
Hei!

Heldigvis har du hørt skremselspropaganda (mest sannsynlig fra forsmådde foreldre uten gangsyn hva sin egen evne til å oppdra barn angår) angående psykologer og barnevernet.
Snakk med helsestasjonen eller legen din om dette.
De kan hjelpe deg, og evt. finne en psykolog, eller psykiatrisk sykepleier f.eks, som kan hjelpe deg.

Det er ingen som har mistet barna sine fordi de har en mild fødselsdepresjon, eller en vanlig depresjon for den saks skyld.
Det er maaaange der ute som har diverse psykiske utfordringer, som både går i behandling, og har barn. ;)

Det er helt normalt å ha det sånn som du har det, og det blir bedre, selv om det ikke føles sånn nå!
I mellomtiden er det ingenting i veien for å ta imot litt hjelp!
I verste fall, kan pappaen sykemelde seg, og hjelpe deg hjemme, men det finnes mye som kan gjøres før det må til også. :)
Som noen nevner over her, er det flere som kan hjelpe til på frivillig basis også, så sjekk tilbudet i kommunen din.
(Frivillighetssentralen har ofte mange som kan hjelpe til med alt fra husvask til babypass.)

Har du forsøkt å bære babyen i sjal/sele?
 
Blåveisen skrev:
Hei! Jeg er skikkelig irritabel, sint, trist og føler at hele verden går i mot meg. Jeg feiler i alt jeg gjør og føler meg udugelig. Det har vært slik i kanskje 2 måneder, jeg er høysensitiv og blir fort utmattet, det oppdager jeg ikke før jeg har nådd bunnen. Jeg har en 6 måneder gammel sønn som krever sitt, han klarer ikke å sove uten hjelp, klager så fort jeg legger han fra meg, sover kun korte perioder slik at jeg ikke får gjort noen ting. Jeg føler at jeg er en dårlig mor når jeg blir irritert over klagingen hans og ikke orker å leke med han hele tiden. Han får mye kos og oppmerksomhet, men jeg vil helst bare legge meg i sengen å slappe av, koble helt ut for en liten stund. Jeg kan ha en bra dag, men det kan snus av hver minste ting og tanke. Jeg er så sliten, men føler ikke at jeg kan klage når jeg går hjemme i permisjon. Det er kun 2 måneder til jeg skal i arbeid, og jeg gruer meg utrolig mye. Hvis jeg er utmattet nå, hvordan blir det å ta seg av både baby, husarbeid og jobb på samme tid?!

Mannen jobber mye og småen legger seg før han kommer hjem, familien vår bor langt unna, så jeg er helt alene med han.

Trengte bare å få ut frustrasjon. Jeg er helt klart utmattet, og depresjonen er like rundt hjørnet. Er det noen som er i samme båt eller kan komme med noen tips til å forbedre dette? Jeg vil helst ikkje gå til lege eller psykolog, har hørt at de sender bekymringsmelding til barnevern og har sett og hørt at de tar barn for hver minste ting.
Klikk for å utvide …

Er nesten som å lese noe jeg kunne skrevet når jeg var i den perioden :) det er lurt å snakke med lege, eller bare helsesøster i første omgang.

Jeg ble hennvist til spe og småbarns timer på abup. Å har gått der å fått lufta hode litt. Å lært mye om å være en god mamma.

Å når mannen din kommer hjem. Be han om en time der han har vakt over den lille. Så du kan gå ut en tur alene, kanskje ta sol så du får litt energi eller trene. Eller bare være helt alene litt :)
 
Hei! Takk for svar. Jeg er ikke så flink til å be om hjelp, synes det er litt ubehagelig å skulle gå til lege eller helsesøster for å prate om det. Jeg var veldig deprimert for fire år siden, etter at jeg ble frisk så har jeg hatt perioder (spesielt om vinteren) der jeg er nedfor, så jeg tror kanskje at det er det som henger igjen. Jeg savner å ha tid til meg selv, bare det å kunne slappe av uten at noen skal ha oppmerksomheten min hele tiden. Det går fint å ha han i bæresjal, men føler husarbeidet blir ekstra tungt da.

Her finnes dessverre ikke homestart familiekontakt, men kan sjekke om kommunen har noe. Vurderer å gå til terapi, men det er liksom så vanskelig å ta det skrittet.

Kan man ha fødselsdepresjon så pass lenge etter fødselen?
 
Blåveisen skrev:
Hei! Takk for svar. Jeg er ikke så flink til å be om hjelp, synes det er litt ubehagelig å skulle gå til lege eller helsesøster for å prate om det. Jeg var veldig deprimert for fire år siden, etter at jeg ble frisk så har jeg hatt perioder (spesielt om vinteren) der jeg er nedfor, så jeg tror kanskje at det er det som henger igjen. Jeg savner å ha tid til meg selv, bare det å kunne slappe av uten at noen skal ha oppmerksomheten min hele tiden. Det går fint å ha han i bæresjal, men føler husarbeidet blir ekstra tungt da.

Her finnes dessverre ikke homestart familiekontakt, men kan sjekke om kommunen har noe. Vurderer å gå til terapi, men det er liksom så vanskelig å ta det skrittet.

Kan man ha fødselsdepresjon så pass lenge etter fødselen?
Klikk for å utvide …
Du kan gå med det ganske lenge ja derfor lurt å få hjelp.
 
Blåveisen skrev:
Hei! Takk for svar. Jeg er ikke så flink til å be om hjelp, synes det er litt ubehagelig å skulle gå til lege eller helsesøster for å prate om det. Jeg var veldig deprimert for fire år siden, etter at jeg ble frisk så har jeg hatt perioder (spesielt om vinteren) der jeg er nedfor, så jeg tror kanskje at det er det som henger igjen. Jeg savner å ha tid til meg selv, bare det å kunne slappe av uten at noen skal ha oppmerksomheten min hele tiden. Det går fint å ha han i bæresjal, men føler husarbeidet blir ekstra tungt da.

Her finnes dessverre ikke homestart familiekontakt, men kan sjekke om kommunen har noe. Vurderer å gå til terapi, men det er liksom så vanskelig å ta det skrittet.

Kan man ha fødselsdepresjon så pass lenge etter fødselen?
Klikk for å utvide …
Selv om bv høres skummelt ut så tror jeg kanskje at også de kan skaffe deg noe avlastning.
Men hør med helsestasjonen. Kan være det er noe frivillige som gjør det i ditt område.

Jeg ble sykemeldt straks mini begynte i bhg, for at jeg skulle få sjans til å hente meg litt inn igjen før jeg måtte i jobb. Det hjalp både på at jeg fikk noen timer alene hver dag, og med en veldig rolig start og korte dager i starten, var det ikke så slitsomt for mini i bhg. En 1åring som plutselig skal være 9t i bhg hver dag blir fort dausliten og grinete.
 
mini#2 skrev:
Selv om bv høres skummelt ut så tror jeg kanskje at også de kan skaffe deg noe avlastning.
Men hør med helsestasjonen. Kan være det er noe frivillige som gjør det i ditt område.

Jeg ble sykemeldt straks mini begynte i bhg, for at jeg skulle få sjans til å hente meg litt inn igjen før jeg måtte i jobb. Det hjalp både på at jeg fikk noen timer alene hver dag, og med en veldig rolig start og korte dager i starten, var det ikke så slitsomt for mini i bhg. En 1åring som plutselig skal være 9t i bhg hver dag blir fort dausliten og grinete.
Klikk for å utvide …

Det er helt riktig: barnevernet kan hjelpe til både økonomisk, med opplæring, og med tiltak i- og utenfor hjemmet.
(Blant annet avlastning.)
Jeg kjenner flere som har stilt som avlastningshjem noen timer, eller opptil to helger i mnd, uten at noe var galt i hjemmet til barna. :)
 
Blåveisen skrev:
Hei! Takk for svar. Jeg er ikke så flink til å be om hjelp, synes det er litt ubehagelig å skulle gå til lege eller helsesøster for å prate om det. Jeg var veldig deprimert for fire år siden, etter at jeg ble frisk så har jeg hatt perioder (spesielt om vinteren) der jeg er nedfor, så jeg tror kanskje at det er det som henger igjen. Jeg savner å ha tid til meg selv, bare det å kunne slappe av uten at noen skal ha oppmerksomheten min hele tiden. Det går fint å ha han i bæresjal, men føler husarbeidet blir ekstra tungt da.

Her finnes dessverre ikke homestart familiekontakt, men kan sjekke om kommunen har noe. Vurderer å gå til terapi, men det er liksom så vanskelig å ta det skrittet.

Kan man ha fødselsdepresjon så pass lenge etter fødselen?
Klikk for å utvide …
Tenk på det på denne måten; det er ikke bare for deg selv du søker hjelp, men også for babyen, og for mannen din.
Det er ikke noe gøy å bli skikkelig deprimert, så søk hjelp før det går så langt! <3
Du er ikke den første, og ikke den siste som får litt hjelp etter en fødsel, eller i det hele tatt for den saks skyld. ;)

Det er de sterke som ber om hjelp! ;)
 
Blåveisen skrev:
Hei! Jeg er skikkelig irritabel, sint, trist og føler at hele verden går i mot meg. Jeg feiler i alt jeg gjør og føler meg udugelig. Det har vært slik i kanskje 2 måneder, jeg er høysensitiv og blir fort utmattet, det oppdager jeg ikke før jeg har nådd bunnen. Jeg har en 6 måneder gammel sønn som krever sitt, han klarer ikke å sove uten hjelp, klager så fort jeg legger han fra meg, sover kun korte perioder slik at jeg ikke får gjort noen ting. Jeg føler at jeg er en dårlig mor når jeg blir irritert over klagingen hans og ikke orker å leke med han hele tiden. Han får mye kos og oppmerksomhet, men jeg vil helst bare legge meg i sengen å slappe av, koble helt ut for en liten stund. Jeg kan ha en bra dag, men det kan snus av hver minste ting og tanke. Jeg er så sliten, men føler ikke at jeg kan klage når jeg går hjemme i permisjon. Det er kun 2 måneder til jeg skal i arbeid, og jeg gruer meg utrolig mye. Hvis jeg er utmattet nå, hvordan blir det å ta seg av både baby, husarbeid og jobb på samme tid?!

Mannen jobber mye og småen legger seg før han kommer hjem, familien vår bor langt unna, så jeg er helt alene med han.

Trengte bare å få ut frustrasjon. Jeg er helt klart utmattet, og depresjonen er like rundt hjørnet. Er det noen som er i samme båt eller kan komme med noen tips til å forbedre dette? Jeg vil helst ikkje gå til lege eller psykolog, har hørt at de sender bekymringsmelding til barnevern og har sett og hørt at de tar barn for hver minste ting.
Klikk for å utvide …
Eg er en av dem som har opplevd at psykologen meldte meg til barnevernet så forstår at du er bekymret men samtidig så er det også viktig at man får hjelp. Da barnevernet var her så var dem ikke ute etter og ta meg men for å tilby avlasting osv men da de såg hvordan eg var med barnet mitt så fant dem fort ut at det var bare eg som tenkte veldig negativ men gjort ikke noe negativt. Forstår?

Eg har gått til mange psykologer og det var kun den siste som meldte i fra, det er deres plikt å melde i fra vist dem mener det er alvorlig og syken går ut over barnet.
 
Sender en klem
 
Ville bare si at jeg har slitt med noe av det samme både før og eller første jenta mi ble født. Gikk til psykolog til hun var rundt året. Det var ALDRI snakk om barnevern, selv om jeg var så sliten innimellom at jeg tenkte jeg kunne levert henne hos noen andre og bare dratt. Med god hjelp fra fastlege, psykolog, mammaen og mannen min kom jeg meg ovenpå igjen. Håper du har søkt hjelp, det er ingen skam i å slite psykisk :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp