Deprimert samboer

Mammapanda

Mammapanda

Glad i forumet
Oktoberlykke2020❤
Kjenner at etter et sålangt 8 måneder svangerskap hvor mannen har vært kronisk deprimert 90% av det er gode råd dyre å jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre lenger.. Kort historie fortalt tok en nær venn av ham selvmord i april i år å etter det har det ballet på seg. Han er 100% sykemeldt og har samtale med psykolog 1 gang i måneden + medisinert også kuttet ut sin mobil helt for han vil ikke ha kontakt med omverden mer enn høyst nødvendig. Han har kommet en lang vei siden i sommer men natt til søndag knuste noen ruta på bilen som var klar til å selges å når er 101 ute igjen. Jeg føler jeg har prøvd alt alle disse månedene, han vil ikke ha nærhet eller omsorg når det står på som verst så det hjelper ikke. Noen andre som har vært i samme situasjon som vet hva man kan gjøre? Elsker mannen min å hater denne situasjonen, er helt fullstendig klar over at det ikke er hans feil men akkurat nå vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg...
 
Høres ikke noe greit ut for dere. Men tror han trenger den støtten han kan få for å komme over kneiken. Å miste en venn i selvmord kan være svært traumatisk, i tillegg har han kanskje dårlig samvittighet overfor deg som går høygravid når han ikke føler han klarer å være 100%
Sender deg en varm klem
 
Du kan ikke være en god støtte om du er utslitt selv. Du må sette deg selv først, enn så egoistisk som det høres ut. I tillegg skal du nå lade opp til fødsel, og du trenger å være uthvilt i den grad du kan. Om han er såpass dårlig så må du få tak i mer hjelp. Hør om det er mulig med innleggelse, eller å få hyppigere samtaler med psykologen. Kan familien hans avlaste deg?
Det bør komme på plass kjapt. Det kan lett bli for mye for deg med en nyfødt baby i tillegg til en deprimert mann.
 
Sylvanas skrev:
Du kan ikke være en god støtte om du er utslitt selv. Du må sette deg selv først, enn så egoistisk som det høres ut. I tillegg skal du nå lade opp til fødsel, og du trenger å være uthvilt i den grad du kan. Om han er såpass dårlig så må du få tak i mer hjelp. Hør om det er mulig med innleggelse, eller å få hyppigere samtaler med psykologen. Kan familien hans avlaste deg?
Det bør komme på plass kjapt. Det kan lett bli for mye for deg med en nyfødt baby i tillegg til en deprimert mann.
Klikk for å utvide …
Familien hans er det desverre lite støtte i, dvs faren lekser opp og ned og moren går aldri helt inn i kjernen på problemene hvis du skjønner hva jeg mener. Får bare beskjed om å ta seg sammen hos de, de har riktig nok vesla på 5 år på overnatting en gang i uken så de avlaster jo på den delen. Min mor kommer også på besøk til jul så det kommer jo til å hjelpe på også. Men jeg skjønner hva du mener, er egentlig nummeret før innleggelse da jeg nesten ikke tør la han være alene lenger å det tror jeg han skjønner selv innerst inne også..
 
Mammapanda skrev:
Familien hans er det desverre lite støtte i, dvs faren lekser opp og ned og moren går aldri helt inn i kjernen på problemene hvis du skjønner hva jeg mener. Får bare beskjed om å ta seg sammen hos de, de har riktig nok vesla på 5 år på overnatting en gang i uken så de avlaster jo på den delen. Min mor kommer også på besøk til jul så det kommer jo til å hjelpe på også. Men jeg skjønner hva du mener, er egentlig nummeret før innleggelse da jeg nesten ikke tør la han være alene lenger å det tror jeg han skjønner selv innerst inne også..
Klikk for å utvide …

Det er hardt å være pårørende :(
Synd at familien hans ikke er noe tess her. Kanskje de prøver på sin måte? Håper du får hjelp <3
Og jeg håper at mannen din kommer seg tilbake til livet. Det er svart det hullet han oppholder seg i nå :(
 
Kan høres ut som han trenger mer hjelp enn han får, kanskje få oftere samtaler med psykolog. Håper det ordner seg og at han kommer over kneika [emoji173]️
 
Synes også det virker som han trenger tettere oppfølging. Kanskje også medisin i en periode? Det er jo ingen kur,men kan hjelpe til han har kommet over kneiken. Din rolle er å vise han at livet også har mye positivt og fint å by på, og at slik han føler det nå ikke vil være evig. Det er tungt å dra deprimerte med på ting,fordi de blir veldig passive.prøv likevel å få han med deg ut litt, gjøre ting. Spille spill,se film, snakke sammen, gå ut en tur. Han bør for sin del prøve å få nok søvn og også mosjon. Det blir mye verre med søvnunderskudd, da blir det som om filteret mellom fornuft og ufornuft forsvinner og han vil ha vanskeligere for å sortere ut eller behandle de depressive tankene. Tøft for dere begge dette.
 
B skrev:
Synes også det virker som han trenger tettere oppfølging. Kanskje også medisin i en periode? Det er jo ingen kur,men kan hjelpe til han har kommet over kneiken. Din rolle er å vise han at livet også har mye positivt og fint å by på, og at slik han føler det nå ikke vil være evig. Det er tungt å dra deprimerte med på ting,fordi de blir veldig passive.prøv likevel å få han med deg ut litt, gjøre ting. Spille spill,se film, snakke sammen, gå ut en tur. Han bør for sin del prøve å få nok søvn og også mosjon. Det blir mye verre med søvnunderskudd, da blir det som om filteret mellom fornuft og ufornuft forsvinner og han vil ha vanskeligere for å sortere ut eller behandle de depressive tankene. Tøft for dere begge dette.
Klikk for å utvide …
Han er medisinert med medisin som hjelper med søvn så han sover bra nå heldigvis. Er mest uforutsette ting han ikke takler som feks bilruta. Prøver å snakke å oppmuntre men enkelte dager som i går å i dag blir han rett og slett aggressiv hvis jeg sier noe feil, biter i meg mye av det for jeg vet han mener det ikke men av og til kokes det å da lirer jeg gjerne tilbake. Vet at jeg ikke skal gjøre det men når det blir konstant kritikk og negativt er det vanskelig å unngå sammenstøt :( er ganske høylytt å sprudlende av meg her hjemme til vanlig men er vanskelig å holde motet oppe når det virker som ingenting får han til å dra på smilebåndet engang, blir nesten som man er redd for å prøve i frykt for å misslykkes igjen.. Kan nokk bli flinkere å prøve å finne på noe her hjemme. takk for svar <3
 
  • Liker
Reactions: B
Ikke tenk at du ikke er flink nok. Du har også deg selv og barn å ta vare på. Du er bare et menneske. Ikke ta det personlig at du Ikke lykkes i å muntre han opp. Å være deprimert er som å bli fulgt av en skygge som hele tiden stjeler lyset,for å forklare det slik. Alle positive situasjoner kan bli negative,feks fordi den deprimerte tenker at det er flott nå men at det blir aldri å vare,feks.

Men som sagt,det er ofte utfordringen å få de med på noe. At han isolerer seg ved å ikke bruke mobil synes jeg ikke er bra,kan være/ende med sosial angst. Han vil ikke se noen fordi han føler seg dårlig,men å isolere seg gjør ikke depresjon bedre.

Jeg tenkte litt på antidepressiva. Det kan hjelpe i en periode for å komme over det verste. Selv uten behandling jobber jo hjernen hele tiden med å løse situasjonen, og antidepressiva kan hjelpe slik at det ikke føles så vondt for han hele tiden. Det er ikke en behandling av depresjonen,men bare av symptomene.Han kan jo høre med legen. Jeg synes ikke det høres bra ut at du nesten er redd å forlate han alene.
 
For en tung situasjon det må være! For dere begge. Det er nok ikke enkelt for ham, med de følelsene han sliter med og kanskje skyldfølelse på toppen av det hele fordi han ikke klarer å være slik det er "forventet" nå i forbindelse med fødsel og graviditet. Og det må være vanskelig for deg også, som kanskje ikke får den støtten og roen rundt svangerskapet, som du kunne trenge. Og du ser at han har det vondt, og føler at du ikke kan hjelpe.

Jeg ser du har fått mange gode råd over i tråden her. Jeg er enig med at det høres ut som om kanskje hjelpen han får bør trappes opp litt. Kanskje også medikamentell behandling er et alternativ som kan hjelpe med å komme over kneika. Er det mulig for dere å gå sammen til hans fastlege? Diskutere dette sammen alle tre, og finne en god løsning på veien videre?

Jeg håper virkelig det ordner seg for dere raskt, så dere slipper å ha det sånn. Masse lykke til!
 
Antidepressive øker serotoninnivet i hjernen, som det er lite av hos de som er deprimerte. Viktig at han kommer seg til legen og får riktig dose medisiner. De fleste med dyp depresjon trenger medisinsk behandlig i en periode.
Nok søvn, nok mat, og frisk luft, gjerne trene litt motvirker depresjonen.
 
Mammapanda skrev:
Kjenner at etter et sålangt 8 måneder svangerskap hvor mannen har vært kronisk deprimert 90% av det er gode råd dyre å jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre lenger.. Kort historie fortalt tok en nær venn av ham selvmord i april i år å etter det har det ballet på seg. Han er 100% sykemeldt og har samtale med psykolog 1 gang i måneden + medisinert også kuttet ut sin mobil helt for han vil ikke ha kontakt med omverden mer enn høyst nødvendig. Han har kommet en lang vei siden i sommer men natt til søndag knuste noen ruta på bilen som var klar til å selges å når er 101 ute igjen. Jeg føler jeg har prøvd alt alle disse månedene, han vil ikke ha nærhet eller omsorg når det står på som verst så det hjelper ikke. Noen andre som har vært i samme situasjon som vet hva man kan gjøre? Elsker mannen min å hater denne situasjonen, er helt fullstendig klar over at det ikke er hans feil men akkurat nå vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg...
Klikk for å utvide …

Hei!

Først og fremst tenker jeg at samtaler én gang i måneden er altfor lite. Da jeg var som verst deprimert gikk jeg i gruppeterapi to ganger i uken og en-til-en samtaler en gang i uken.
Han bør snakke med psykologen sin om å trappe opp terapien. Kanskje vurdere å legge seg inn på en døgenhet,og/eller gruppeterapi.

Det største problemet med å være deprimert er at man ikke lenger gjør de tingene som er best for seg, og/eller de tingene man liker, som gir en overskudd og energi.
Samtaler, trening, medisiner osv. er vel og bra, men det er veldig lurt å gjøre noe kun for å ha det bra også, uten noen krav til seg selv utover å kose seg.
Se en film på kino, ta en øl med en venn(inne), se en kamp, spill bowling... Hva som helst.
Prøv å holde en normal døgnrytme, faste tider for måltider, og husk at det blir bedre, selv om det føles aldri så håpløst.

Og du som partner er ikke skyld i dette, og har sikkert gjort alt du kan. <3
 
Vi gikk igjennom det samme for noen år siden. En god venn av oss tok sitt eget liv. Helt forferdelig for oss begge, og samboer var langt nede lenge. Vi måtte rett og slett bare ta tiden til hjelp. Noen dager ville han ikke prate med meg i det hele tatt andre dager ville han bare føle nærhet. I etterkant har han fortalt at det å bare ha meg der, vite at jeg var der for han var den beste trøsten.
Så bare vær der for han[emoji173]️ Det er veldig vanskelig å se sin nærmeste ha det vondt, men man må bare bruke tiden godt. Sender en god klem til dere og håper det løsner for dere snart[emoji4]
 
Tusen takk for alle fine svar :Heartred Til dere som nevner medisiner, det var kanskje dårlig formulert av meg tidligere men det er antidepressiva han går på, det jeg mente er at de er av typen som gjør han søvnig derfor tar han dem til kvelds så hanfår sove bedre da nattesøvn har stortsett alltid vært et problem for ham. han har hatt terapi time denne uka å også fått medisinen trappet opp fra 15 mg til 30 mg så de siste dagenehar generelt sett vært mye lettere i forhold til forrige uke da alt bare var forferdelig. Han har til og med ryddet ut av gamle kott å stelt på eget initativ, tror nokk medisinen gjør sitt i tilegg til at det har vært høstferie her denne uka å vesla har vært hjemme med oss så det har nokk hatt sitt og si det også :)
 
Mammapanda skrev:
Tusen takk for alle fine svar :Heartred Til dere som nevner medisiner, det var kanskje dårlig formulert av meg tidligere men det er antidepressiva han går på, det jeg mente er at de er av typen som gjør han søvnig derfor tar han dem til kvelds så hanfår sove bedre da nattesøvn har stortsett alltid vært et problem for ham. han har hatt terapi time denne uka å også fått medisinen trappet opp fra 15 mg til 30 mg så de siste dagenehar generelt sett vært mye lettere i forhold til forrige uke da alt bare var forferdelig. Han har til og med ryddet ut av gamle kott å stelt på eget initativ, tror nokk medisinen gjør sitt i tilegg til at det har vært høstferie her denne uka å vesla har vært hjemme med oss så det har nokk hatt sitt og si det også :)
Klikk for å utvide …

Så bra det går litt fremover [emoji254]
 
Har vært borti lignende situasjon og anbefaler dere parterapi [emoji173]️
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp